Jeg har en lang historie med Raptus. Besøkte først som 16-åring i 1999 og møtte tegnere som Sergio Aragonés, Stan Sakai og John Buscema. Det satte så dype spor at jeg fortsatte å besøke helt frem til 2017, da jeg egentlig ikke følte jeg hadde grunn til å dra mer. Så jeg lot være noen år.
Ettersom jeg nå har en bok neste år, som etter planen skulle annonseres på festivalen, fant jeg ut at jeg kunne ta det som en del av en liten ferie.
Pleide å skrive disse festivalrapportene også, husker jeg, så nå som jeg har begynt å føre blogg igjen vil jeg jo ikke være dårligere enn før?
Torsdagen starter som der det alltid gjør: med et tog fra NSBVY, hvor absolutt ingenting har endret seg siden sist jeg reiste til Bergen.
Etter at jeg ankommer byen halvannen time forsinket pga det vanlige strømbruddet på Ål stasjon, finner jeg pizzarestauranten Stefano rett ved hotellet (som igjen er gode gamle Holberg etter mine gode minner fra 1999 og 2001). Pizzaen gjorde godt i magen, men vondt i lommeboka.
Fredag står jeg opp grytidlig og tar trikken bort til Haukeland. Hadde hørt fra Über-Are at man bare kan gå rett opp på det høyeste fjellet byen har å by på, så det valgte jeg også å gjøre.
En liten time senere står jeg på toppen av Ulriken og ser utover byen, idet de setter igang taubanen sånn at jeg kan ta en gondol ned igjen. Turen til toppen var drøye 3km, med 600 meter stigning fordelt over det de påstår er 1333 trappetrinn, men som underveis føltes som det tidobbelte.
Etter en tur til Akvariet hvor jeg har tittet litt på levende sushi, setter jeg meg på hotellrommet og tegner noen timer, før jeg endte opp på det Akademiske Kvarter for å hjelpe Über-Are med å bære noen kasser gjennom de snirklete labyrintkorridorene, til der bordet stod.
Stort mer av fredagen husker jeg faktisk ikke. Mener det var et åpningsshow, og at jeg pratet med en del folk. Bladde blant annet gjennom den fantastiske mappa til Paolo Mottura, hvor han hadde tegnet igjen masse kjente kunstverk og filmplakater, bare med Donald-karakterer. Med tanke på at det både var røyking, skyting og drikking involvert, synes jeg det var ganske kult at han har overlevd Disneys advokater. Ellers nøt jeg for en gangs skyld friheten det innebærer å ikke være lenket til et bord hele tiden.
Etter festivalen ble det fellesmiddag på Namastey, en god indisk restaurant rett oppi gata.
Lørdagen var den store festivaldagen.
Fikk faktisk med meg ganske mange av programpostene i salen, alt fra presentasjon av nyeste Overtrykk, til Dragens Øye, Ingen visste, og Chanta. Alt akkompanert av buldring fra lydprøven til bandet i etasjen under oss.
Jeg hadde fått gått gjennom materialet til presentasjonen av Lunas tåre et par timer på forhånd, men var likevel såpass nervøs før jeg hoppet på scenen og kræsjet Overtrykk-presentasjonen, at jeg tror jeg gikk på før Über-Are var klar for det og faktisk kræsjet presentasjonen litt. Beklager det.
Ellers føler jeg at det gikk bra. Jeg fikk sagt det jeg skulle si og satt ikke igjen med «pokker jeg glemte denne viktige detaljen» etterpå.
For de som ikke var der, kan dere lese den forrige posten min eller følge meg på Patreon for mer. Helst begge deler.
Lørdagen ble avsluttet med en god, men veldig dyr sushimiddag på Sumo. God sushi har de, men følte jeg kunne forsyne meg av ferskvarebuffeten på Akvariet og betale boten til samme prisen.
Søndagen gjorde jeg ikke stort annet enn å sette meg på toget og dra hjem, og dermed gikk jeg dessverre glipp av denne dagen.
Kort fortalt koste jeg meg på årets Raptus. Jeg har innsett at festivalen fra 1999 ikke kommer tilbake, men med forventningene jeg hadde, fikk jeg en langt finere festival enn den i 2016. Det var intimt, sosialt og koselig.
Var superhyggelig å prate med alle jeg pratet med. Og det var litt synd å ikke få pratet med de jeg ikke fikk pratet med. Alt i alt en fin helgetur.
Vi ses neste år?