Oppdaterer litt…

Vært år og dag siden jeg har gjort noe her. Blir ikke de største forandringene, men tenkte jeg skulle oppdatere galleriet litt. For å få til det, måtte jeg installere et nytt gallerisystem fordi det gamle nektet å samarbeide mer, og da måtte jeg ta ned hele driten og starte forfra. BRB!

Edit: Fankern heller, jeg gjør om hele siden, den trenger en liten oppgradering! Ting vil være litt nede, men kommer straks opp igjen!

Dadaph på Raptus 2015

Da var årets Raptus-festival over, og jeg sitter som vanlig og knoter ned hva jeg syntes om det for å få tiden til å gå.
Men det slår meg nå som jeg akkurat leste gjennom fjorårets rapport, at mye av opplevelsen min, positiv og negativ, egentlig har vært ganske lik. Så les gjerne den i tandem med rapporten om årets. Har ingen bilder denne gangen, men skal prøve å fatte meg mer i korthet.
Mye av kritikken min står fortsatt. Jeg misliker lokalet sterkt, jeg har ingenting imot inngangspenger. Faktisk kan det meste av kritikken min i år oppsummeres med problemer tilknyttet lokalet, som etter min mening alltid har vært for små og trange for Raptus.

Jeg er også veldig lite glad i de nye websidene som er laget av wix. Jeg kommer fra den gamle skolen av webdesignere, og inntil noen få år siden, kodet jeg alt selv i HTML/CSS og rynket på nesen over WYSIWYG-generatorer. Har nå løsnet mye, og bruker jo feks WordPress selv, fordi jeg ikke orker bry meg med koding av mer og mer avanserte sider selv. Men fortsatt synes jeg at ting skal fungere og være lesbart i alle nettlesere er veldig, veldig viktig.
Slik ser programmet på raptus.no ut for meg (i nettlesere jeg akkurat har oppdatert til siste tilgjengelige versjon):

La oss spille programpost-bingo! Når er Fantastisk-Mann?
La oss spille programpost-bingo! Når er Fantastisk-Mann?

Jeg hører med venner av meg, og ting ser forskjellig ut hos alle. Kun en sier at ting ser ut som de antakeligvis er ment å sees ut.
Fra mitt ståsted er dette programmet knapt lesbart, for eksempel var jeg lenge i tvil om min egen presentasjon rundt Fantastisk-Mann var klokka 14 eller 15.

Til tross for dette, og til tross for at mye av det jeg skriver kan virke negativt fra mitt ståsted, syntes jeg faktisk årets festival var god. Svært god på enkelte ting.

Gjestene var av et veldig variert spekter, og det er alltid viktig. Superhelter, fransk/belgisk, storyboardtegnere, egentlig mye rart som kan knyttes til tegneserier, i tillegg til tegnere fra både inn- og utland.
Når jeg sitter på standen og ofte bannes over at jeg må sitte der for å selge og går glipp av programposter jeg vil på, da vet jeg at noe er gjort riktig.

Som vanlig tar jeg en dag-for-dag, og jeg starter på torsdag, ettersom turen min startet da.

Torsdag

Toget fra Oslo, som vanlig, ramlet innom Barbarista på kvelden for å gi noen tegninger til Arild Wærness, som avalt. Der møter jeg også Øystein Runde, evig linselus på mine bilder, men som nå får litt fred fordi jeg ikke har tatt med kameraet.
Slapper av litt med å drodle et bilde mens jeg ser filmen hans.

Nei, jeg har aldri rørt dop.... jeg trenger det ikke.
Nei, jeg har aldri rørt dop…. jeg trenger det ikke.

Fredag

Liker å bruke formiddagen på å utforske Bergen litt, men føler nå jeg har sett alt som kan sees i/nær sentrum, så tror jeg må finne noen som kan vise meg veien til Fløybanen og lignende neste år.
Tidlig på plass på Raptus for å rigge til, og oppdager med glede at jeg hadde fått samme plassering som året før.
Får bunken med rykende ferske Fantastisk-Mann-blader fra ÜberAre, og gjør meg klar til å selge Verdens Nyeste Første Norske Superhelt, som jeg laget i samarbeid med Fredrik Jullum.
Dørene åpnes, og jeg selger album mens jeg følger med på storskjermen. Volumet var perfekt balansert slik at jeg hørte alt som ble sagt da jeg fulgte med på det, samtidig som det ikke overdøvet folk jeg snkket med på standen, slik at jeg kunne holde samtaler og selge der.
Takket være dette, fikk jeg med meg nesten hele programposten til Yoann, noe jeg er veldig, veldig glad for.
Salget iløpet av dagen er helt akseptabelt for en fredag, og avslutter dagen med en taco med Eirik A. Vik og Jamie Turville.

Lørdag

Lørdag er den store handledagen, og da jeg oftest satser på å selge mest. Har også en programpost denne dagen, som gikk ganske raskt, men greit for seg.
Dessverre er ikke salget det helt store, og jeg er veldig usikker på hvorfor. Det kan naturligvis være at folk ikke er interessert i superhelter, men ingenting på bordet solgte stort, slik det har gjort tidligere.
Jeg kan ikke helt sette fingeren på hvorfor, men virket som hjørnet mitt var mindre eksponert enn i fjor. Det kan være at flere stod og blokkerte, kanskje med signeringskøer, men slike køer pleier å hjelpe på oppmerksomheten, ikke mot den.
Bordet mitt var ganske rotete, noe Rigmor Hanken påpekte, men å rydde om på tingene mine gav ikke noen merkbar effekt, hverken positivt eller negativt… annet enn at standen ble mye penere og at jeg tilegnet meg noen kunnskaper om hvordan jeg bør gjøre det senere. Takk, Rigmor!
En ting jeg merket meg var at folk brukte “gangen” foran standen min mest for å traske enten inn i rommet eller ut av det, det var få som stoppet opp (men de som gjorde det, ble stående lenge, og kjøpte veldig ofte noe).
Det var alltid noen som stod på Über-siden av rommet, slik at det var vanskelig å passere der, dermed ble det trang passasje foran meg, men mest for at folk skulle gå ut og inn.
Om alt dette har noe med salget å gjøre, aner jeg ikke, men jeg bare spekulerer. I fjor, hadde Zoo Comics plassen langs veggen, som gjorde denne “gangen” til en attraktiv handlepassasje. Nå var de flyttet til kjelleren, men i det minste, førte det til mye mer velfortjent eksponering av Grapple Seed-gutta, som i fjor satt helt innerst uten at noen kom bort til dem.
Jeg ser for meg å møblere bord i dette lokalet må være et mareritt uansett, det er umulig å planlegge enhver situasjon fra alles ståsted, så jeg synes de ansvarlige gjorde en super jobb uansett.
Svakt salg kan skyldes mye, og jeg er ikke engang sikker på om spekulasjonene mine holder vann.

Noe jeg derimot syntes virket ganske merkelig var at jeg på fredag, gjennom Grapple Seed-gutta, hørte et rykte om at noen hadde bord i et telt utenfor et sted. Dette fant jeg ikke, så jeg begynte å lure på om jeg hadde hørt feil.

Men på lørdagen, kom Helen Kaldheim, som jeg så vidt hadde pratet med på Bjerkely tidligere i sommer, flyttende opp i standområdet.
Etter en samtale med henne, fikk jeg bekreftet at noen faktisk hadde sittet og prøvd å selge ting i et telt ute i bakgården.
Dette syntes jeg virket helt forferdelig. Ikke kunne jeg finne dem tidligere, selv om jeg hadde hørt ryktet, og så vidt jeg skjønte, var det ingen andre som fant dem heller.
Få unge talenter litt mer inn i varmen, de trekker publikum om noen år og vil takke dere da.
Noe annet jeg reagerte på, var at lyden på storskjermen var koblet helt ut, slik at jeg ikke fikk med meg noe program mer. Dessverre. Men det betød også at musikken under cosplay-konkurransen ikke ble spilt av med øredøvende volum, slik den har pleid å blitt.

Festivalens fangst etter hva lommeboka tillot. Mye å godte seg med.
Festivalens fangst etter hva lommeboka tillot. Mye å godte seg med.

Etter festivalen, ble det ÜberThai. Der traff jeg også på Eirik A. Vik igjen, og Olaf Solstrand, som fortalte meg at de hadde blitt nektet adgang til festivalen på grunn av at huset var fullt, og dermed hadde gått på kino isteden.
Dagen Raptus flytter til større lokaler, er en dag jeg jubler høyt. Inngangspenger hadde jeg ingenting imot å betale, selv ikke de årene før jeg begynte å snike meg inn “gratis” fordi jeg skulle på stand ett eller annet sted. Som nevnt tidliger er også betalende gjester mer dedikerte til andre ting, for eksempel å kjøpe tegneserier eller å delta på programposter. De har tross alt betalt, da går de ikke bare igjen om et rom virker trangt.

Søndag

Etter den noe skuffende lørdagen (for min del på stand, programmet jeg ikke fikk sett, virket jo stort sett ganske bra), håpet jeg på at ting kunne ta seg litt opp igjen.
Startet dagen med å delta på programposten til Tights, et program på Studentradioen i Bergen. Temaet var superhelter, som jeg nå er mer bekjent med enn før, takket være Fantastisk-Mann.
Måtte passe standen litt da Fredrik skulle se programposten til Yoann. Lyden var fortsatt ikke på, så jeg fikk dessverre ikke med meg noe selv.
Skulle også gjerne ha gått på Tegnehanne, som var samtidig, men standen måtte bli passet. Hadde håpet på en signering etterpå, men av en eller annen grunn, ble hun ikke satt til å signere på plassen hvor alle de andre tegnerne satt (like ved oss), men nede i første etasje et sted. Dermed kom jeg meg ikke ned før det var for sent, og forble uten signatur, for nå iallefall.
Jeg hadde også veldig lyst til å kjøpe et Sprint-blad og få signaturen til Yoann, men etter å ha prøvd å finne et både lørdag og søndag, gav jeg opp, det gis tydeligvis ikke ut Sprint mer på norsk, og det virket ikke som noen av butikkene på festivalen hadde noe Sprint laget av Yoann, som etter min mening er litt merkelig, med tanke på at han er en gjest og internasjonal stjerne.

Etter noen skuffende salgstall (men fortsatt langt unna det verste), pakket jeg standen litt tidlig, og tuslet rolig mot avslutningsshowet for å slappe av litt med tradisjonell tortur av tegnere. Det var gøy.
Etter festivalen, ble det burger med Eirik og Fredrik, før jeg nå endelig sitter alene på hotellrommet og prøver å bli trøtt.

Okey

Tror jeg nå har skriblet ned alt jeg har hatt på hjertet.
Festivalen var kanskje til og med mer interessant enn fjorårets, programmessig, men jeg hadde en mer blandet opplevelse personlig. Alle problemene med lokalet ballet seg opp igjen, det var middelmådig salg, men samtidig er Raptus, som alltid, en ting jeg drar på en gang årlig, hvor jeg møter kjente jeg ikke treffer ofte og føler jeg får mye av eksponeringen jeg trenger i et ellers ganske ensomt yrke.
Det ble mye tid til tenking og planlegging (spesielt på et veldig varmt hotellrom hvor man ikke sovner før langt på natt). Neste år har jeg virkelig lyst til å slå på stortromma med noe.
Alle planene mine er ryddet, og det er nå endelig på tide jeg tegner DiS.

Følg med på bloggen her, på Twitter og DiS på Facebook. Jeg kommer til å dele mer informasjon og sniktitter straks arbeidet kommer igang.

Verdens første norske superhelt!

fm-forside

Det er en glede å annonsere at Fantastisk-Mann kommer som album til Stribefeber og Raptus. Fantastisk-Mann er en hyllest til klassiske amerikanske superhelter, med en parodisk vinkling. Serien er kjent fra Nettserier.no, og handler om nordmannen som faktisk gjør det enhver nordmann ville gjort … redde verden.
Fantastiskmann er skrevet av Fredrik Jullum og tegnet av meg. (Bård Lilleøien)

Albumet samler alle historiene fra nettserier, pluss flere nye originale historier, utgitt av ÜberPRESS.

fm-bakside

Og som om ikke det er nok, har en rekke kjendiser kastet seg inn for å velvillig posere med skaperne:

kongen-fantastiskmann

maxmekker-fantastiskmann

mj-fantastiskmann

stanlee-fantastiskmann

sparrow-fantastiskmann

De gjør bare det enhver nordmann ville gjort!

Dadaph tilbake på OCX

Nok en OCX overstått, og det var for min del nok en koselig festival.
Dro ned til Oslo ganske tidlig, da jeg trengte en stund på å bygge meg opp til den første store hendelsen på festivalen: 24-timers tegneserieskaping. Vi var så vidt jeg skjønte 28 deltakere, og hver av oss skulle gjøre ferdig 24 sider med tegneserie på 24 timer.

Siderommet på Serieteket stappfullt av serieskapere som snart blir veldig, veldig trøtte.
Siderommet på Serieteket stappfullt av serieskapere som snart blir veldig, veldig trøtte.

Dette er ikke en ting som er fremmed for meg, da jeg har gått løs på utfordringen 10 ganger før, og fullført 7-8 av dem, men å gjøre dette i et rom med andre serieskapere var veldig interessant, gøy og sosialt.
Serien jeg lagde heter “Reality Taco X” og er en serie med segwayer hvor jeg utforsker hvor mange universer jeg klarer å presse inn ved siden av hverandre, eller inni hverandre. Uten at det er en serie jeg har fått særlig på avstand ennå, er jeg forholdsvis fornøyd med resultatet.
Dermed ser jeg veldig frem til å gjøre dette igjen neste år.

Etter omtrent tolv timer, stod halvparten av Reality Taco X ferdig. Serien ble ferdig rett før 6, og ble scannet og levert på slaget 8, nøyaktig 24 timer etter start.
Etter omtrent tolv timer, stod halvparten av Reality Taco X ferdig. Serien ble ferdig rett før 6, og ble scannet og levert på slaget 8, nøyaktig 24 timer etter start.

Ettersom jeg var oppe hele 29 timer I strekk (medregnet frokost, litt reising frem og tilbake, oppsett og lignende), sloknet jeg helt, og torsdagen før festivalen gikk dermed helt bort til soving.
Nytt av året var at markedsplassen også skulle være åpen et par timer på fredagen. Var litt skeptisk til dette ettersom det virket ganske unødvendig å bare være åpen et par timer på kvelden før stengetid, men overaskende nok, solgte jeg helt ok.

Den store OCX-mannen som vanlig oppe utenfor salgsteltet.
Den store OCX-mannen som vanlig oppe utenfor salgsteltet.

Satt ved siden av Jens K. Styve og resten av 24-timers-gjengen, så jeg følte aldri jeg satt helt alene. Kunne også pushe 24-timers-heftet jeg fikk gitt ut, og byttet flere av disse mot de andre 24-timerne. Det var 16 fullførte hefter, og utrolig høy kvalitet.
Merkelig nok, trøtt og utkjørt som jeg fortsatt var etter onsdagen, slet jeg veldig med å sove skikkelig dagene OCX varte. Dette har kanskje noe med tropevarmen som var i Oslo denne perioden (her i Stjørdal har det vært deilige 10-15 grader i mange uker), så etter å ha sittet også hele lørdagen, var jeg nesten helt borte.

TV2 - behind the scenes
TV2 – behind the scenes

Fikk ikke kjøpt alt jeg tenkte, da jeg knapt forlot standen. Håpet blant annet å plukke opp serien om Gulosten, men jeg får ta den ved neste anledning. Jeg fikk derimot plukket opp blant annet Über Fantasy, så handlekurven forble ikke helt tom.
Etter litt deilig soving på søndag, satte jeg kursen hjemover på mandag. Det var togstreik og buss-for-tog helt til Dombås, men heldigvis traff jeg på Eirik Andreas Vik, som gav meg litt selskap på turen hjem.

Neste stopp for meg i sommer blir igjen Bjerkely-festivalen. Senere tar jeg også turen til Retrospillmessen, og jeg planlegger også en utgivelse i tide til Stribefeber og Raptus i september.

Dadaph om Shadowrun og PathfinderShadowrun vs Pathfinder, stories from a RPG noob

Enda en post om rollespilling, og som forrige gang er denne her på engelsk.The Shadowrun campaign went on and on after my last post on the subject. As we’re a RPG club, the campain was more about shorter stories over 1-3 weeks than a huge consistant plot. The GM could change around (I played with three different GMs) and each one had their different style.
I told the story about Spikeball and the Sasquatch, which quickly became what my character was known for. People never stopped telling me that bigfoots (feet?) were peaceful creatures, upon which I rightfully answered that he started the fight, I just finished it.
My second session was also pretty fun. The GM is a regular in the club, but it didn’t seem like he had GMed Shadowrun before. The mission was to sneak into the appartment of a scientist and steal a deck or something. Spikeball did the stealthy approach and got to sneak in through the air ducts, while the two other characters simply knocked on the door and got to bluff their way in, keeping the scientist busy while I accidently triggered the alarm and all hell broke lose.

It was a very fun session, but was cut a bit short because one player had to leave early, but we got in, got what we wanted, and got a reward, even some good karma because nobody died.

However, the sessions to follow, I didn’t really have too much fun with, and I got to see the weaker sides of Shadowrun’s system.
For one, it seems like it’s several layers of gameplay… combat, matrix, hacking, magic, and a lot of mumbo jumbo that didn’t make sense to me. I made my character into a stealthy guy with a sword, a few lower lvl social skills, but nothing more. Some sessions came to a halt for me simply because my character had nothing he could do in any situation. The other characters would hack or cheat their way into a prison complex we were supposed to infiltrate, but I had no way of sneaking past the alarms, and the one tunnel I found was blocked off.

I rarely got to use my sneaking for anything at all, and never got into any combat situations anymore, besides a dragon in the very last session, but that was a foe I couldn’t possibly take on my own, and our plan was to drive it into a trap and hacking a bridge anyway.
Not really sure if I can blame the game, the GMs or myself. I created a character that was easy to imagine as a newbie, having no grasps of how any of the consepts of hacking or magic would work in the world of Shadowrun or in a gameplay situation. If I’m to play Shadowrun again, I’ll probably make a way different character, but then I’m afraid to get locked out if there ever is a fight, because the game seems to be very much about giving one character a chance to shine at a time, and not much about having the group work in the same area, together.
Our GMs did a great job with some fun stories, and because we are a club, we never know which characters will show up for every session. Not knowing much (or anything) about GMing, I can imagine it being difficult for a GM in Shadowrun to prepare a good game if he doesn’t already know all the characters in it.
Maybe, I’m not sure I even know what I’m talking about, just my feeling.

Anyway, I had a chance to sacrifice Spikeball in a fight against the dragon, but I backed out. Just in case I want to use that character in some situation later. After all, I spent a week trying to figure out the character sheet and different rules of the game. Just throwing away my first character like that kinda felt like a waste. I scanned the sheet and I’m posting it here for the entire world (or the two readers I got) to see:

shadowrun-karaktersheet-kom

Yeah, I know he kinda looks like a mix of Barret and Silent Bob.

So, Shadowrun over, what’s next?
Pathfinder… oh, I kinda wanted to play D&D… what the hell is Pathfinder?
Turns out Pathfinder IS D&D… kinda, not, or it is? The backstory was explained, and to me, it seems like D&D at some point split into version 4, which everyone seems to hate, and Pathfinder, which is much like the third version of D&D, but with some new stuff and streamlining.
Been reading the rules for a few days, and I’m utterly shocked on how easy everything seems to be compared to Shadowrun. We operate with one D20 dice, not 38 D6… that alone is a good allegory for the rest.
The consepts are easy to grasp. We don’t have layers of gameplay operating on different levels. You can be a magic caster and still have that magic work in the same battlesystem as the guy swinging a sword… just stuff like that blows my mind at the moment, but I’m not sure if it should.
My first session of Pathfinder will probably be played tomorrow, and I’m pretty hyped. Created a character for the Summer Campaign we will be running. One of my favorite classes in fantasy worlds is the paladin, so I just had to make one in Pathfinder:

pathfinder-karaktersheet-ko

Filled out the sheet while reading the rules. Still a few things I need to ask the GM about, like which EXP system we’ll be using, and howhorses works with lightening my load (still not encumbered though).

It’s gonna be a short campaign, so the GM gave us 4000 gp each, and we get to start at level 3.
I think my calculations are correct, just need to go over it another time, and of course, play the game.
Might post shorter versions of the session on twitter, might post it here. Not sure. Just had to write this somewhere.

Dadaph og rollespilling!Spikeball and my first RPG session

Da har jeg endelig prøvd sånn derre rollespill. Ettersom dette ikke er en sak om meg eller tegneserier, og som også de engelske leserne mine (som jeg har snakket rollespill med) setter pris på, har jeg valgt å skrive akkurat denne bloggposten på engelsk, og ettersom de fleste av dere, iallefall dere som selv har spilt rollespill, forstår engelsk, er det jo bare å klikke denne her.kalahen

As a kid, this boardgame was as close as I got to RPGs. You killed monsters using dice, and one game lasted for hours, which is why we only got through it once.

Roleplaying games have fascinated me from the moment I first read about them in some videogame magazine in the early 90s. And while I have played a ton of computer RPGs since, I’ve never actually experienced the real thing. There’s a number of different reasons why. First, as a kid, my friends seemed interested in trying, but there was no games available in Norwegian, and none of us knew English at the required level. As I got older, old friends lost interest and newer ones had no interest at all. There was not really much of an Internet back then, not as it is today at least, and I didn’t dare to even approach the sweaty bunch of probably pretty nice people sitting around the table at my local comic book store.

A couple of years ago, I stumbled upon the online personality known as The Spoony One. I understand he can be pretty controversial, and he has a pretty dominant personality, so I take what he says with a grain of salt, but he did this one series of videos that fascinated me. It was called Counter Monkey, and it was all about telling stories from different RPGs he had played. Even if I had no idea how these games were played, these videos were both very entertaining to watch, for the most part, and it refreshed the fascination I’ve had since childhood.
Only problem, I still didn’t have any people to play with, and I had so much going on in my life I figured I just didn’t have time. I then moved away from Oslo, 550km north, to a small town near Trondheim.

nidarosdomen

Nidaros Cathedral in Trondheim. Why do the theists always have the coolest clubhouses?

My interest in RPGs was recently revived, when a Let’s Player I follow (Hi, Brickroad) started doing online D&D sessions weekly on his Twitch channel. Unfortunately, I still haven’t caught up with every session, but it’s out there on Youtube, and what I saw was pretty cool.
I figured I should finally give it a shot, so I got the D&D rulebook to figure out on my own what it was all about, while I was searching for groups near Trondheim.
I then stumbled upon a gaming club, Hexagon, who does weekly sessions designed for newbies. A chance to both try out RPGs as a newbie, and meet people and possibly game other stuff later.
Turns out they weren’t playing D&D there at the moment, but they were in the middle of a Shadowrun campaign. While I’m not really all that much into Cyberpunk, I figured I should try it anyway, and I’m glad I did. I spent my first evening getting guided advice on how to create my character, and spent a week actually creating him.
Character creation in Shadowrun is A LOT more complicated than in D&D. It seems easy at first, but the possibilities of customizations are near endless, and the rulebook seems a whole lot more advanced.

Shadowrun, Fifth Edition Core Rulebook

Shadowrun 5th Edition, this is our Holy Book! There are many like it, but this one is mine.

I decided to make a tough character as my first, because magic seemed to be a whole other level of gameplay. I wanted something simple, and as I didn’t get much time to get into the lore and backstory stuff, I wanted a kind of a character that can fit into any cyberpunk setting.
I created a Dwarf (Shadowrun is cyberpunk with magic) Street Samurai and did as best I could to build him around being a badass in combat. I got the advice that much of Shadowrun’s gameplay is to get around combat, which is cool, but I wanted my character to be able to be of as much use as possible, should my group enter combat.
His full name is Davis “Spikeball” Lane, which is kinda named after several more or less well known people, while Spikeball is my own idea. The nickname is based around the fact that he’s short, has a huge round afro, and that his Katana can be seen as a spike coming to poke you. He’s not very found of his nickname, but it seemed to stick, and some of the other characters even started to call him “Spike”, which I guess is a good sign.

The first session finally came around. They quickly checked my character sheet to see if I did anything totally wrong. I did a few mistakes here and there, but nothing major (and I’ll correct them until the next session).
The Campaign is based around a Guild giving guildmembers (players) weekly missions. That way, it’s possible to miss several sessions, or be a total newcomer to join in throughout the year, like I did (the campaign have been going since September).
Our mission this week was to pick up three big crates, weighting nearly a metric ton each, watch over them for one night, then deliver them to an address the next morning.

Of course, we had an elf with us, being very nosy and curious (which elves are, I guess) about what was inside the crates. Of course we had to open them!
At first, I stayed back a little. Spikeball is not a very streetsmart character, and while he mostly cares about getting the mission done and get payed, he kinda smelled a possible ambush coming up, so he had no major objections about the Elf (sorry, I remembered the name until I started writing this) wanting to take a little peek.

So we found this abandoned parking lot. Well, not entirely, there was a street gang hanging out there, but they were easily bribed off.
We parked the van and start working on opening the crates. I did put skillpoints into lockpicking, but unfortunately, I didn’t bring the tools for this kind of lock, so I had to stand as lookout. The troll character also started painting the car, and we never figured out why.

harrybigfoot

What’s in the box? WHAT’S IN THE BOX?

One crate eventually opens up, and out comes a Sasquatch… Bigfoot… who is being smuggled by one corporation. This is illegal, and the elf wants to tell, but Mr. Bigfoot gets curious about what we are up to and demands us to identify ourselves.
There are some failed negotiations with the creature, while my character still stands a bit back. I had a hard time keeping up, really, but I also wanted to observe the other players for a while, and learn.
But then, the Bigfoot proceeds to open up the other crates and release two Hellhounds. I can’t not do anything anymore.
Spikeball suddenly steps up, and tells this huge 2 and a half meter tall creature that our orders are to deliver him, inside the box, and that he can choose in how many pieces he wants to be delivered.

ohno

Everyone at the table

Silence.
Everyone looks kinda shocked of what I just said. I did use the H-word (Hairball), but at the same time, I feel it was going to come to a fight anyway. Of course, the Bigfoot goes straight to attack me, and knocks me back, taking 6 stun damage.

The elf, currently riding the troll to get a better view of the situation, luckily decides to not waste any time. She shoots a rocket directly at the bigfoot, blowing up the van (which the troll had been carefully painting earlier). I have to throw myself away, but while I do, I use my Edge to compensate for my -2 stun roll, open up my armcannon and firing everything I got at the thing. The troll then finishes it off with a throwing knife.
At this moment, it kinda looks like this put the DM off a bit. He obviously wanted the thing to live longer, but we got some pretty amazing rolls, so the thing was dead.

The Doctor (which I do remember we called Dr. A), healed up my stun damage, which obviously angered one of the Hellhounds. One dog went for Dr. A, while the other one threw himself at me, without doing any damage.
I got initiative, and while I felt like I owed the good Doctor a rescue, it was obvious to target the closest dog who was at my throat. I burned my last Edge (only having two) and did an amazing roll nearly killing off the thing in one hit. That was my last lucky roll for the night, but the poor DM did all he could to save his creature. It didn’t seem planned that we would be so aggressive on his monsters, but we were.
The elf hacked the mind of the dog attacking Dr. A, to leave us alone, but the crippled beast was still going at me. And while it didn’t do any damage this time, it managed to throw me at the ground, with it’s claws around my neck. Luckily, I managed to push it away, just for the troll to come bouncing in, to give it one last whack with his mighty hammer.

One van blown up. One Bigfoot sliced open. One hellhound whacked flat, while the other one hacked out of his mind.
It was obvious we wouldn’t get paid for this one, so we scrammed out of there, deciding if we should put the blame on the scared-to-death neighborhood gang or not. The artistic troll painted a message on the wall in case someone came back to look.
And after some paperwork back at the guild, thus endeth my first roleplaying session.

Was it fun? It was! I didn’t have time to read up ANY of the rules in advance, but the group still managed to help me out, and I actually felt like I learned quite a bit while playing. The troll was also a new player, so I didn’t feel totally alone in that.
Did I do mistakes? Maybe? A 114 cm Dwarf talking shit to a 2,5m Bigfoot probably wasn’t my smartest move, but at the same time, it helped defining Spikeball as a character. He’s impatient, kinda racist, but at the same time, he has a code of honor (especially regarding his fellow dwarfs).

Spikeball was a few lucky rolls away from death, and I will probably be a lot more careful with my actions next time, but at the same time, these kinds of situations will probably stick with me. I was the dwarf leaping backwards, firing with my armcannon, towards a Bigfoot in the middle of an explosion.
You don’t see stuff like that in movies. It happened in my mind, because it happened in the game. I’m hooked, and I look forward to more Shadowrun, as well as trying out games like Pathfinder and D&D, among others, later.
And this does WONDERS to my inspirations as a cartoonist. I already have ideas for several characters and situations I can use, which all are original.

So to sum up: I have finally played an RPG and it’s damn fun!

Dadaph på Raptus 2014

Raptus alltid vært betydningsfullt for meg. Jeg har besøkt festivalen hvert eneste år siden 1999, og det har blitt en årlig tradisjon jeg ofte har gledet meg mer til enn jul og nyttår, kombinert.
Men dessverre har jeg de siste årene hatt noen blandede opplevelser, da enkelte festivaler for min del, rett og slett har føltes kjedelige. Enten har det vært lite gjester eller program jeg har vært interessert i, eller liten aktivitet på eller rundt standen min. Ofte en kombinasjon. Både 2012 og 2013 var, for min del, veldig tamme år, til tross for egne programposter og albumutgivelser. Da jeg for ett år siden skrev om opplevelsen på fjorårets festival, var jeg ikke nådig i å nevne hvor mye jeg mislikte, og da spesielt det nye festival-lokalet. Det var faktisk såpass at jeg begynte å tenke på om jeg i det hele tatt skulle fortsette å komme, dersom jeg ikke skulle ha en utgivelse et år.

Raptus var altså tilbake på et lokale jeg var svært misfornøyd med ifjor.
Raptus var altså tilbake på et lokale jeg var svært misfornøyd med ifjor.

Jeg hadde med andre ord ganske lave forventninger til årets Raptus. Jeg tok inn på et godt hotell og sørget for å gjøre planer for å kose meg mest mulig under selve oppholdet, sånn at jeg likevel fikk turen, og dermed kunne ta festivalen slik den kom.

Men heldigvis, heldigvis, hadde jeg det faktisk helt fantastisk i år. Hvorfor?… jeg kan egentlig ikke sette fingeren på en bestemt grunn, men kan jo dele hele opplevelsen om oppholdet mitt.

Torsdag
Vel, festivalen startet ikke før fredag, men for meg startet turen på torsdag. Siden jeg ville fokusere mest på Bergensturen og oppholdet, bestemte jeg meg for å ta morgentoget, både slik at jeg fikk med meg Bergensbanen i sin fulle prakt – i dagslys (nå er det gjerne mørkt allerede på Finse om man tar ettermiddagstoget), og slik at jeg kunne gå rolig rundt I byen på ettermiddagen, og få meg en god middag, Noe jeg også gjorde.

Toget gjorde en stopp på den sjette planeten i Hoth-systemet for å plukke opp flyktende opprørere.
Toget gjorde en stopp på den sjette planeten i Hoth-systemet for å plukke opp flyktende opprørere.

På kvelden, tok jeg også turen innom Barbarista for å hilse på kjente. Men ettersom jeg ikke er noe utelivsmenneske, og fordi jeg ble ganske trøtt tidlig, dro jeg etter en Solo servert i et deilig kaldt glass rett fra fryseren. Og før noen kritiserer meg for å være usosial: det er slik jeg trives best. Jeg liker å prate med venner og kjente, men på et utested der det serveres alkohol og musikk, blir jeg ekstremt fort sliten i hode og sjel, jeg klarer rett og slett ikke koble av, så jeg pleier å dra mens leken fortsatt er god.
Og uansett trengte jeg noe tid på å slappe av på hotellrommet.
Sov som en stein.

Fredag
Første festivaldag starter sent, ettersom det er fredag. Det er gjerne lite på programmet og lite som skjer, men samtidig er jeg veldig glad for at den er der, da man får tid til å sette opp og bli kjent uten at det går utover salg.
Dagen ble brukt til å traske rundt i Bergen med Fantastiskmann-forfatter Fredrik Jullum, som også hadde sagt seg villig til å hjelpe meg med å passe bordet litt på selve festivalen.
Bordet mitt var i andre etasje, samme rom som sist, men denne gang var jeg plassert rygg-i-rygg med Über-gjengen, noe jeg likte svært godt, da jeg sjeldent følte jeg ble sittende helt alene. Var litt trang gang rett foran meg, men jeg hadde fått en hjørneplass, som gjorde at bordet mitt ble godt eksponert til en større åpen plass foran området de store internasjonale tegnerne satt. Dette rommet var godt utnyttet i fjor, og kanskje enda bedre i år.

 Standen min. Litt trangt i passasjen, men jeg følte jeg fikk utnyttet hjørnet, der det var god plass, ganske godt
Standen min. Litt trangt i passasjen, men jeg følte jeg fikk utnyttet hjørnet, der det var god plass, ganske godt

Hadde også god utsikt til skjermen som viste hva som skjedde på hovedscenen, noe som var veldig kjekt iblant. Blant annet hadde jeg planer om å gå og se Rodney Ramos prate om tusjing(da han er en EKSTREMT dyktig tusjing, og jeg gjerne vil plukke opp noen tips av de proffe), men det var mange folk rundt bordet mitt da showet startet, så jeg lot være. Men jeg kunne fortsatt følge tusjingen hans fra storskjermen. Hadde det bare vært lyd også, ville det ha vært perfekt.
Etter at ting var ferdig, ble det pizza med Über-gjengen, noe som var både intimt og koselig, før jeg tok nok en tidlig kveld.
Sov som en død.

Lørdag
Den mest aktive dagen, er naturligvis lørdag. Det er flest folk innom, programmet er gjerne spekket med interessante ting, og bare få av tegnerne er bakfulle.
Syntes selv programmet var veldig heavy med å plassere ting mellom 13 og 17. Mye jeg var interessert i kræsjet med andre ting jeg var interessert i. Jeg visste jeg sansynligvis måtte bli sittende på standen det meste av tiden uansett, men det er ofte surt å velge mellom programposter, når man senere på kvelden plutselig ikke ser noe spesielt man er interessert i å se. Men det er egentlig veldig naturlig, da en festival på Raptus’ størrelse må kjøre parallelle programmer.
Det jeg på forhånd syntes var verre var hvordan Über-presenatasjonene, på tre timer, kræsjet med tre av de kanskje mest publikumstrekkende programpostene av dem alle: Lunch(som hadde en egen festivalplakat), Peer Gynt og ikke minst Krüger og Krogh. Au.
Men utrolig nok, til min store overaskelse, var det mange folk som hadde valgt Über over Lunch(som også er en serie jeg liker veldig godt, bare så det er sagt). Selv ble jeg plassert litt i barnerommet for å tegne litt for de minste et kvarters tid. Noe som var totalt uforberedt fra min side, men de så ut til å like de dumme sjøfuglene, kattene og hundene jeg tegnet.

Noen fotograf er jeg ikke. Dette ble ikke det beste bildet av Über-standen, men det ble det eneste som av en eller annen grunn ikke er vanvittig uskarpt.
Noen fotograf er jeg ikke. Dette ble ikke det beste bildet av Über-standen, men det ble det eneste som av en eller annen grunn ikke er vanvittig uskarpt.

Klokka 14 var det tid for min egen presentasjon, som jeg ikke hadde forberedt meg noe særlig til. Det gikk heldigvis greit, da jeg for det meste viste frem album, snakket litt om hele Dadaph-sagaen, og i tillegg viste noen skisser til kommende prosjekter.
Det kuleste som skjedde her var at Kim Holm kom inn, og malte fanart mens jeg snakket. Bildet så jeg ikke før jeg var ferdig med å bable, men det ble utrolig kult. Var faktisk helt rørt. Bildet er på nåværende tidspunkt pakket godt ned, men jeg regner med å oppdatere dette når jeg kommer hjem og pakker ut bildet på onsdag/torsdag.
Det var også godt med folk i salen, og i de to timene etter presentasjonen, solgte jeg helt vanvittig godt. Jeg solgte faktisk svært godt hele dagen, og endte opp på hele 38 album, noe som er en klar personlig rekord(iløpet av 2011, mitt tidligere sammenligningsgrunnlag solgte jeg 24). De fleste av disse var det nye albumet, til folk jeg gjenkjente fra tidligere, men det gikk også mye av de tidligere albumene, og da ikke bare 1 og 2, som gjerne selger best.
Da dørene stengte, var jeg usikker på hva jeg egentlig skulle. Jeg vurderte til og med å gå på banketten(som denne gangen fristet med en tur opp på Fløyen, som for min del virket langt mindre klaustrofobisk enn fjorårets båt-tur), men jeg droppet det, og gikk isteden med Über-gjengen igjen, og spiste god mat på en Thai-restaurant et steinkast unna Barbarista. Og ettersom Arild Wærness var betatt av mine Spider Woman-parodierende rompetegninger, inviterte han meg inn dit for å tegne på rompebordet, der mange andre tegnere også hadde tegnet sine romper. Jeg likte spesielt hopperompa til Thierry Capezzone.
Sov som en rompe.

Søndag
Dette er dagen derpå. Har hørt historier om tegnere som spyr i hotellkorridorer, knuser toaletter, og lignende. Selv var jeg centimeter unna å uheldigvis miste tannbørsteglasset i gulvet, men det gikk heldigvis bra, slik at jeg ikke måtte ned i resepsjonen og forklare hvordan jeg hadde trashet rommet mitt. Til tross for at jeg hadde sittet til 2 natta før og signert album på rommet, var jeg overaskende frisk og rask. Og folk lurer på hvorfor jeg ikke drikker?
Søndagen er uansett ganske treig salgsmessig, og det gikk ikke unna så mange album denne dagen, men det var som forventet.
Heldigvis var ting alt annet enn kjedelig. For å få tiden til å gå på standen, og for å prøve å tiltrekke nysgjerrigheten hos folk, hadde jeg kjøpt en billig A4-blokk, som jeg satt og tegnet i. Det virket, og folk kom ofte og tittet, og noen lurte også på om de kunne få noen av tegningene(noe de fikk, og som flere ganger resulterte i album-kjøp).
I mangel på motiv, kikket jeg på festivalplakaten som Thomas Yeates, også en helt fantastisk tusjer, hadde tegnet, og bestemte meg for å lage min versjon.

Litt lav kvalitet, da alt jeg har tilgang til før jeg kommer hjem er et lite kamera. Denne scannes og kommer i bedre kvalitet om noen dager.
Litt lav kvalitet, da alt jeg har tilgang til før jeg kommer hjem er et lite kamera. Denne scannes og kommer i bedre kvalitet om noen dager.

Det endte opp med at denne ble vist frem til Yeates, som umiddelbart ble ekstremt begeistret. Jeg lovet ham å sende en kopi over mail straks jeg kom hjem, men han stoppet ikke der. Han mente stilen min minnet ham om Sergio Aragonés, og hintet til at han ville vise ham tegningen. Jeg ble lamslått. Aragonés er en tegner jeg har sett opp til siden barndommen, da jeg leste både Mad og Groo. Jeg ble helt betatt av å se ham tegne på Raptus-toget i 1999, og et av mine aller beste Raptus-minner er hvordan Aragonés under frokosten på hotellet, laget en tegning til meg i en Groo-bok. Yeates tok også frem, og solgte meg et par seriehefter han hadde laget I samarbeid med Aragonés, Groo vs Conan. Jeg ble stående og prate litt både med Yeates, og også Rodney Ramos og Mike Collins, som begge satt like ved. Ramos mente i tillegg jeg var en dobbeltgjenger av en venn av ham, og ville ha et bilde.
Men alt som er godt måtte selvsagt slutte. Det nærmet seg stengetid, og det føltes ekstra vemodig å måtte pakke ned. Der jeg ifjor satt og stirret på klokka for å få tiden til å gå før nedpakking, satt jeg nå og ville bare sitte “fem minutter til!”
Til min glede, var avslutningsshowet tilbake, og da det ble lovet frempek til neste Raptus, gikk jeg selvsagt inn for å se.
Jeg endte opp i en slags tegneduell med Simon S. Andersen fra D-Pad Studios (takker for skyssen i 2011, jeg gleder meg fortsatt til Owlboy). Han skulle tegne superhelten “Viking Man”, mens jeg skulle tegne sidekicken “Prequel Guy”. Disse navnene var bestemt av publikum, og jeg var helt forferdet, da “prequel” er et ekstremt abstrakt begrep, iallefall i forhold til “viking”.
Heldigvis er kraften sterk med meg, og jeg tegnet både det beste jeg kom på fra de verste prequelene jeg kom på: Darth Maul som står ved siden av det avhuggede hodet til Jar Jar. Det gjorde publikum glade.

Temaet for avslutningsshowet var superhelter. Her er Rodney Ramos' Potato Man ved siden av Bruno Gazzottis tolkning av sidekicken French Fries.
Temaet for avslutningsshowet var superhelter. Her er Rodney Ramos’ Potato Man ved siden av Bruno Gazzottis tolkning av sidekicken French Fries.

Vi fikk også dato på neste års Raptus, i tillegg til at vi fikk vite de bekreftede gjestene. Selv ser jeg virkelig frem til Yoann, som tegner dagens versjon av Sprint.
Jeg takket for meg, og etter en god pizza på Kafe Spesial, med Fredrik Jullum, gikk jeg på hotellrommet.
Sov som en steindød rompe.

Alt i alt…
… hadde jeg en svært god festival. Den beste jeg har hatt på mange år. Jeg vet heller ikke nøyaktig hva som gjorde ting bedre i år enn ifjor. Kanskje det var mer jeg følte var interessant på programmet. Jeg syntes gjestene var hakket mer spennende og mer variert. Det var heller ikke like mye trengsel i lokalet, men det kan skyldes mangel på en skikkelig publikumsmagnet(noe som i seg selv er noe som trengs, iallefall på lengre sikt).
Likevel er det rom for forbedrelse. Litteraturhuset fungererte i år som lokale, men jeg står på mitt når jeg sier jeg frykter hva som vil skje dersom en publikumsmagnet kommer dit. Hva om for eksempel plutselig Don Rosa kommer tilbake, og folk hverken kommer opp eller ned trapper? I et slikt tilfelle, håper jeg festivalen vil foregå et annet sted. Gratis inngang kan virke fristende, men folk som har som mål å komme til Raptus, betaler inngang uansett, vi som har reist langt, betaler inngang(vel, ikke jeg, for jeg har bord, men jeg betalte gladelig for det). Som jeg så i Kristiansand, var ikke det å ta 50 kroner i inngangen noen sperre for nysgjerrige forbipasserende. Disse var også ekstremt kjøpeglade, ettersom de allerede hadde betalt for å komme inn.

Hørte også historier at standene nede i første etasje ikke solgte så godt, da det i det hele tatt var få folk som tok turen innom det rommet. Tror det kunne fungert godt med et trekkplaster innerst her, slik at folk tok turen også hit. Hadde jeg blitt plassert der selv, ville jeg hatt en ekstrem annen opplevelse på festivalen.

 Inne blant bruktboder og tegneutstyr, fant jeg skaperne av det utrolig lovende prosjektet Grappleseed, et prosjekt som kunne trengt og fortjent litt mer fronting enn dette, etter min mening.
Inne blant bruktboder og tegneutstyr, fant jeg skaperne av det utrolig lovende prosjektet Grappleseed, et prosjekt som kunne trengt og fortjent litt mer fronting enn dette, etter min mening.

Men aller mest, savner jeg kanskje et skikkelig vrimleområde. Spesielt cosplayere i store kostymer, kan være vanskelige å komme rundt, når de ofte står i korridorer og trapper, da de egentlig ikke har noe bedre sted å stå. Det var heller ikke sjeldent disse kom løpende og hoppende rundt, og flere dyttet bordet mitt unna for å få bedre plass(og jeg satt allerede ganske trangt).
Igjen ble det også spilt overdøvende høy musikk fra skjermen som viste hovedscenen. Uten at jeg helt skjønte hvorfor. Cosplayerne som var interessert, var jo allerede på plass, og disse høytalerne var alltid dempet når det var annet program, som kanskje kunne være interessant å få med seg. Det burde gå an å sette lyden slik at man kan høre prating om man følger med, men samtidig at det ikke er til sjenanse?
Og igjen vil jeg fronte ideen om å premiere cosplay av figurer som enten er norske eller er tilknyttet noen av gjestene. Rodney Ramos var til stede, så hvorfor så vi ingen Spider Jerusalem vandre rundt, for eksempel?
Det er mange dyktige cosplayere, så jeg tenker ofte på hvor kult det er for oss serieskapere dersom vi plutselig faktisk ser et cosplay basert på en av våre figurer. Igjen vil jeg si meg villig til å stille opp med å premiere beste Dadaph-cosplay eller Avis Maritima Stulta-furry med ting som originaltegninger. Og jeg er neppe alene, håper jeg?
Selvsagt må folk cosplaye akkurat det de har lyst til, men det ville vært gøy å se noen gå rundt som Pondus, Kjell, eller Gonzales. Og hva skjedde med paraden? Jeg husker lørdagsparaden fra de første årene jeg var på Raptus, fra tiden før cosplay het cosplay(mener vi kalte det karneval eller noe?), der folk i kostymer gikk en tur til torget og tilbake, og gjerne dro med seg nysgjerrige. Sånt var kult, og med tanke på potensialet det er i cosplay, synes jeg det kan, og bør utnyttes mer, til både festivalens og cosplayernes fordel.

Jeg tror også det kan være veldig greit å også ha publikumstrekkende programposter langt utpå søndagen. Da slipper man at alt er klumpet sammen midt på lørdag, og man får til og med kanskje godt besøk på avslutningsshowet, slik jeg husker det har vært tidligere år. Jeg likte derimot veldig godt at de lokket med å fortelle om neste års festival allerede nå, da jeg synes de iløpet av dette året har vært ganske tilbakeholdne og sent ute med informasjon.

Ellers takker jeg for meg, og takker for det som for min del kanskje var beste Raptus siden… 200X? Raptus-følelsen var så absolutt tilbake. Begynner å bli en del år siden jeg virkelig har hatt det så bra under det hele, men nå håper jeg det fortsetter.
Stå på!

Bård Lilleøiens webside: Tegneserier, illustrasjoner og blogg