Dadaph på Stribefeber

Kjapp hotellromsblogging her før kvelden tar meg(eller omvendt).
Årets Stribefeber er over, og igjen er jeg glad jeg tok turen. Fjorårets festival var fin, men jeg hadde to klager: inngangsprisen for besøkende, og dobbeltbooking av program. Det var derfor veldig gledelig å se at festivalen i år virkelig hadde tenkt gjennom disse tingene, billettprisene var satt ned til 50kr, og det var ingenting som skjedde parallelt i programmet.

stribefeber01-gata
For min del startet det hele da jeg fredag morgen, i svime etter lite søvn, tok toget fra Oslo. På toget møtte jeg Øystein Runde, som jeg ble pratende litt med, og vel fremme i Kristiansand, ble vi møtt et menneske og en vulcan, som skulle vise oss veien til festivalen.

stribefeber02-inne
Lokalene var de samme som sist, en kino brukt som kulturhus. Veldig godt egnet for en festival av størrelsen til Stribefeber. Ved inngangen var det en utstilling som blant annet viste arbeider av Roy Søbstad, Ronny Haugeland og flere lokale seriekunstnere. Det var et lite vrimleområde, med kiosk, butikker og sitteplasser. Her var det enkelt å sette opp en salgsstand.

stribefeber03-tsodass
På plass var også Dass-tegnerne John S. Jamtli og Vegard A. Skogmo (på bildet sitter Tore Strand Olsen og tegner postkort). Et prosjekt jeg synes er uhyre interessant, men som jeg ennå ikke har lest, mest fordi jeg er vanvittig treg med å lese digitale ting. Fysisk bok er lovet 6.6.2016, men jeg tror jeg må inn og kikke litt før den tid.

stribefeber04-moskva
Klokka 15, da det interessante programmet startet, måtte jeg dessverre løpe til hotellet for å sjekke inn og legge fra meg tung bagasje jeg ikke orket å drasse rundt på. Dermed gikk jeg glipp av første halvdel av Moskva-programmet til Øystein Runde og Ida Neverdahl, men det er en bok jeg allerede har lest(og anbefaler på det varmeste). Var likevel gøy å se hva putinporn.tif var for noe rart, for de sidene hadde jeg aldri “lest” før.

Så ble det ut en tur med Tore Strand Olsen og Roy Søbstad. Jeg hadde egentlig tenkt å besøke Frk. Larsen rett over gata igjen, fordi burgeren der var så god, men ble lovet noe enda bedre på Christiansand Brygghus et par kvartaler unna. Mye dyrere, men sant nok, burgeren der smakte faktisk enda bedre (selv om chipsen dessverre var litt soggy).
Det ble også en tidlig kveld, da jeg var totalt utslitt etter å ha stått opp halv 6, etter kun 3 timers sammenhengende søvn natta før.

stribefeber005-stand
På lørdag satt jeg for det meste i inngangshallen og solgte ved dette bordet. Det var også betydelig flere besøkende denne dagen(kanskje ikke så rart, da mange jobber på fredager). Jeg så også at det kom inn flere nysgjerrige forbipasserende rett fra gata, noe som betyr at man ikke nødvendigvis må ha gratis inngang for at disse skal ta turen inn. Flere av disse kjøpte også både album og fanziner, og jeg endte faktisk opp med et langt bedre salg enn ifjor, og generelt et veldig godt salg i forhold til antall besøkende.

Nå sitter jeg ikke på besøksstatistikk, men det virket som langt flere var innom i år, enn i fjor.
Kvelden ble avsluttet med et såkalt “debattinnslag”(ifølge programmet), der jeg raskt presenterte Dadaph og andre serier jeg har laget.

Alt i alt er jeg igjen godt fornøyd med festivalen. De tingene som var skjerpet fra fjoråret, bidro til både bedre salg og mer aktivitet. Eneste jeg la merke til som virkelig bidro til å trekke aktiviteten ned, var trolig at første dagen foregikk på en fredag, og at mye av programmet da var satt før fire, før folk slutter på jobb og skole. Jeg tror det ville vært langt mer hensiktsmessig å legge festivalen på lørdag og søndag, slik den var i fjor. Eller i det minste å legge åpningen til fredag. Men dette er ting jeg vet kommer på bordet når neste års festival diskuteres.

Igjen en fin liten festival i en fin liten by på Sørlandet. Om anledningen byr seg, tar jeg selvsagt turen igjen.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Dadaph album 6

Da var tiden kommet for det sjette, og siste Dadaph-albumet!

dadaph-del6-cover-flat-rgb

Sagaen om Dadaph Serraph, album 6, Atter en Dadaph, blir lansert i september, og det er igjen ÜberPRESS som har hjulpet meg med å få til dette.
Dette blir det største Dadaph-albumet av dem alle, og har hele 40 sider i farger, da jeg dyttet inn de 7 siste etappene av historien, pluss en liten spesialhistorie, nå fargelagt for første gang. Som vanlig blir det også en liten tekst på slutten med skisser og diverse, det jeg klarte å dytte inn av bonusmateriell på en side.
Med dette albumet, blir endelig Sagaen om Dadaph Serraph gitt ut i sin helhet på papir. Noe jeg vil markere med en egen programpost på Raptus!

Men før det blir det en liten tjuvstart… første mulighet for å plukke opp albumet, blir på Stribefeber i Kristiansand(12. og 13. september), der jeg selv vil være til stede og signere, for de som ønsker det.
På Raptus helgen etter(19, 20. og 21. september), blir det som nevnt en litt mer formell(?) lansering med programpost. Her vil jeg også sitte hele helgen for å selge og signere.
Så møt opp!

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Dadaph på Bjerkely og Torucon

Festivalsommeren fortsetter!
Igjen er jeg litt sent ute med å rapportere, men etter at jeg kom hjem, har jeg nærmest ligget i dvale en uke, da jeg ikke har hatt mulighet til å slappe skikkelig av på veldig, veldig lenge…

bjerkely-solsteik
Det varme været som har forfulgt meg i hele sommer, ble selvsagt med på slep. På Bjerkely så det slik ut hele helgen(minus søndagen da vi reiste, da vi kjørte gjennom tordenværet som slo ut Gardermoen).
Så dersom noen ønsker seg sol på sin tegneseriefestival, tror jeg det virker å invitere meg(hint hint).

bjerkely-inngang
Ble iallefall godt tatt imot på festivalen, blant annet av min gamle skolekompis Øystein Sanne(Sanne Historier), som er lærer på skolen. Løp selvsagt rundt og filmet mest mens jeg fortsatt hadde tid, så jeg tok ingen bilder som viste folkelivet, men festivalen henvendte seg mye til tidligere elever, og en så tydelig målgruppe førte til et godt nummer med besøkende. Så vidt jeg skjønte, var alle rommene tilknyttet skolen fullbooket denne helgen. Det hjalp også med et tydelig program som aldri dobbeltbooket noe. Det var alltid full sal, også når jeg hadde min presentasjon på lørdagen.
Jeg ble også med på moroa og ble med på kurset som Tore Strand Olsen holdt. Der laget jeg en stripeserie om dinosaurlasersjørøvergravemaskinpirajaer.

bjerkely-stand
Mellom programinnslagene, satte jeg opp butikken min i vestibylen, der jeg tilbød et bredt utvalg. Salget gikk ok, og spesielt interessen for Ninja Duck virket å være stor. Faktisk tror jeg at jeg kan skryte på meg større Ninjaduck-salg enn noensinne.

Begge dagene ble det grilling under skyfri himmel, noe som passet helt perfekt til en sommerlig festival. At grillvarene var inkludert i prisen(og for meg som gjest gratis) kan jeg heller ikke klage på.
De avsluttet med stuekos og quiz komplett med kaker(blant annet en fantastisk god brownie). Evig mer koselig enn andre festivaler som på død og liv skal ha øl overalt(jeg drikker ikke selv og klarer ikke tenke meg noe mer ukoselig enn halvfulle/fulle tegneserietegnere, så jeg pleier bare å trekke meg tilbake).

bjerkely-rom
…og til et rom som har stått i solsteiken dagen lang, var det faktisk overaskende kjølig, og et godt sted å sove!
Alt i alt var dette en utrolig koslig helg jeg hadde gleden av å få oppleve, og tar gjerne et gjensyn neste år om anledningen byr seg.

Og etter dvaleuken min, dro jeg med meg artstanden til Torucon, sammen med Lise.
Etter katastrofeopplevelsen vi hadde på Desucon 2013(som hadde bygget seg opp med svært amatørmessig oppsett etter flere år uten forbedring), var det ikke spor fristende å dra tilbake til en slik festival, men jeg følte meg presset og gikk til slutt med på å bestille meg et bord.
Her ble jeg heldigvis svært positivt overasket. Følte meg med en gang svært godt tatt vare på da det var mulig å få svar på ting jeg spurte om. Crewet visste hva som skjedde, og vi med artstands følte oss ikke lengre tilsidesatt.
Dessverre gikk ikke salget slik som ventet, men med tanke på at jeg, takket være svært rimelige standpriser, fortsatt gikk i pluss, gjør at det frister med et gjensyn. Jeg hadde ikke med kameraet, så ble dessverre ingen bilder fra meg, men var veldig mange kule drakter ute og gikk. Blant annet kongen fra CDi-Zeldaene, Kahvi fra ElfQuest, og General Onox fra Oracle of Seasons.
En veldig gøyal, men samtidig veldig slitsom helg. Jeg måtte sove i 11 timer etterpå.

Nå er det Stribefeber i Kristiansand som står som neste på lista, da jeg akkurat har bestilt turen dit. Og deretter, som alltid, Raptus i Bergen, begge i september.
Det blir nytt albumslipp for meg, og mer info om det i neste bloggpost.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Dadaphs festivalsommer

Har tenkt å skrive noe lenge, men ikke helt fått somlet meg til det. Dels fordi jeg har hatt altfor mye annet å gjøre, dels fordi jeg har glemt det, og dels fordi sommervarmen har gjort meg slapp og jævlig.
Uansett tok jeg meg som vanlig en tur til OCX(Oslo Comics Expo) i juni:

hellstasjon
Før jeg dro var det deilig og kjølig med under 20 grader og regn, her hadde jeg akkurat dratt opp maskinen min ved Hell stasjon da jeg dro hjemmefra.
Vel fremme i Oslo, var jeg nødt til å kaste alt av jakker, da gradestokken plutselig stod 10-15 grader høyere enn hjemme. Og derfra har tropevarmen forfulgt meg i hele sommer.

ocx-mannen
Fredag var åpningsdag for OCX, og jeg dro som vanlig ned for å se på moroa. Det blåste ganske heftig denne dagen, så festivalarrangørene slet med å unngå at den store OCX-maskoten blåste avgårde.

mummitrolletnei
Åpningen presenterte gjestene. Flere spennende i år, og selv var jeg veldig glad for å se Peter Bagge, som blant annet står bak serien Hate(som jeg først snublet over i Pyton en gang på 90-tallet).
Etter åpningsshowet var det Mummitrollet-utstilling på loftet. Jeg skyndte meg opp for å få en gratis skvett Cola fordi jeg var tørst, men da jeg prøvde å komme meg ut igjen, kom det en fyr og sperret veien. Han skulle selvsagt holde tale, og jeg ble holdt som gissel på et glohett og klamt loft en halvtimes tid før jeg endelig kunne snike meg ut igjen.

ocx-salg
På lørdagen returnerte jeg med salgs-stand. Begynner å få en god del å selge nå, med fem Dadaph-album på samvittigheten, i tillegg til tre Ninjaduck-fanziner, den siste i trilogien rykende fersk fra trykkeriet. Solgte aldeles ok til OCX å være. På grunn av finværet, var det mange som tok turen ned til parken festivalen foregikk i, og jeg vil si festivalen sånn sett var en av de bedre.
Dessverre er det en forbannelse som hører med det å sitte og selge ting: man får ikke med seg programmet. Jeg fikk knapt tid til å gå rundt å kjøpe ting.
Men jeg plukket opp UberWestern av Uber-gjengen, og Moskva av Øystein Runde og Ida Neverdahl. Begge høyst anbefalingsverdige. Faktisk var det en ren tabbe å lese Moskva på toget hjem, da den var så morsom at det virkelig gjorde vondt å holde latteren tilbake.
Det ble også festivalen for min del. Jeg drikker ikke, og hater å være der når alle andre drikker seg brisne og fulle, så nok en gang lot jeg være å besøke festen etterpå. Dessuten var jeg ganske sliten etter en lang, varm dag i festivalteltet.

stockholmkonserthall
Et par dager etter OCX, gikk turen til Stockholm med et par venner. Det var Final Fantasy-konsert på gang, og det var koselig. De spilte kanskje vel mye fra FF7 og 10 til min smak, men turen var så absolutt verdt det.

torden
På avreisedagen var det bombedrama i Stockholm, midt i Gamla Stan, et område jeg hadde vært og shoppet i dagen før. Vi merket heldigvis ikke noe til det, og fikk faktisk ikke vite om det før vi hadde krysset grensen til Norge igjen, fire-fem timer senere. Dette bildet er tatt av det mest dramatiske vi opplevde på turen, et kraftig uvær rundt Karlstad.

Drøyde hjemreisen til Trøndelag en uke, og den uka gikk egentlig mest med på avslapping, spilling og lydbok.
Vel hjemme har jeg egentlig jobbet med Avis Maritima Stulta for å sørge for at jeg slipper å tenke noe mer på serien før etter mine neste festivalbesøk:

Jeg er invitert gjest på Bjerkely Tegneseriefestival den 25-27. juli.
Synes det er gøy å støtte opp litt om nye tegneseriefestivaler. Jeg er ikke den mest kjente gjesten selv, men synes det er gøy å reise litt rundt, og gleder meg veldig til dette. Jeg har en programpost på lørdagen, og selvsagt vil jeg også sitte og selge album og annet.

Videre, skal jeg ha en artstand på Torucon i august.
Droppet Desucon i år pga avstand og den utrolig høye prisen de nå tar for artstands(og en god del andre problemer de aldri ser ut til å ha tatt tak i). Men Torucon har jeg hørt en del bra om av venner av meg, og ettersom jeg nå bor nær Trondheim, er det naturlig å ta turen dit. Tør jeg si at jeg gleder meg til dette også?

Sist, men ikke minst, blir det nok en gang Raptus i september.
Jeg hadde ganske blandet opplevelse av fjorårets festival, men jeg har vært på hver eneste Raptus fra og med 1999, så det hører til tradisjonen. Det og at det sjette og siste Dadaph-albumet endelig kommer ut. Mer om det snart.

Så god sommer! Kanskje vi sees på et av disse stedene?

Posted in Meg, Tegneserier | Leave a comment

Dadaphs Zelda-skriblerier fortsetter!

… på spillmuseet!

Siden sist har jeg redigert de tre første Zelda-tekstene mine til å passe litt bedre inn på Spillmuseet.
I tillegg har jeg skrevet om Link’s Awakening og Wand of Gamelon. Har også spilt gjennom de to siste CD-i-spillene, så regner med at jeg skriver om dem om ikke altfor lenge.

Foreløpig liste over spill jeg har skrevet om:

Følg med for mer!

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Dadaph skriver for Spillmuseet!

Kjapp oppdatering. Fra nå av vil alt jeg skriver om spill bli publisert på spillmuseet.no.
Starter med å også publisere Zelda-maratonet mitt der, men vil etterhvert skrive også andre ting, så følg med!
Min egen side(her du er nå altså), vil dermed handle mer utelukkende om meg og mine tegneserier, og kanskje også annet.
Vil iallefall de første ukene poste her hver gang det kommer en ny tekst fra meg på Spillmuseet. Så følg med alle som liker retrospill!

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Dadaphs Zelda-maraton: Zelda – a Link to the Past

Som nevnt går jeg nå gjennom alle Zelda-spillene. Tiden er kommet til det tredje Zelda-spillet.
Tenkte egentlig ikke jeg trengte å skrive så mye, da jeg allerede har skrevet en del om hvorfor jeg ser på dette som et av de fem beste spillene som er laget.

zelda3
Here we go again!

Kort fortalt går spillet tilbake til det første Zelda-spillet og finner opp kruttet på nytt. Det er igjen mer fokus på utforsking, mindre på action. Ting er blitt mer strømlinjeformet. For eksempel vil sprekker på vegger tydeligere vise hvor man kan plante bomber. Spillets templer fungerer mer helhetlig som store puzzles, og ikke bare en serie med rom. I tillegg har man et system med to forskjellige verdener som overlapper, og dermed påvirker hverandre.
Formelen som LttP skapte, forble formelen det senere Ocarina of Time konverterte til 3D, og som påvirket resten av serien. Man kan dermed si at mye av det moderne Zelda ble født i LttP.
Dermed føler jeg heller ikke det er nødvendig med en slik liste jeg har hatt med Zelda og Zelda 2, om tips for hvordan man best kan spille spillet. Dette er fra 1991, men har aldret så fantastisk, og føles så tidløst, at man fint kan spille spillet for første gang i dag, og ikke sette seg fast i spilldesign som føles gammeldags.

a-link-to-the-past
Eksempler på forbedringer bare i grafikken: ulike høydenivåer kunne skjule hemligheter og gjøre omgivelsene mer unike. Byer var integrert i selve kartet, og gav Hyrule en unik følelse av å være en levende verden.

Etter å ha spilt igjen spillet på nytt for et par dager siden, og i tillegg spilt gjennom Link Between Worlds, har jeg fått sett ting i et litt nytt perspektiv, og har dermed fått tenkt gjennom et par nye ting å nevne.
Jeg skal ikke sammenligne spillet altfor mye med Link Between Worlds, det tar jeg nok heller når jeg en vakker dag skriver om det spillet. Det skal nevnes at LBW kanskje er den nye favoritten min, da det tar LttP-oppskriften, og tilfører en moderne vri.

icedungeon
“Velkommen til istempelet! Du vet det er istempel fordi veggene er lyseblå og fordi vi iblant har et nybonet gulv!”

Det ene jeg vil nevne er de få tingene jeg føler LttP bommer litt på. Det første er at templene føles veldig lite tematiske. Det vanlige i Zelda-templer er jo å ha ett vanntempel, ett skogtempel, ett ildtempel, og så videre. Det er kanskje litt for typisk, men med visse unntak, er ikke templene i LttP særlig mer varierte enn at fargen på veggene endres litt. Joda, det er ett vanntempel, ett istempel og ett ørkentempel, men jeg føler fortsatt det kunne ha vært litt mer variasjon i hvordan de presenteres. Men dette er pirk, og fortsatt et skritt opp etter Zelda-spillene på NES.
LttP har også æren av å ha ett av de verste minispillene i hele serien: gravespillet. Det er heldigvis ikke nødvendig å klare for å fullføre spillet, men dersom man ønsker å samle alle hjertebitene(for å fylle Links livsenergi til opp til 20 hjerter), er man nødt.
Gravespillet er 100% ren flaks. Jeg har opplevd å finne hjertebiten på første spadetaket, og jeg har også opplevd å bruke nærmere to timer. Det er ingen regler eller bestemmelser, annet enn ren flaks, om hjertet er der man bestemmer seg for å grave. Om man er som meg, og må fullføre Zelda-spill 100%, kan det bli frustrerende, spesielt om man spiller flere ganger(og LttP har jeg fullført flere ganger enn jeg kan huske).

alttp-digging
Gratulerer, du har brukt 2 timer, 80 rupees per forsøk, på å vinne gravespillet. Håper du er fornøyd!

Det andre jeg vil ta opp er noe som er veldig omstridt, som jeg kanskje kan oppklare her og nå.
Dette er et tema gamere har slåss om siden slutten av 90-tallet, da emulatorer ble oppfunnet og gjorde det mulig å spille TV-spill på krystallklare monitorer.
Nemlig Links hårfarge. Den var opprinnelig brun, og LttP sin manual viser den med en lysere brunfarge, før den ble mer blond i senere spill. Men i selve spillet, har Link magenta hår.
Hvorfor magenta?
Vel, de av oss som spilte LttP på en original SNES og på en god gammeldags CRT-TV, kan jo sverge på at håret ikke kom frem som rosa.
Selv antar jeg dette har noe å gjøre med noe som kalles komplimentærkontrasten.

fargesirkel
Fargesirkel basert på Goethes fargelære presenterer grønt og magenta som komplimentære. Ittens fargesirkel har grønt og rødt.

For de som ikke er drevne med fargelære: se for dere en fargesirkel. De fargene man finner på motsatt side av hverandre, kalles komplimentære, fordi de utfyller hverandre. Et enkelt eksperiment er å plassere en flekk orange i noe grått. Det grå vil se nærmere blått ut, fordi hjernen vår mener det er fargen som mangler. Den samme gråfargen vil virke rød, dersom flekken er grønn.
På en lavoppløselig CRT-TV, er det veldig vanskelig å skille ut enkeltpixler. De få flekkene med magenta, så dermed ut som en brunaktig grøt, nettopp fordi de andre fargene på Link var grønn, som er komplimentærfargen til magenta.
Hvorfor brukte de magenta og ikke lysebrunt? Tjah, SNES kunne vise 256 farger om gangen. Kanskje de ville være trygge på å bruke en vanlig farge som Magenta, slik at de ikke skulle tenke så mye på de 255 andre fargene?
Eller, noe jeg heller tror, en eventuell lys brunfarge ville antakeligvis ha gått litt for mye i ett med Links hudfarge, iallefall sett på en gammeldags CRT-TV.
Derfor.

alttp-link1
Med lysebrunt hår, ville antakeligvis håret gått veldig i ett med hudfargen. Mørkebrunt ville blitt for mørkt, og Link var ennå ikke designet blond. Derfor antar jeg de gikk for rosa hår. Ikke for at nerder skulle diskutere om Link var homo eller ikke siden emulatorer ble oppfunnet.

Ønsker man å spille LttP i dag, er det flere muligheter. Man kan spore opp en SNES og spille det der. Ellers finner man det nedlastbart både på Wii og WiiU. Man har også GBA-versjonen, men den er etter min mening svakere, ettersom den har lagt til en veldig irriterende skrikelyd hver gang Link slår med sverdet, og fordi de låser spilleren i større grad til å gjøre ting i en bestemt rekkefølge.

Neste gang blir det Link’s Awakening, et spill jeg ikke er altfor kjent med, men som jeg gleder meg til å spille på nytt, antakeligvis vil jeg denne gangen prøve GBC-versjonen, som inneholder en ny hule.

Posted in Spill | Leave a comment

Dadaph skriver DiS part DEUX

Bare et lite tillegg til det siste innlegget.
Sitter nå og prøver å skrive ned den neste sekvensen for harde livet, og oppdager at den samme tilnærmelsen ikke fungerer når sekvensen er tung med dialog. Dette er sekvensen hvor mye av bakgrunnsinformasjonen om verdenen DiS befinner seg i blir forklart, og dette er viktig for ting som skjer videre, naturligvis. Samtidig presser jeg faktisk inn litt karakterutvikling, en løgn, og veldig subtile hint til ting som vil bli avslørt langt senere i historien.

Men siden dette styres via dialog, er det veldig vanskelig å på forhånd sette av antall sider som samtalen skal bruke, uten å først skrive ned selve samtalen. Det er fordi jeg mener det er viktig å ha en viktig ting per side, en ting som gir leseren lyst til å lese neste. Jeg kan lett skrive punktvis hva som skal bli forklart på hver side, men da ender jeg lett opp med noen sider med lite informasjon, og noen sider med mye, noe som gir dårlig flyt. I tillegg skal hovedkarakteren få en ørliten vekker her, og deretter bevege seg fra A til B, noe som jeg skriver ned som en side-historie til all dialogen.

Mye å passe på, men det jeg gjør er rett og slett å skrive dialogen veldig løst først, og så se hvor mange sider jeg ender opp på, før jeg går til skrittet som er beskrevet i forrige post.

Posted in Tegneserier | Leave a comment

Dadaph skriver DiS

Har for alvor startet å jobbe på DiS nå.
DiS står for DiS in Space, og blir et episk science fiction-eventyr. Dette er det store prosjektet jeg har tenkt ut siden jeg var rundt 13, og det har endret seg kraftig gjennom årenes løp. For et par-tre år siden, startet jeg helt fra scratch, skrev ned bakgrunnshistorien og alle reglene historien skulle følge. Jeg hadde hovedkarakterene på plass, og en vag ide om hvor historien skulle gå, men ikke stort mer.

For hvordan skriver man egentlig en slik episk historie?
Jeg ante ikke. Jeg aner fortsatt ikke, men jeg forsøker, og her er hvordan.

For ca et år siden, satt jeg meg ned med Civilization V(siden det er et spill som får meg til å sitte, som jeg kan ta hyppige pauser fra, og som stimulerer tankevirksomheten). Hadde også Open Office klar, og skrev litt på innimellom. Jeg skrev hvor historien skulle starte og ende, og twister og slikt som skulle skje underveis. Også litt om karakterer.
Jeg startet så en ny fil, og skrev dette igjen, fra starten av, der jeg fokuserte mer på enkeltscener, eller sekvenser, som jeg kalte dem. En sekvens kan være alt fra en actionscene, til en viktig samtale mellom to eller flere personer, til en reise eller skildring av hva man ser på turen. Eksempelvis starter historien in medias res, med en actionsekvens på ca 10 sider, som introduserer de to hovedpersonene og viser litt hva de kan gjøre og hvordan de forholder seg til hverandre.
Hele historien ble på totalt 16 sekvenser(7 tettskrevne sider), og har klare tråder som kan tas videre til senere historier i DiS-universet. Det dette manuset ikke gjorde, var å vise ting i detalj.

Så forsøkte jeg å skrive manus. Det fungerte svært dårlig. Jeg tenker veldig visuelt, og vil ha både basic oppsett, layout, komposisjon og alt på plass med en gang. For meg fungerte det ikke å skrive hva man skulle se i hver rute, jeg måtte tegne det.
Så jeg begynte på et skissemanus, i en kladdebok, tegnet med myk blyant. Ouch!
Det som skjedde var at blyantstreken på hver side smittet over på den neste, og truet med å gjøre hele greia uleselig. I tillegg flyttet jeg i sommer, fra Oslo til Stjørdal, en prosess som varte i flere måneder, og som gjorde meg temmelig lei og utbrent da jeg var ferdig(og så kom Raptus og mye annet gøy oppi hele mølja). I tillegg var det litt jobbing med et annet samarbeidsprosjekt som jeg ikke visste helt statusen på.

Men rett før jul fikk jeg tilbake viljen til å jobbe med DiS. Tok frem skissemanusene, og bestemte meg for å gjøre det skikkelig.
Hver eneste skissemanus-side tusjes, og legges inn i en perm, slik at jeg med enkelhet kan legge til eller gjøre om enkeltsider senere.
Jeg planlegger også litt bedre, med delskisser underveis.

For hver sekvens i historien, lager jeg en skisse, hvor jeg stykker opp sidene, skriver kort hva som skal skje på hver side. Det viktigste er at hver eneste side skal ha et lite formål, eller en hook som peker mot den neste siden. Det er også viktig å finne balansen mellom informasjon og luft. En sekvens har blitt veldig tettskrevet, noe jeg har notert meg, og vil gjøre om når den endelige redigeringsjobben kommer før jeg begynner å tegne.

Når hver sekvens er skrevet slik, begynner jeg å skisse opp manuset på hver eneste side. Her skrives manuset ganske nøyaktig med det viktige hver figur skal si, men med rom for å legge til eller trekke fra senere. Holder for øyeblikket på med sekvens 5.

dis-side31-skisse1
Eksempelet jeg bruker er side 31. En side som balanserer mellom informasjon, littegranne karaktervekst, og som setter igang en actionscene. Den første skissen er her, omtrent bare replikker. Skissen er forresten veldig liten. Jeg får 4 slike på et A5-ark, som tilsvarer 8 på A4.

Etter å ha skrevet hele sekvensen i replikkform, tar jeg enda en runde med skissing. Denne gangen opp et hakk i størrelse, 2 på A5.

dis-side31-skisse2
Målet denne gangen, er komposisjon. Sette på plass karakterer, hva de skal gjøre, hvor de skal gå, hvordan de skal forholde seg til hverandre. Og ikke minst, få hele siden til å se spennende ut, sånn at jeg har noe å gå ut fra når jeg begynner på selve skissen.

Hver side i skissemanuset fyller en hel side. Dette skissemanuset ønsker jeg å vise frem til folk for tilbakemelding, så det er viktig at det ikke bare er jeg som forstår hva som foregår. Jeg kombinerer erfaringer fra de to skissene, og rabler opp noe raskt og forståelig.

dis-side31
Her hadde jeg i tillegg spurt venner av meg, Eirik A. Vik, Kim Holm og Fredrik Rysjedal, som utgjør Teikneseriehovudstaden, om de ville ha små gjesteroller som piratkyborger. Haken er at de dør noen sider senere, men alle så ut til å like ideen og takket ja.
Dessverre for meg, er jeg ikke veldig fornøyd med akkurat denne siden. Begge de første skissene fungerte, men all den røde skriften er noe jeg legger på etterpå, for ting som skal rettes senere. Tommelfingerskissen som viste komposisjonen var langt mer spennende å se på, og replikkene treffer ikke helt der de skal.
Den største synden, som går helt på leseropplevelsen, er at vi her ikke får se forholdet mellom hovedkarakterene som snakker, og piratopprøret som starter i siste rute(ideen er at karakterene skal stå oppe i et tårn, noe som egentlig kom frem på forrige side, men som jeg ønsker å repetere. Ett grep kan være å flytte tårnet litt, men slikt tar jeg senere.
Jeg har også føkket helt opp komposisjon med bruk av svart i hver eneste rute. Men med tanke på at serien antakeligvis skal fargelegges, og at jeg er begynt å bli vant til å tenke farger når jeg tegner, mer enn svart og hvitt, er det ikke det verste jeg kunne gjøre(selv om det nok må ryddes litt i).

Endelig design av både bakgrunner og hovedfigurer er heller ikke helt ferdig, men det kommer seg. Er på punktet hvor ting er planlagt, men samtidig vil jeg at historien skal diktere litt detaljer her og der.

Med denne metoden er det heldigvis veldig lett å bytte ut sider i etterkant, og målet er å få en versjon nesten helt uten rød skrift, før jeg endelig begynner selve tegnejobben.
Har vist deler av historien til enkelte allerede, og tilbakemeldingene har vært ganske lik. Jeg trenger mer humor, men historien i seg selv virker spennende. Humor blir det nok under selve tegnejobben, da jeg er veldig spontan på slike ting, men jeg vil likevel ikke at humoren skal ta overhånd.

DiS blir en historie jeg kan si jeg er stolt av.
Første del blir antakeligvis på mellom 100 og 150 sider, kanskje opp mot 200, avhengig av hvor mye plass de senere sekvensene tar. Jeg ønsker ikke å låse meg til et sidetall på forhånd, men bare skrive, uten slike begrensninger. Skal ikke si noe om forventet utgivelse ennå, men håper at ting nærmer seg ferdig til neste år.

Så, er det noen som har andre erfaringer med å skrive lengre historier eller serier? Tar gjerne imot tips og slikt, da jeg er fullstendig egenlært, og sansynligvis gjør alt galt.

Posted in Uncategorized | 2 Comments

Dadaphs Zelda-maraton: Zelda 2 – Adventure of Link

Min reise gjennom Hyrule fortsetter:

Når et spill får en oppfølger, er regelen gjerne å lage “mer av det samme”, bygge på hva det første spillet hadde å tilby, og samtidig som de små tingene som kanskje ikke fungerte så godt blir byttet litt ut. Mega Man, Portal, Ninja Gaiden eller Mass Effect, nytt eller gammelt, spilloppfølgere har stort sett fungert på denne måten.
Slik er regelen.

zelda2title

Zelda-serien er selvsagt et unntak.
Zelda 2 – The Adventure of Link, blir av mange, inkludert spillskaper Shigeru Miyamoto, regnet som seriens sorte får. Det ene Zelda-spillet som virkelig skiller seg ut fra mengden, og da ikke på en positiv måte.
Men er det egentlig så dumt?
Zelda 2 virker som et veldig omfattende prosjekt. En ting som vitner om dette, er den gigantiske verdenen Link tråkker rundt i. Et stykke inn i spillet, når man har gått gjennom Death Mountain, ser man en bitteliten landmasse mot syd: hele det gigantiske landområdet fra førstespillet er trykket inn på mindre enn ett skjermbilde her. Da jeg spilte dette første gang som 9-åring og oppdaget dette, fikk jeg hakeslepp.

zelda2-enern
Det første Zelda-spillet, komprimert. Setter virkelig ting i perspektiv, ikke sant?

Plottet er også mye mer omfattende, vitner om en mye større bakhistorie til Zelda-universet, og har med tråder som fortsatt er uløst i dag, selv etter en omfattende tidslinje som inneholder nesten 20 spill.
“Redd prinsessen”-scenarioet er til en viss grad byttet ut. Spillet handler om Link, som er nødt til å finne den mystiske tredje biten av Triforce, for å vekke den sovende prinsesse Zelda. Denne Zeldaen er derimot ikke den samme prinsessen han allerede kjenner, men en tornerose som ligger under en forbannelse og har sovet i flere hundre år.
Samtidig er Ganons tropper ute etter Link, da Links blod er det eneste som kan vekke mørkets fyrste tilbake til livet.
Spørsmål som hvor den sovende Zeldaen passer inn, hvorfor Motets Triforce er forseglet vekk, og hva den allerede eksisterende Zelda vil synes om at Link plutselig også menges med en av hennes forfædre, blir aldri besvart, så en kan bare håpe at Nintendo omsider vil lage en prequel eller oppfølger som besvarer slike spørsmål.

linktriforce
Ah, det er TRE Triforcer? Det hadde jeg aldri gjettet!

Så, verden er hundre ganger større, og plottet er mye mer omfattende, men hva med spillet?
Totalt forskjellig fra eneren, Zelda 2 kombinerer plattformaction med eventyr og til og med en liten dose rollespill. For hver fiende Link banker, får han erfaring, som etterhvert gjør ham sterkere. Oververdenen er et gigantisk kart, der fiender, istedenfor å drepe Link, sender ham til en actionsekvens, i form av et sidescrollende plattformspill. Fokuset er ikke mye på plattformnavigering og hopping, men mer på å beseire fiender og parere angrep med skjoldet. Spillets byer, huler, og palasser, har også tatt form av slike sidescrollende sekvenser.
I byene kan Link snakke med folk, få tips, råd og nye magier. Huler gjemmer bonusgjenstander som hjertebiter eller poser med erfaring(slikt kommer i sekker i Hyrule). Spillets seks palasser er enorme labyrinter, hvor hver gjemmer en gjenstand som er nødvendig for at Link skal komme seg til neste palass, samt en boss. Når alle seks bossene er beseiret, vil man låse opp det syvende og siste palasset, som i seg selv er en labyrint som er så gigantisk at den nesten kunne vært sitt eget spill.

error
Nei, det er ingen feil i spillet. Fyren heter Error. Kompisen hans heter Bagu, eller Bug.

Spillet er langt mer lineært enn det første. Kartet er åpent, men palassene må man ta i rekkefølgen. Iblant vil man kunne ta avstikkere, for eksempel kan man etter palass nummer en, velge å gå til Death Mountain for å få hammeren, som da kan fungere som en tidlig belønning.
Mange hevder dette er det klart vanskeligste Zelda-spillet, og noen vil gå så langt som å si at det er blant de vanskeligste spillene som er laget.
Om det er det vanskeligste Zelda-spillet, kan diskuteres, personlig synes jeg Majora’s Mask og spesielt runde 2 fra originale Zelda er mye, MYE tøffere. Og blant de vanskeligste spillene som er laget, er en påstand som er ren sprøyt.

Zelda 2 kan fra en nykommers perspektiv virke uoverkommelig, men jeg har en rekke med tips som vil gjøre spillet ganske trivielt:

  • Placebo-effekten eksisterer. Ikke spill Zelda 2 med troen om at dette er det vanskeligste spillet som er laget. Da kommer man ingen vei. Se på det som et Zelda-spill, med unike utfordringer.
  • Merker du at du blir drept mye på ett sted, gå og utforsk et annet sted først. Er det et sted du må, og sliter, grind litt, gå frem og tilbake, drep fiender, og gå opp noen nivåer. Link vil bli sterkere, og fiender vil bli lettere.
  • Er en fiende for tøff, løp. Personlig løper jeg alltid fra de blå ridderne(før sjette palass iallefall), rett og slett fordi de tar for mye tid og energi å beseire. Det er viktig å beseire de fleste fiendene du møter, for å få erfaring og bli sterkere, men er det en fiende du ikke takler, løp. Fokuser på å komme deg videre i spillet. Om du ser etter et sted å grinde, vil jeg anbefale skogen i den sydlige delen av det østre kontinentet. Dessverre kan man ikke komme dit før etter femte palass, men hver fiende her er lett å beseire og gir hele 150 erfaringspoeng.
  • Snakk med folk i byene, de er der for å røpe hemligheter. Zelda 2 er langt mindre kryptisk enn eneren. Alt, fra plottledetråder til hvor hjerter er gjemt, kan finnes som informasjon på folk i byene. Selv den beryktede Error i Ruto, kan fortelle deg hvor du skal gå for å finne inngangen til tredje palass.
  • Palassene(med unntak av det siste, kanskje) er ikke særlig kompliserte labyrinter. Men ettersom spillet ikke har et eget kartsystem, anbefaler jeg veldig at man tegner kart selv, iallefall om man sliter med å finne veien. Om man dør i et palass, beholder man heldigvis all progresjon man har gjort(annet enn at erfaringspoengene går tilbake til 0), så utforsk hver krok.
  • Utforsk byene også. Hver by har en gammel mann som gir deg en magi. Det er også to spesialangrep(oppstøt og nedstøt), og mengder med tips. Husk også at hammeren kan brukes til å felle trær(for å avdekke den skjulte byen).
  • Bruk magier! Ikke alle magiene må brukes for å klare spillet, men er et område for tøft, kan det være lurt med Shield, som gjør at du tåler mer, eller Jump, for å gjøre Link mer spretten. Life er også veldig kjekk å bruke, men koster mye.
  • Hver sjette fiende gir deg en bonus! Ofte er dette en flaske med magi! En veldig kjekk ting folk flest ikke er klar over.
  • Nedstøt er din beste venn! Nedstøt-angrepet finner man i byen Mido, som man kan nå etter å ha tatt Death Mountain. Dette angrepet gjør at Link kan hoppe på fiender og gjøre skade(om man holder ned i lufta). Brukt rett, kan dette gjøre det både lettere å drepe og hoppe over fiender man ikke vil drepe. Absolutt nødvendig, og det nyttigste angrepet i hele spillet.
  • Ridderne! Disse har et skjold som blokkerer de fleste av angrepene dine. Når du senker sverdet, senker de skjoldet. Så hva gjør man? Man kan manipulere dem veldig lett ved å hoppe og dukke samtidig. De vil senke skjoldet, og tillate deg å servere dem et slag i trynet. Straks man lærer timingen, blir de tidligere tøffe ridderne noen av de letteste fiendene å beseire.
  • Hull, vann og lava, er det som dreper meg oftest. Link flyr bakover når han tar skade, og flere hopp er designet rundt at en fiende kommer flygende mot deg på verst tenkelig punkt. Vær ekstremt forsiktig rundt hull, vann og lava!

zelda2falsk
Den falske veggen i palass 5 er kanskje den mest kryptiske hemligheten i spillet. Men den blir hintet til. Den blå ridderen gjør man rett i å løpe fra.

Peh, definitivt lengre liste enn sist, og det er definitivt mer jeg kunne nevnt. Poenget mitt er at det slett ikke er nødvendig med de raskeste refleksene eller pugging av fiendeplassering for å ha en sjans. Zelda 2 kan fint klareres med enkel bakgrunnskunnskap om hvordan spillet faktisk fungerer, noe som dytter det ned fra lista over tidenes vanskeligste spill.
Men som Zelda-spill er dette fantastisk. Veldig unikt, veldig forrut for sin tid, på mange felter. Det er veldig lineært, men samtidig er det et spill jeg liker bedre å spille enn det første.
Gi det en sjanse! Kanskje du blir overasket? Og hei, klarer du dette spillet, vil du få en ganske rå følelse av mestring som dagens spill definitivt ikke gir.
En ting er sikkert: spillet er helt ekstremt undervurdert.

zelda2-tadaa
Thanks a million, Push Start to Replay

Som bonus, her er min Let’s Play, som jeg laget for noen år siden:

Posted in Spill | Leave a comment