Dadaph i Japan

Har aldri vært fan av å reise mye, men Japan har alltid vært et av drømmemålene. Så da noen venner i september luftet at de hadde tenkt å dra, benyttet jeg endelig muligheten til å kaste meg på turen. Og to måneder med taiming og tilrettelegging senere, satt jeg på flyet ut av tåkeinfernoet Gardermoen.

Lørdag 3. november – flytur!

Hadet, Norge!

Aldri vært særlig fan av å fly, og jeg har unngått det så mye som mulig. Faktisk har jeg ikke sittet på et fly siden 2000, så det var overaskende mye nytt, spesielt en utrolig plagsom sikkerhetskontroll.
Men straks flyet passerte tåkehavet, glemte jeg helt skrekken, og begynte å nyte utsikten.

Det ble flybytte i Helsinki, over til et mye større fly. Siden jeg fikk sete ved en av midtgangene, og ikke kunne sove i et trangt og ubehagelig under konstant turbulens og motordur, satt jeg og spilte Dark Souls hele turen isteden, samtidig som jeg satt og fulgte med på kartet, og la merke til hvordan flyet strategisk fløy i en stor bue rundt Nord-Korea.
Kanskje ikke det lureste å gjøre på en 9-timers flytur, men har døgnet før.

Det første jeg ser på Kansai International Airport, ja, da vet jeg at jeg er på rett sted…

Søndag 4. november – Osaka!

De har Lego-land der også!

Flyet landet klokka 10 om morgenen japansk tid, som tilsvarte 2 på natta norsk tid. En slitsom tur, men eventyrene rundt på flyplassen, hvor vi plukket opp pass for JR-tog og tbaner, gjorde at jeg våknet igjen.
Flyplassen var bygget på en enorm kunstig øy uti sjøen, så det var nærmere en time med tog inn til Osaka, og deretter en rekke tbane-bytter før vi havnet på Apa-hotellet ved Higobashi, midt i sentrum, om en kan kalle det et sentrum.

Hvalhai…

Osaka var til da den største byen jeg noensinne hadde vært i, og føltes som en nesten endeløs sjø av skyskrapere noen hadde kastet inn, tett ved hverandre.
La straks merke til hvor rent alt var, og stille. Jeg klarer knapt en tbane-tur gjennom Oslo uten å bli sliten, men tbanen i Osaka var merkelig stille og rolig til tross for at det var mange flere mennesker.
Etter å ha slengt fra oss bagasjen på hotellet, dro vi til Osaka Akvarium, som var et enormt bygg med akvarier i mange etasjer. Spesielt imponerende var det midterste bassenget, hvor det svømte blant annet to hvalhaier.

Kræsjet en times tid på hotellet, før kursen gikk til et spisested ved Namda, sentralt i byen. Yakiniku var planen, japansk bordgrill, hvor en velger ut rått kjøtt fra en meny, og griller selv. Masse godsaker.
Merket omsider også den negative siden av japansk røykelov. Gatene er tomme for røyk, men kan dessverre ikke si det samme om enkelte av restaurantene, spesielt ikke sent på kvelden. Hver gruppe satt heldigvis i små båser, men det hjalp ikke mot den dundrende hodepinen som etterhvert kom fra utrolig dårlig luft.

Utekveld i Osaka, oppsummert…

Mandag 5. november – Nara og Kyoto!

Å spise hotellfrokost er vanligvis en ganske god opplevelse, men denne opplevelsen nådde bokstavlig talt nye høyder da vi satt og spiste på taket av hotellet, på 30 etasjer! En miks av tradisjonell japansk frokost med stekt makrell og ris, og mer vestlig mat som egg og bacon.

30 etasjer, og likevel ikke blant de høyeste byggene i nabolaget.

Det ble heldigvis nok søvn til at jeg var noenlunde opplagt da vi tidlig neste morgen satte kurs for Nara, en liten by øst for Osaka. Her dro vi først til Todaiji-templet, kjent for sine tamme hjortedyr, som ikke bare var tamme, men vanvittig innpåslitne. Var vitne til at flere begynte å angripe lommene på intetanende turister.
Tempelet var en enorm trebygning som blant annet huser en svær Buddha-statue.

Hoyruji, ikke bare et tempel, men nesten som en hel liten by…

Videre dro vi mot Horyuji, som ikke bare er ett tempel, men nesten som en liten tempelby litt utenfor Nara. Et sted man fint kunne brukt en hel ettermiddag, men folk begynte å bli sultne og utålmodige, og i tillegg prøvde vi også å presse inn Kyoto på samme dagen, som kanskje ikke var det smarteste.
Drar jeg tilbake til Japan og får sjansen, blir det fint en hel dag i Nara, for der var det mye gøy å se.

Ca tre kvarter med tog nordover ligger Kyoto, den gamle keiserhovedstaden. Det er allerede noen timer inn på ettermiddagen, så vi bestemmer oss for å ta drosje rundt for å få med oss kanskje to severdigheter før det blir mørkt.
Skal nevnes at drosjene i Japan er ganske små, men vi fire som var på turen ble ganske kjent med konseptet rundt klovnebiler før vi dro tilbake.
I Kyoto ble det først en tur til Ryoanji, en zen-hage hvor man skal stirre på noen steiner og prøve å se en tiger som krysser en elv. Jeg så ikke helt det, men jeg så for seg noen munker som kjedet seg veldig.

Ryoanji i åsene over Kyoto…
Kveldsutsikt over Kyoto fra Kiyomizu-dera…

Vi rakk akkurat bort til Kiyomizu-dera, et kjent byggverk som er laget der tre elver møtes. Dessverre var det nokså mørkt, og det foregikk oppussing, så vi fikk ikke sett bygget i all sin prakt, men vi fikk nå en smaksprøve på vann fra alle tre elvene. Smakte vann.
Deretter ble det en ellers seig biff på en restaurant på jernbanestasjonen i Kyoto, før vi satte kursen tilbake til hotellet i Osaka.

Tirsdag 6. november – Hiroshima og Miyajima

Neste morgen rakk vi ikke engang hotellfrokosten før vi måtte kaste oss på Shinkansen, hurtigtog, mot Hiroshima. En avstand på ca 350km, men under to timer med tog.
Heldigvis har jernbanestasjonene bokstavlig talt 100 bento-bokser å velge mellom, så fant noe for enhver smak.
Hiroshima er en forholdsvis liten by, som føles veldig «europeisk» i forhold til andre japanske byer vi har vært i. Det var parker og alleer midt i sentrum, noe vi ikke så i hverken Osaka eller Kyoto.
Det er kanskje ikke så rart, da byen måtte bygges på nytt etter atombomben. Ble en kort tur til ground zero, for å se på den eneste bygningen som stod igjen etter bomben, nesten rett under der den eksploderte. Selv om det var klart og varmt vær(25 grader og skyfritt), var det en merkelig følelse å faktisk stå der. Måtte også en tur innom bombemuseet like ved, noe som er absolutt verdt å se når man først har reist så langt.

Min nye favoritt-cola, Hiroshima Cola! Som vanlig cola, men en anelse mer syrlig.

Resten av dagen skulle bli langt hyggeligere, da vi tok ferje ut mot øya Miyajima, som ligger rett syd for Hiroshima. Her var det en ganske lang handlegate full av mat og suvenirer, etterfulgt av et tempel helt uti havgapet. Det var lavvann, så kunne faktisk gå helt ut og ta på torii-porten som stod der.
Deretter gikk turen med taubane opp fjellet, hvor det var utrolig utsikt over store deler av sydvest-Japan. Været var sjeldent klart, så ble sittende på toppen en stund og nyte utsikten. Det var en enda større topp å gå opp på, men med tanke på at det var stekende sol og såre føtter, fristet ikke en times gåtur opp og ned noen av oss.
Til mat stakk vi innom en av bodene på øya, som laget Okonomiyaki, som på en måte er japanske pannekaker. De består av lagvis nudler, noe grønt, løk vil jeg anta, kjøtt, og deig, med en form for BBQ-saus på toppen. Det ser helt forferdelig ut, men smaker veldig godt.
Lokal cola hadde de også, av Hiroshima-typen.

Miyajima

Onsdag 7. november – Kobe og Himeji

Dette ble en turbulent dag for reisefølget. Egentlig skulle vi dra i en gruppe mot Kobe og spise bifflunsj, men han ene hadde rotet bort JR-passet sitt, og måtte bli igjen og prøve å finne det.
JR-passet kan man få om man er turist, det koster noen titusen yen, og erstattes ikke lett, men man kan bruke det til å reise med nesten alt av jernbaner, inkludert Shinkansen, over hele japan, innenfor tiden det varer, så å miste det er igrunn en liten katastrofe.

Dette er hva man kaller sushi!

Men bifflunsjen kunne ikke ofres, så to av oss dro til Kobe, og fant en bitteliten biffrestaurant i en bakgate like ved jernbanen.
3000 yen (ca 230kr) for 80 gram med biff er igrunn rimelig dyrt, men dette er kanskje den beste biffen jeg noensinne har smakt. Det ble intimt, da vi var alene i restauranten sammen med kokken, men han laget maten foran oss, og småpratet litt underveis. Synes fortsatt det er litt komisk å svare «NORWAY-jin» når japanere spør hvor jeg er fra, og umiddelbart høre «VIKING» tilbake.

Jeg dro så alene mot Himeji, da de andre i følget hadde sett slottet før, og foretrakk shopping (eller måtte lete etter JR-passet), men jeg var svært glad jeg dro.

Himeji-slottet

Det var veldig behagelig å endelig kunne traske litt rundt alene uten å tenke på å ha andre på slep. Himeji var en forholdsvis liten by, så var lett å finne frem i. Slottet var imponerende. Brukte noen timer bare på å gå runden på utsiden og en tur inni. Kunne faktisk gå helt på toppen, alle fem etasjene, og nyte utsikten utover byen.
På hjemturen tok jeg sjansen og hoppet innom en bitteliten restaurant på et gatehjørne. Her ble det servert en lokal variant av nuddelsuppe med biff, som falt veldig i smak for min del.
Klarte deretter å rote meg på feil tog. Ikke at jeg dro i feil retning, det er vanskelig å unngå skiltene det stod Osaka på, men jeg hoppet på et såkalt Nozomi-tog, som er det raskeste av det raskeste av Shinkansenene. JR-billettene dekker ikke disse, men jeg tror ikke det er noen harde straffer om man er turist og tar feil. Det var heldigvis ikke kontroll, og et kvarter senere hadde jeg tilbakelagt den 90km lange turen tilbake til Osaka.
Himeji-slottet, både ute og inne…

Torsdag 8. november – Tilbake til Kyoto

Torii-portene ved Fushimi Inari

Dette var igrunn lagt opp som en fridag, eller en shoppedag. Men da jeg selv følte jeg ikke helt hadde fått gjort meg ferdig med alt jeg ville se i Kyoto, dro jeg og en annen tilbake dit.
Men selv om vi hadde hele dagen på oss, ville vi ikke somle, så vi tok toget rett til Fushimi Inari, som er en sti med torii-porter, som går opp noen kilometer til et tempel.
Det var allerede ganske trengsel rundt disse, så vi endte opp med å snu etter noen hundre meter. Det var jo så mye mer å rekke.
Vi gikk noen kilometer nordover, gjennom travle handlegater, forbi templer og annet, før vi omsider endte opp på filosofenes sti. Gåturen dit var egentlig penere enn selve stien, men vi brukte tiden langs den lille elva til å tenke over livets store spørsmål, som hvor mange elefanter man kan få ombord på en lastebil.

Et av mange templer vi gikk forbi i Kyoto, fikk rett og slett ikke tid til alt.

Ved enden av stien, ventet Ginkakuji, en ganske stor zen-hage, som vi vandret rundt, før vi satte kursen, via drosje, til Kinkakuji, på den andre siden av byen.
Dette var et gullfarget tempel. Det var fint, men startet allerede å bli mørkt. Japansk november er temperaturmessig veldig likt norsk juni, men mens vi i Norge opplever at det begynner å mørkne klokka 11 på kvelden, starter det allerede 17 på ettermiddagen i Japan, så det var veldig vanskelig å beregne hvor mye dagslys vi faktisk hadde.
Fikk testet ekte japans båndsushi på jernbanestasjonen i Kyoto, før vi fikk melding fra en av de andre om at han hadde funnet noe jeg var på utkikk etter, i en butikk som ikke ville være åpen lenger enn 20 i Osaka.

Kinkakuji, gulltempelet
Lum-figuren på plass ved tegnebordet mitt…

Måtte løpe mens jeg navigerte kart fra Namba, men fant frem til Denden Town og butikken det var snakk om to minutter før stengetid.
Og hva kjøpte jeg? En figur av Lum fra Urusei Yatsura.
De hadde mye annet av godsaker der også, men jeg rakk ikke mer enn en gløtt før de stengte dørene.

Fredag 9. november – Kanazawa

Det var nå litt vemodig å vinke hadet til Osaka, og enda mer vemodig når toget passerte Kyoto, å også vinke farvel til den byen. Skal jeg tilbake til Japan, kommer jeg nok til å tilbringe flere dager i Kyoto, for det er utvilsomt den peneste byen jeg så i hele landet.
Toget satte kursen nordover langs kysten, til byen Kanazawa. En togtur på drøye to timer.

Ninja-tempelet, men vi fant ingen ninjaer, som beviser at de er virkelig gode ninjaer!
I ly i te-huset…

Vel fremme, fant vi frem til «ninja-tempelet», eller Miyoryuji som det også er kjent som, da det ikke eksisterte ninjaer der.
Men selv uten ninjaer var det et utrolig kult byggverk. Det ble bygget i en periode hvor det var forbudt å bygge ting som var høyere enn tre etasjer, og det ble bygget som et utkikkstårn tilknyttet slottet, flere kilometer unna. Det gikk visstnok en underjordisk tunnel som knyttet disse sammen. Og tempelet? Det var på imponerende fem etasjer, oppnådd med mange superhemlige rom og mellometasjer. Vi fikk en guidet omvisning gjennom hele herligheten.

Dro videre til Kenroku-parken, men dessverre startet det å høljregne straks vi kom dit, så det ble et heller trist og vått besøk. Fossen ble overdøvet av regnet, og det meste av tiden tilbrakte vi i ly i en av de gamle te-hyttene.
På stasjonen ble det kinamat, før vi tok toget enda lenger. Vi skulle opp i fjellene, til Nagano!

Vått i Kanazawa…

Lørdag 10. november – Obuse, ved Nagano!

Det var ikke mye vi fikk sett av Nagano da vi kom kvelden før. Vi kom frem ganske sent, og hotellet var rett ved jernbanestasjonen. Klimaet var derimot merkbart kjøligere, så måtte faktisk finne frem en jakke.

Høstfarger i Obuse…
Tempel i skogen…

Det ble ikke mye mer vi fikk sett av OL-byen før vi hoppet på et lokaltog til Obuse, en knøttliten by som ligger noen kilometer unna.
Obuse hadde derimot veldig mye å se trykket inn på et lite område i sentrum, pluss noen templer på utsiden.
Verdt å få med seg var Hokusai-museet. Hokusai tilbrakte de siste årene av livet sitt i Obuse, og det var faktisk veldig gøy å se en samling av tegningene hans, blant annet en serie tusjtegninger hvor Fuji-fjellet var sentralt.
Han hadde også malt taket i et tempel i byen, som vi etterhvert så. Det ble mye vandring rundt, og det var kanskje det nærmeste jeg kom norsk høst på hele turen, selv om det minnet mer om klimaet vi typisk har i september.

Neste gang du ser en hest, husk at dette fantastiske dyret kan bli enda mer fantastisk mat.

Straks det ble mørkt, dro vi tilbake til Nagano, hvor vi fant en restaurant på stasjonen, som serverte Bashimi. Bashimi er rått hestekjøtt, servert med blant annet hvitløk, som skal dyppes i soyasaus og spises rått. Det var den nest beste biffen jeg spiste på turen, og bashimi anbefales på det varmeste om man får sjansen. Dette er hvordan man skal behandle hest!
Videre bar det mot Tokyo!

Søndag 11. november – Tokyo, keiserpalasset og Akihabara!

Utsikten fra hotellet…

Det er vanskelig å beskrive hvor stor Tokyo er om man ikke har vært der eller har stort sammenligningsgrunnlag. Det er snakk om en haug storbyer og tettsteder som har vokst sammen til en gigantisk metropol med nær 40 millioner innbyggere. Fra vårt hotellrom 20 etasjer over vest-Shinjuku (nær Tokyos regjeringsbygg) var det bokstavlig talt by så langt øyet kunne se, i alle retninger. By i den grad at enmannsboliger, rekkehus og skyskrapere stod vegg-i-vegg.
Bare Shinjuku-stasjonen i seg selv er på størrelse med en norsk storby. Det er en gigantisk jernbanestasjon, fem undergrunnstasjoner og tre kjøpesentere, hvert på minst 8 etasjer, vokst sammen til en gigantisk labyrint.

Stasjonsbygget omkranset av skyskrapere…

Men tbanesystemet er merkelig enkelt å skjønne. Selv om byen er stor og det tar en time++ å reise fra en kant til en annen, er det utrolig lett å finne frem, selv om man ikke kan japansk.
Så vårt første mål for dagen var å finne keiserpalasset, som befinner seg ikke langt unna Tokyo jernbanestasjon. Denne stasjonen er paradoksalt nok ikke hovedstasjonen i byen, om den har noe som kan kalles slikt.

Idylliske keiserpalasset, åpent alle dager bortsett fra når jeg er der.

Keiserpalasset befinner seg i en park på ca 1x1km, omkranset av skyskrapere, og er åpen for publikum 364 dager i året. Men på grunn av vår flaks, var dette den ene dagen vi ikke kunne komme inn bak murene for å kikke, så avstikkeren ble avsluttet raskt, til fordel for en Okonomiyaki-lunsj ved Akihabara, et stopp to stasjoner nord for palasset.
Akihabara er også nerdedistriktet, to-tre kvartaler i hver retning, dedikert til elektronikk, tegneserier, spill og alt en weeb måtte ønske seg. Ettersom vi var der på en søndag, var også hovedgata stengt for biltrafikk…
De eneste bilene vi så, var en haug Mario-cosplayere som kjørte forbi på scootere, ekte Mario Kart i gata.

Akihabara i Tokyo, nerdehovedstaden…

Det ble en god del timer med shopping, da jeg fant den ene retrospillsjappa etter den andre. Og jaggu ble det ikke et par figurer også.
For middag gikk vi på kvelden innom en såkalt «Izakaya», som serverer små porsjoner av alt man kan ønske seg av japansk mat. Det smakte godt, men dessverre måtte jeg evakuere lokalet etter bare noen retter på grunn av røyklukt som ble stadig verre. Japan ligger kanskje langt foran oss når det kommer til mat og teknologi, men tiår bak oss når det kommer til røykelover.

Mandag 12. november – Kamakura

Hei, Buddha!
Vi spiste ikke i selve Kamakura. Heldigvis?

Det begynner å nærme seg hjemturen, men fortsatt mye å se på i og rundt Tokyo. Vi bestemte oss for å ta en ny avstikker, denne gangen syd for Tokyo, til en liten by kalt Kamakura. Tok en kort busstur i denne byen, til en park med noen templer og en gigantisk Buddha-statue i bronse. Ulikt tidligere statuer, kunne man, mot 20 yen, gå inni. Det var trangt, men verdt turen.
Litt lengre nedi gata, kom vi over en større ansamling med templer, bygget oppover i en fjellside. På toppen var det et utkikkspunkt, og derfra kunne vi se helt ut til Stillehavet.

Hakekors, eller manji, betyr noe helt annet i østen enn her.
Utsikt over Kamakura, mot Stillehavet
Dersom noen har 60000 yen, kan man få denne sjeldne godbiten i Nakano Broadway!

Vel tilbake i Tokyo gikk turen til Nakano Broadway, et fire-etasjers bruktmarked vest for Shinjuku. Det var svært mye å se på, nesten som Akihabara igjen, og det gikk med en del timer der inne.
Avhengig av hva man ser etter, kan man finne det meste, så det kan trygt anbefales videre dersom noen befinner seg i Tokyo, har en del timer til overs en ettermiddag, og er lysten på å utforske litt alternative handlesteder.

Angrer fortsatt nesten på at jeg ikke slo til og kjøpte noen gamle animasjonsceller fra gamle animeserier som Urusei Yatsura(en av mine personlige favoritter), som var til salgs der, men på dette punktet begynte bagasjen min å bli full, og jeg var usikker på hvor mange ganger til jeg hadde lyst å finne en 7-Eleven for å kunne ta ut penger (japanere liker cash).

Det ble også en tur til en fem-etasjers kunstforetning i Øst-Shinjuku. En hel etasje dedikert tegnepenner og tusj er enhver tegners våteste drøm.
Mat av dagen var nok en gang båndsushi, i restaurantdistriktet ved Shinjuku.

Tirsdag 13. november – Nasjonalmuseet

Det var mye interessant å se på Nasjonalmuseet ved Ueno…
Ingen kan det med cultural apropriation som japanerne, og da jeg så denne plakaten på Shinjuku-stasjonen merket jeg at jeg lengtet hjem til der samene danser i gata…

Det var mye vi planla som gikk bort. Blant annet en tur til Ghiblimuseet. Det var rett og slett stengt de dagene vi var i Japan, så vi fikk ikke billetter.
Men det ble likevel en fin tur til Nasjonalmuseet, som ligger ved Ueno, nord for Akihabara.
Valgte å fokusere på den delen av museet som hadde gamle japanske kunstgjenstander og sverd, og det var mye gøyal historie å finne frem i.
Men å gå rundt i en uke gjør at man begynner å merke det i føttene. Tok en tidlig ettermiddag, selv om vi bestemte oss for å nok en gang vende tilbake til Akihabara for å plukke opp ting vi glemte på første besøk.
Middagen av kvelden ble en katastrofe da vi egentlig skulle gå ut tidlig, men grunnet misforståelser ble vi gående rundt på Shinjuku i en og en halv time og lete etter sistemann,
Og dermed ble det plutselig så og si umulig å finne et spisested i utestrøket som både hadde det folk ville ha, og som ikke oste av røyk.

Men… hva er det for en bygning der i det fjerne? Det ville jeg sjekke ut, neste dag…

Onsdag 14. november – Alene i Tokyo

Shibuya, Tokyos egen Time’s Square…
Til minne om Hachiko…

Siste dagen før avreise, og etter planen en «fridag» hvor folk kunne gjøre ting de ville.
Jeg valgte å bruke dagen til å se meg rundt i Tokyo, og besøke steder jeg ikke hadde fått vært.
Først gikk turen til Shibuya, som kan beskrives som Tokyos Time’s Square. Her var det også en statue av hunden Hachiko, som ventet utenfor jernbanestasjonen i 9 år på eieren sin, som døde på jobb. Den ene Futurama-episoden alle husker er altså basert på en sann historie.

Tempelet i Asakusa…

Tok meg fra Shibuya, via Yamanote-linen til Ueno, og derfra til Asakusa, hvor jeg gikk rundt og tittet på tempelet.
Det var derimot en ting som tok oppmerksomheten min mer: et enormt tårn på den andre siden av elven. Jeg bestemte meg for å gå dit.
Tårnet, Tokyo Sky Tree, var lengre unna enn først ventet, så det ble et fint lite eventyr å finne frem i gatene, men straks jeg stod under det, var jeg imponert. Tårnet er over 600m høyt, og det er mulig for publikum å komme 450m opp. Dessverre burde jeg ha kjøpt billetter på forhånd, for det kostet 4000 yen bare å stille seg i billettkøen, og det var mer av byen jeg ville se.

Rotet meg nærmere og nærmere Sky Tree, som er for meg nesten ufattelig høyt, mye mer enn det kommer frem på bilder. Klossen ved siden av tårnet kan sammenlignes med Postgirobygget i Oslo.
Tokyo Tower, det neste høyeste tårnet jeg så den dagen…

Jeg dro til Tokyo Tower, som minner om Eifeltårnet, bare ikke like glorifisert. Like høyt som Sky Tree er det ikke, men trekker fortsatt turister. Det var dessverre enda dyrere å ta seg inn i enn Sky Tree, så jeg dro videre, tilbake til Keiserpalasset, for å se om det var åpent.
Men nå begynte det dessverre å bli mørkt, og ettersom jeg kom frem under en time før stengetid, fant jeg ut at jeg rett og slett bare skulle dra tilbake til Shinjuku og ta en tidlig kveld.
Fikk i meg en skikkelig god porsjon ramen i et av kjøpesentrene på Shinjuku, og deretter rett i seng.

Torsdag 15. november – Farvel Japan

Flyet hadde akkurat tatt av. Var så heldig at jeg hadde fått vindusplass, men Fuji-fjellet var dessverre på den andre siden…
Turens “fangst”. To Dragonball-figurer, Lum fra Urusei Yatsura, en Slime fra Dragon Quest, seks Super Famicom-spill. et glass med Lum på, pluss en figur av Lina Inverse til kjæresten min.

Det var noen hektiske og svært innholdsrike dager, men merket på slutten at det begynte å ta litt på å være borte såpass lenge.
Japan har mye bra ved seg. Jeg likte hvor rent og pent alt var, hvordan alt var i rute, hvordan man kan stole på at ting går akkurat som planlagt. Bare det å ta seg ombord på et tog går systematisk. Eller en heis. Systemene læres med en gang, og sitter. Det føltes absurd å være tilbake i Oslo og se at idioter prøver å gå på en tbane før folk har gått av, uten å engang stille seg i kø

Og hvor stille alt er. Tokyo har 40 millioner mennesker på et relativt lite sted, men likevel tar det mye mindre på meg å reise gjennom den byen enn Oslo. Det er ingen høylytt snakking i telefon, ingen unger som hele tiden hyler rundt og skriker. Alle virker å respektere hverandre.

Pokemon GO, et samfunnsproblem også i Japan…

Japanere er alle ekstremt høflige og blide, og unnskylder den minste lille ting som kanskje er galt. «Kunden har alltid rett» er ikke bare en ting man sier, men faktisk leveregel.
Og toalettene? Vel, oppvarmede seter og en dedikert knapp for rævrens dersom man føler seg eventyrlysten…
Og melon-brus! Jeg savner melon-brus!

Men på den andre siden… det gjør godt å kunne ete ute uten å plages av røyklukt igjen. Det er godt å komme tilbake til litt snø og kulde etter nesten to uker i glodhet sommervarme.

Hokusais bølge… jeg bare vandret inn…

DiS in Space

Jeg burde ha laget denne oppdateringen tidligere, men det siste året har vært utrolig travelt for meg, og jeg har knapt hatt tid til å tenke på bloggen. Og når jeg har tenkt på den har jeg ikke orket noe mer enn å bare tenke på bloggen.

Men jeg burde jo skrive noe folk kanskje allerede har fått med seg: DiS in Space er igang!

DiS in Space
DiS in Space

Den er i første omgang kun tilgjengelig som nettserie. Men jeg håper på fremtidige papirutgivelser.
Serien blir delt i seks deler, på et parhundre sider hver, og første del, Summen av tilfeldigheter, har nå holdt koken i ca et halvt år.

DiS in Space er en humoristisk Science Fiction-serie som revolverer rundt en gigantisk romheis. Første del følger palassvokterne Panik og Embla, som på oppdrag av Keiseren over Atlantis, skal prøve å stoppe den gale vitenskapsmannen Aqualus fra å starte opp et dommedagsvåpen.

Serien er tilgjengelig flere steder. På norsk kan den leses på Nettserier.no
Men for å prøve å nå et større publikum, har jeg også oversatt serien til engelsk, og legger den ut på Tapastic, Smackjeeves og Webtoons.

Jeg setter ekstremt pris på tilbakemeldinger, og spre gjerne ordet. Episke scifiserier på norsk er ikke hverdagskost, og jeg ønsker at serien skal nå ut til alle som kunne ønsket å lese den.

Raptus 2016, festivalrapport…

1999 var året jeg fylte 17. Da tok jeg toget til Bergen for første gang. Toget var stappfullt av norske og amerikanske serietegnere, og jeg var blant annet vitne til at Sergio Aragones satt og tusjet en side av Groo, i rasende fart. Jeg fikk også tegneråd av Arild Midthun, en tegner jeg så veldig opp til, og jeg ble introdusert til Stan Sakais fantastiske serie om samuraikaninen Miyamoto Usagi. Denne turen satte et dypt inntrykk på meg, og har på mange måter inspirert meg som serieskaper siden.

Og hvert år i disse tider, har jeg dratt tilbake til Bergen for å prøve å gjenoppleve magien.
Dette er nå 17 år senere, og mye har skjedd.

Jeg har besøkt Raptus gjennom oppturer og nedturer. Og selv om de tidlige festivalene for meg var fantastiske, var 2006 et vendepunkt, da jeg fikk foten inn i tegnemiljøet selv, gjennom Nettserier.
Dessverre har den tidlige magien forsvunnet helt for meg, og jeg føler jeg de siste 4-5 årene kun har dratt for den sosiale biten, som for all del er hyggelig nok (jeg har jo fortsatt å dratt).

Men i år merket jeg igjen et visst vendepunkt: jeg hadde faktisk ikke særlig lyst til å dra.
Noe hadde kanskje med at jeg siden februar har jaktet på leilighet, har sittet tilsammen godt over hundre timer på tog, pakket, bært, flyttet, signert papirer, og hva nå, til jeg nesten kreperte. Jeg var rett og slett helt utkjørt, og jeg følte dermed meg ikke utvilt og istand til å ta turen som i det siste har vært mer slit og mindre kos for meg.
Eller kanskje jeg rett og slett bare burde dratt som vanlig besøkende i år?

En ting som har bidratt til stresset for min del, har blant annet vært mangel på kommunikasjon. Jeg har for eksempel gjennom siste år flere ganger spurt om å få kunne ha en programpost hvor jeg presenterer science fiction-serien jeg jobber på, DiS, uten å få så mye som et svar. Slikt dreper litt lysten til å engang prøve å noengang ha et opplegg på Raptus. Hva om jeg for eksempel planla en faktisk lansering?

Når jeg nå sitter på hotellrommet i Bergen og skriver dette, er jeg glad for at jeg tok turen, selv om det beste var ting som skjedde utenom selve festivalen. Nå føler jeg faktisk at jeg må vurdere fra år til år om det er verdt det for min del.
Så hvordan opplevde jeg egentlig årets Raptus?

Nei, SÅ ille var det ikke, selv om jeg fikk litt 2009-flashbacks av dette.
Nei, SÅ ille var det ikke, selv om jeg fikk litt 2009-flashbacks av dette.

Fredag
Torstag var bare tog og biff for min del, så jeg starter rett på sak.
Festivalen skulle åpne 16, men ettersom jeg var klar rundt 11, da oppriggingen skulle starte, bestemte jeg meg for å traske ned. Der møter jeg tilfeldigvis Are fra ÜberPress, og hjelper ham litt med å lempe inn kasser.
Festivalen i år var satt på Scandic, en ting som virkelig gledet mitt hjerte, både fordi jeg virkelig mislikte Litteraturhuset på så mange måter, og fordi jeg personlig husker festivalene 2003-2005 som svært gode, faktisk har jeg ofte lurt på hvorfor 2005 ble det siste året på Scandic.
Men det er ikke helt samme arena som de tidligere årene. Salene er de samme, men selve standområdene er i et annet bygg, over gata, og veien dit gikk gjennom en labyrint av hotellkoridorer. Hjertet mitt sank idet jeg fikk flashbacks til festivalen på Terminus i 2009.
Men heldigvis har også stand-området sin egen inngang fra gateplan, med tydelige markeringer i form av bannere. Det er også der både Outland og signeringsområdene var, og dermed langt tydeligere og mer attraktivt for publikum. Noe 2009 var det definitivt ikke, heldigvis. Iallefall ikke i form av lokalene.
Det største problemet var igrunn varmen. Det var lite eller ingen lufting, og været var tilfeldigvis varmt denne dagen, så jeg stod der igrunn i nærmere 8 timer og dagdrømte om en dusj. Måtte ta mange pauser og passe på å drikke mye, men det var slitsomt. Mange folk var innom, men likevel var ikke salget helt det store. Kanskje det hadde noe med mangel på nye ting? I år var det eneste nye jeg hadde 24-timers-fanzinen jeg laget på OCX.
Det skal sies at det også var hyggelig å sitte der. Hadde gode samtaler med flere som kom bortom, blant annet Dag Kolstad og Torbjørn Lien. Kolstad har jeg ikke møtt på mange år, og det var tross alt redaktøren jeg først viste Dadaph til så tidlig som 2003, så det var veldig gøy å prates igjen nå som det verket for lengst er fullført.
Etter mange svette timer, satte en liten gjeng standsittere kursen mot Roll & Rock for å spise burger. Maten var helt grei, en noe tørr burger, men det var nærmere enn time å vente på den. Neppe et sted jeg drar tilbake til, men jeg ble i det minste mett.

Det gikk hett for seg i salgsrommet! Buddum-tsch!
Det gikk hett for seg i salgsrommet!
Buddum-tsch!

Lørdag
Og her er vi igang med helvetesdagen, bokstavlig talt. Etter ca 2-3 timers søvn, maks (rommet hadde særdeles dårlig ventilasjon og ble veldig varmt), satte jeg kursen mot standen.
Det føltes raskt mye, mye varmere enn dagen før. Såpass ille at jeg måtte ta svært hyppige og etterhvert lange pauser. Da jeg ved 13-tiden forsvant i to timer, og benket meg ned på foredraget til Tome, slo det meg at jeg egentlig ikke brydde meg stort mer om salgstall i år. Salget hadde til da allerede vært begredelig, og jeg tenkte lenge at standen bare kunne seile sin egen sjø.
Jeg returnerte iblant, men stod vel maks en time om gangen før jeg måtte ta nye pauser. Det ble litt salg, og da dagen var omme, hadde jeg så vidt tjent inn kostnadene av å ha stand.
Etter å ha snakket med flere, virket det jevnt over som det var et svakt salg. Og når jeg i tillegg egentlig ikke har noe som helst nytt å tilby, lurte jeg veldig på hvorfor jeg egentlig skulle ha bord i år. Varmen gjorde rommet uutholdelig, og det virket som mange snudde i døra på veien inn.
Mitt eneste håp etter denne dagen var å få kunne få en natts god søvn.
Skal si det er deilig med badekar på hotellrommet, tror jeg lå der nærmere en time.

Über var som alltid med. Tror jeg ville hatt det bedre dersom jeg hadde samarbeidet med dem om et bord.
Über var som alltid med. Tror jeg ville hatt det bedre dersom jeg hadde samarbeidet med dem om et bord.

Søndag
Kjære deg med bilalarmen/tåkeluren rett utenfor vinduet mitt natt til søndag: skjer det igjen, vil det regne murstein.
Så på grunn av natt nummer to med dårlig søvn, var jeg så absolutt ikke klar enda en helvetesdag. Så ved frokostbordet, bestemte jeg meg for å ta utrolig lett på det.
Jeg stod og solgte aktivt i ca to timer, og iløpet av disse to timene tjente jeg dobbelt så mye som under resten av festivalen tilsammen. Deretter tok jeg en lang pause, der jeg blant annet gikk og hørte om digitale tegneserier, samt tuslet rundt og kikket.
Standen ble pakket allerede ved halv tre-tiden, da orket jeg ikke tanken på å stå der et minutt mer. Var ikke i form til det, og for meg var tiden mye mer verdt å snakke med venner, eller gå på foredrag.
Jeg tittet innom Rain Games da de snakket om spillene Teslagrad og World to the West. Teslagrad har jeg på WiiU, og er et spill jeg likte utrolig godt, og jeg ser dermed veldig frem til å prøve World to the West, som virker hakket mer Zelda-aktig.
Etter dette foredraget, hang jeg mest utenfor selve lokalet og lokket med meg flere til å dra og spise. Endte opp med en liten gjeng som gikk og spiste burger på Royal, like ved festival-lokalet. Etter skuffelsen som var Roll & Rock på fredag, må jeg si meg langt, langt mer fornøyd med burgeren på Royal. Takker Rigmor Hanken for det tipset.

Og det var igrunn Raptus i år slik jeg opplevde den. En festival som for meg personlig føltes veldig veldig slitsom. Noe er kanskje resultat av stresset jeg selv har opplevd gjennom resten av året, hvor jeg egentlig ikke har hatt mulighet til å koble skikkelig av. Men samtidig har Raptus oftest vært som en slags ferie for meg, hvor jeg har klart å koble helt av. Det var dermed antakeligvis ikke lurt av meg å ha salgsbord i år, da jeg merket jeg koste meg langt mer straks jeg bestemte meg for å bry meg mindre med hva som skjedde.
Men samtidig merker jeg at jeg egentlig har fått nok. Før har følelsen etter Raptus vært et slags savn, jeg har vært trist fordi alt gikk over så fort, og at det ville være et helt år til neste gang. Men akkurat nå føler jeg bare en lettelse over at årets festival er over.

Jeg vet varmen ikke var noens feil, ikke engang dårlig planlegging, da det var et klimaanlegg som rett og slett ikke virket slik det skulle. Rødskjortene og de frivillige gjorde en god jobb under festivalen, jeg følte meg godt tatt vare på, og ble spurt om jeg for eksempel trengte noe å drikke konstant.

Dersom jeg kommer tilbake, tror jeg at jeg vil være langt mer passiv enn jeg har vært de siste årene, til tross for at jeg også ønsker å pushe DiS mest mulig. Hvordan skal jeg eventuelt få til det? Fuglene vet.

Vi får se, dersom jeg tar turen neste år…

Tilbake i Oslo!

Det har vært en ekstremt hektisk vår/sommer for meg. Først brukte jeg nærmere fem måneder på å finne tak over hodet i Oslo, og så kom flyttingen og alt som hører med det.
Å flytte 550km er ikke bare lett, men det gikk heldigvis bra med det meste, og jeg kom meg på plass, klar for å starte et nytt liv tilbake i hovedstaden.

dadaphstue
Stua begynner iallefall å ligne på noe nå som alt knotarbeidet er unnagjort.
Har en kvadratisk stue, så har både arbeidskrok, spillsamling og tegneseriehjørne på plass.

I forbindelse med flyttingen, var jeg dessverre nødt til å utsette planene om å lansere DiS i år, det ville rett og slett blitt altfor mye på en gang. Jeg har så smått begynt å legge planer om lansering til neste år, og jeg har allerede nyheter som jeg håper å kunne dele utover høsten, så følg med! Jeg skal iallefall arbeide hardt fremover!

Følg DiS på Facebook, og følg meg på Twitter for mer ofte oppdatert nytt.

Retrospillmessen 2016

I september ifjor var jeg i Sandefjord for første gang, for å besøke Retrospillmessen. Det var vanvittig hyggelig, så jeg bestemte meg for å ta turen igjen.
Allerede i desember ble jeg kontaktet, da de lurte på om jeg kunne lage plakaten, noe jeg straks sa ja til, både fordi jeg var glad for at de spurte meg om dette, og fordi jeg ønsket å bidra med hva jeg kunne. Dermed fikk jeg også et bord og var allerede selvskrevet som gjest på dette.

Utover vinteren og våren begynte gjestene å melde sin interesse. Brentalfloss ville tilbake. Game Chasers, Pat the NES Punk og The Completionist meldte også sin interesse. Ben Daglish og Matt Gray skulle også ta turen. Kort sagt en imponerende liste med gjester, og arrangementet bare lovet bedre og bedre.
Etterhvert som jeg selv begynte å se hver eneste video fra Game Chasers på Youtube, gledet jeg meg bare mer og mer til arrangementet, og mai kunne ikke komme raskt nok.

Av personlige årsaker (hint: leilighetsjakt i Oslo) har 2016 så langt vært ekstremt stressende for meg, og mai var ikke et unntak. Uken før messen var jeg på rundt 6-7 visninger, og tapte en budrunde nesten hver eneste morgen.
Helgen kunne ikke komme raskt nok, jeg måtte bort fra maset.

Fredag

Jeg hoppet på toget i Oslo fredag morgen, med rundt 30kg bagasje. Togturen kunne ikke vært mer stressende, da nok en budrunde pågikk, og jeg nærmest stirret på mobilen hele veien.
Heldigvis fikk jeg annet å tenke på i Sandefjord, da jeg møtte folk allerede mens jeg satt på hotellet og ventet på en skyss opp til messehallen for å rigge til standen.

Det ble 30kg av dette!
Det ble 30kg av dette!

Jeg fant bordet mitt, og fant ut at jeg var blitt plassert rett ved siden av Game Chasers, noe jeg syntes var utrolig kult.Bordplasseringen virket ekstremt gjennomtenkt, med retrospillsjapper, kjente gjester, ukjente tegneserieselgere (som meg), perlekunstnere og store butikker om hverandre, for å unngå at for mye av en type ting klynger seg opp i ett hjørne. Det kunne veldig raskt ha blitt et “kjendishjørne” hvor resultatet hadde vært at resten av bordene ville blitt ignorert i mengden, men ved å blande, sørget de for at alle ble eksponert like mye, noe jeg merket godt over de to neste dagene. Bravo! Skulle ønske alle arrangementer tenker like godt på dette som Retrospillmessen gjorde.

Under oppriggingen, dukket noen ekstremt jetlaggete Game Chasere opp og hilste på. Jeg prøvde å ikke virke starstruck, men det var ganske vanskelig da de plutselig roste meg for en av tegningene jeg hadde laget.
De dro til hotellrommet for å sove, og jeg gikk og rundet Battletoads et par ganger, for å slå ihjel tid, og for å roe meg ned litt.

Dette gjør jeg for å stresse ned. Jeg bryter også med bjørner.
Dette gjør jeg for å stresse ned. Jeg bryter også med bjørner.

Etterhvert dukket også Brentalfloss opp, og jeg ble både glad og overasket over at han faktisk husket meg siden sist. Vi hadde en liten prat, før jeg etterhvert tok kvelden, og fikk skyss tilbake til hotellet. Det ble faktisk rett i seng, da jeg var utslått etter en lang dag.

Lørdag

Etter frokosten på hotellet, fikk jeg plutselig litt panikk, da jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle ta meg opp til messehallen (og i tillegg hadde mer bagasje jeg ville ha opp), og jeg gjerne ville være der litt før åpning. Jeg ringte en av arrangørene, men jeg ville egentlig ikke plage disse for mye, da jeg visste de var ekstremt opptatt, så jeg stilte meg i resepsjonen på hotellet, og spurte rundt i crewet, da jeg antok noen av disse måtte ha en ledig plass i en bil.
Skyss fikk jeg, om jeg ventet litt, noe jeg syntes var greit. Først da jeg satt meg i bilen, gikk det opp for meg at jeg fikk skyss blant alle VIPene. Foran meg satt Brentalfloss, ved siden av meg satt Pat the NES Punk, og bak meg satt Dex the Swede og The Completionist. Jeg var helt slått ut av dette, men den korte bilturen opp var nokså hyggelig.
På messen fikk jeg tatt meg en runde før åpning og plukket opp både spill, cder, dvder og autografer.

Brentalfloss
Brentalfloss

Brentalfloss hadde jeg allerede møtt ifjor, men jeg ville ha den nye norske samle-CDen hans, og han er ekstremt hyggelig å snakke med. De som ikke kjenner til ham, han har en Youtube-kanal hvor han legger tekst på spillmusikk og synger.

Pat the NES Punk
Pat the NES Punk

Pat the NES Punk var også på plass, så jeg fikk kjøpt DVDene hans. Pat har en gigantisk NES-samling, årlige maraton-streams, og Youtube-videoer hvor han snakker om spill, samt en podcast som jeg har begynt å følge med på i det siste. Veldig hyggelig fyr. Han kom etterhvert bort til meg, så på tegningene mine, og sammenlignet meg med Sergio Aragonés, som tegner Groo the Wanderer.

The Completionist
The Completionist

The Completionist, som har nesten 700 tusen følgere på Youtube, har en kanal hvor han prøver å fullføre spill 100% før han anmelder dem. Har fulgt ham 2-3 år nå, og det var veldig gøy å faktisk møte ham. Han hadde dessverre ingenting å selge, men fikk både en liten prat, bilde og autograf.

Game Chasers, Billy og Jay, pluss kameramann Melvor
Game Chasers, Billy og Jay, pluss kameramann Melvor

Sist, men ikke minst, kom også Game Chasers på plass, og de ville straks kjøpe tegningen jeg hadde laget med dem. Mens jeg snakket med Jay og signerte, stod plutselig Melvor og filmet, så det er fare for at jeg kanskje dukker opp i en fremtidig episode. Game Chasers serie går ut på at Jay og Billy, som de heter, farter rundt på loppemarkeder, bruktsjapper og messer, for å jakte spill. De har gjennom årene funnet mye verdifulle og obskure skatter, og dette føles nesten som et slags reiseprogram. Absolutt verdt å sjekke ut.

Gjestene signerte originaltegningen min. Tegnet på Melvor så han også kunne signere.
Gjestene signerte originaltegningen min. Tegnet på Melvor så han også kunne signere.

Dagen gikk, og jeg solgte ganske så godt. Kom meg dessverre ikke på noen paneler, men det er ulempen ved å ha bord, og noe jeg regner med. Da det var pause før After Hours, fikk jeg spilt mer Battletoads (dette er virkelig blitt et komfortspill jeg runder bare for å stresse ned).
Fikk også møtt flere jeg har snakket med på Retro1, deriblant DagV og Paxian. Avtalte med disse å gå ut og spise pizza senere på kvelden, og straks messen stengte for kvelden, spleiset vi på en taxi ned til sentrum, og spiste på Perfect Pizza, sammen med noen få andre. På dette tidspunktet var jeg så utslått at jeg så vidt fant veien tilbake til hotellet, og kræsjet totalt straks hodet traff puta.

Søndag

Litt mer avslappende dag, jeg fikk avtalt skyss allerede fra frokostbordet, og det virket som en noe mer avslappende stemning på messa også. Salget var ikke like knallbra som dagen før, men det var heller ikke noe jeg ventet. Dessverre gikk serverne til izettle ned, og jeg kunne ikke ta kortbetaling halve dagen, noe som kostet meg et par salg… teknologien for at hvermansen skal ta kortbetaling er virkelig ikke på plass ennå! Bring kontanter!
På grunn av stresset fra uka, begynte jeg etterhvert å føle jeg virkelig trengte en pause. Fikk en frivillig til å sitte på bordet mens jeg gikk ut og halvveis rundt lokalene. Møtte en virkelig trøtt Brentalfloss på veien tilbake, og det ble mer prat med ham, før jeg kom meg tilbake til bordet mitt, merkelig energisk igjen. Hjelper alltids med en luftetur.
Jeg fikk også kjøpt et SMB2-bilde av Slusk, en svensk pixelbildemaler (i mangel på bedre ord). Straks jeg får meg leilighet, blir det retrokunst på veggen.
Game Chasers, Pat og Completionist begynte å gå på spilljakt, og alle stod samlet rundt bordet mitt og filmet straks de kom tilbake fra runden sin. Det er fare for at jeg i en fremtidig episode av Game Chasers står i bakgrunnen og ler mens de kaster penner på Pat fordi han stakk av med en komplett Ufouria under nesen på dem.

Prøvde å ta et bilde da Game Chasers signerte for Paxian her, men det gikk litt fort. Slik så det iallefall ut fra bak bordene våre.
Prøvde å ta et bilde da Game Chasers signerte for Paxian her, men det gikk litt fort. Slik så det iallefall ut fra bak bordene våre.

Da ting stengte, ble det meksikansk gryte i fellesskap før nedriggingen startet. Ble litt småprating med Game Chasers (spesielt kameramann Melvor), før jeg fikk tatt farvel med gjestene og arrangørene og fikk skyss av Pittbull tilbake til hotellet.
Det ble en veldig avslappet kveld med sjokolade (ikke spist det på flere dager) og Youtube på hotellrommet, før jeg sovnet tidlig og sov som en stein i hele 8 timer for første gang på lenge.

Mandag

Vel, mandag var det egentlig ingenting som skulle skje, men jeg hadde frokost med Game Chasers og Brentalfloss, og etterhvert også Pat, før jeg pakket ned og satte meg i resepsjonen for å vente på toget. Gjestene ventet også, da de skulle på sightseeing i Oslo, og mens vi ventet, ble jeg plutselig intervjuet av Billy for en fremtidig Game Chasers-episode. Om intervjuet kommer med, aner jeg ikke, men det var gøy uansett.

Årets fangst. Bildet til Slusk har jeg allerede pakket vekk trygt til jeg flytter.
Årets fangst. Bildet til Slusk har jeg allerede pakket vekk trygt til jeg flytter.

Hadde en fantastisk helg, og det er vanskelig for meg å finne på negative ting å si. Jeg har prøvd.
De frivillige var utrolig hyggelige, hjelpsomme og lette å få kontakt med. Det gjalt egentlig alle jeg pratet med.
Om noe, var det kanskje litt vrient å finne messehallen dersom jeg ikke hadde klart å få skyss av folk, men også med dette var det utrolig lett å be om hjelp. Og messa var så stor at den nok ikke kunne ha vært i noen andre lokaler.
Det hjalp på å få mat (meksikansk gryte) siste dagen, men tror også jeg kunne blitt med på fellesmiddagen på fredag, om jeg hadde spurt pent. Følte iallefall at de tok seg av både meg og alle de andre selgerne og gjestene svært bra.

Sier det allerede nå: jeg kommer tilbake til Retrospillmessen 2017!

Dadaph på Retrospillmessen

Neste helg er det tid for Retrospillmessen i Sandefjord, og i den forbindelse er jeg selvsagt på plass.

dadaph-retrospillmessen-sal

Kan tilby tegneseriealbum, Sagaen om Dadaph Serraph, Fantastisk-Mann og Reality Taco X.
I tillegg har jeg laget en del retrospillinspirerte tegninger og vil selge prints, blant annet av plakaten.
Det er svært begrenset opplag for denne gang, så det gjelder å være raskt ute.

Jeg er også tilgjengelig for småprat og annet, kanskje også tegninger der og da om folk spør pent?
Bordet mitt blir tilgjengelig hele helgen, så det er bare å komme innom og hilse på.

Sjekk galleriet mitt for å se ting jeg har laget, flere blir tilgjengelige på messen.

Mer om Retrospillmessen kan leses her.
Vi ses!

Livstegn og Battletoads!

Har vært ganske mye stress for meg siden i sommer. Jeg gikk tilbake til singeltilværelsen (null drama, vi er fortsatt venner), jeg har jobbet døgnet rundt med DiS, og jeg har begynt å gå på omfattende leilighetsjakt, så langt uten hell.

Så hvordan klarer jeg meg gjennom alt dette? SPILL!

Jeg har virkelig spilt spesielt ett spill hardt, nemlig Battletoads, et spill som er regnet som et av de tøffeste spillene noensinne laget. Men det er også et veldig godt og rettferdig designet spill, for det meste, og ren memorisering er viktigere enn raske reflekser, for det meste. Da jeg rundet spillet første gang i januar, laget jeg raskt en video-serie av det på Youtube, men siden da er jeg blitt enda bedre. Jeg kan fortsatt ikke ta hvert eneste brett uten å dø (sliter spesielt med bossen på Intruder Excluder, siste biten av Terra Tubes, og Rat Race), men jeg kommer meg gjennom så godt som hver eneste gang jeg forsøker nå.

battletoads-dadaph-highscor
Dette er utvilsomt det tøffeste spillet jeg noensinne har klart, men det føles like herlig hver eneste gang man moser den siste neven inn i trynet på onde Jessica Rabbit på slutten.

Jeg skal prøve å oppdatere denne siden oftere, men for nå er dette bare et lite livstegn fra meg.
Leilighet har jeg fortsatt ikke, men DiS vil endelig bli lansert neste år, og for øyeblikket har jeg det egentlig ganske fint, selv om ting lett blir ganske stressende.

Nå lurer jeg på hva fremtiden bringer. Og hva som blir det neste store tøffe spillet jeg prøver meg på.

Oppdaterer litt…

Vært år og dag siden jeg har gjort noe her. Blir ikke de største forandringene, men tenkte jeg skulle oppdatere galleriet litt. For å få til det, måtte jeg installere et nytt gallerisystem fordi det gamle nektet å samarbeide mer, og da måtte jeg ta ned hele driten og starte forfra. BRB!

Edit: Fankern heller, jeg gjør om hele siden, den trenger en liten oppgradering! Ting vil være litt nede, men kommer straks opp igjen!

Dadaph på Raptus 2015

Da var årets Raptus-festival over, og jeg sitter som vanlig og knoter ned hva jeg syntes om det for å få tiden til å gå.
Men det slår meg nå som jeg akkurat leste gjennom fjorårets rapport, at mye av opplevelsen min, positiv og negativ, egentlig har vært ganske lik. Så les gjerne den i tandem med rapporten om årets. Har ingen bilder denne gangen, men skal prøve å fatte meg mer i korthet.
Mye av kritikken min står fortsatt. Jeg misliker lokalet sterkt, jeg har ingenting imot inngangspenger. Faktisk kan det meste av kritikken min i år oppsummeres med problemer tilknyttet lokalet, som etter min mening alltid har vært for små og trange for Raptus.

Jeg er også veldig lite glad i de nye websidene som er laget av wix. Jeg kommer fra den gamle skolen av webdesignere, og inntil noen få år siden, kodet jeg alt selv i HTML/CSS og rynket på nesen over WYSIWYG-generatorer. Har nå løsnet mye, og bruker jo feks WordPress selv, fordi jeg ikke orker bry meg med koding av mer og mer avanserte sider selv. Men fortsatt synes jeg at ting skal fungere og være lesbart i alle nettlesere er veldig, veldig viktig.
Slik ser programmet på raptus.no ut for meg (i nettlesere jeg akkurat har oppdatert til siste tilgjengelige versjon):

La oss spille programpost-bingo! Når er Fantastisk-Mann?
La oss spille programpost-bingo! Når er Fantastisk-Mann?

Jeg hører med venner av meg, og ting ser forskjellig ut hos alle. Kun en sier at ting ser ut som de antakeligvis er ment å sees ut.
Fra mitt ståsted er dette programmet knapt lesbart, for eksempel var jeg lenge i tvil om min egen presentasjon rundt Fantastisk-Mann var klokka 14 eller 15.

Til tross for dette, og til tross for at mye av det jeg skriver kan virke negativt fra mitt ståsted, syntes jeg faktisk årets festival var god. Svært god på enkelte ting.

Gjestene var av et veldig variert spekter, og det er alltid viktig. Superhelter, fransk/belgisk, storyboardtegnere, egentlig mye rart som kan knyttes til tegneserier, i tillegg til tegnere fra både inn- og utland.
Når jeg sitter på standen og ofte bannes over at jeg må sitte der for å selge og går glipp av programposter jeg vil på, da vet jeg at noe er gjort riktig.

Som vanlig tar jeg en dag-for-dag, og jeg starter på torsdag, ettersom turen min startet da.

Torsdag

Toget fra Oslo, som vanlig, ramlet innom Barbarista på kvelden for å gi noen tegninger til Arild Wærness, som avalt. Der møter jeg også Øystein Runde, evig linselus på mine bilder, men som nå får litt fred fordi jeg ikke har tatt med kameraet.
Slapper av litt med å drodle et bilde mens jeg ser filmen hans.

Nei, jeg har aldri rørt dop.... jeg trenger det ikke.
Nei, jeg har aldri rørt dop…. jeg trenger det ikke.

Fredag

Liker å bruke formiddagen på å utforske Bergen litt, men føler nå jeg har sett alt som kan sees i/nær sentrum, så tror jeg må finne noen som kan vise meg veien til Fløybanen og lignende neste år.
Tidlig på plass på Raptus for å rigge til, og oppdager med glede at jeg hadde fått samme plassering som året før.
Får bunken med rykende ferske Fantastisk-Mann-blader fra ÜberAre, og gjør meg klar til å selge Verdens Nyeste Første Norske Superhelt, som jeg laget i samarbeid med Fredrik Jullum.
Dørene åpnes, og jeg selger album mens jeg følger med på storskjermen. Volumet var perfekt balansert slik at jeg hørte alt som ble sagt da jeg fulgte med på det, samtidig som det ikke overdøvet folk jeg snkket med på standen, slik at jeg kunne holde samtaler og selge der.
Takket være dette, fikk jeg med meg nesten hele programposten til Yoann, noe jeg er veldig, veldig glad for.
Salget iløpet av dagen er helt akseptabelt for en fredag, og avslutter dagen med en taco med Eirik A. Vik og Jamie Turville.

Lørdag

Lørdag er den store handledagen, og da jeg oftest satser på å selge mest. Har også en programpost denne dagen, som gikk ganske raskt, men greit for seg.
Dessverre er ikke salget det helt store, og jeg er veldig usikker på hvorfor. Det kan naturligvis være at folk ikke er interessert i superhelter, men ingenting på bordet solgte stort, slik det har gjort tidligere.
Jeg kan ikke helt sette fingeren på hvorfor, men virket som hjørnet mitt var mindre eksponert enn i fjor. Det kan være at flere stod og blokkerte, kanskje med signeringskøer, men slike køer pleier å hjelpe på oppmerksomheten, ikke mot den.
Bordet mitt var ganske rotete, noe Rigmor Hanken påpekte, men å rydde om på tingene mine gav ikke noen merkbar effekt, hverken positivt eller negativt… annet enn at standen ble mye penere og at jeg tilegnet meg noen kunnskaper om hvordan jeg bør gjøre det senere. Takk, Rigmor!
En ting jeg merket meg var at folk brukte “gangen” foran standen min mest for å traske enten inn i rommet eller ut av det, det var få som stoppet opp (men de som gjorde det, ble stående lenge, og kjøpte veldig ofte noe).
Det var alltid noen som stod på Über-siden av rommet, slik at det var vanskelig å passere der, dermed ble det trang passasje foran meg, men mest for at folk skulle gå ut og inn.
Om alt dette har noe med salget å gjøre, aner jeg ikke, men jeg bare spekulerer. I fjor, hadde Zoo Comics plassen langs veggen, som gjorde denne “gangen” til en attraktiv handlepassasje. Nå var de flyttet til kjelleren, men i det minste, førte det til mye mer velfortjent eksponering av Grapple Seed-gutta, som i fjor satt helt innerst uten at noen kom bort til dem.
Jeg ser for meg å møblere bord i dette lokalet må være et mareritt uansett, det er umulig å planlegge enhver situasjon fra alles ståsted, så jeg synes de ansvarlige gjorde en super jobb uansett.
Svakt salg kan skyldes mye, og jeg er ikke engang sikker på om spekulasjonene mine holder vann.

Noe jeg derimot syntes virket ganske merkelig var at jeg på fredag, gjennom Grapple Seed-gutta, hørte et rykte om at noen hadde bord i et telt utenfor et sted. Dette fant jeg ikke, så jeg begynte å lure på om jeg hadde hørt feil.

Men på lørdagen, kom Helen Kaldheim, som jeg så vidt hadde pratet med på Bjerkely tidligere i sommer, flyttende opp i standområdet.
Etter en samtale med henne, fikk jeg bekreftet at noen faktisk hadde sittet og prøvd å selge ting i et telt ute i bakgården.
Dette syntes jeg virket helt forferdelig. Ikke kunne jeg finne dem tidligere, selv om jeg hadde hørt ryktet, og så vidt jeg skjønte, var det ingen andre som fant dem heller.
Få unge talenter litt mer inn i varmen, de trekker publikum om noen år og vil takke dere da.
Noe annet jeg reagerte på, var at lyden på storskjermen var koblet helt ut, slik at jeg ikke fikk med meg noe program mer. Dessverre. Men det betød også at musikken under cosplay-konkurransen ikke ble spilt av med øredøvende volum, slik den har pleid å blitt.

Festivalens fangst etter hva lommeboka tillot. Mye å godte seg med.
Festivalens fangst etter hva lommeboka tillot. Mye å godte seg med.

Etter festivalen, ble det ÜberThai. Der traff jeg også på Eirik A. Vik igjen, og Olaf Solstrand, som fortalte meg at de hadde blitt nektet adgang til festivalen på grunn av at huset var fullt, og dermed hadde gått på kino isteden.
Dagen Raptus flytter til større lokaler, er en dag jeg jubler høyt. Inngangspenger hadde jeg ingenting imot å betale, selv ikke de årene før jeg begynte å snike meg inn “gratis” fordi jeg skulle på stand ett eller annet sted. Som nevnt tidliger er også betalende gjester mer dedikerte til andre ting, for eksempel å kjøpe tegneserier eller å delta på programposter. De har tross alt betalt, da går de ikke bare igjen om et rom virker trangt.

Søndag

Etter den noe skuffende lørdagen (for min del på stand, programmet jeg ikke fikk sett, virket jo stort sett ganske bra), håpet jeg på at ting kunne ta seg litt opp igjen.
Startet dagen med å delta på programposten til Tights, et program på Studentradioen i Bergen. Temaet var superhelter, som jeg nå er mer bekjent med enn før, takket være Fantastisk-Mann.
Måtte passe standen litt da Fredrik skulle se programposten til Yoann. Lyden var fortsatt ikke på, så jeg fikk dessverre ikke med meg noe selv.
Skulle også gjerne ha gått på Tegnehanne, som var samtidig, men standen måtte bli passet. Hadde håpet på en signering etterpå, men av en eller annen grunn, ble hun ikke satt til å signere på plassen hvor alle de andre tegnerne satt (like ved oss), men nede i første etasje et sted. Dermed kom jeg meg ikke ned før det var for sent, og forble uten signatur, for nå iallefall.
Jeg hadde også veldig lyst til å kjøpe et Sprint-blad og få signaturen til Yoann, men etter å ha prøvd å finne et både lørdag og søndag, gav jeg opp, det gis tydeligvis ikke ut Sprint mer på norsk, og det virket ikke som noen av butikkene på festivalen hadde noe Sprint laget av Yoann, som etter min mening er litt merkelig, med tanke på at han er en gjest og internasjonal stjerne.

Etter noen skuffende salgstall (men fortsatt langt unna det verste), pakket jeg standen litt tidlig, og tuslet rolig mot avslutningsshowet for å slappe av litt med tradisjonell tortur av tegnere. Det var gøy.
Etter festivalen, ble det burger med Eirik og Fredrik, før jeg nå endelig sitter alene på hotellrommet og prøver å bli trøtt.

Okey

Tror jeg nå har skriblet ned alt jeg har hatt på hjertet.
Festivalen var kanskje til og med mer interessant enn fjorårets, programmessig, men jeg hadde en mer blandet opplevelse personlig. Alle problemene med lokalet ballet seg opp igjen, det var middelmådig salg, men samtidig er Raptus, som alltid, en ting jeg drar på en gang årlig, hvor jeg møter kjente jeg ikke treffer ofte og føler jeg får mye av eksponeringen jeg trenger i et ellers ganske ensomt yrke.
Det ble mye tid til tenking og planlegging (spesielt på et veldig varmt hotellrom hvor man ikke sovner før langt på natt). Neste år har jeg virkelig lyst til å slå på stortromma med noe.
Alle planene mine er ryddet, og det er nå endelig på tide jeg tegner DiS.

Følg med på bloggen her, på Twitter og DiS på Facebook. Jeg kommer til å dele mer informasjon og sniktitter straks arbeidet kommer igang.

Bård Lilleøiens webside: Tegneserier, illustrasjoner og blogg