Dadaph håndverk og hærverk

Har vært fast illustratør for Retrospillmessen siden 2016. I år vil arrangementet gå digitalt på grunn av covid.
Men plakat ble det likevel!

Jeg ville vise de godes kamp mot det onde viruset som ødelegger samfunnet, men på en cheesy måte. Da Retromessa har gått fra å være kun om Retrospill, til å omfavne bredere popkultur, kastet jeg inn mer eller mindre kjente figurer fra spill, serier og film fra 80-90-tallet.

Sjekk ut Retromessa på www.retrospillmessen.no for mere informasjon!

Sist, men ikke minst, laget jeg en timelapse av arbeidet på plakaten:

I september ifjor var jeg i Sandefjord for første gang, for å besøke Retrospillmessen. Det var vanvittig hyggelig, så jeg bestemte meg for å ta turen igjen.
Allerede i desember ble jeg kontaktet, da de lurte på om jeg kunne lage plakaten, noe jeg straks sa ja til, både fordi jeg var glad for at de spurte meg om dette, og fordi jeg ønsket å bidra med hva jeg kunne. Dermed fikk jeg også et bord og var allerede selvskrevet som gjest på dette.

Utover vinteren og våren begynte gjestene å melde sin interesse. Brentalfloss ville tilbake. Game Chasers, Pat the NES Punk og The Completionist meldte også sin interesse. Ben Daglish og Matt Gray skulle også ta turen. Kort sagt en imponerende liste med gjester, og arrangementet bare lovet bedre og bedre.
Etterhvert som jeg selv begynte å se hver eneste video fra Game Chasers på Youtube, gledet jeg meg bare mer og mer til arrangementet, og mai kunne ikke komme raskt nok.

Av personlige årsaker (hint: leilighetsjakt i Oslo) har 2016 så langt vært ekstremt stressende for meg, og mai var ikke et unntak. Uken før messen var jeg på rundt 6-7 visninger, og tapte en budrunde nesten hver eneste morgen.
Helgen kunne ikke komme raskt nok, jeg måtte bort fra maset.

Fredag

Jeg hoppet på toget i Oslo fredag morgen, med rundt 30kg bagasje. Togturen kunne ikke vært mer stressende, da nok en budrunde pågikk, og jeg nærmest stirret på mobilen hele veien.
Heldigvis fikk jeg annet å tenke på i Sandefjord, da jeg møtte folk allerede mens jeg satt på hotellet og ventet på en skyss opp til messehallen for å rigge til standen.

Det ble 30kg av dette!

Jeg fant bordet mitt, og fant ut at jeg var blitt plassert rett ved siden av Game Chasers, noe jeg syntes var utrolig kult.Bordplasseringen virket ekstremt gjennomtenkt, med retrospillsjapper, kjente gjester, ukjente tegneserieselgere (som meg), perlekunstnere og store butikker om hverandre, for å unngå at for mye av en type ting klynger seg opp i ett hjørne. Det kunne veldig raskt ha blitt et “kjendishjørne” hvor resultatet hadde vært at resten av bordene ville blitt ignorert i mengden, men ved å blande, sørget de for at alle ble eksponert like mye, noe jeg merket godt over de to neste dagene. Bravo! Skulle ønske alle arrangementer tenker like godt på dette som Retrospillmessen gjorde.

Under oppriggingen, dukket noen ekstremt jetlaggete Game Chasere opp og hilste på. Jeg prøvde å ikke virke starstruck, men det var ganske vanskelig da de plutselig roste meg for en av tegningene jeg hadde laget.
De dro til hotellrommet for å sove, og jeg gikk og rundet Battletoads et par ganger, for å slå ihjel tid, og for å roe meg ned litt.

Dette gjør jeg for å stresse ned. Jeg bryter også med bjørner.

Etterhvert dukket også Brentalfloss opp, og jeg ble både glad og overasket over at han faktisk husket meg siden sist. Vi hadde en liten prat, før jeg etterhvert tok kvelden, og fikk skyss tilbake til hotellet. Det ble faktisk rett i seng, da jeg var utslått etter en lang dag.

Lørdag

Etter frokosten på hotellet, fikk jeg plutselig litt panikk, da jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle ta meg opp til messehallen (og i tillegg hadde mer bagasje jeg ville ha opp), og jeg gjerne ville være der litt før åpning. Jeg ringte en av arrangørene, men jeg ville egentlig ikke plage disse for mye, da jeg visste de var ekstremt opptatt, så jeg stilte meg i resepsjonen på hotellet, og spurte rundt i crewet, da jeg antok noen av disse måtte ha en ledig plass i en bil.
Skyss fikk jeg, om jeg ventet litt, noe jeg syntes var greit. Først da jeg satt meg i bilen, gikk det opp for meg at jeg fikk skyss blant alle VIPene. Foran meg satt Brentalfloss, ved siden av meg satt Pat the NES Punk, og bak meg satt Dex the Swede og The Completionist. Jeg var helt slått ut av dette, men den korte bilturen opp var nokså hyggelig.
På messen fikk jeg tatt meg en runde før åpning og plukket opp både spill, cder, dvder og autografer.

Brentalfloss

Brentalfloss hadde jeg allerede møtt ifjor, men jeg ville ha den nye norske samle-CDen hans, og han er ekstremt hyggelig å snakke med. De som ikke kjenner til ham, han har en Youtube-kanal hvor han legger tekst på spillmusikk og synger.

Pat the NES Punk

Pat the NES Punk var også på plass, så jeg fikk kjøpt DVDene hans. Pat har en gigantisk NES-samling, årlige maraton-streams, og Youtube-videoer hvor han snakker om spill, samt en podcast som jeg har begynt å følge med på i det siste. Veldig hyggelig fyr. Han kom etterhvert bort til meg, så på tegningene mine, og sammenlignet meg med Sergio Aragonés, som tegner Groo the Wanderer.

The Completionist

The Completionist, som har nesten 700 tusen følgere på Youtube, har en kanal hvor han prøver å fullføre spill 100% før han anmelder dem. Har fulgt ham 2-3 år nå, og det var veldig gøy å faktisk møte ham. Han hadde dessverre ingenting å selge, men fikk både en liten prat, bilde og autograf.

Game Chasers, Billy og Jay, pluss kameramann Melvor

Sist, men ikke minst, kom også Game Chasers på plass, og de ville straks kjøpe tegningen jeg hadde laget med dem. Mens jeg snakket med Jay og signerte, stod plutselig Melvor og filmet, så det er fare for at jeg kanskje dukker opp i en fremtidig episode. Game Chasers serie går ut på at Jay og Billy, som de heter, farter rundt på loppemarkeder, bruktsjapper og messer, for å jakte spill. De har gjennom årene funnet mye verdifulle og obskure skatter, og dette føles nesten som et slags reiseprogram. Absolutt verdt å sjekke ut.

Gjestene signerte originaltegningen min. Tegnet på Melvor så han også kunne signere.

Dagen gikk, og jeg solgte ganske så godt. Kom meg dessverre ikke på noen paneler, men det er ulempen ved å ha bord, og noe jeg regner med. Da det var pause før After Hours, fikk jeg spilt mer Battletoads (dette er virkelig blitt et komfortspill jeg runder bare for å stresse ned).
Fikk også møtt flere jeg har snakket med på Retro1, deriblant DagV og Paxian. Avtalte med disse å gå ut og spise pizza senere på kvelden, og straks messen stengte for kvelden, spleiset vi på en taxi ned til sentrum, og spiste på Perfect Pizza, sammen med noen få andre. På dette tidspunktet var jeg så utslått at jeg så vidt fant veien tilbake til hotellet, og kræsjet totalt straks hodet traff puta.

Søndag

Litt mer avslappende dag, jeg fikk avtalt skyss allerede fra frokostbordet, og det virket som en noe mer avslappende stemning på messa også. Salget var ikke like knallbra som dagen før, men det var heller ikke noe jeg ventet. Dessverre gikk serverne til izettle ned, og jeg kunne ikke ta kortbetaling halve dagen, noe som kostet meg et par salg… teknologien for at hvermansen skal ta kortbetaling er virkelig ikke på plass ennå! Bring kontanter!
På grunn av stresset fra uka, begynte jeg etterhvert å føle jeg virkelig trengte en pause. Fikk en frivillig til å sitte på bordet mens jeg gikk ut og halvveis rundt lokalene. Møtte en virkelig trøtt Brentalfloss på veien tilbake, og det ble mer prat med ham, før jeg kom meg tilbake til bordet mitt, merkelig energisk igjen. Hjelper alltids med en luftetur.
Jeg fikk også kjøpt et SMB2-bilde av Slusk, en svensk pixelbildemaler (i mangel på bedre ord). Straks jeg får meg leilighet, blir det retrokunst på veggen.
Game Chasers, Pat og Completionist begynte å gå på spilljakt, og alle stod samlet rundt bordet mitt og filmet straks de kom tilbake fra runden sin. Det er fare for at jeg i en fremtidig episode av Game Chasers står i bakgrunnen og ler mens de kaster penner på Pat fordi han stakk av med en komplett Ufouria under nesen på dem.

Prøvde å ta et bilde da Game Chasers signerte for Paxian her, men det gikk litt fort. Slik så det iallefall ut fra bak bordene våre.

Da ting stengte, ble det meksikansk gryte i fellesskap før nedriggingen startet. Ble litt småprating med Game Chasers (spesielt kameramann Melvor), før jeg fikk tatt farvel med gjestene og arrangørene og fikk skyss av Pittbull tilbake til hotellet.
Det ble en veldig avslappet kveld med sjokolade (ikke spist det på flere dager) og Youtube på hotellrommet, før jeg sovnet tidlig og sov som en stein i hele 8 timer for første gang på lenge.

Mandag

Vel, mandag var det egentlig ingenting som skulle skje, men jeg hadde frokost med Game Chasers og Brentalfloss, og etterhvert også Pat, før jeg pakket ned og satte meg i resepsjonen for å vente på toget. Gjestene ventet også, da de skulle på sightseeing i Oslo, og mens vi ventet, ble jeg plutselig intervjuet av Billy for en fremtidig Game Chasers-episode. Om intervjuet kommer med, aner jeg ikke, men det var gøy uansett.

Årets fangst. Bildet til Slusk har jeg allerede pakket vekk trygt til jeg flytter.

Hadde en fantastisk helg, og det er vanskelig for meg å finne på negative ting å si. Jeg har prøvd.
De frivillige var utrolig hyggelige, hjelpsomme og lette å få kontakt med. Det gjalt egentlig alle jeg pratet med.
Om noe, var det kanskje litt vrient å finne messehallen dersom jeg ikke hadde klart å få skyss av folk, men også med dette var det utrolig lett å be om hjelp. Og messa var så stor at den nok ikke kunne ha vært i noen andre lokaler.
Det hjalp på å få mat (meksikansk gryte) siste dagen, men tror også jeg kunne blitt med på fellesmiddagen på fredag, om jeg hadde spurt pent. Følte iallefall at de tok seg av både meg og alle de andre selgerne og gjestene svært bra.

Sier det allerede nå: jeg kommer tilbake til Retrospillmessen 2017!

Neste helg er det tid for Retrospillmessen i Sandefjord, og i den forbindelse er jeg selvsagt på plass.

Kan tilby tegneseriealbum, Sagaen om Dadaph Serraph, Fantastisk-Mann og Reality Taco X.
I tillegg har jeg laget en del retrospillinspirerte tegninger og vil selge prints, blant annet av plakaten.
Det er svært begrenset opplag for denne gang, så det gjelder å være raskt ute.

Jeg er også tilgjengelig for småprat og annet, kanskje også tegninger der og da om folk spør pent?
Bordet mitt blir tilgjengelig hele helgen, så det er bare å komme innom og hilse på.

Sjekk galleriet mitt for å se ting jeg har laget, flere blir tilgjengelige på messen.

Mer om Retrospillmessen kan leses her.
Vi ses!

Har vært ganske mye stress for meg siden i sommer. Jeg gikk tilbake til singeltilværelsen (null drama, vi er fortsatt venner), jeg har jobbet døgnet rundt med DiS, og jeg har begynt å gå på omfattende leilighetsjakt, så langt uten hell.

Så hvordan klarer jeg meg gjennom alt dette? SPILL!

Jeg har virkelig spilt spesielt ett spill hardt, nemlig Battletoads, et spill som er regnet som et av de tøffeste spillene noensinne laget. Men det er også et veldig godt og rettferdig designet spill, for det meste, og ren memorisering er viktigere enn raske reflekser, for det meste. Da jeg rundet spillet første gang i januar, laget jeg raskt en video-serie av det på Youtube, men siden da er jeg blitt enda bedre. Jeg kan fortsatt ikke ta hvert eneste brett uten å dø (sliter spesielt med bossen på Intruder Excluder, siste biten av Terra Tubes, og Rat Race), men jeg kommer meg gjennom så godt som hver eneste gang jeg forsøker nå.

Dette er utvilsomt det tøffeste spillet jeg noensinne har klart, men det føles like herlig hver eneste gang man moser den siste neven inn i trynet på onde Jessica Rabbit på slutten.

Jeg skal prøve å oppdatere denne siden oftere, men for nå er dette bare et lite livstegn fra meg.
Leilighet har jeg fortsatt ikke, men DiS vil endelig bli lansert neste år, og for øyeblikket har jeg det egentlig ganske fint, selv om ting lett blir ganske stressende.

Nå lurer jeg på hva fremtiden bringer. Og hva som blir det neste store tøffe spillet jeg prøver meg på.

Da har jeg endelig prøvd sånn derre rollespill. Ettersom dette ikke er en sak om meg eller tegneserier, og som også de engelske leserne mine (som jeg har snakket rollespill med) setter pris på, har jeg valgt å skrive akkurat denne bloggposten på engelsk, og ettersom de fleste av dere, iallefall dere som selv har spilt rollespill, forstår engelsk, er det jo bare å klikke denne her.

Roleplaying games have fascinated me from the moment I first read about them in some videogame magazine in the early 90s. And while I have played a ton of computer RPGs since, I’ve never actually experienced the real thing. There’s a number of different reasons why. First, as a kid, my friends seemed interested in trying, but there was no games available in Norwegian, and none of us knew English at the required level. As I got older, old friends lost interest and newer ones had no interest at all. There was not really much of an Internet back then, not as it is today at least, and I didn’t dare to even approach the sweaty bunch of probably pretty nice people sitting around the table at my local comic book store.

A couple of years ago, I stumbled upon the online personality known as The Spoony One. I understand he can be pretty controversial, and he has a pretty dominant personality, so I take what he says with a grain of salt, but he did this one series of videos that fascinated me. It was called Counter Monkey, and it was all about telling stories from different RPGs he had played. Even if I had no idea how these games were played, these videos were both very entertaining to watch, for the most part, and it refreshed the fascination I’ve had since childhood.
Only problem, I still didn’t have any people to play with, and I had so much going on in my life I figured I just didn’t have time. I then moved away from Oslo, 550km north, to a small town near Trondheim.

My interest in RPGs was recently revived, when a Let’s Player I follow (Hi, Brickroad) started doing online D&D sessions weekly on his Twitch channel. Unfortunately, I still haven’t caught up with every session, but it’s out there on Youtube, and what I saw was pretty cool.
I figured I should finally give it a shot, so I got the D&D rulebook to figure out on my own what it was all about, while I was searching for groups near Trondheim.
I then stumbled upon a gaming club, Hexagon, who does weekly sessions designed for newbies. A chance to both try out RPGs as a newbie, and meet people and possibly game other stuff later.
Turns out they weren’t playing D&D there at the moment, but they were in the middle of a Shadowrun campaign. While I’m not really all that much into Cyberpunk, I figured I should try it anyway, and I’m glad I did. I spent my first evening getting guided advice on how to create my character, and spent a week actually creating him.
Character creation in Shadowrun is A LOT more complicated than in D&D. It seems easy at first, but the possibilities of customizations are near endless, and the rulebook seems a whole lot more advanced.

I decided to make a tough character as my first, because magic seemed to be a whole other level of gameplay. I wanted something simple, and as I didn’t get much time to get into the lore and backstory stuff, I wanted a kind of a character that can fit into any cyberpunk setting.
I created a Dwarf (Shadowrun is cyberpunk with magic) Street Samurai and did as best I could to build him around being a badass in combat. I got the advice that much of Shadowrun’s gameplay is to get around combat, which is cool, but I wanted my character to be able to be of as much use as possible, should my group enter combat.
His full name is Davis “Spikeball” Lane, which is kinda named after several more or less well known people, while Spikeball is my own idea. The nickname is based around the fact that he’s short, has a huge round afro, and that his Katana can be seen as a spike coming to poke you. He’s not very found of his nickname, but it seemed to stick, and some of the other characters even started to call him “Spike”, which I guess is a good sign.

The first session finally came around. They quickly checked my character sheet to see if I did anything totally wrong. I did a few mistakes here and there, but nothing major (and I’ll correct them until the next session).
The Campaign is based around a Guild giving guildmembers (players) weekly missions. That way, it’s possible to miss several sessions, or be a total newcomer to join in throughout the year, like I did (the campaign have been going since September).
Our mission this week was to pick up three big crates, weighting nearly a metric ton each, watch over them for one night, then deliver them to an address the next morning.

Of course, we had an elf with us, being very nosy and curious (which elves are, I guess) about what was inside the crates. Of course we had to open them!
At first, I stayed back a little. Spikeball is not a very streetsmart character, and while he mostly cares about getting the mission done and get payed, he kinda smelled a possible ambush coming up, so he had no major objections about the Elf (sorry, I remembered the name until I started writing this) wanting to take a little peek.

So we found this abandoned parking lot. Well, not entirely, there was a street gang hanging out there, but they were easily bribed off.
We parked the van and start working on opening the crates. I did put skillpoints into lockpicking, but unfortunately, I didn’t bring the tools for this kind of lock, so I had to stand as lookout. The troll character also started painting the car, and we never figured out why.

One crate eventually opens up, and out comes a Sasquatch… Bigfoot… who is being smuggled by one corporation. This is illegal, and the elf wants to tell, but Mr. Bigfoot gets curious about what we are up to and demands us to identify ourselves.
There are some failed negotiations with the creature, while my character still stands a bit back. I had a hard time keeping up, really, but I also wanted to observe the other players for a while, and learn.
But then, the Bigfoot proceeds to open up the other crates and release two Hellhounds. I can’t not do anything anymore.
Spikeball suddenly steps up, and tells this huge 2 and a half meter tall creature that our orders are to deliver him, inside the box, and that he can choose in how many pieces he wants to be delivered.

Silence.
Everyone looks kinda shocked of what I just said. I did use the H-word (Hairball), but at the same time, I feel it was going to come to a fight anyway. Of course, the Bigfoot goes straight to attack me, and knocks me back, taking 6 stun damage.

The elf, currently riding the troll to get a better view of the situation, luckily decides to not waste any time. She shoots a rocket directly at the bigfoot, blowing up the van (which the troll had been carefully painting earlier). I have to throw myself away, but while I do, I use my Edge to compensate for my -2 stun roll, open up my armcannon and firing everything I got at the thing. The troll then finishes it off with a throwing knife.
At this moment, it kinda looks like this put the DM off a bit. He obviously wanted the thing to live longer, but we got some pretty amazing rolls, so the thing was dead.

The Doctor (which I do remember we called Dr. A), healed up my stun damage, which obviously angered one of the Hellhounds. One dog went for Dr. A, while the other one threw himself at me, without doing any damage.
I got initiative, and while I felt like I owed the good Doctor a rescue, it was obvious to target the closest dog who was at my throat. I burned my last Edge (only having two) and did an amazing roll nearly killing off the thing in one hit. That was my last lucky roll for the night, but the poor DM did all he could to save his creature. It didn’t seem planned that we would be so aggressive on his monsters, but we were.
The elf hacked the mind of the dog attacking Dr. A, to leave us alone, but the crippled beast was still going at me. And while it didn’t do any damage this time, it managed to throw me at the ground, with it’s claws around my neck. Luckily, I managed to push it away, just for the troll to come bouncing in, to give it one last whack with his mighty hammer.

One van blown up. One Bigfoot sliced open. One hellhound whacked flat, while the other one hacked out of his mind.
It was obvious we wouldn’t get paid for this one, so we scrammed out of there, deciding if we should put the blame on the scared-to-death neighborhood gang or not. The artistic troll painted a message on the wall in case someone came back to look.
And after some paperwork back at the guild, thus endeth my first roleplaying session.

Was it fun? It was! I didn’t have time to read up ANY of the rules in advance, but the group still managed to help me out, and I actually felt like I learned quite a bit while playing. The troll was also a new player, so I didn’t feel totally alone in that.
Did I do mistakes? Maybe? A 114 cm Dwarf talking shit to a 2,5m Bigfoot probably wasn’t my smartest move, but at the same time, it helped defining Spikeball as a character. He’s impatient, kinda racist, but at the same time, he has a code of honor (especially regarding his fellow dwarfs).

Spikeball was a few lucky rolls away from death, and I will probably be a lot more careful with my actions next time, but at the same time, these kinds of situations will probably stick with me. I was the dwarf leaping backwards, firing with my armcannon, towards a Bigfoot in the middle of an explosion.
You don’t see stuff like that in movies. It happened in my mind, because it happened in the game. I’m hooked, and I look forward to more Shadowrun, as well as trying out games like Pathfinder and D&D, among others, later.
And this does WONDERS to my inspirations as a cartoonist. I already have ideas for several characters and situations I can use, which all are original.

So to sum up: I have finally played an RPG and it’s damn fun!

Som nevnt går jeg nå gjennom alle Zelda-spillene. Tiden er kommet til det tredje Zelda-spillet.
Tenkte egentlig ikke jeg trengte å skrive så mye, da jeg allerede har skrevet en del om hvorfor jeg ser på dette som et av de fem beste spillene som er laget.

Here we go again!

Kort fortalt går spillet tilbake til det første Zelda-spillet og finner opp kruttet på nytt. Det er igjen mer fokus på utforsking, mindre på action. Ting er blitt mer strømlinjeformet. For eksempel vil sprekker på vegger tydeligere vise hvor man kan plante bomber. Spillets templer fungerer mer helhetlig som store puzzles, og ikke bare en serie med rom. I tillegg har man et system med to forskjellige verdener som overlapper, og dermed påvirker hverandre.
Formelen som LttP skapte, forble formelen det senere Ocarina of Time konverterte til 3D, og som påvirket resten av serien. Man kan dermed si at mye av det moderne Zelda ble født i LttP.
Dermed føler jeg heller ikke det er nødvendig med en slik liste jeg har hatt med Zelda og Zelda 2, om tips for hvordan man best kan spille spillet. Dette er fra 1991, men har aldret så fantastisk, og føles så tidløst, at man fint kan spille spillet for første gang i dag, og ikke sette seg fast i spilldesign som føles gammeldags.

Eksempler på forbedringer bare i grafikken: ulike høydenivåer kunne skjule hemligheter og gjøre omgivelsene mer unike. Byer var integrert i selve kartet, og gav Hyrule en unik følelse av å være en levende verden.

Etter å ha spilt igjen spillet på nytt for et par dager siden, og i tillegg spilt gjennom Link Between Worlds, har jeg fått sett ting i et litt nytt perspektiv, og har dermed fått tenkt gjennom et par nye ting å nevne.
Jeg skal ikke sammenligne spillet altfor mye med Link Between Worlds, det tar jeg nok heller når jeg en vakker dag skriver om det spillet. Det skal nevnes at LBW kanskje er den nye favoritten min, da det tar LttP-oppskriften, og tilfører en moderne vri.

“Velkommen til istempelet! Du vet det er istempel fordi veggene er lyseblå og fordi vi iblant har et nybonet gulv!”

Det ene jeg vil nevne er de få tingene jeg føler LttP bommer litt på. Det første er at templene føles veldig lite tematiske. Det vanlige i Zelda-templer er jo å ha ett vanntempel, ett skogtempel, ett ildtempel, og så videre. Det er kanskje litt for typisk, men med visse unntak, er ikke templene i LttP særlig mer varierte enn at fargen på veggene endres litt. Joda, det er ett vanntempel, ett istempel og ett ørkentempel, men jeg føler fortsatt det kunne ha vært litt mer variasjon i hvordan de presenteres. Men dette er pirk, og fortsatt et skritt opp etter Zelda-spillene på NES.
LttP har også æren av å ha ett av de verste minispillene i hele serien: gravespillet. Det er heldigvis ikke nødvendig å klare for å fullføre spillet, men dersom man ønsker å samle alle hjertebitene(for å fylle Links livsenergi til opp til 20 hjerter), er man nødt.
Gravespillet er 100% ren flaks. Jeg har opplevd å finne hjertebiten på første spadetaket, og jeg har også opplevd å bruke nærmere to timer. Det er ingen regler eller bestemmelser, annet enn ren flaks, om hjertet er der man bestemmer seg for å grave. Om man er som meg, og må fullføre Zelda-spill 100%, kan det bli frustrerende, spesielt om man spiller flere ganger(og LttP har jeg fullført flere ganger enn jeg kan huske).

Gratulerer, du har brukt 2 timer, 80 rupees per forsøk, på å vinne gravespillet. Håper du er fornøyd!

Det andre jeg vil ta opp er noe som er veldig omstridt, som jeg kanskje kan oppklare her og nå.
Dette er et tema gamere har slåss om siden slutten av 90-tallet, da emulatorer ble oppfunnet og gjorde det mulig å spille TV-spill på krystallklare monitorer.
Nemlig Links hårfarge. Den var opprinnelig brun, og LttP sin manual viser den med en lysere brunfarge, før den ble mer blond i senere spill. Men i selve spillet, har Link magenta hår.
Hvorfor magenta?
Vel, de av oss som spilte LttP på en original SNES og på en god gammeldags CRT-TV, kan jo sverge på at håret ikke kom frem som rosa.
Selv antar jeg dette har noe å gjøre med noe som kalles komplimentærkontrasten.

Fargesirkel basert på Goethes fargelære presenterer grønt og magenta som komplimentære. Ittens fargesirkel har grønt og rødt.

For de som ikke er drevne med fargelære: se for dere en fargesirkel. De fargene man finner på motsatt side av hverandre, kalles komplimentære, fordi de utfyller hverandre. Et enkelt eksperiment er å plassere en flekk orange i noe grått. Det grå vil se nærmere blått ut, fordi hjernen vår mener det er fargen som mangler. Den samme gråfargen vil virke rød, dersom flekken er grønn.
På en lavoppløselig CRT-TV, er det veldig vanskelig å skille ut enkeltpixler. De få flekkene med magenta, så dermed ut som en brunaktig grøt, nettopp fordi de andre fargene på Link var grønn, som er komplimentærfargen til magenta.
Hvorfor brukte de magenta og ikke lysebrunt? Tjah, SNES kunne vise 256 farger om gangen. Kanskje de ville være trygge på å bruke en vanlig farge som Magenta, slik at de ikke skulle tenke så mye på de 255 andre fargene?
Eller, noe jeg heller tror, en eventuell lys brunfarge ville antakeligvis ha gått litt for mye i ett med Links hudfarge, iallefall sett på en gammeldags CRT-TV.
Derfor.

Med lysebrunt hår, ville antakeligvis håret gått veldig i ett med hudfargen. Mørkebrunt ville blitt for mørkt, og Link var ennå ikke designet blond. Derfor antar jeg de gikk for rosa hår. Ikke for at nerder skulle diskutere om Link var homo eller ikke siden emulatorer ble oppfunnet.

Ønsker man å spille LttP i dag, er det flere muligheter. Man kan spore opp en SNES og spille det der. Ellers finner man det nedlastbart både på Wii og WiiU. Man har også GBA-versjonen, men den er etter min mening svakere, ettersom den har lagt til en veldig irriterende skrikelyd hver gang Link slår med sverdet, og fordi de låser spilleren i større grad til å gjøre ting i en bestemt rekkefølge.

Neste gang blir det Link’s Awakening, et spill jeg ikke er altfor kjent med, men som jeg gleder meg til å spille på nytt, antakeligvis vil jeg denne gangen prøve GBC-versjonen, som inneholder en ny hule.Som nevnt går jeg nå gjennom alle Zelda-spillene. Tiden er kommet til det tredje Zelda-spillet.
Tenkte egentlig ikke jeg trengte å skrive så mye, da jeg allerede har skrevet en del om hvorfor jeg ser på dette som et av de fem beste spillene som er laget.

Kort fortalt går spillet tilbake til det første Zelda-spillet og finner opp kruttet på nytt. Det er igjen mer fokus på utforsking, mindre på action. Ting er blitt mer strømlinjeformet. For eksempel vil sprekker på vegger tydeligere vise hvor man kan plante bomber. Spillets templer fungerer mer helhetlig som store puzzles, og ikke bare en serie med rom. I tillegg har man et system med to forskjellige verdener som overlapper, og dermed påvirker hverandre.
Formelen som LttP skapte, forble formelen det senere Ocarina of Time konverterte til 3D, og som påvirket resten av serien. Man kan dermed si at mye av det moderne Zelda ble født i LttP.
Dermed føler jeg heller ikke det er nødvendig med en slik liste jeg har hatt med Zelda og Zelda 2, om tips for hvordan man best kan spille spillet. Dette er fra 1991, men har aldret så fantastisk, og føles så tidløst, at man fint kan spille spillet for første gang i dag, og ikke sette seg fast i spilldesign som føles gammeldags.

Etter å ha spilt igjen spillet på nytt for et par dager siden, og i tillegg spilt gjennom Link Between Worlds, har jeg fått sett ting i et litt nytt perspektiv, og har dermed fått tenkt gjennom et par nye ting å nevne.
Jeg skal ikke sammenligne spillet altfor mye med Link Between Worlds, det tar jeg nok heller når jeg en vakker dag skriver om det spillet. Det skal nevnes at LBW kanskje er den nye favoritten min, da det tar LttP-oppskriften, og tilfører en moderne vri.

Det ene jeg vil nevne er de få tingene jeg føler LttP bommer litt på. Det første er at templene føles veldig lite tematiske. Det vanlige i Zelda-templer er jo å ha ett vanntempel, ett skogtempel, ett ildtempel, og så videre. Det er kanskje litt for typisk, men med visse unntak, er ikke templene i LttP særlig mer varierte enn at fargen på veggene endres litt. Joda, det er ett vanntempel, ett istempel og ett ørkentempel, men jeg føler fortsatt det kunne ha vært litt mer variasjon i hvordan de presenteres. Men dette er pirk, og fortsatt et skritt opp etter Zelda-spillene på NES.
LttP har også æren av å ha ett av de verste minispillene i hele serien: gravespillet. Det er heldigvis ikke nødvendig å klare for å fullføre spillet, men dersom man ønsker å samle alle hjertebitene(for å fylle Links livsenergi til opp til 20 hjerter), er man nødt.
Gravespillet er 100% ren flaks. Jeg har opplevd å finne hjertebiten på første spadetaket, og jeg har også opplevd å bruke nærmere to timer. Det er ingen regler eller bestemmelser, annet enn ren flaks, om hjertet er der man bestemmer seg for å grave. Om man er som meg, og må fullføre Zelda-spill 100%, kan det bli frustrerende, spesielt om man spiller flere ganger(og LttP har jeg fullført flere ganger enn jeg kan huske).

Det andre jeg vil ta opp er noe som er veldig omstridt, som jeg kanskje kan oppklare her og nå.
Dette er et tema gamere har slåss om siden slutten av 90-tallet, da emulatorer ble oppfunnet og gjorde det mulig å spille TV-spill på krystallklare monitorer.
Nemlig Links hårfarge. Den var opprinnelig brun, og LttP sin manual viser den med en lysere brunfarge, før den ble mer blond i senere spill. Men i selve spillet, har Link magenta hår.
Hvorfor magenta?
Vel, de av oss som spilte LttP på en original SNES og på en god gammeldags CRT-TV, kan jo sverge på at håret ikke kom frem som rosa.
Selv antar jeg dette har noe å gjøre med noe som kalles komplimentærkontrasten.
For de som ikke er drevne med fargelære: se for dere en fargesirkel. De fargene man finner på motsatt side av hverandre, kalles komplimentære, fordi de utfyller hverandre. Et enkelt eksperiment er å plassere en flekk orange i noe grått. Det grå vil se nærmere blått ut, fordi hjernen vår mener det er fargen som mangler. Den samme gråfargen vil virke rød, dersom flekken er grønn.
På en lavoppløselig CRT-TV, er det veldig vanskelig å skille ut enkeltpixler. De få flekkene med magenta, så dermed ut som en brunaktig grøt, nettopp fordi de andre fargene på Link var grønn, som er komplimentærfargen til magenta.
Hvorfor brukte de magenta og ikke lysebrunt? Tjah, SNES kunne vise 256 farger om gangen. Kanskje de ville være trygge på å bruke en vanlig farge som Magenta, slik at de ikke skulle tenke så mye på de 255 andre fargene?
Eller, noe jeg heller tror, en eventuell lys brunfarge ville antakeligvis ha gått litt for mye i ett med Links hudfarge, iallefall sett på en gammeldags CRT-TV.
Derfor.

Ønsker man å spille LttP i dag, er det flere muligheter. Man kan spore opp en SNES og spille det der. Ellers finner man det nedlastbart både på Wii og WiiU. Man har også GBA-versjonen, men den er etter min mening svakere, ettersom den har lagt til en veldig irriterende skrikelyd hver gang Link slår med sverdet, og fordi de låser spilleren i større grad til å gjøre ting i en bestemt rekkefølge.

Neste gang blir det Link’s Awakening, et spill jeg ikke er altfor kjent med, men som jeg gleder meg til å spille på nytt, antakeligvis vil jeg denne gangen prøve GBC-versjonen, som inneholder en ny hule.