Dadaph håndverk og hærverk

Bare et lite tillegg til det siste innlegget.
Sitter nå og prøver å skrive ned den neste sekvensen for harde livet, og oppdager at den samme tilnærmelsen ikke fungerer når sekvensen er tung med dialog. Dette er sekvensen hvor mye av bakgrunnsinformasjonen om verdenen DiS befinner seg i blir forklart, og dette er viktig for ting som skjer videre, naturligvis. Samtidig presser jeg faktisk inn litt karakterutvikling, en løgn, og veldig subtile hint til ting som vil bli avslørt langt senere i historien.

Men siden dette styres via dialog, er det veldig vanskelig å på forhånd sette av antall sider som samtalen skal bruke, uten å først skrive ned selve samtalen. Det er fordi jeg mener det er viktig å ha en viktig ting per side, en ting som gir leseren lyst til å lese neste. Jeg kan lett skrive punktvis hva som skal bli forklart på hver side, men da ender jeg lett opp med noen sider med lite informasjon, og noen sider med mye, noe som gir dårlig flyt. I tillegg skal hovedkarakteren få en ørliten vekker her, og deretter bevege seg fra A til B, noe som jeg skriver ned som en side-historie til all dialogen.

Mye å passe på, men det jeg gjør er rett og slett å skrive dialogen veldig løst først, og så se hvor mange sider jeg ender opp på, før jeg går til skrittet som er beskrevet i forrige post.

En av tingene jeg blir spurt om mest er hvordan jeg kom opp med navnet “Dadaph Serraph”.
Ender som regel opp med å svare at dette er en veldig lang historie, kanskje etterfulgt av fragmenter av historien.
Men nå slo det meg kanskje at denne historien er fascinerende nok til å dekke et blogginnlegg, og vel så det. I det minste vil jeg nå ha en internettadresse å sende folk til hver gang jeg får spørsmålet.

Så, vi starter sommeren 2000. Jeg hadde akkurat hatt siste dag på skolen før sommeren, jeg gikk VK1 Tegning/Form/Farge på Elvebakken ved Akerselva i Oslo. Det var regn- og tordenbyger på alle kanter, så jeg tenkte at et spill ville være en perfekt måte å starte sommeren på.
Dermed tuslet jeg inn på det som da het Spiderman, som lå i Kirkegata. Her var det alltid godt spillutvalg, betjent av folk som faktisk kunne spill.

Spillet jeg plukket opp het Xenogears. Det var et PlayStation-spill som aldri har blitt sluppet i Europa, hverken før eller siden. Heldigvis kunne jeg kjøre alt av PS-spill på dataen min gjennom emulering(som faktisk fungerte utmerket selv på den tiden).

Spillet endte opp med å bli min personlige favoritt på konsollen. Er kanskje verdt et eget innlegg ved en senere anledning(spillet er ikke helt ulikt en annen favoritt, Chrono Trigger), men for nå, kan jeg starte med å nevne Grahf, spillets Darth Vader-klone.

Grahf dukker opp ved jevne mellomrom, spyr ut klisjefyllt dialog mens episk musikk spilles i bakgrunnen, gjerne for å introdusere en bosskamp eller noe. Dødskult!

På samme tid, drev jeg og skrev litt på evighetsprosjektet mitt, den gangen kalt Atlantis, men nå heter det DiS. Jeg trengte en ny figur. Xenogears hadde alt gitt meg en kreativ gnist, så jeg fant ut at jeg ville ha et navn på denne figuren, som lignet på noe Grahf(hatten hans hadde små bjeller, det var egentlig likheten). Graf….Daf…Daph…Da’Daph?
Figuren var egentlig totalt ulik karakteren fra spillet, og er fortsatt i DiS i dag(selv om han har fått nytt navn), men det var her navnet Dadaph først ble tenkt ut. Faktisk var figuren en slags engelaktig skikkelse. Så jeg endte opp med å døpe ham Dadaph Seraph.

Senere, samme sommer, lånte jeg min mors kredittkort og ville teste ut Online-RPGet EverQuest, som var forløperen til World of Warcraft.
Jeg skapte en karakter. Tenkte en Barbarian Rogue ville være en tøff figur å prøve ut. Men jeg trengte et navn. Tenkte først å bruke nicket mitt jeg brukte overalt på internett på den tiden, Tyldak. Men Tyldak var jo en karakter fra tegneserien ElfQuest, og EULAen til dette spillet forbød copyrighta navn. Jeg måtte finne på et annet:

Jeg hoppet på EverCrack sommeren 2000, da tilleggspakken Ruins of Kunark var den nyeste versjonen. Senere har det vel kommet rundt 100 av dem, jeg mistet oversikten da jeg sluttet med spillet i 2003.

Dadaph, en lvl 1 Barbarian Rogue, var født.
Han startet på en tom snøslette utenfor landsbyen Halas. Han falt i vannet og druknet før han lærte seg svømmekontrollen. Og så bestemte Sony Online Entertainment for å ta ned serveren for kvelden.
Utålmodige meg fikk knapt sove den natten, og drømte om eventyrene som ventet neste dag. Drepte ventetiden ved å lese manualen, og gikk over alle klassene. “Paladin” hørtes kult ut. Han kunne ha et stort sverd, og i tillegg helbrede seg selv, hmmm…
Dadaph, lvl 1 Human Paladin fra Freeport på serveren Luclin, var født.

På sensommeren var Dadaph oppe i lvlene. På lvl 20, kunne man gi karakteren et etternavn. Spennende. Hva kunne passe? Tenkte raskt på “Seraph”, fra serien min. Det kunne vært kult, “Dadaph Seraph” hadde en fin klang. Men SOEs regler nektet visst overtroisk innhold på karakternavn og navnet ble automatisk sensurert. Pokkern. Da lurte jeg heller sensuren ved å legge på en ekstra R. Dadaph Serraph gikk, og var navnet på figuren helt til jeg slettet ham på lvl 57 i 2003 fordi jeg var drittlei spillet. Startet senere opp igjen med karakteren Dadaph Renata(gjenfødt), men det varte ikke lenge før jeg kuttet helt.

Et av svært få bilder jeg finner av karakteren min. Er ett til, men det sparer jeg til en annen bloggpost, da det også har en gøyal historie bak seg, som blant annet involverer Aftenposten.

Slik var iallefall navnet Dadaph Serraph oppfunnet. Og det gikk ikke lang tid før jeg fikk tegneserieideen i tankene. På høsten 2000, tenkte jeg at det ville være gøy å lage en tegneserie som fortalte om eventyrene og reisene til den vandrende Paladinen min. Jeg kunne selvsagt ikke bruke EverQuest-verdenen Norrath, men karakteren Dadaph var jo min. Jeg kunne hente inspirasjon fra spillet og fortelle om alle de morsomme øyeblikkene samtidig som jeg spant en egen verden rundt dette.
Det gikk ikke så lenge før jeg også snublet over tegneserien Rocky, som fortalte en historie i stripeformat. Perfekt, tenkte jeg, da kunne jo serien bli salgbar.

Over det neste året, prøvde jeg flere ganger å starte Dadaph-serien, men alle forsøkene ble mislykket. Det var kun en eneste stripe fra den første inkarnasjonen jeg var fornøyd med, stripen der seriens skurk, Daurond, ble introdusert. Denne stripen ble beholdt og er fortsatt en av favorittene mine.
På forfatterkurset på Raptus i 2001(veldig amputert festival pga noen skjeggete turbanduster og skyskrapere), fikk jeg nye kreative gnister. Jeg ble også kjent med tidligere Pyton-redaktør Dag Kolstad, som var redaktøren for Norsk Mad, der jeg akkurat hadde vunnet en tegnekonkurranse(og en veltimet tur til New York). Turen ble det ingenting av, men Kolstad var veldig interessert i å se hva jeg kunne lage.
Etter lang tid med prøving og feiling, hadde jeg kommet opp med 100 striper. Tidlig 2003, tok jeg disse til det nye Egmont-hovedkvarteret nær Colosseum Kino, og møtte Dag Kolstad igjen. Han refuserte selvsagt serien, men tok seg god tid til å gå over hver eneste stripe med rød rettepenn! Imponerende, og jeg må si jeg fortsatt er utrolig takknemlig for kritikken. Det var veldig hyggelig, samtidig som jeg lærte utrolig mye. Det ble litt frem og tilbake med nytegnede striper(totalt tegnet jeg de 100 første stripene 3 ganger mellom januar 2003 og 2004). Men det ble ingenting av serien, og skolen, jobbsøking og depresjon, holdt meg fra å lage mer.

Versjon tre av den første stripen med karakteren Dadaph. Fargelegging var helt nytt for meg. Sjekk ut det sykelige sjøgrønne gresset.

Sommeren 2005 klarte jeg endelig å begynne å tegne igjen(rev meg løs fra World of Warcraft, som hadde erstattet EverQuest), og tegnet de to første etappene. Sendte disse inn til Nemi, men fikk aldri noe svar. Glemte nesten hele serien, og begynte å planlegge mine neste. Tegnet så første versjon av Democrazy.
Nesten et år senere, juni 2006, fikk jeg høre om nettserier.no, en tegneserieportal på nettet, som snart skulle åpne. Jeg hadde selvsagt lyst å vise frem noe, men visste ikke helt hva. Jeg hadde en ny ide, et slags forvekslingsdrama der skurken og helten har samme utseende OG navn, men jeg hadde ikke tid til å skrive manus og tegne på så kort varsel(og jeg VILLE få ut serien til nettseriers åpning, 16. juni).
Det ble så til at jeg tok frem de to etappene jeg hadde av Dadaph, fant ut at serien aldri ville bli publisert uansett, og slang den ut fortløpende på nettserier.
Der fikk serien voldsomt god respons, og utover sommeren og høsten 2006, tegnet jeg igjen de 100 første stripene, som jeg hadde laget 3 ganger før allerede, med enkelte forbedringer her og der.

Guff og Dadaph, mer enn bare et fiendeskap. Guff startet som Da’Daph Serraph, men endte isteden opp som paladinens verste fiende. Og nå returnerer Guff til sin opprinnelige rolle i DiS.

Resten er egentlig historie.
Og historien som egentlig bare skulle handle om navnet til Dadaph Serraph, ble nå opphavshistorien til hele serien, og litt om livet mitt mellom 2000 og 2006.
Det siste som gjenstår er hva som skjedde med figuren fra DiS?
Vel, han er fortsatt med i DiS. Faktisk byttet jeg navn på ham, og slang ham inn i Dadaph-sagaen. Han heter nå Guff S’yl, og etter et bestemt øyeblikk i serien, endte han opp som Dadaphs onde tvillingbror.
Er dette hva man kaller full sirkel? Alt starter med Guff, og ender med Guff.

Og bare så jeg ikke trenger å lage en bloggpost om det andre mest vanlige spørsmålet jeg får: “Hva er en paladin?”, her kommer Spoony med svaret.

Da var det straks desember og jul, og i den anledning, er det vel på tide å poste 24-timeren jeg laget tidligere opp på nettserier:

Men dette stemmer ikke. For i år, bestemte jeg meg for å ikke lage en 24-timers som involverte de dumme sjøfuglene. De siste julekalendrene har jeg laget veldig etter den samme oppskriften, og jeg har prøvd å leke meg med fortellerteknikker som ikke er mulige om jeg ikke også bruker tekst.
Dermed bestemte jeg meg i år for å gjøre noe helt nytt:

Dette er noe de som så på streamen(begge to) vet, men årets serie heter altså Life and Crimes of Citizen Kåre, og er en slags detektivhistorie. Noe stort mer vil jeg egentlig ikke si for nå, da jeg faktisk ble ganske fornøyd med hvor handlingen endte opp.
Serien er laget på engelsk, da jeg også ønsker at noen amerikanske venner av meg skal kunne lese historien.

Så jeg oppfordrer alle til å følge med på nettserier iløpet av desember.December is just a few days away. A tradition from Norwegian children’s television, is to run a xmas themed show, with one episode each day, counting down the days until xmas, or yule, as we call it over here.
The last couple of years, I’ve ran my annual 24-hour comic as a yulecalendar on the webcomic portal nettserier.no, usually one featuring my dumb seabirds.

But this year, I wanted to try something new, to tell a much more complex story than I’m used to. As that required text, I had to come up with something new(which I’m supposed to do with 24-hour comics anyway).
So I decided to go for something completely different:

If anyone of you watched my stream earlier, you would already know this, but this year’s yulecalendar is called Life and Times of Citizen Kåre, and is some sort of a detective story. I don’t really want to spoil much more than that at the moment, as I’m actually pretty happy about how the story ended up.
So follow my comic at nettserier.no, starting December 1st.

Skal bare minne om at jeg signerer på Outland i Oslo(den i Kirkegata, da Østbanehallen er lagt ned), neste lørdag, altså den 16. november.
Den foreløpige planen er å bli sittende fra 15 til 18, så møt opp, hils på, og få Sagaen om Dadaph Serraph signert. Album 1-5 vil være tilgjengelig.

Denne bloggposten ble skrevet mens jeg ventet på toget, mandag 16. september. Hadde ikke internettdekning, så det kan forekomme at jeg har glemt å legge inn en link eller to i teksten. Sitter på TOGET og prøver å fikse dette, men med drittregt nett(hvorfor sitter det en tulling foran der og bufrer ihjel alt med Netflix?), sier det seg selv at redigeringen er slitsom.

Da var høsten endelig kommet. Jeg regner ikke høsten fra 1. september, men fra når jeg etter Raptus, går fra festivalhotellet mot jernbanestasjonen. Tar alltid ruten langs vannet med fontenen, går sakte og tenker over årets festival. En tradisjon jeg har hatt siden jeg først besøkte Raptus i 1999 – og hver eneste festival siden.
I fjor gikk jeg den løypa, med vondt i halsen og feber, det hadde i tillegg vært en kjedelig festival og jeg ville hjem fort som fy. Men i år, er det som det skal. Det føles vemodig å forlate byen – så når jeg skulle ønske ting varte lenger, har det vært en god festival, men ikke perfekt.

Men i år er det ekstra mye jeg har opplevd. Det har gått 10 dager siden jeg sa farvel til kjæresten og gikk ut døra hjemme på Stjørdal.
Jeg dro jo først til den nye tegneseriefestivalen, Stribefeber i Kristiansand.

Jeg hadde ikke hørt om den festivalen før Kristian Hellesund en gang midt i flytterushet i sommer, spurte meg om jeg ville ha spandert tur og opphold til Kristiansand mot at jeg deltok på Serietreff og hadde programpost på denne nye festivalen. Jeg sa ja med en gang, da jeg tenkte det ville være en spennende tur, jeg hadde ikke vært i Kristiansand på et par år, og jeg tenkte jeg kunne slå det sammen med min obligatoriske tur mot Bergen og Raptus.
Dette betød også at det planlagte albumet fra Überpress måtte fremskyndes en uke, men det gikk bra, og jeg fikk en bunke med 20 album like før.

Stribefeber – Lørdag
Jeg ankom Kristiansand rundt 12-tiden. Med meg på toget var også flere av gjestene, men alle satt i forskjellig vogn, så jeg antok jeg kom alene. Det gikk raskt å finne festivalen, som holdt til i en kino rett ved gågata. Dessverre kunne jeg ikke sjekke inn på hotellet før senere, så jeg måtte gå rundt som byens svetteste person en stund, men de tok heldigvis inn all bagasjen min: det vil si, alle de tunge albumene jeg hadde i bagen.
I Kristians Serietreff-panel, satt jeg med Ellen Bergheim og Karine Haaland. Følte meg litt som nykommeren, da jeg har lest Karines serier siden 90-tallet, men alle var hyggelige, og det gikk veldig greit å snakke om temaet stripeserier og episke serier, da det er sånt jeg har jobbet med. Referat fra Serietreffet finner man på Serienett.
Fikk spandert maten også, på Frk. Larsen rett over gata. Litt ventetid var det, men burgeren der var blant de beste jeg har spist. Nå vet jeg hvor mitt faste spisested blir neste gang jeg besøker byen.
Kvelden ble avsluttet med interessant paneldebatt om superhelter. Til tross for at jeg har tegnet Fantastisk-Mann, en av de få superheltene vi har her i landet(vi har vel også blant annet Bjartmann og nykommeren Urban Legend), vet jeg veldig lite om temaet. Det var en interessant debatt.
Tilbake på hotellet oppdaget jeg at jeg hadde fått selve bryllupssuiten. Det var flere rom, blant annet en stue, med stort spisebord og lysekrone, en ekstra gang og en gigantisk seng. Alle veggene hadde svært intime bilder av Julia Roberts og Richard Gere, som konstant stirret på meg. Litt creepy, men det var litt stas å ha fått det beste rommet på hotellet, til tross for at alt jeg gjorde der var å sove i 8 timer.

Stribefeber – Søndag
Dagen startet med programposten min. Naturlig nok var det veldig få personer til stede, da dørene akkurat hadde åpnet, og Karine Haaland hadde program samtidig, i fojaeen. Men takk til de få som møtte opp og hørte på et dårlig forberedt lysbildeshow.
Det ble en liten signeringsøkt etterpå, som holdt på helt til jeg måtte forlate festivalen for å rekke toget. Dessverre var dette midt i foredraget til Gail Simone, som snakket om sin karriere, manusforfatter med fokus på kvinnelige superhelter. Kjent gjest og det jeg rakk å få med meg var veldig interessant.
Synes Stribefeber var en veldig fin liten festival. Veldig få personer til stede, men veldig personlig og intimt. Festivallokalene, som nevnt en kino, egnet seg veldig, med lite vrimleområde i fojaeen, og to saler til foredrag.
Dessverre var det veldig få som stakk hodet innom. Kan kanskje ha noe med de noe stive billettprisene, det så ut som det var en del som stoppet opp, tittet på plakaten, for å så snu i døra. Synd, da lokalet var veldig sentralt med mange potensiale nysgjerrige besøkende. Et annet problem var selve programmet. Det var mye interessante programposter jeg gjerne skulle hatt med meg, og de jeg gikk på var absolutt verdt det. Men det var lange pauser i programmet, på opptil en-to timer. Og når det var program, var det alltid spredt utover forskjellige saler. Ser for meg at det kunne fungert bedre på en så liten festival å heller bare kjørt alt i fojaeen pluss en av salene, og heller ha færre pauser hvor det ikke skjer noe, slik at det lille publikummet ikke blir så spredt.
Men alt i alt var det en veldig fin helg. Ønsker Stribefeber alt godt i fremtiden.

Sove!
Dro så til Oslo, hvor jeg sov hos foreldrene mine frem til torsdagen. Veldig kjekt å få sove lenge, da jeg knapt hadde sovet hele helgen.
Var fremme i Bergen en gang på ettermiddagen, og rakk dermed innom Barbarista for å hilse på, og delta på Serietreff – denne gangen som publikum. Det var en koselig kveld, da jeg hilste på mange kjente og bablet, før jeg trakk meg tilbake til hotellet.

Raptus – Fredag
Først og fremst er jeg vanvittig glad for at fredagen er tilbake på Raptus. Det har tradisjonelt vært en dårlig salgsdag, men mer en dag hvor folk møtes, prates og viser frem nye ting. Mer en dag hvor man kommer seg på plassen sin enn noe annet. Dagen hvor man tester hva som fungerer, og finner seg til rette. Likevel solgte jeg et ok antall album, og var godt fornøyd med det da dagen var over.
Det var litt vrient å finne selve festival-lokalet. Jeg er ganske kjent i Bergen sentrum, og hadde i tillegg limt kartet på Raptus.no på hukommelsen. Likevel måtte jeg lete meg frem i flere bakgater ved brygga og fisketorget før jeg endelig fant frem. Kanskje litt uheldig at det skulle være så bortgjemt med tanke på at gratis inngang er en ting som fint kan lokke forbipasserende, men da må det være noen forbipasserende til å passere forbi.
Bygget var også veldig trangt, det var mest et par trapper(enveiskjørte) og noen få store rom. Et skikkelig vrimleområde manglet, og standområde var så lite, at det faktisk var så vidt jeg klarte å sikre meg en stand i år. Jeg var riktignok noe sent ute med å bestille, men det var en ting jeg ikke orket å ta midt i flyttemaset tidligere i sommer.
Det største problemet med lokalet var brannsikkerheten, da bare et visst antall personer kunne være i andre etasje om gangen, etasjen hvor alle tre salene pluss standrommet var. Iblant hørte jeg at de nektet folk som var på stander adgang, da det naturlig nok var mange folk oppe fordi Arild Midthun og Knut Nærum tilfeldigvis begge var inne samtidig. Nå skal jeg ikke bruke hele bloggen på å klage over lokalene, men jeg vil si jeg er 100% enig med hva Olaf skriver. Jeg håper virkelig ting er et annet sted neste år, selv om det betyr inngangspenger.
Nytt av året var storskjermen i standrommet. Programmet virket også greit. Det var flere ting som halvt interesserte meg, som jeg hadde gått på om jeg hadde vært besøkende. Jeg møtte også på Øystein Sanne, som jeg har gått i klasse med for ti år siden. Han var nominert til debutantprisen i år, men nådde ikke helt opp. Likevel et navn det absolutt er verdt å merke seg!
På kvelden, samlet vi oss en liten gjeng og prøvde å reboote nettserierpizzaen. Vi var 7 personer, som var ganske perfekt, da den første nettserierpizzaen i 2006 hadde omtrent like mange.

Raptus – Lørdag
Den store salgsdagen, og selv om salget ikke toppet 2011 for min del, solgte jeg godt. Jeg fikk også plukket opp noen album fra Über-gjengen, til meg og Lise. Denne dagen var det enda mer på programmet, og flere ganger skulle jeg ha ønsket meg inn i en av salene. Det var vanskelig å høre noe på storskjermen, men jeg fikk med meg enkelte ting iblant.
Da det var tid for Teikneseriehovudstadens LIVE-sending, ble det for stort press for meg. Tvang Olaf inn på standen min og gikk og nøt en time med gromgutta Kim Holm og Eirik A. Vik, som hadde med seg Fredrik Rysjedal på Skype fra New York, pluss gjestene Øystein Runde og Lene Ask. Veldig gøyal time, og etter den var over, bar det tilbake på standen.
På kvelden ble det plutselig noe jævlig leven fra storskjermen. Først hadde volumet vært så lavt at det var vanskelig å høre noe, men nå var det et slags karneval, med musikk(Gagnam Style blant annet) som overdøvet alt som foregikk på standen min. Svært irriterende, men beviste i det minste at NOEN hadde en volumknapp et sted.
På kvelden ble det en koselig pizza og snakk med Olaf fra nettserier og Fantastisk-Mann-forfatter Fredrik Jullum.

Raptus – Søndag
Søndagen i år så jeg frem til med gru. I fjor solgte jeg kun ett eneste album denne dagen, da jeg holdt på å pakke ned standen. Da var det rett og slett kjedelig å sitte på stand, noe jeg aldri har opplevd før. Søndagen i år startet på samme måten, med veldig lav aktivitet de første par timene, da fyllesjuke serieskapere ramlet inn i lokalet. Men ting tok seg voldsomt opp, og svært mange var innom standen. Spesielt mange som stod i kø til Mike Collins og Mike Perkins, var nysgjerrige på hva jeg hadde, og flere endte opp med å plukke opp album. I fjor var vi satt i en blindkrok hvor ingenting skjedde, men i år var det en naturlig gjennomgang i standrommet og signerende utenlandske gjester som trekkplaster innerst. Veldig bra!
Endte opp med 14 album og 3 fanziner solgt denne ene dagen, som er MILEVIS bedre enn fjorårets tragedie på ett ynkelig album.
Jeg var storfornøyd. Og nå hadde en frivillig også justert volumet akkurat rett til at det gikk an å høre Knut Nærum på storskjermen, uten at han overdøvet noe på standen. Dette ble jo bare bedre og bedre.
Eneste jeg savnet var et skikkelig avslutningsshow. De skrudde av storskjermen, fordi de skulle vise erotikk, og alt annet som foregikk var noe cosplaygreier. Mener at cosplay og tegneserier fint kan kombineres. Raptus har tross alt en historie med Raptus-paraden, så det eneste jeg synes er så synd er at vi ser flere som har kjøpt ferdige karnevalsdrakter fra Neo-Tokyo enn de som har laget egne tegneserierelaterte ting(skal sies at flere var veldig fine, spesielt var det en fantastisk Sprint som gikk rundt). Men i sin nåværende form, lurer jeg veldig på hva karnevalet egentlig gjør på Raptus. Pratet med Olaf om det på lørdagskvelden, og vi kom opp med at det hadde vært veldig gøy å sett cosplaying av norske seriefigurer. Mulig med premiering? Jeg vet iallefall at jeg gladelig ville donert både album og tegninger om jeg faktisk ser en Dadaph eller Dorfadur gående rundt en gang.
Da dagen sluttet, var det også full forvirring. Noen hadde ved et uhell dobbeltbooket et arrangement for gjestene samtidig som det tradisjonelle Outland-arrangementet. Jeg hadde kun en stand og fikk ingen invitasjon, så jeg var veldig usikker på hvor jeg skulle, eller kunne gå. Men jeg hadde allerede avtalt å levere album til Outland på kvelden, så jeg endte opp å gå dit.
Heldigvis var jeg ikke alene, så jeg og Über-gjengen hadde en vanvittig koselig kveld med gratis brus(øl for de som ikke liker brus) og pizza, mens vi fikk male på Outland-veggen.
Jeg har beundret denne veggen i mange år og er nærmest starstruck bare av å se på den. At jeg fikk male på den gjorde at jeg flere ganger nærmest ramlet av stigen. Godt jeg ikke drikker alkohol.

Foreviget på veggen til Outland i Bergen. Michelangelo, ta deg en bolle!

Mandag
Så, nå er det høst, jeg sitter her på jernbanestasjonen i Bergen, og her blir jeg sittende i tre timer til, før toget mitt går. Det blir først Oslo for å plukke opp en kasse med album, før ferden går hjem til Stjørdal. Skjønner ikke helt hvorfor jeg skriver dette som dette nå, når dette er fortid når jeg endelig får nett, men hey, relativitetsteori, lat som jeg sender dette fra en annen planet eller noe!
Kort fortalt om årets Raptus, har jeg tre positive ting og en veldig negativ.
+Salget og erfaringen av å ha stand har stort sett vært veldig god, til tross for at det var trangt i rommet og vanskelig å få bestilt bord.
+Programmet, til tross for at jeg ikke har fått med meg så mye, virket svært interessant. Det var for min del ingen virkelig store navn i år, men flere jeg ble nysgjerrige på underveis, og det er bra.
+Det sosiale har for min del vært helt topp i år, og prikken over i-en var å få tegnet på veggen på Outland.
-Lokalet virket veldig trangt og dårlig egnet

Det har vært 10 slitsomme, men veldig morsomme dager for meg. Men nå har jeg virkelig hjemlengsel!
Sees neste år, Raptus!

I forbindelse med tegneseriens dag, hadde Arne Bye bedt meg opp til Trondheim for å være med på et stunt:
Sitte i butikkvinduet på Norli i Trondheim sentrum, og tegne hele natta.
Tok morgentoget opp på fredag, og etter en rask pizza med Arne, kjæresten hans, og Torgeir Trapnes, satt vi oss ned og tegnet klokka 18. Der skulle vi sitte i 16 timer, til klokka 10 lørdag morgen.

Det var mange som stilte seg opp for å se, både folk på vei hjem fra skole og jobb, og småbarnsforeldre. Senere på kvelden dukket det også opp mange i svært godt humør, fra de mange utestedene i nabolaget. Klokka 3 på natta døde det helt, og jeg tror ikke noen stoppet for å kikke igjen før rundt klokka 9 lørdag morgen. Skal ikke skrive hele referatet på nytt igjen, da Arne alt har gjort det.

Skal heller dele noen tegninger jeg laget, fra øyeblikket vi startet, til morgenrushet dagen etterpå:

Soppen Sondre måtte jo til. Pondus-tegninger ble det også etterhvert.

Hva slags folk stilte seg opp for å se?

Tegnet tribute til en kjent norsk tegner.

Her prøvde jeg å lage den mest awesome tegningen noensinne.

Jeg bør ikke si hvem dette skal forestille.

Russ var det mange av. Spesielt mellom midnatt og 3.

Ble tegnet veldig lite mellom 3 og 8, og ingenting som egner seg for opplasting(for dårlig). Tegningen startet igjen i takt med morgenrushet.

Denne ble tegnet iløpet av den siste timen vi satt. Jeg aner lite hva som foregikk gjennom hodet.

Lørdagen ble mest soving, og søndagen gikk med til reisen hjem, så nå har jeg endelig fått summet meg.
Stuntet var moro å være med på, men blir nok en stund til neste gang, da det var ekstremt slitsomt, ikke bare å døgne, men å måtte reise langt i tillegg.

Så, 2013 traff oss for snart en måned siden, så kanskje på tide å skrive innlegget jeg har utsatt og utsatt og utsatt.

Hva er 2013-planene?
For det første ønsker jeg veldig å få gitt ut de to avsluttende Dadaph-albumene, album 5 og 6. Laksevåg forlag har gitt seg, noe som betyr at jeg må finne noen andre som er villige til å hjelpe meg, eller i verste fall, gi ut selv. Jeg har noen planer, så tiden vil vise hva som skjer.

Jeg kan imidlertid kanskje endelig dele forsiden for album 5, som ble tegnet sommeren 2011.

Det skjer også mye hos meg privat. Ting som plutselig kan stjele et par måneder der jeg ikke får gjort noe som helst. Derfor jobber jeg nå på spreng med å opparbeide et enormt forsprang med Avis Maritima Stulta, slik at de dumme sjøfuglene går sin gang selv når jeg forhåpentligvis får gjort unna disse planene, og ellers også: slik at jeg endelig kan få full fred med de neste prosjektene mine.

Amaroq står litt på stedet hvil for min del for tiden. Manusforfatteren har det veldig travelt med jobbing, men prosjektet er absolutt i live. Har gjort noe karakterdesign alt, og skal gjøre mer når manuset nærmer seg ferdig. Har veldig stor tro på dette, og det er noe som absolutt ikke skal forhastes. Selv når jeg starter å tegne, blir det ikke “EN SIDE HVER DAG, RASKT!”-tempo, men mer et halvt års tegneprosjekt, eller mer, rett og slett fordi dette skal bli så bra som overhodet mulig.

Midt mellom stultaene, har jeg endelig startet manusarbeidet på DiS, som er mitt store episke prosjekt. Det har stått ganske stille veldig lenge, men jeg har endelig fått begynt å skrive noe ned på papiret. Ting har begynt å løsne, og selv om jeg ikke har startet på selve manuset ennå, føles den første (selvstendige) biten av historien bedre enn noensinne. D.i.S., eller DiS in Space, er en episk og selvparodisk science fiction-historie. Den vil ha mye av humoren fra Dadaph, men samtidig fortelle en mer sammensatt historie. Den skal ikke bestå av striper, men sider. Det er snakk om en historie som kan bli ganske lang, og jeg vet de store tingene som skal skje, men jeg vil at den skal bestå av små enkeltstående og avsluttende kapitler. Første kapittel er ca 50% skrevet, historien er grovt på plass, selv om jeg må endre slutten og flere av karakterene veldig. Målet mitt er å ha hele manuset på første kapittel ferdig innen 2014.

Skal jeg blogge mer om slike? Gjett hva favorittspillet er 🙂

Ellers har jeg lurt litt på hvor jeg vil med denne bloggen. Jeg har lite å si med dagliglivet mitt, da det er veldig lite som skjer. Jeg føler ikke for å blogge om sko, sminke og klær og den slags, og jeg vil være forsiktig med min synsing om tegneserier. Jeg har vurdert å blogge litt om spill, da det er den store interessen min, ved siden av tegneserietegning. Jeg har spilt veldig mye og veldig bredt, og har en tydelig smak, men har hovedsakelig hatt lyst til å bare dele noen synspunkter på favorittspillene mine og den slags. Ville folk vært interessert i å lese noe sånt, eller risikerer jeg bare å skremme bort tegneseriepublikumet?

Merkelig hvordan man aldri får sove natta før man skal reise et sted. Natt til den 12. desember, må jeg ha duppet av kanskje en time, noe som var frustrerende da jeg tross alt lå i senga i over 6 timer og MÅTTE sove.
Toget gikk tidlig, og tro det eller ei, jeg sov som en stein mellom Finse og Dale, jeg som ellers aldri får sove på tog. Nådde Bergen ikke helt utvilt, men heller ikke ekstremt sliten. Fant meg en pizza bak hotellet, som jeg nærmest slukte hel.

Bortpå Bergen offentlige bibliotek, traff jeg på Gard Helset, og sammen prøvde vi å forberede oss til Serietreffet, som denne gangen handlet om julehefter.

Et bedre referat fra treffet enn jeg klarer å forfatte finnes her. Kan legge til at jeg var ganske trøtt og nervøs på en gang. Selv om jeg har lest en del av de “gode gamle” juleheftene opp gjennom oppveksten, har jeg knapt rørt de norske klassikerne, som Stomperud, Bustenskjold og Vangsgutane. Overlevde ved å nikke og smile mitt beste når temaet gikk dit. Fikk jernteppe minst en gang, men heldigvis virket Arild Wærness veldig glad i å ta over praten.

Etter dette, gikk vi bort på BarBarista, der Dadaph album 3 ble lansert. Det ble en del signering og tegning, men ellers satt jeg borti kroken med milkshaken min(veldig glad de ikke bare har alkohol på slike steder). Fikk dessverre hodepine etterhvert, og med tanke på at hotellet stengte dørene for natta veldig tidlig, trasket jeg ditover rundt 11-tiden. Der sloknet jeg som en stein.

Dagen derpå våknet jeg av meg selv rundt halv 10-tiden. Ble et skuffende møte med hotellfrokosten(Selvsagt ferdig påsmurt med masse ekkelt smør…ew…hva ER poenget med å ha smør på alt by default? Det er det verste jeg vet, og jeg brekker meg bare av tanken), så den forble uspist. Neste gang blir det nok hotell med skikkelig frokost.

Fant heldigvis både noe mat og julegaver rundt om i Bergen sentrum, før jeg slang meg på toget hjemover mot pepperkaker, juletre og WiiU igjen.

Alt i alt en grei tur, og jeg setter iallefall pris på en sånn liten avstikker i førjulsrushet, og nå som album 3 er lansert, kan jeg endelig få anbefale at alle løper ned til nærmeste Outland og kjøper. Eller kontakt meg dersom det blir vanskelig, så skal jeg se hva jeg kan ordne(selv om jeg ikke har noe skikkelig system på bestillinger ennå).

I forbindelse med Bergensturen min den 12. desember, dukker jeg også opp på Serietreff:

Plakaten ble tegnet i all hast denne uka (for å nå Kristian Hellesunds deadline/WiiU-lanseringen), og temaet for Serietreff denne gangen er selvsagt julehefter. Vet nå ikke helt hva som skal foregå, men føler jeg er noe inne på rett territorium, da jeg nærmest lærte å både lese og tegne med Knoll og Tott. Treffet foregår på Bergen Offentlige Bibliotek den 12. desember klokka 18, og det er bare å møte opp og nyte showet.

Jeg har fått Dadaph album 3 i hendene mine nå, og jeg tør påstå det ser veldig bra ut. Så da er det vel på tide å lansere det snart:

Onsdag den 12. desember braker det løs fra klokka 20.30 på BarBarista i Bergen.
Jeg er selvsagt på plass og signerer album, og alt det måtte være. Så møt opp!