Dadaph håndverk og hærverk

Bård Lilleøiens webside: Tegneserier, illustrasjoner og blogg

Category Archive : Meg

Dadaph og rollespilling!Spikeball and my first RPG session

Da har jeg endelig prøvd sånn derre rollespill. Ettersom dette ikke er en sak om meg eller tegneserier, og som også de engelske leserne mine (som jeg har snakket rollespill med) setter pris på, har jeg valgt å skrive akkurat denne bloggposten på engelsk, og ettersom de fleste av dere, iallefall dere som selv har spilt rollespill, forstår engelsk, er det jo bare å klikke denne her.kalahen

As a kid, this boardgame was as close as I got to RPGs. You killed monsters using dice, and one game lasted for hours, which is why we only got through it once.

Roleplaying games have fascinated me from the moment I first read about them in some videogame magazine in the early 90s. And while I have played a ton of computer RPGs since, I’ve never actually experienced the real thing. There’s a number of different reasons why. First, as a kid, my friends seemed interested in trying, but there was no games available in Norwegian, and none of us knew English at the required level. As I got older, old friends lost interest and newer ones had no interest at all. There was not really much of an Internet back then, not as it is today at least, and I didn’t dare to even approach the sweaty bunch of probably pretty nice people sitting around the table at my local comic book store.

A couple of years ago, I stumbled upon the online personality known as The Spoony One. I understand he can be pretty controversial, and he has a pretty dominant personality, so I take what he says with a grain of salt, but he did this one series of videos that fascinated me. It was called Counter Monkey, and it was all about telling stories from different RPGs he had played. Even if I had no idea how these games were played, these videos were both very entertaining to watch, for the most part, and it refreshed the fascination I’ve had since childhood.
Only problem, I still didn’t have any people to play with, and I had so much going on in my life I figured I just didn’t have time. I then moved away from Oslo, 550km north, to a small town near Trondheim.


Nidaros Cathedral in Trondheim. Why do the theists always have the coolest clubhouses?

My interest in RPGs was recently revived, when a Let’s Player I follow (Hi, Brickroad) started doing online D&D sessions weekly on his Twitch channel. Unfortunately, I still haven’t caught up with every session, but it’s out there on Youtube, and what I saw was pretty cool.
I figured I should finally give it a shot, so I got the D&D rulebook to figure out on my own what it was all about, while I was searching for groups near Trondheim.
I then stumbled upon a gaming club, Hexagon, who does weekly sessions designed for newbies. A chance to both try out RPGs as a newbie, and meet people and possibly game other stuff later.
Turns out they weren’t playing D&D there at the moment, but they were in the middle of a Shadowrun campaign. While I’m not really all that much into Cyberpunk, I figured I should try it anyway, and I’m glad I did. I spent my first evening getting guided advice on how to create my character, and spent a week actually creating him.
Character creation in Shadowrun is A LOT more complicated than in D&D. It seems easy at first, but the possibilities of customizations are near endless, and the rulebook seems a whole lot more advanced.

Shadowrun, Fifth Edition Core Rulebook

Shadowrun 5th Edition, this is our Holy Book! There are many like it, but this one is mine.

I decided to make a tough character as my first, because magic seemed to be a whole other level of gameplay. I wanted something simple, and as I didn’t get much time to get into the lore and backstory stuff, I wanted a kind of a character that can fit into any cyberpunk setting.
I created a Dwarf (Shadowrun is cyberpunk with magic) Street Samurai and did as best I could to build him around being a badass in combat. I got the advice that much of Shadowrun’s gameplay is to get around combat, which is cool, but I wanted my character to be able to be of as much use as possible, should my group enter combat.
His full name is Davis “Spikeball” Lane, which is kinda named after several more or less well known people, while Spikeball is my own idea. The nickname is based around the fact that he’s short, has a huge round afro, and that his Katana can be seen as a spike coming to poke you. He’s not very found of his nickname, but it seemed to stick, and some of the other characters even started to call him “Spike”, which I guess is a good sign.

The first session finally came around. They quickly checked my character sheet to see if I did anything totally wrong. I did a few mistakes here and there, but nothing major (and I’ll correct them until the next session).
The Campaign is based around a Guild giving guildmembers (players) weekly missions. That way, it’s possible to miss several sessions, or be a total newcomer to join in throughout the year, like I did (the campaign have been going since September).
Our mission this week was to pick up three big crates, weighting nearly a metric ton each, watch over them for one night, then deliver them to an address the next morning.

Of course, we had an elf with us, being very nosy and curious (which elves are, I guess) about what was inside the crates. Of course we had to open them!
At first, I stayed back a little. Spikeball is not a very streetsmart character, and while he mostly cares about getting the mission done and get payed, he kinda smelled a possible ambush coming up, so he had no major objections about the Elf (sorry, I remembered the name until I started writing this) wanting to take a little peek.

So we found this abandoned parking lot. Well, not entirely, there was a street gang hanging out there, but they were easily bribed off.
We parked the van and start working on opening the crates. I did put skillpoints into lockpicking, but unfortunately, I didn’t bring the tools for this kind of lock, so I had to stand as lookout. The troll character also started painting the car, and we never figured out why.


What’s in the box? WHAT’S IN THE BOX?

One crate eventually opens up, and out comes a Sasquatch… Bigfoot… who is being smuggled by one corporation. This is illegal, and the elf wants to tell, but Mr. Bigfoot gets curious about what we are up to and demands us to identify ourselves.
There are some failed negotiations with the creature, while my character still stands a bit back. I had a hard time keeping up, really, but I also wanted to observe the other players for a while, and learn.
But then, the Bigfoot proceeds to open up the other crates and release two Hellhounds. I can’t not do anything anymore.
Spikeball suddenly steps up, and tells this huge 2 and a half meter tall creature that our orders are to deliver him, inside the box, and that he can choose in how many pieces he wants to be delivered.


Everyone at the table

Everyone looks kinda shocked of what I just said. I did use the H-word (Hairball), but at the same time, I feel it was going to come to a fight anyway. Of course, the Bigfoot goes straight to attack me, and knocks me back, taking 6 stun damage.

The elf, currently riding the troll to get a better view of the situation, luckily decides to not waste any time. She shoots a rocket directly at the bigfoot, blowing up the van (which the troll had been carefully painting earlier). I have to throw myself away, but while I do, I use my Edge to compensate for my -2 stun roll, open up my armcannon and firing everything I got at the thing. The troll then finishes it off with a throwing knife.
At this moment, it kinda looks like this put the DM off a bit. He obviously wanted the thing to live longer, but we got some pretty amazing rolls, so the thing was dead.

The Doctor (which I do remember we called Dr. A), healed up my stun damage, which obviously angered one of the Hellhounds. One dog went for Dr. A, while the other one threw himself at me, without doing any damage.
I got initiative, and while I felt like I owed the good Doctor a rescue, it was obvious to target the closest dog who was at my throat. I burned my last Edge (only having two) and did an amazing roll nearly killing off the thing in one hit. That was my last lucky roll for the night, but the poor DM did all he could to save his creature. It didn’t seem planned that we would be so aggressive on his monsters, but we were.
The elf hacked the mind of the dog attacking Dr. A, to leave us alone, but the crippled beast was still going at me. And while it didn’t do any damage this time, it managed to throw me at the ground, with it’s claws around my neck. Luckily, I managed to push it away, just for the troll to come bouncing in, to give it one last whack with his mighty hammer.

One van blown up. One Bigfoot sliced open. One hellhound whacked flat, while the other one hacked out of his mind.
It was obvious we wouldn’t get paid for this one, so we scrammed out of there, deciding if we should put the blame on the scared-to-death neighborhood gang or not. The artistic troll painted a message on the wall in case someone came back to look.
And after some paperwork back at the guild, thus endeth my first roleplaying session.

Was it fun? It was! I didn’t have time to read up ANY of the rules in advance, but the group still managed to help me out, and I actually felt like I learned quite a bit while playing. The troll was also a new player, so I didn’t feel totally alone in that.
Did I do mistakes? Maybe? A 114 cm Dwarf talking shit to a 2,5m Bigfoot probably wasn’t my smartest move, but at the same time, it helped defining Spikeball as a character. He’s impatient, kinda racist, but at the same time, he has a code of honor (especially regarding his fellow dwarfs).

Spikeball was a few lucky rolls away from death, and I will probably be a lot more careful with my actions next time, but at the same time, these kinds of situations will probably stick with me. I was the dwarf leaping backwards, firing with my armcannon, towards a Bigfoot in the middle of an explosion.
You don’t see stuff like that in movies. It happened in my mind, because it happened in the game. I’m hooked, and I look forward to more Shadowrun, as well as trying out games like Pathfinder and D&D, among others, later.
And this does WONDERS to my inspirations as a cartoonist. I already have ideas for several characters and situations I can use, which all are original.

So to sum up: I have finally played an RPG and it’s damn fun!

Dadaph på Raptus 2014

Raptus alltid vært betydningsfullt for meg. Jeg har besøkt festivalen hvert eneste år siden 1999, og det har blitt en årlig tradisjon jeg ofte har gledet meg mer til enn jul og nyttår, kombinert.
Men dessverre har jeg de siste årene hatt noen blandede opplevelser, da enkelte festivaler for min del, rett og slett har føltes kjedelige. Enten har det vært lite gjester eller program jeg har vært interessert i, eller liten aktivitet på eller rundt standen min. Ofte en kombinasjon. Både 2012 og 2013 var, for min del, veldig tamme år, til tross for egne programposter og albumutgivelser. Da jeg for ett år siden skrev om opplevelsen på fjorårets festival, var jeg ikke nådig i å nevne hvor mye jeg mislikte, og da spesielt det nye festival-lokalet. Det var faktisk såpass at jeg begynte å tenke på om jeg i det hele tatt skulle fortsette å komme, dersom jeg ikke skulle ha en utgivelse et år.

Raptus var altså tilbake på et lokale jeg var svært misfornøyd med ifjor.

Raptus var altså tilbake på et lokale jeg var svært misfornøyd med ifjor.

Jeg hadde med andre ord ganske lave forventninger til årets Raptus. Jeg tok inn på et godt hotell og sørget for å gjøre planer for å kose meg mest mulig under selve oppholdet, sånn at jeg likevel fikk turen, og dermed kunne ta festivalen slik den kom.

Men heldigvis, heldigvis, hadde jeg det faktisk helt fantastisk i år. Hvorfor?… jeg kan egentlig ikke sette fingeren på en bestemt grunn, men kan jo dele hele opplevelsen om oppholdet mitt.

Vel, festivalen startet ikke før fredag, men for meg startet turen på torsdag. Siden jeg ville fokusere mest på Bergensturen og oppholdet, bestemte jeg meg for å ta morgentoget, både slik at jeg fikk med meg Bergensbanen i sin fulle prakt – i dagslys (nå er det gjerne mørkt allerede på Finse om man tar ettermiddagstoget), og slik at jeg kunne gå rolig rundt I byen på ettermiddagen, og få meg en god middag, Noe jeg også gjorde.

Toget gjorde en stopp på den sjette planeten i Hoth-systemet for å plukke opp flyktende opprørere.

Toget gjorde en stopp på den sjette planeten i Hoth-systemet for å plukke opp flyktende opprørere.

På kvelden, tok jeg også turen innom Barbarista for å hilse på kjente. Men ettersom jeg ikke er noe utelivsmenneske, og fordi jeg ble ganske trøtt tidlig, dro jeg etter en Solo servert i et deilig kaldt glass rett fra fryseren. Og før noen kritiserer meg for å være usosial: det er slik jeg trives best. Jeg liker å prate med venner og kjente, men på et utested der det serveres alkohol og musikk, blir jeg ekstremt fort sliten i hode og sjel, jeg klarer rett og slett ikke koble av, så jeg pleier å dra mens leken fortsatt er god.
Og uansett trengte jeg noe tid på å slappe av på hotellrommet.
Sov som en stein.

Første festivaldag starter sent, ettersom det er fredag. Det er gjerne lite på programmet og lite som skjer, men samtidig er jeg veldig glad for at den er der, da man får tid til å sette opp og bli kjent uten at det går utover salg.
Dagen ble brukt til å traske rundt i Bergen med Fantastiskmann-forfatter Fredrik Jullum, som også hadde sagt seg villig til å hjelpe meg med å passe bordet litt på selve festivalen.
Bordet mitt var i andre etasje, samme rom som sist, men denne gang var jeg plassert rygg-i-rygg med Über-gjengen, noe jeg likte svært godt, da jeg sjeldent følte jeg ble sittende helt alene. Var litt trang gang rett foran meg, men jeg hadde fått en hjørneplass, som gjorde at bordet mitt ble godt eksponert til en større åpen plass foran området de store internasjonale tegnerne satt. Dette rommet var godt utnyttet i fjor, og kanskje enda bedre i år.

 Standen min. Litt trangt i passasjen, men jeg følte jeg fikk utnyttet hjørnet, der det var god plass, ganske godt

Standen min. Litt trangt i passasjen, men jeg følte jeg fikk utnyttet hjørnet, der det var god plass, ganske godt

Hadde også god utsikt til skjermen som viste hva som skjedde på hovedscenen, noe som var veldig kjekt iblant. Blant annet hadde jeg planer om å gå og se Rodney Ramos prate om tusjing(da han er en EKSTREMT dyktig tusjing, og jeg gjerne vil plukke opp noen tips av de proffe), men det var mange folk rundt bordet mitt da showet startet, så jeg lot være. Men jeg kunne fortsatt følge tusjingen hans fra storskjermen. Hadde det bare vært lyd også, ville det ha vært perfekt.
Etter at ting var ferdig, ble det pizza med Über-gjengen, noe som var både intimt og koselig, før jeg tok nok en tidlig kveld.
Sov som en død.

Den mest aktive dagen, er naturligvis lørdag. Det er flest folk innom, programmet er gjerne spekket med interessante ting, og bare få av tegnerne er bakfulle.
Syntes selv programmet var veldig heavy med å plassere ting mellom 13 og 17. Mye jeg var interessert i kræsjet med andre ting jeg var interessert i. Jeg visste jeg sansynligvis måtte bli sittende på standen det meste av tiden uansett, men det er ofte surt å velge mellom programposter, når man senere på kvelden plutselig ikke ser noe spesielt man er interessert i å se. Men det er egentlig veldig naturlig, da en festival på Raptus’ størrelse må kjøre parallelle programmer.
Det jeg på forhånd syntes var verre var hvordan Über-presenatasjonene, på tre timer, kræsjet med tre av de kanskje mest publikumstrekkende programpostene av dem alle: Lunch(som hadde en egen festivalplakat), Peer Gynt og ikke minst Krüger og Krogh. Au.
Men utrolig nok, til min store overaskelse, var det mange folk som hadde valgt Über over Lunch(som også er en serie jeg liker veldig godt, bare så det er sagt). Selv ble jeg plassert litt i barnerommet for å tegne litt for de minste et kvarters tid. Noe som var totalt uforberedt fra min side, men de så ut til å like de dumme sjøfuglene, kattene og hundene jeg tegnet.

Noen fotograf er jeg ikke. Dette ble ikke det beste bildet av Über-standen, men det ble det eneste som av en eller annen grunn ikke er vanvittig uskarpt.

Noen fotograf er jeg ikke. Dette ble ikke det beste bildet av Über-standen, men det ble det eneste som av en eller annen grunn ikke er vanvittig uskarpt.

Klokka 14 var det tid for min egen presentasjon, som jeg ikke hadde forberedt meg noe særlig til. Det gikk heldigvis greit, da jeg for det meste viste frem album, snakket litt om hele Dadaph-sagaen, og i tillegg viste noen skisser til kommende prosjekter.
Det kuleste som skjedde her var at Kim Holm kom inn, og malte fanart mens jeg snakket. Bildet så jeg ikke før jeg var ferdig med å bable, men det ble utrolig kult. Var faktisk helt rørt. Bildet er på nåværende tidspunkt pakket godt ned, men jeg regner med å oppdatere dette når jeg kommer hjem og pakker ut bildet på onsdag/torsdag.
Det var også godt med folk i salen, og i de to timene etter presentasjonen, solgte jeg helt vanvittig godt. Jeg solgte faktisk svært godt hele dagen, og endte opp på hele 38 album, noe som er en klar personlig rekord(iløpet av 2011, mitt tidligere sammenligningsgrunnlag solgte jeg 24). De fleste av disse var det nye albumet, til folk jeg gjenkjente fra tidligere, men det gikk også mye av de tidligere albumene, og da ikke bare 1 og 2, som gjerne selger best.
Da dørene stengte, var jeg usikker på hva jeg egentlig skulle. Jeg vurderte til og med å gå på banketten(som denne gangen fristet med en tur opp på Fløyen, som for min del virket langt mindre klaustrofobisk enn fjorårets båt-tur), men jeg droppet det, og gikk isteden med Über-gjengen igjen, og spiste god mat på en Thai-restaurant et steinkast unna Barbarista. Og ettersom Arild Wærness var betatt av mine Spider Woman-parodierende rompetegninger, inviterte han meg inn dit for å tegne på rompebordet, der mange andre tegnere også hadde tegnet sine romper. Jeg likte spesielt hopperompa til Thierry Capezzone.
Sov som en rompe.

Dette er dagen derpå. Har hørt historier om tegnere som spyr i hotellkorridorer, knuser toaletter, og lignende. Selv var jeg centimeter unna å uheldigvis miste tannbørsteglasset i gulvet, men det gikk heldigvis bra, slik at jeg ikke måtte ned i resepsjonen og forklare hvordan jeg hadde trashet rommet mitt. Til tross for at jeg hadde sittet til 2 natta før og signert album på rommet, var jeg overaskende frisk og rask. Og folk lurer på hvorfor jeg ikke drikker?
Søndagen er uansett ganske treig salgsmessig, og det gikk ikke unna så mange album denne dagen, men det var som forventet.
Heldigvis var ting alt annet enn kjedelig. For å få tiden til å gå på standen, og for å prøve å tiltrekke nysgjerrigheten hos folk, hadde jeg kjøpt en billig A4-blokk, som jeg satt og tegnet i. Det virket, og folk kom ofte og tittet, og noen lurte også på om de kunne få noen av tegningene(noe de fikk, og som flere ganger resulterte i album-kjøp).
I mangel på motiv, kikket jeg på festivalplakaten som Thomas Yeates, også en helt fantastisk tusjer, hadde tegnet, og bestemte meg for å lage min versjon.

Litt lav kvalitet, da alt jeg har tilgang til før jeg kommer hjem er et lite kamera. Denne scannes og kommer i bedre kvalitet om noen dager.

Litt lav kvalitet, da alt jeg har tilgang til før jeg kommer hjem er et lite kamera. Denne scannes og kommer i bedre kvalitet om noen dager.

Det endte opp med at denne ble vist frem til Yeates, som umiddelbart ble ekstremt begeistret. Jeg lovet ham å sende en kopi over mail straks jeg kom hjem, men han stoppet ikke der. Han mente stilen min minnet ham om Sergio Aragonés, og hintet til at han ville vise ham tegningen. Jeg ble lamslått. Aragonés er en tegner jeg har sett opp til siden barndommen, da jeg leste både Mad og Groo. Jeg ble helt betatt av å se ham tegne på Raptus-toget i 1999, og et av mine aller beste Raptus-minner er hvordan Aragonés under frokosten på hotellet, laget en tegning til meg i en Groo-bok. Yeates tok også frem, og solgte meg et par seriehefter han hadde laget I samarbeid med Aragonés, Groo vs Conan. Jeg ble stående og prate litt både med Yeates, og også Rodney Ramos og Mike Collins, som begge satt like ved. Ramos mente i tillegg jeg var en dobbeltgjenger av en venn av ham, og ville ha et bilde.
Men alt som er godt måtte selvsagt slutte. Det nærmet seg stengetid, og det føltes ekstra vemodig å måtte pakke ned. Der jeg ifjor satt og stirret på klokka for å få tiden til å gå før nedpakking, satt jeg nå og ville bare sitte “fem minutter til!”
Til min glede, var avslutningsshowet tilbake, og da det ble lovet frempek til neste Raptus, gikk jeg selvsagt inn for å se.
Jeg endte opp i en slags tegneduell med Simon S. Andersen fra D-Pad Studios (takker for skyssen i 2011, jeg gleder meg fortsatt til Owlboy). Han skulle tegne superhelten “Viking Man”, mens jeg skulle tegne sidekicken “Prequel Guy”. Disse navnene var bestemt av publikum, og jeg var helt forferdet, da “prequel” er et ekstremt abstrakt begrep, iallefall i forhold til “viking”.
Heldigvis er kraften sterk med meg, og jeg tegnet både det beste jeg kom på fra de verste prequelene jeg kom på: Darth Maul som står ved siden av det avhuggede hodet til Jar Jar. Det gjorde publikum glade.

Temaet for avslutningsshowet var superhelter. Her er Rodney Ramos' Potato Man ved siden av Bruno Gazzottis tolkning av sidekicken French Fries.

Temaet for avslutningsshowet var superhelter. Her er Rodney Ramos’ Potato Man ved siden av Bruno Gazzottis tolkning av sidekicken French Fries.

Vi fikk også dato på neste års Raptus, i tillegg til at vi fikk vite de bekreftede gjestene. Selv ser jeg virkelig frem til Yoann, som tegner dagens versjon av Sprint.
Jeg takket for meg, og etter en god pizza på Kafe Spesial, med Fredrik Jullum, gikk jeg på hotellrommet.
Sov som en steindød rompe.

Alt i alt…
… hadde jeg en svært god festival. Den beste jeg har hatt på mange år. Jeg vet heller ikke nøyaktig hva som gjorde ting bedre i år enn ifjor. Kanskje det var mer jeg følte var interessant på programmet. Jeg syntes gjestene var hakket mer spennende og mer variert. Det var heller ikke like mye trengsel i lokalet, men det kan skyldes mangel på en skikkelig publikumsmagnet(noe som i seg selv er noe som trengs, iallefall på lengre sikt).
Likevel er det rom for forbedrelse. Litteraturhuset fungererte i år som lokale, men jeg står på mitt når jeg sier jeg frykter hva som vil skje dersom en publikumsmagnet kommer dit. Hva om for eksempel plutselig Don Rosa kommer tilbake, og folk hverken kommer opp eller ned trapper? I et slikt tilfelle, håper jeg festivalen vil foregå et annet sted. Gratis inngang kan virke fristende, men folk som har som mål å komme til Raptus, betaler inngang uansett, vi som har reist langt, betaler inngang(vel, ikke jeg, for jeg har bord, men jeg betalte gladelig for det). Som jeg så i Kristiansand, var ikke det å ta 50 kroner i inngangen noen sperre for nysgjerrige forbipasserende. Disse var også ekstremt kjøpeglade, ettersom de allerede hadde betalt for å komme inn.

Hørte også historier at standene nede i første etasje ikke solgte så godt, da det i det hele tatt var få folk som tok turen innom det rommet. Tror det kunne fungert godt med et trekkplaster innerst her, slik at folk tok turen også hit. Hadde jeg blitt plassert der selv, ville jeg hatt en ekstrem annen opplevelse på festivalen.

 Inne blant bruktboder og tegneutstyr, fant jeg skaperne av det utrolig lovende prosjektet Grappleseed, et prosjekt som kunne trengt og fortjent litt mer fronting enn dette, etter min mening.

Inne blant bruktboder og tegneutstyr, fant jeg skaperne av det utrolig lovende prosjektet Grappleseed, et prosjekt som kunne trengt og fortjent litt mer fronting enn dette, etter min mening.

Men aller mest, savner jeg kanskje et skikkelig vrimleområde. Spesielt cosplayere i store kostymer, kan være vanskelige å komme rundt, når de ofte står i korridorer og trapper, da de egentlig ikke har noe bedre sted å stå. Det var heller ikke sjeldent disse kom løpende og hoppende rundt, og flere dyttet bordet mitt unna for å få bedre plass(og jeg satt allerede ganske trangt).
Igjen ble det også spilt overdøvende høy musikk fra skjermen som viste hovedscenen. Uten at jeg helt skjønte hvorfor. Cosplayerne som var interessert, var jo allerede på plass, og disse høytalerne var alltid dempet når det var annet program, som kanskje kunne være interessant å få med seg. Det burde gå an å sette lyden slik at man kan høre prating om man følger med, men samtidig at det ikke er til sjenanse?
Og igjen vil jeg fronte ideen om å premiere cosplay av figurer som enten er norske eller er tilknyttet noen av gjestene. Rodney Ramos var til stede, så hvorfor så vi ingen Spider Jerusalem vandre rundt, for eksempel?
Det er mange dyktige cosplayere, så jeg tenker ofte på hvor kult det er for oss serieskapere dersom vi plutselig faktisk ser et cosplay basert på en av våre figurer. Igjen vil jeg si meg villig til å stille opp med å premiere beste Dadaph-cosplay eller Avis Maritima Stulta-furry med ting som originaltegninger. Og jeg er neppe alene, håper jeg?
Selvsagt må folk cosplaye akkurat det de har lyst til, men det ville vært gøy å se noen gå rundt som Pondus, Kjell, eller Gonzales. Og hva skjedde med paraden? Jeg husker lørdagsparaden fra de første årene jeg var på Raptus, fra tiden før cosplay het cosplay(mener vi kalte det karneval eller noe?), der folk i kostymer gikk en tur til torget og tilbake, og gjerne dro med seg nysgjerrige. Sånt var kult, og med tanke på potensialet det er i cosplay, synes jeg det kan, og bør utnyttes mer, til både festivalens og cosplayernes fordel.

Jeg tror også det kan være veldig greit å også ha publikumstrekkende programposter langt utpå søndagen. Da slipper man at alt er klumpet sammen midt på lørdag, og man får til og med kanskje godt besøk på avslutningsshowet, slik jeg husker det har vært tidligere år. Jeg likte derimot veldig godt at de lokket med å fortelle om neste års festival allerede nå, da jeg synes de iløpet av dette året har vært ganske tilbakeholdne og sent ute med informasjon.

Ellers takker jeg for meg, og takker for det som for min del kanskje var beste Raptus siden… 200X? Raptus-følelsen var så absolutt tilbake. Begynner å bli en del år siden jeg virkelig har hatt det så bra under det hele, men nå håper jeg det fortsetter.
Stå på!

Dadaphs festivalsommerDadaph on OCX

Har tenkt å skrive noe lenge, men ikke helt fått somlet meg til det. Dels fordi jeg har hatt altfor mye annet å gjøre, dels fordi jeg har glemt det, og dels fordi sommervarmen har gjort meg slapp og jævlig.
Uansett tok jeg meg som vanlig en tur til OCX(Oslo Comics Expo) i juni:

Før jeg dro var det deilig og kjølig med under 20 grader og regn, her hadde jeg akkurat dratt opp maskinen min ved Hell stasjon da jeg dro hjemmefra.
Vel fremme i Oslo, var jeg nødt til å kaste alt av jakker, da gradestokken plutselig stod 10-15 grader høyere enn hjemme. Og derfra har tropevarmen forfulgt meg i hele sommer.

Fredag var åpningsdag for OCX, og jeg dro som vanlig ned for å se på moroa. Det blåste ganske heftig denne dagen, så festivalarrangørene slet med å unngå at den store OCX-maskoten blåste avgårde.

Åpningen presenterte gjestene. Flere spennende i år, og selv var jeg veldig glad for å se Peter Bagge, som blant annet står bak serien Hate(som jeg først snublet over i Pyton en gang på 90-tallet).
Etter åpningsshowet var det Mummitrollet-utstilling på loftet. Jeg skyndte meg opp for å få en gratis skvett Cola fordi jeg var tørst, men da jeg prøvde å komme meg ut igjen, kom det en fyr og sperret veien. Han skulle selvsagt holde tale, og jeg ble holdt som gissel på et glohett og klamt loft en halvtimes tid før jeg endelig kunne snike meg ut igjen.

På lørdagen returnerte jeg med salgs-stand. Begynner å få en god del å selge nå, med fem Dadaph-album på samvittigheten, i tillegg til tre Ninjaduck-fanziner, den siste i trilogien rykende fersk fra trykkeriet. Solgte aldeles ok til OCX å være. På grunn av finværet, var det mange som tok turen ned til parken festivalen foregikk i, og jeg vil si festivalen sånn sett var en av de bedre.
Dessverre er det en forbannelse som hører med det å sitte og selge ting: man får ikke med seg programmet. Jeg fikk knapt tid til å gå rundt å kjøpe ting.
Men jeg plukket opp UberWestern av Uber-gjengen, og Moskva av Øystein Runde og Ida Neverdahl. Begge høyst anbefalingsverdige. Faktisk var det en ren tabbe å lese Moskva på toget hjem, da den var så morsom at det virkelig gjorde vondt å holde latteren tilbake.
Det ble også festivalen for min del. Jeg drikker ikke, og hater å være der når alle andre drikker seg brisne og fulle, så nok en gang lot jeg være å besøke festen etterpå. Dessuten var jeg ganske sliten etter en lang, varm dag i festivalteltet.

Et par dager etter OCX, gikk turen til Stockholm med et par venner. Det var Final Fantasy-konsert på gang, og det var koselig. De spilte kanskje vel mye fra FF7 og 10 til min smak, men turen var så absolutt verdt det.

På avreisedagen var det bombedrama i Stockholm, midt i Gamla Stan, et område jeg hadde vært og shoppet i dagen før. Vi merket heldigvis ikke noe til det, og fikk faktisk ikke vite om det før vi hadde krysset grensen til Norge igjen, fire-fem timer senere. Dette bildet er tatt av det mest dramatiske vi opplevde på turen, et kraftig uvær rundt Karlstad.

Drøyde hjemreisen til Trøndelag en uke, og den uka gikk egentlig mest med på avslapping, spilling og lydbok.
Vel hjemme har jeg egentlig jobbet med Avis Maritima Stulta for å sørge for at jeg slipper å tenke noe mer på serien før etter mine neste festivalbesøk:

Jeg er invitert gjest på Bjerkely Tegneseriefestival den 25-27. juli.
Synes det er gøy å støtte opp litt om nye tegneseriefestivaler. Jeg er ikke den mest kjente gjesten selv, men synes det er gøy å reise litt rundt, og gleder meg veldig til dette. Jeg har en programpost på lørdagen, og selvsagt vil jeg også sitte og selge album og annet.

Videre, skal jeg ha en artstand på Torucon i august.
Droppet Desucon i år pga avstand og den utrolig høye prisen de nå tar for artstands(og en god del andre problemer de aldri ser ut til å ha tatt tak i). Men Torucon har jeg hørt en del bra om av venner av meg, og ettersom jeg nå bor nær Trondheim, er det naturlig å ta turen dit. Tør jeg si at jeg gleder meg til dette også?

Sist, men ikke minst, blir det nok en gang Raptus i september.
Jeg hadde ganske blandet opplevelse av fjorårets festival, men jeg har vært på hver eneste Raptus fra og med 1999, så det hører til tradisjonen. Det og at det sjette og siste Dadaph-albumet endelig kommer ut. Mer om det snart.

Så god sommer! Kanskje vi sees på et av disse stedene?Hullo there. I know I’m not really blogging too much in English(not in Norwegian either), but I see I actually have a few random readers from America. So if you are one of those, wow, thanks!
As I’m just writing a long blog post in Norwegian about my trip to OCX(Oslo Comics Expo), I decided to just rewrite it a little bit for my English readers, using the same pictures.

So here you go:

Norway is not all just snow and Ice Giants. We do have summer, actually, a lot of it, because of the Gulf Stream keeping our country pretty warm. Of course, it was raining the day I left home. This picture is taken at Hell, just a few miles south of where I live.
I was meaning to go there this winter and take a picture when it was all snowy, but of course, we didn’t get ANY snow this year.
The train ride from Trondheim to Oslo is about 6 and a half hour long, and has some pretty nice nature and scenery to it, passing over the Dovre mountains. But of course, having taken this ride quite a lot since I moved from Oslo, I’m pretty tired of it. I decided to play on my 3DS instead of staring out the window.

In Oslo, the weather was pretty nice and summerly.
When arriving at the festival area on Friday, people were rigging up. It was pretty windy, so they had a hard time keeping the big inflatable OCX mascot thing from blowing away.
OCX is usually held in huge party tents in a small park outside a library. This works well when the weather is good, as it’s free to enter, and a lot of people tend to walk in out of curiosity.

Of course, the program is held inside the library itself. At the opening show, they presented the guests(myself, I was pretty happy seeing Peter Bagge as the big international star of the show this year). Of course, it all got pretty crowdy and hot upstairs, and when I tried to leave, some guy started having a speech about Moomin and the works of Tove Jansson. Interesting stuff, but it was so warm and crowded I just wanted to get out and have some fresh air the entire time.

Saturday is the big sales day. I now have 5 different issues of Saga of Dadaph Serraph to sell, as well as some fanzines(Ninja Duck). The sales went pretty well, as lots of people dropped by because of the nice weather.
Even Peter Bagge went by my stand and said hi, while I was trying to mumble a starstruck “Hello” back.

A few days after OCX, me and two friends, decided to go to Stockholm, because of a Final Fantasy Concert(Final Symphony)
It was pretty nice, though very heavy on the FF7 part, and while that game has great music, I would have loved to hear some other stuff as well.

Of course, on the day we left Stockholm, there was some drama in town. Some guy threatened to blow himself up with a bomb, in a beautiful part of town we visited the day before. Turned out there was no bomb at all, and we didn’t get to know about any of this until we were safely home in Norway.
This thunderstorm over Karlstad was the most dramatic thing we saw on the train home that day.

Of course, busy summer, as I have a bunch more cons to go to and the last issue of Saga of Dadaph Serraph coming out.
I’m also working on an English translation of that story, but for now, if you want to read any of my stuff in English, Avis Maritima Stulta(Mod!) is probably the most accessible.

Dadaph om Dadaph

En av tingene jeg blir spurt om mest er hvordan jeg kom opp med navnet “Dadaph Serraph”.
Ender som regel opp med å svare at dette er en veldig lang historie, kanskje etterfulgt av fragmenter av historien.
Men nå slo det meg kanskje at denne historien er fascinerende nok til å dekke et blogginnlegg, og vel så det. I det minste vil jeg nå ha en internettadresse å sende folk til hver gang jeg får spørsmålet.

Så, vi starter sommeren 2000. Jeg hadde akkurat hatt siste dag på skolen før sommeren, jeg gikk VK1 Tegning/Form/Farge på Elvebakken ved Akerselva i Oslo. Det var regn- og tordenbyger på alle kanter, så jeg tenkte at et spill ville være en perfekt måte å starte sommeren på.
Dermed tuslet jeg inn på det som da het Spiderman, som lå i Kirkegata. Her var det alltid godt spillutvalg, betjent av folk som faktisk kunne spill.

Spillet jeg plukket opp het Xenogears. Det var et PlayStation-spill som aldri har blitt sluppet i Europa, hverken før eller siden. Heldigvis kunne jeg kjøre alt av PS-spill på dataen min gjennom emulering(som faktisk fungerte utmerket selv på den tiden).

Spillet endte opp med å bli min personlige favoritt på konsollen. Er kanskje verdt et eget innlegg ved en senere anledning(spillet er ikke helt ulikt en annen favoritt, Chrono Trigger), men for nå, kan jeg starte med å nevne Grahf, spillets Darth Vader-klone.

Grahf dukker opp ved jevne mellomrom, spyr ut klisjefyllt dialog mens episk musikk spilles i bakgrunnen, gjerne for å introdusere en bosskamp eller noe. Dødskult!

På samme tid, drev jeg og skrev litt på evighetsprosjektet mitt, den gangen kalt Atlantis, men nå heter det DiS. Jeg trengte en ny figur. Xenogears hadde alt gitt meg en kreativ gnist, så jeg fant ut at jeg ville ha et navn på denne figuren, som lignet på noe Grahf(hatten hans hadde små bjeller, det var egentlig likheten). Graf….Daf…Daph…Da’Daph?
Figuren var egentlig totalt ulik karakteren fra spillet, og er fortsatt i DiS i dag(selv om han har fått nytt navn), men det var her navnet Dadaph først ble tenkt ut. Faktisk var figuren en slags engelaktig skikkelse. Så jeg endte opp med å døpe ham Dadaph Seraph.

Senere, samme sommer, lånte jeg min mors kredittkort og ville teste ut Online-RPGet EverQuest, som var forløperen til World of Warcraft.
Jeg skapte en karakter. Tenkte en Barbarian Rogue ville være en tøff figur å prøve ut. Men jeg trengte et navn. Tenkte først å bruke nicket mitt jeg brukte overalt på internett på den tiden, Tyldak. Men Tyldak var jo en karakter fra tegneserien ElfQuest, og EULAen til dette spillet forbød copyrighta navn. Jeg måtte finne på et annet:

Jeg hoppet på EverCrack sommeren 2000, da tilleggspakken Ruins of Kunark var den nyeste versjonen. Senere har det vel kommet rundt 100 av dem, jeg mistet oversikten da jeg sluttet med spillet i 2003.

Dadaph, en lvl 1 Barbarian Rogue, var født.
Han startet på en tom snøslette utenfor landsbyen Halas. Han falt i vannet og druknet før han lærte seg svømmekontrollen. Og så bestemte Sony Online Entertainment for å ta ned serveren for kvelden.
Utålmodige meg fikk knapt sove den natten, og drømte om eventyrene som ventet neste dag. Drepte ventetiden ved å lese manualen, og gikk over alle klassene. “Paladin” hørtes kult ut. Han kunne ha et stort sverd, og i tillegg helbrede seg selv, hmmm…
Dadaph, lvl 1 Human Paladin fra Freeport på serveren Luclin, var født.

På sensommeren var Dadaph oppe i lvlene. På lvl 20, kunne man gi karakteren et etternavn. Spennende. Hva kunne passe? Tenkte raskt på “Seraph”, fra serien min. Det kunne vært kult, “Dadaph Seraph” hadde en fin klang. Men SOEs regler nektet visst overtroisk innhold på karakternavn og navnet ble automatisk sensurert. Pokkern. Da lurte jeg heller sensuren ved å legge på en ekstra R. Dadaph Serraph gikk, og var navnet på figuren helt til jeg slettet ham på lvl 57 i 2003 fordi jeg var drittlei spillet. Startet senere opp igjen med karakteren Dadaph Renata(gjenfødt), men det varte ikke lenge før jeg kuttet helt.

Et av svært få bilder jeg finner av karakteren min. Er ett til, men det sparer jeg til en annen bloggpost, da det også har en gøyal historie bak seg, som blant annet involverer Aftenposten.

Slik var iallefall navnet Dadaph Serraph oppfunnet. Og det gikk ikke lang tid før jeg fikk tegneserieideen i tankene. På høsten 2000, tenkte jeg at det ville være gøy å lage en tegneserie som fortalte om eventyrene og reisene til den vandrende Paladinen min. Jeg kunne selvsagt ikke bruke EverQuest-verdenen Norrath, men karakteren Dadaph var jo min. Jeg kunne hente inspirasjon fra spillet og fortelle om alle de morsomme øyeblikkene samtidig som jeg spant en egen verden rundt dette.
Det gikk ikke så lenge før jeg også snublet over tegneserien Rocky, som fortalte en historie i stripeformat. Perfekt, tenkte jeg, da kunne jo serien bli salgbar.

Over det neste året, prøvde jeg flere ganger å starte Dadaph-serien, men alle forsøkene ble mislykket. Det var kun en eneste stripe fra den første inkarnasjonen jeg var fornøyd med, stripen der seriens skurk, Daurond, ble introdusert. Denne stripen ble beholdt og er fortsatt en av favorittene mine.
På forfatterkurset på Raptus i 2001(veldig amputert festival pga noen skjeggete turbanduster og skyskrapere), fikk jeg nye kreative gnister. Jeg ble også kjent med tidligere Pyton-redaktør Dag Kolstad, som var redaktøren for Norsk Mad, der jeg akkurat hadde vunnet en tegnekonkurranse(og en veltimet tur til New York). Turen ble det ingenting av, men Kolstad var veldig interessert i å se hva jeg kunne lage.
Etter lang tid med prøving og feiling, hadde jeg kommet opp med 100 striper. Tidlig 2003, tok jeg disse til det nye Egmont-hovedkvarteret nær Colosseum Kino, og møtte Dag Kolstad igjen. Han refuserte selvsagt serien, men tok seg god tid til å gå over hver eneste stripe med rød rettepenn! Imponerende, og jeg må si jeg fortsatt er utrolig takknemlig for kritikken. Det var veldig hyggelig, samtidig som jeg lærte utrolig mye. Det ble litt frem og tilbake med nytegnede striper(totalt tegnet jeg de 100 første stripene 3 ganger mellom januar 2003 og 2004). Men det ble ingenting av serien, og skolen, jobbsøking og depresjon, holdt meg fra å lage mer.

Versjon tre av den første stripen med karakteren Dadaph. Fargelegging var helt nytt for meg. Sjekk ut det sykelige sjøgrønne gresset.

Sommeren 2005 klarte jeg endelig å begynne å tegne igjen(rev meg løs fra World of Warcraft, som hadde erstattet EverQuest), og tegnet de to første etappene. Sendte disse inn til Nemi, men fikk aldri noe svar. Glemte nesten hele serien, og begynte å planlegge mine neste. Tegnet så første versjon av Democrazy.
Nesten et år senere, juni 2006, fikk jeg høre om, en tegneserieportal på nettet, som snart skulle åpne. Jeg hadde selvsagt lyst å vise frem noe, men visste ikke helt hva. Jeg hadde en ny ide, et slags forvekslingsdrama der skurken og helten har samme utseende OG navn, men jeg hadde ikke tid til å skrive manus og tegne på så kort varsel(og jeg VILLE få ut serien til nettseriers åpning, 16. juni).
Det ble så til at jeg tok frem de to etappene jeg hadde av Dadaph, fant ut at serien aldri ville bli publisert uansett, og slang den ut fortløpende på nettserier.
Der fikk serien voldsomt god respons, og utover sommeren og høsten 2006, tegnet jeg igjen de 100 første stripene, som jeg hadde laget 3 ganger før allerede, med enkelte forbedringer her og der.

Guff og Dadaph, mer enn bare et fiendeskap. Guff startet som Da’Daph Serraph, men endte isteden opp som paladinens verste fiende. Og nå returnerer Guff til sin opprinnelige rolle i DiS.

Resten er egentlig historie.
Og historien som egentlig bare skulle handle om navnet til Dadaph Serraph, ble nå opphavshistorien til hele serien, og litt om livet mitt mellom 2000 og 2006.
Det siste som gjenstår er hva som skjedde med figuren fra DiS?
Vel, han er fortsatt med i DiS. Faktisk byttet jeg navn på ham, og slang ham inn i Dadaph-sagaen. Han heter nå Guff S’yl, og etter et bestemt øyeblikk i serien, endte han opp som Dadaphs onde tvillingbror.
Er dette hva man kaller full sirkel? Alt starter med Guff, og ender med Guff.

Og bare så jeg ikke trenger å lage en bloggpost om det andre mest vanlige spørsmålet jeg får: “Hva er en paladin?”, her kommer Spoony med svaret.

Dadaphs 24-timers julekalender 2013Dadaph’s 24 hour yulecalendar 2013

Da var det straks desember og jul, og i den anledning, er det vel på tide å poste 24-timeren jeg laget tidligere opp på nettserier:


Men dette stemmer ikke. For i år, bestemte jeg meg for å ikke lage en 24-timers som involverte de dumme sjøfuglene. De siste julekalendrene har jeg laget veldig etter den samme oppskriften, og jeg har prøvd å leke meg med fortellerteknikker som ikke er mulige om jeg ikke også bruker tekst.
Dermed bestemte jeg meg i år for å gjøre noe helt nytt:


Dette er noe de som så på streamen(begge to) vet, men årets serie heter altså Life and Crimes of Citizen Kåre, og er en slags detektivhistorie. Noe stort mer vil jeg egentlig ikke si for nå, da jeg faktisk ble ganske fornøyd med hvor handlingen endte opp.
Serien er laget på engelsk, da jeg også ønsker at noen amerikanske venner av meg skal kunne lese historien.

Så jeg oppfordrer alle til å følge med på nettserier iløpet av desember.December is just a few days away. A tradition from Norwegian children’s television, is to run a xmas themed show, with one episode each day, counting down the days until xmas, or yule, as we call it over here.
The last couple of years, I’ve ran my annual 24-hour comic as a yulecalendar on the webcomic portal, usually one featuring my dumb seabirds.


But this year, I wanted to try something new, to tell a much more complex story than I’m used to. As that required text, I had to come up with something new(which I’m supposed to do with 24-hour comics anyway).
So I decided to go for something completely different:


If anyone of you watched my stream earlier, you would already know this, but this year’s yulecalendar is called Life and Times of Citizen Kåre, and is some sort of a detective story. I don’t really want to spoil much more than that at the moment, as I’m actually pretty happy about how the story ended up.
So follow my comic at, starting December 1st.

Dadaph signerer i Oslo

Skal bare minne om at jeg signerer på Outland i Oslo(den i Kirkegata, da Østbanehallen er lagt ned), neste lørdag, altså den 16. november.
Den foreløpige planen er å bli sittende fra 15 til 18, så møt opp, hils på, og få Sagaen om Dadaph Serraph signert. Album 1-5 vil være tilgjengelig.

Dadaph på vei hjem fra TO festivaler!

Denne bloggposten ble skrevet mens jeg ventet på toget, mandag 16. september. Hadde ikke internettdekning, så det kan forekomme at jeg har glemt å legge inn en link eller to i teksten. Sitter på TOGET og prøver å fikse dette, men med drittregt nett(hvorfor sitter det en tulling foran der og bufrer ihjel alt med Netflix?), sier det seg selv at redigeringen er slitsom.

Da var høsten endelig kommet. Jeg regner ikke høsten fra 1. september, men fra når jeg etter Raptus, går fra festivalhotellet mot jernbanestasjonen. Tar alltid ruten langs vannet med fontenen, går sakte og tenker over årets festival. En tradisjon jeg har hatt siden jeg først besøkte Raptus i 1999 – og hver eneste festival siden.
I fjor gikk jeg den løypa, med vondt i halsen og feber, det hadde i tillegg vært en kjedelig festival og jeg ville hjem fort som fy. Men i år, er det som det skal. Det føles vemodig å forlate byen – så når jeg skulle ønske ting varte lenger, har det vært en god festival, men ikke perfekt.

Men i år er det ekstra mye jeg har opplevd. Det har gått 10 dager siden jeg sa farvel til kjæresten og gikk ut døra hjemme på Stjørdal.
Jeg dro jo først til den nye tegneseriefestivalen, Stribefeber i Kristiansand.

Jeg hadde ikke hørt om den festivalen før Kristian Hellesund en gang midt i flytterushet i sommer, spurte meg om jeg ville ha spandert tur og opphold til Kristiansand mot at jeg deltok på Serietreff og hadde programpost på denne nye festivalen. Jeg sa ja med en gang, da jeg tenkte det ville være en spennende tur, jeg hadde ikke vært i Kristiansand på et par år, og jeg tenkte jeg kunne slå det sammen med min obligatoriske tur mot Bergen og Raptus.
Dette betød også at det planlagte albumet fra Überpress måtte fremskyndes en uke, men det gikk bra, og jeg fikk en bunke med 20 album like før.

Stribefeber – Lørdag
Jeg ankom Kristiansand rundt 12-tiden. Med meg på toget var også flere av gjestene, men alle satt i forskjellig vogn, så jeg antok jeg kom alene. Det gikk raskt å finne festivalen, som holdt til i en kino rett ved gågata. Dessverre kunne jeg ikke sjekke inn på hotellet før senere, så jeg måtte gå rundt som byens svetteste person en stund, men de tok heldigvis inn all bagasjen min: det vil si, alle de tunge albumene jeg hadde i bagen.
I Kristians Serietreff-panel, satt jeg med Ellen Bergheim og Karine Haaland. Følte meg litt som nykommeren, da jeg har lest Karines serier siden 90-tallet, men alle var hyggelige, og det gikk veldig greit å snakke om temaet stripeserier og episke serier, da det er sånt jeg har jobbet med. Referat fra Serietreffet finner man på Serienett.
Fikk spandert maten også, på Frk. Larsen rett over gata. Litt ventetid var det, men burgeren der var blant de beste jeg har spist. Nå vet jeg hvor mitt faste spisested blir neste gang jeg besøker byen.
Kvelden ble avsluttet med interessant paneldebatt om superhelter. Til tross for at jeg har tegnet Fantastisk-Mann, en av de få superheltene vi har her i landet(vi har vel også blant annet Bjartmann og nykommeren Urban Legend), vet jeg veldig lite om temaet. Det var en interessant debatt.
Tilbake på hotellet oppdaget jeg at jeg hadde fått selve bryllupssuiten. Det var flere rom, blant annet en stue, med stort spisebord og lysekrone, en ekstra gang og en gigantisk seng. Alle veggene hadde svært intime bilder av Julia Roberts og Richard Gere, som konstant stirret på meg. Litt creepy, men det var litt stas å ha fått det beste rommet på hotellet, til tross for at alt jeg gjorde der var å sove i 8 timer.

Stribefeber – Søndag
Dagen startet med programposten min. Naturlig nok var det veldig få personer til stede, da dørene akkurat hadde åpnet, og Karine Haaland hadde program samtidig, i fojaeen. Men takk til de få som møtte opp og hørte på et dårlig forberedt lysbildeshow.
Det ble en liten signeringsøkt etterpå, som holdt på helt til jeg måtte forlate festivalen for å rekke toget. Dessverre var dette midt i foredraget til Gail Simone, som snakket om sin karriere, manusforfatter med fokus på kvinnelige superhelter. Kjent gjest og det jeg rakk å få med meg var veldig interessant.
Synes Stribefeber var en veldig fin liten festival. Veldig få personer til stede, men veldig personlig og intimt. Festivallokalene, som nevnt en kino, egnet seg veldig, med lite vrimleområde i fojaeen, og to saler til foredrag.
Dessverre var det veldig få som stakk hodet innom. Kan kanskje ha noe med de noe stive billettprisene, det så ut som det var en del som stoppet opp, tittet på plakaten, for å så snu i døra. Synd, da lokalet var veldig sentralt med mange potensiale nysgjerrige besøkende. Et annet problem var selve programmet. Det var mye interessante programposter jeg gjerne skulle hatt med meg, og de jeg gikk på var absolutt verdt det. Men det var lange pauser i programmet, på opptil en-to timer. Og når det var program, var det alltid spredt utover forskjellige saler. Ser for meg at det kunne fungert bedre på en så liten festival å heller bare kjørt alt i fojaeen pluss en av salene, og heller ha færre pauser hvor det ikke skjer noe, slik at det lille publikummet ikke blir så spredt.
Men alt i alt var det en veldig fin helg. Ønsker Stribefeber alt godt i fremtiden.

Dro så til Oslo, hvor jeg sov hos foreldrene mine frem til torsdagen. Veldig kjekt å få sove lenge, da jeg knapt hadde sovet hele helgen.
Var fremme i Bergen en gang på ettermiddagen, og rakk dermed innom Barbarista for å hilse på, og delta på Serietreff – denne gangen som publikum. Det var en koselig kveld, da jeg hilste på mange kjente og bablet, før jeg trakk meg tilbake til hotellet.

Raptus – Fredag
Først og fremst er jeg vanvittig glad for at fredagen er tilbake på Raptus. Det har tradisjonelt vært en dårlig salgsdag, men mer en dag hvor folk møtes, prates og viser frem nye ting. Mer en dag hvor man kommer seg på plassen sin enn noe annet. Dagen hvor man tester hva som fungerer, og finner seg til rette. Likevel solgte jeg et ok antall album, og var godt fornøyd med det da dagen var over.
Det var litt vrient å finne selve festival-lokalet. Jeg er ganske kjent i Bergen sentrum, og hadde i tillegg limt kartet på på hukommelsen. Likevel måtte jeg lete meg frem i flere bakgater ved brygga og fisketorget før jeg endelig fant frem. Kanskje litt uheldig at det skulle være så bortgjemt med tanke på at gratis inngang er en ting som fint kan lokke forbipasserende, men da må det være noen forbipasserende til å passere forbi.
Bygget var også veldig trangt, det var mest et par trapper(enveiskjørte) og noen få store rom. Et skikkelig vrimleområde manglet, og standområde var så lite, at det faktisk var så vidt jeg klarte å sikre meg en stand i år. Jeg var riktignok noe sent ute med å bestille, men det var en ting jeg ikke orket å ta midt i flyttemaset tidligere i sommer.
Det største problemet med lokalet var brannsikkerheten, da bare et visst antall personer kunne være i andre etasje om gangen, etasjen hvor alle tre salene pluss standrommet var. Iblant hørte jeg at de nektet folk som var på stander adgang, da det naturlig nok var mange folk oppe fordi Arild Midthun og Knut Nærum tilfeldigvis begge var inne samtidig. Nå skal jeg ikke bruke hele bloggen på å klage over lokalene, men jeg vil si jeg er 100% enig med hva Olaf skriver. Jeg håper virkelig ting er et annet sted neste år, selv om det betyr inngangspenger.
Nytt av året var storskjermen i standrommet. Programmet virket også greit. Det var flere ting som halvt interesserte meg, som jeg hadde gått på om jeg hadde vært besøkende. Jeg møtte også på Øystein Sanne, som jeg har gått i klasse med for ti år siden. Han var nominert til debutantprisen i år, men nådde ikke helt opp. Likevel et navn det absolutt er verdt å merke seg!
På kvelden, samlet vi oss en liten gjeng og prøvde å reboote nettserierpizzaen. Vi var 7 personer, som var ganske perfekt, da den første nettserierpizzaen i 2006 hadde omtrent like mange.

Raptus – Lørdag
Den store salgsdagen, og selv om salget ikke toppet 2011 for min del, solgte jeg godt. Jeg fikk også plukket opp noen album fra Über-gjengen, til meg og Lise. Denne dagen var det enda mer på programmet, og flere ganger skulle jeg ha ønsket meg inn i en av salene. Det var vanskelig å høre noe på storskjermen, men jeg fikk med meg enkelte ting iblant.
Da det var tid for Teikneseriehovudstadens LIVE-sending, ble det for stort press for meg. Tvang Olaf inn på standen min og gikk og nøt en time med gromgutta Kim Holm og Eirik A. Vik, som hadde med seg Fredrik Rysjedal på Skype fra New York, pluss gjestene Øystein Runde og Lene Ask. Veldig gøyal time, og etter den var over, bar det tilbake på standen.
På kvelden ble det plutselig noe jævlig leven fra storskjermen. Først hadde volumet vært så lavt at det var vanskelig å høre noe, men nå var det et slags karneval, med musikk(Gagnam Style blant annet) som overdøvet alt som foregikk på standen min. Svært irriterende, men beviste i det minste at NOEN hadde en volumknapp et sted.
På kvelden ble det en koselig pizza og snakk med Olaf fra nettserier og Fantastisk-Mann-forfatter Fredrik Jullum.

Raptus – Søndag
Søndagen i år så jeg frem til med gru. I fjor solgte jeg kun ett eneste album denne dagen, da jeg holdt på å pakke ned standen. Da var det rett og slett kjedelig å sitte på stand, noe jeg aldri har opplevd før. Søndagen i år startet på samme måten, med veldig lav aktivitet de første par timene, da fyllesjuke serieskapere ramlet inn i lokalet. Men ting tok seg voldsomt opp, og svært mange var innom standen. Spesielt mange som stod i kø til Mike Collins og Mike Perkins, var nysgjerrige på hva jeg hadde, og flere endte opp med å plukke opp album. I fjor var vi satt i en blindkrok hvor ingenting skjedde, men i år var det en naturlig gjennomgang i standrommet og signerende utenlandske gjester som trekkplaster innerst. Veldig bra!
Endte opp med 14 album og 3 fanziner solgt denne ene dagen, som er MILEVIS bedre enn fjorårets tragedie på ett ynkelig album.
Jeg var storfornøyd. Og nå hadde en frivillig også justert volumet akkurat rett til at det gikk an å høre Knut Nærum på storskjermen, uten at han overdøvet noe på standen. Dette ble jo bare bedre og bedre.
Eneste jeg savnet var et skikkelig avslutningsshow. De skrudde av storskjermen, fordi de skulle vise erotikk, og alt annet som foregikk var noe cosplaygreier. Mener at cosplay og tegneserier fint kan kombineres. Raptus har tross alt en historie med Raptus-paraden, så det eneste jeg synes er så synd er at vi ser flere som har kjøpt ferdige karnevalsdrakter fra Neo-Tokyo enn de som har laget egne tegneserierelaterte ting(skal sies at flere var veldig fine, spesielt var det en fantastisk Sprint som gikk rundt). Men i sin nåværende form, lurer jeg veldig på hva karnevalet egentlig gjør på Raptus. Pratet med Olaf om det på lørdagskvelden, og vi kom opp med at det hadde vært veldig gøy å sett cosplaying av norske seriefigurer. Mulig med premiering? Jeg vet iallefall at jeg gladelig ville donert både album og tegninger om jeg faktisk ser en Dadaph eller Dorfadur gående rundt en gang.
Da dagen sluttet, var det også full forvirring. Noen hadde ved et uhell dobbeltbooket et arrangement for gjestene samtidig som det tradisjonelle Outland-arrangementet. Jeg hadde kun en stand og fikk ingen invitasjon, så jeg var veldig usikker på hvor jeg skulle, eller kunne gå. Men jeg hadde allerede avtalt å levere album til Outland på kvelden, så jeg endte opp å gå dit.
Heldigvis var jeg ikke alene, så jeg og Über-gjengen hadde en vanvittig koselig kveld med gratis brus(øl for de som ikke liker brus) og pizza, mens vi fikk male på Outland-veggen.
Jeg har beundret denne veggen i mange år og er nærmest starstruck bare av å se på den. At jeg fikk male på den gjorde at jeg flere ganger nærmest ramlet av stigen. Godt jeg ikke drikker alkohol.

Foreviget på veggen til Outland i Bergen. Michelangelo, ta deg en bolle!

Så, nå er det høst, jeg sitter her på jernbanestasjonen i Bergen, og her blir jeg sittende i tre timer til, før toget mitt går. Det blir først Oslo for å plukke opp en kasse med album, før ferden går hjem til Stjørdal. Skjønner ikke helt hvorfor jeg skriver dette som dette nå, når dette er fortid når jeg endelig får nett, men hey, relativitetsteori, lat som jeg sender dette fra en annen planet eller noe!
Kort fortalt om årets Raptus, har jeg tre positive ting og en veldig negativ.
+Salget og erfaringen av å ha stand har stort sett vært veldig god, til tross for at det var trangt i rommet og vanskelig å få bestilt bord.
+Programmet, til tross for at jeg ikke har fått med meg så mye, virket svært interessant. Det var for min del ingen virkelig store navn i år, men flere jeg ble nysgjerrige på underveis, og det er bra.
+Det sosiale har for min del vært helt topp i år, og prikken over i-en var å få tegnet på veggen på Outland.
-Lokalet virket veldig trangt og dårlig egnet

Det har vært 10 slitsomme, men veldig morsomme dager for meg. Men nå har jeg virkelig hjemlengsel!
Sees neste år, Raptus!

Dadaph racer!Dadaph is racing!

Gjort et par andre NES-race med mine amerikanske venner. Blant annet Contra og Super C. Forhåpentligvis vil også flere som er spilt inn bli lastet opp snart. Hvor mange flere race jeg deltar på denne sommeren, vet jeg ikke, da jeg flytter til Stjørdal om ca en måned og dette vil ta enormt med tid.

Men for nå har jeg laget Youtube-headeren.

Den er der i full størrelse, for de som vil ha den som skrivebordsbakgrunn eller noe.Been racing a little more withmy American friends. A Contra race and a Super C race are up right now. I have also recorded a Mario All-Stars race and a Mega Man X race, which should be up soon. Unfortunately, I’m not sure if I have time for much more racing this summer. In about a month, I’ll be moving to Stjørdal(right across the river from Hell), near Trondheim. That’s about 550km or 350 miles from where I live now. Needless to say, this will take a lot of my time and energy.

But for now, I made the Youtube header for Let’s Racing Time:

Click the image for a full sized version and use it as a desktop background or whatever.

Dadaph ble stengt inne på Norli

I forbindelse med tegneseriens dag, hadde Arne Bye bedt meg opp til Trondheim for å være med på et stunt:
Sitte i butikkvinduet på Norli i Trondheim sentrum, og tegne hele natta.
Tok morgentoget opp på fredag, og etter en rask pizza med Arne, kjæresten hans, og Torgeir Trapnes, satt vi oss ned og tegnet klokka 18. Der skulle vi sitte i 16 timer, til klokka 10 lørdag morgen.

Det var mange som stilte seg opp for å se, både folk på vei hjem fra skole og jobb, og småbarnsforeldre. Senere på kvelden dukket det også opp mange i svært godt humør, fra de mange utestedene i nabolaget. Klokka 3 på natta døde det helt, og jeg tror ikke noen stoppet for å kikke igjen før rundt klokka 9 lørdag morgen. Skal ikke skrive hele referatet på nytt igjen, da Arne alt har gjort det.

Skal heller dele noen tegninger jeg laget, fra øyeblikket vi startet, til morgenrushet dagen etterpå:

Soppen Sondre måtte jo til. Pondus-tegninger ble det også etterhvert.

Hva slags folk stilte seg opp for å se?

Tegnet tribute til en kjent norsk tegner.

Her prøvde jeg å lage den mest awesome tegningen noensinne.

Jeg bør ikke si hvem dette skal forestille.

Russ var det mange av. Spesielt mellom midnatt og 3.

Ble tegnet veldig lite mellom 3 og 8, og ingenting som egner seg for opplasting(for dårlig). Tegningen startet igjen i takt med morgenrushet.

Denne ble tegnet iløpet av den siste timen vi satt. Jeg aner lite hva som foregikk gjennom hodet.

Lørdagen ble mest soving, og søndagen gikk med til reisen hjem, så nå har jeg endelig fått summet meg.
Stuntet var moro å være med på, men blir nok en stund til neste gang, da det var ekstremt slitsomt, ikke bare å døgne, men å måtte reise langt i tillegg.

Dadaph fikser littDadaph is fixing stuff


På tide å rydde bittelitt på siden.
Jeg spillblogger nå, i tillegg til å bruke siden til å vise frem tegninger og tegneserier og slikt, så da vil jeg ha ting bittelitt mer ryddig enn det har vært. Jeg vet ikke alle som er innom er interessert i spill, så jeg vil gjøre tegneserie-innleggene lettere å finne, i tillegg til å gjøre spill-innlegg og annet enklere å finne. Jeg må kort fortalt gå gjennom hele arkivet og kategorisere litt. I tillegg til små endringer under panseret.
Har også ENDELIG fått lagt til flere album jeg har laget og lagt til noen nye tegninger i galleriet(burde legge til flere).

Ting skjer iallefall!
Om noen har forslag til endringer, lytter jeg gjerne. Vet ikke om jeg kan gjøre alt, men greit å vite hva folk ser etter eller savner.

PST, bestemt meg for hvilket spill jeg skal skrive om. Får forhåpentligvis kommet igang med det iløpet av neste uke, men følte forrige post ble litt rushet(skrev det meste av den rett før jeg postet). Vil nok ikke ta mer enn et par uker, men jeg vil skrive godt.avis-halvside-091-okt10

Yeah, I know I’ve been neglecting my English visitors, if I have any at all.
The problem is, writing a blog in two different languages is twice as much work, if not more. So unfortunately, my blog will mostly only be available in Norwegian, for now.
I’ve started blogging about videogames mostly, and those posts will probably stay only in Norwegian. As well as random posts about what’s going in in my life. Posts about my comics and art, I might translate, as that’s what my website and my life is mainly about.

I’ll add new stuff to the site for English visitors though. More new pages in Norwegian will get a translation, and I’ll try to add a few comics in English as well. Unfortunately, for now, the gallery descriptions are only in Norwegian, because I haven’t found a way to add both languages to the gallery plugin I’m using.

Anyway, if I do have any visitors from anywhere else than Norway, I would love to hear from you. Requests, wishes and all that good stuff. I can’t promise I can deliver on everything, but knowing what my visitors want is a nice start 🙂