Bård Lilleøien er født 1982 og vokst opp i Oslo.
Debuterte i Norsk Mad 2001, og har blant annet laget Sagaen om Dadaph Serraph, Dumme sjøfugler, Soppen Sondre, Fantastisk-mann og DiS in Space.
Noen ligger ute på blant annet Nettserier, men flere ting er også samlet i album.
Enorm kjærlighet for tegneserier, animasjon, D&D og dataspill, og får aldri nok av noen av delene.
Bor med samboer i Oslo.
Hele DiS in Space bok 3: Legenden om Tellus, ligger nå ute, samlet på norsk, for alle betalende medlemmer på Patreon. Her deler jeg også en veldig kort synopse av del 4-6, som aldri blir tegnet.
Bok 3 laget jeg for å avslutte trilogien og gi serien en myk landing, til tross for at jeg egentlig hadde planlagt totalt 6 deler. Nå var jeg lei, og serien ble aldri det jeg hadde tenkt. Til tross for det, er det et verk på nesten 600 sider, og det er flere ting med historien jeg synes fungerer, så for de som tar seg tid, kan det kanskje være noe å hente der.
I det minste lærte jeg ekstremt mye(som jeg ikke skal gjøre), lærdom som jeg tar med meg videre til kommende prosjekter…
Følg meg på Patreon for smugtitter, flere digitale tegneserier, og mer!
September er straks over, og for meg var det stort sett en begivenhetsrik måned.
Jeg fikk tegnet en hel masse på et prosjekt jeg fra nå av vil referere til som «Mandumsprøven», i tillegg til at Dumme sjøfugler del 2 vil nærme seg ferdig. Vi får se om Dumme sjøfugler 2 vil finne et hjem iløpet av neste år, men foreløpig plan er å la de 24 sidene gå som en julekalender for betalende Patreon-medlemmer, med de fem første sidene som gratis smaksprøver for alle. Det koster bare en sånn amerikansk president i måneden, og man får tilgang til smugtitter i tillegg til et stadig voksende bibliotek med tegneserier på ett sted, blant annet nå de to første bøkene av DiS in Space samlet på norsk! Dumme Sjøfugler 1 kan leses i Rakkan5 eller på Patreon!
Men det viktigste for meg denne måneden var avsløringen av at Lunas tåre – Over Dal og Berg, kommer ut på ÜberPress til våren! Dette skjedde på min første tur til Raptus siden 2016!
Lunas tåre er en serie jeg startet arbeidet med sommeren 2021, til Egmonts konkurranse, i en periode jeg var ganske lei av DiS in Space og bare ville gjøre noe nytt, av det jeg følte jeg var best på – humoristisk fantasy. Siden har serien vært kasteball mellom mange forskjellige forlag, der jeg har fått høre at den både har for voksen humor og er for barnslig. Jeg synes begge disse tingene er sterke selling points, og det virker som Über er helt enig, og det er jeg utrolig glad for. Derfor er det også utrolig befriende at serien endelig har funnet et hjem!
Frem til lansering ønsker jeg å vise smakebiter av Lunas tåre. Noen har kanskje sett disse fra før, men jeg håper også å gjøre noe nytt. Noen har kanskje lagt merke til at jeg har gått veldig ut av komfortsonen min og blitt mer aktiv på Instagram. Dette er en plattform jeg prøver å ta litt ibruk for å spre ordet litt, men også vise frem hvem jeg er og hva jeg driver med fra dag til dag, ikke bare tegning, men også gaming, anime, mat, turer og japansk-læring. Så følg meg der, de som ikke gjør det fra før.
I oktober vil jeg virkelig begynne å planlegge veien mot lansering litt mer. På Patreon vil det etter planen også bli siste bok av DiS (jeg må bare samle den i en PDF), i tillegg til Dadaph kapittel 4, og kanskje noe annet også om jeg får forhørt meg litt om rettighetene?
Jeg har en lang historie med Raptus. Besøkte først som 16-åring i 1999 og møtte tegnere som Sergio Aragonés, Stan Sakai og John Buscema. Det satte så dype spor at jeg fortsatte å besøke helt frem til 2017, da jeg egentlig ikke følte jeg hadde grunn til å dra mer. Så jeg lot være noen år.
Buscemas tegning av Conan med paraply fra 1999 vil for alltid vekke gode minner i meg, selv om det bare var for to år siden… var det ikke?
Ettersom jeg nå har en bok neste år, som etter planen skulle annonseres på festivalen, fant jeg ut at jeg kunne ta det som en del av en liten ferie. Pleide å skrive disse festivalrapportene også, husker jeg, så nå som jeg har begynt å føre blogg igjen vil jeg jo ikke være dårligere enn før?
Torsdagen starter som der det alltid gjør: med et tog fra NSBVY, hvor absolutt ingenting har endret seg siden sist jeg reiste til Bergen. Etter at jeg ankommer byen halvannen time forsinket pga det vanlige strømbruddet på Ål stasjon, finner jeg pizzarestauranten Stefano rett ved hotellet (som igjen er gode gamle Holberg etter mine gode minner fra 1999 og 2001). Pizzaen gjorde godt i magen, men vondt i lommeboka.
Diavola fra Stefanos. En kan SE at denne er god!
Fredag står jeg opp grytidlig og tar trikken bort til Haukeland. Hadde hørt fra Über-Are at man bare kan gå rett opp på det høyeste fjellet byen har å by på, så det valgte jeg også å gjøre. En liten time senere står jeg på toppen av Ulriken og ser utover byen, idet de setter igang taubanen sånn at jeg kan ta en gondol ned igjen. Turen til toppen var drøye 3km, med 600 meter stigning fordelt over det de påstår er 1333 trappetrinn, men som underveis føltes som det tidobbelte. Etter en tur til Akvariet hvor jeg har tittet litt på levende sushi, setter jeg meg på hotellrommet og tegner noen timer, før jeg endte opp på det Akademiske Kvarter for å hjelpe Über-Are med å bære noen kasser gjennom de snirklete labyrintkorridorene, til der bordet stod. Stort mer av fredagen husker jeg faktisk ikke. Mener det var et åpningsshow, og at jeg pratet med en del folk. Bladde blant annet gjennom den fantastiske mappa til Paolo Mottura, hvor han hadde tegnet igjen masse kjente kunstverk og filmplakater, bare med Donald-karakterer. Med tanke på at det både var røyking, skyting og drikking involvert, synes jeg det var ganske kult at han har overlevd Disneys advokater. Ellers nøt jeg for en gangs skyld friheten det innebærer å ikke være lenket til et bord hele tiden. Etter festivalen ble det fellesmiddag på Namastey, en god indisk restaurant rett oppi gata.
Husker ikke helt hva fjellet het på ekte, men ifølge Donald er dette Bæææregn sett fra Tulriken!
Lørdagen var den store festivaldagen. Fikk faktisk med meg ganske mange av programpostene i salen, alt fra presentasjon av nyeste Overtrykk, til Dragens Øye, Ingen visste, og Chanta. Alt akkompanert av buldring fra lydprøven til bandet i etasjen under oss. Jeg hadde fått gått gjennom materialet til presentasjonen av Lunas tåre et par timer på forhånd, men var likevel såpass nervøs før jeg hoppet på scenen og kræsjet Overtrykk-presentasjonen, at jeg tror jeg gikk på før Über-Are var klar for det og faktisk kræsjet presentasjonen litt. Beklager det. Ellers føler jeg at det gikk bra. Jeg fikk sagt det jeg skulle si og satt ikke igjen med «pokker jeg glemte denne viktige detaljen» etterpå. For de som ikke var der, kan dere lese den forrige posten min eller følge meg på Patreon for mer. Helst begge deler. Lørdagen ble avsluttet med en god, men veldig dyr sushimiddag på Sumo. God sushi har de, men følte jeg kunne forsyne meg av ferskvarebuffeten på Akvariet og betale boten til samme prisen.
Tivoli var rigget for stands. Jeg likte denne løsningen, da det var behagelig temperatur og lite ekko/støy.
Søndagen gjorde jeg ikke stort annet enn å sette meg på toget og dra hjem, og dermed gikk jeg dessverre glipp av denne dagen. Kort fortalt koste jeg meg på årets Raptus. Jeg har innsett at festivalen fra 1999 ikke kommer tilbake, men med forventningene jeg hadde, fikk jeg en langt finere festival enn den i 2016. Det var intimt, sosialt og koselig.
Helgens fangst: Mantikorens Kongerike av Hiwar, nyeste Overtrykk, Ingen visste av Mac og Andreas Håndlykken, nyeste Dragens øye av Cha, samt よつばと！for japansktrening, av Kiyohiko Azuma
Var superhyggelig å prate med alle jeg pratet med. Og det var litt synd å ikke få pratet med de jeg ikke fikk pratet med. Alt i alt en fin helgetur. Vi ses neste år?
Da kan jeg endelig dele nyheten om at første bok av Lunas tåre kommer ut på ÜberPress våren 2025.
Første bok, Over Dal og Berg, følger Perle, en ensom jente som kræsjlander pappas sopelime nær byen Dalberg. Hun er en fremmed i byen, og trenger hjelp til å få reparert sopelimen og komme seg hjem fortest mulig. Dessverre for henne, er ikke byen vennlig innstilt overfor fremmede, så hun ender opp med å slå seg sammen med robotgutten Frank, og Rebekka, en jente fra vår verden, som også har forvillet seg inn dit. Sammen vil de prøve å finne ønskesteinen Lunas tåre, som de mener kan få dem hjem, men Dalbergs mørke ridder Fendrick, er også på jakt etter det samme…
Perle må finne en måte å fikse pappas sopelime.
Lunas tåre er en fantasyserie satt i landet Dumroth, 13 år etter hendelsene i Sagaen om Dadaph Serraph. Det vil naturligvis ikke være nødvendig å kjenne til den gamle serien for å lese den nye, men gamle fans vil kunne dra kjensel på enkelte karakterer.
Følg med videre for nyhetsbrev og skisser, eller bli medlem på Patreon for smugtitter og et stadig voksende tegneseriearkiv!
I likhet med første bok av DiS, hadde jeg fortsatt store ambisjoner for denne serien, men jeg begynte å ane at det kanskje ikke ville fungere. Det er mye her jeg fortsatt synes er bra, men hadde jeg laget den i dag, ville jeg gjort hele greia veldig annerledes.
Det er likevel en viktig del av min utvikling som tegner og forteller, og en del av min tegneseriekatalog jeg er stolt av, så selv om det neppe noengang blir en fysisk utgivelse, vil jeg at den skal være tilgjengelig for de som er interessert i å lese den.
Følg meg på Patreon for smugtitter, flere digitale tegneserier, og mer!
