Dadaph håndverk og hærverk

Bård Lilleøiens webside: Tegneserier, illustrasjoner og blogg

Dadaph på Raptus 2014

Dadaph på Raptus 2014

Raptus alltid vært betydningsfullt for meg. Jeg har besøkt festivalen hvert eneste år siden 1999, og det har blitt en årlig tradisjon jeg ofte har gledet meg mer til enn jul og nyttår, kombinert.
Men dessverre har jeg de siste årene hatt noen blandede opplevelser, da enkelte festivaler for min del, rett og slett har føltes kjedelige. Enten har det vært lite gjester eller program jeg har vært interessert i, eller liten aktivitet på eller rundt standen min. Ofte en kombinasjon. Både 2012 og 2013 var, for min del, veldig tamme år, til tross for egne programposter og albumutgivelser. Da jeg for ett år siden skrev om opplevelsen på fjorårets festival, var jeg ikke nådig i å nevne hvor mye jeg mislikte, og da spesielt det nye festival-lokalet. Det var faktisk såpass at jeg begynte å tenke på om jeg i det hele tatt skulle fortsette å komme, dersom jeg ikke skulle ha en utgivelse et år.

Raptus var altså tilbake på et lokale jeg var svært misfornøyd med ifjor.

Raptus var altså tilbake på et lokale jeg var svært misfornøyd med ifjor.

Jeg hadde med andre ord ganske lave forventninger til årets Raptus. Jeg tok inn på et godt hotell og sørget for å gjøre planer for å kose meg mest mulig under selve oppholdet, sånn at jeg likevel fikk turen, og dermed kunne ta festivalen slik den kom.

Men heldigvis, heldigvis, hadde jeg det faktisk helt fantastisk i år. Hvorfor?… jeg kan egentlig ikke sette fingeren på en bestemt grunn, men kan jo dele hele opplevelsen om oppholdet mitt.

Torsdag
Vel, festivalen startet ikke før fredag, men for meg startet turen på torsdag. Siden jeg ville fokusere mest på Bergensturen og oppholdet, bestemte jeg meg for å ta morgentoget, både slik at jeg fikk med meg Bergensbanen i sin fulle prakt – i dagslys (nå er det gjerne mørkt allerede på Finse om man tar ettermiddagstoget), og slik at jeg kunne gå rolig rundt I byen på ettermiddagen, og få meg en god middag, Noe jeg også gjorde.

Toget gjorde en stopp på den sjette planeten i Hoth-systemet for å plukke opp flyktende opprørere.

Toget gjorde en stopp på den sjette planeten i Hoth-systemet for å plukke opp flyktende opprørere.

På kvelden, tok jeg også turen innom Barbarista for å hilse på kjente. Men ettersom jeg ikke er noe utelivsmenneske, og fordi jeg ble ganske trøtt tidlig, dro jeg etter en Solo servert i et deilig kaldt glass rett fra fryseren. Og før noen kritiserer meg for å være usosial: det er slik jeg trives best. Jeg liker å prate med venner og kjente, men på et utested der det serveres alkohol og musikk, blir jeg ekstremt fort sliten i hode og sjel, jeg klarer rett og slett ikke koble av, så jeg pleier å dra mens leken fortsatt er god.
Og uansett trengte jeg noe tid på å slappe av på hotellrommet.
Sov som en stein.

Fredag
Første festivaldag starter sent, ettersom det er fredag. Det er gjerne lite på programmet og lite som skjer, men samtidig er jeg veldig glad for at den er der, da man får tid til å sette opp og bli kjent uten at det går utover salg.
Dagen ble brukt til å traske rundt i Bergen med Fantastiskmann-forfatter Fredrik Jullum, som også hadde sagt seg villig til å hjelpe meg med å passe bordet litt på selve festivalen.
Bordet mitt var i andre etasje, samme rom som sist, men denne gang var jeg plassert rygg-i-rygg med Über-gjengen, noe jeg likte svært godt, da jeg sjeldent følte jeg ble sittende helt alene. Var litt trang gang rett foran meg, men jeg hadde fått en hjørneplass, som gjorde at bordet mitt ble godt eksponert til en større åpen plass foran området de store internasjonale tegnerne satt. Dette rommet var godt utnyttet i fjor, og kanskje enda bedre i år.

 Standen min. Litt trangt i passasjen, men jeg følte jeg fikk utnyttet hjørnet, der det var god plass, ganske godt

Standen min. Litt trangt i passasjen, men jeg følte jeg fikk utnyttet hjørnet, der det var god plass, ganske godt

Hadde også god utsikt til skjermen som viste hva som skjedde på hovedscenen, noe som var veldig kjekt iblant. Blant annet hadde jeg planer om å gå og se Rodney Ramos prate om tusjing(da han er en EKSTREMT dyktig tusjing, og jeg gjerne vil plukke opp noen tips av de proffe), men det var mange folk rundt bordet mitt da showet startet, så jeg lot være. Men jeg kunne fortsatt følge tusjingen hans fra storskjermen. Hadde det bare vært lyd også, ville det ha vært perfekt.
Etter at ting var ferdig, ble det pizza med Über-gjengen, noe som var både intimt og koselig, før jeg tok nok en tidlig kveld.
Sov som en død.

Lørdag
Den mest aktive dagen, er naturligvis lørdag. Det er flest folk innom, programmet er gjerne spekket med interessante ting, og bare få av tegnerne er bakfulle.
Syntes selv programmet var veldig heavy med å plassere ting mellom 13 og 17. Mye jeg var interessert i kræsjet med andre ting jeg var interessert i. Jeg visste jeg sansynligvis måtte bli sittende på standen det meste av tiden uansett, men det er ofte surt å velge mellom programposter, når man senere på kvelden plutselig ikke ser noe spesielt man er interessert i å se. Men det er egentlig veldig naturlig, da en festival på Raptus’ størrelse må kjøre parallelle programmer.
Det jeg på forhånd syntes var verre var hvordan Über-presenatasjonene, på tre timer, kræsjet med tre av de kanskje mest publikumstrekkende programpostene av dem alle: Lunch(som hadde en egen festivalplakat), Peer Gynt og ikke minst Krüger og Krogh. Au.
Men utrolig nok, til min store overaskelse, var det mange folk som hadde valgt Über over Lunch(som også er en serie jeg liker veldig godt, bare så det er sagt). Selv ble jeg plassert litt i barnerommet for å tegne litt for de minste et kvarters tid. Noe som var totalt uforberedt fra min side, men de så ut til å like de dumme sjøfuglene, kattene og hundene jeg tegnet.

Noen fotograf er jeg ikke. Dette ble ikke det beste bildet av Über-standen, men det ble det eneste som av en eller annen grunn ikke er vanvittig uskarpt.

Noen fotograf er jeg ikke. Dette ble ikke det beste bildet av Über-standen, men det ble det eneste som av en eller annen grunn ikke er vanvittig uskarpt.

Klokka 14 var det tid for min egen presentasjon, som jeg ikke hadde forberedt meg noe særlig til. Det gikk heldigvis greit, da jeg for det meste viste frem album, snakket litt om hele Dadaph-sagaen, og i tillegg viste noen skisser til kommende prosjekter.
Det kuleste som skjedde her var at Kim Holm kom inn, og malte fanart mens jeg snakket. Bildet så jeg ikke før jeg var ferdig med å bable, men det ble utrolig kult. Var faktisk helt rørt. Bildet er på nåværende tidspunkt pakket godt ned, men jeg regner med å oppdatere dette når jeg kommer hjem og pakker ut bildet på onsdag/torsdag.
Det var også godt med folk i salen, og i de to timene etter presentasjonen, solgte jeg helt vanvittig godt. Jeg solgte faktisk svært godt hele dagen, og endte opp på hele 38 album, noe som er en klar personlig rekord(iløpet av 2011, mitt tidligere sammenligningsgrunnlag solgte jeg 24). De fleste av disse var det nye albumet, til folk jeg gjenkjente fra tidligere, men det gikk også mye av de tidligere albumene, og da ikke bare 1 og 2, som gjerne selger best.
Da dørene stengte, var jeg usikker på hva jeg egentlig skulle. Jeg vurderte til og med å gå på banketten(som denne gangen fristet med en tur opp på Fløyen, som for min del virket langt mindre klaustrofobisk enn fjorårets båt-tur), men jeg droppet det, og gikk isteden med Über-gjengen igjen, og spiste god mat på en Thai-restaurant et steinkast unna Barbarista. Og ettersom Arild Wærness var betatt av mine Spider Woman-parodierende rompetegninger, inviterte han meg inn dit for å tegne på rompebordet, der mange andre tegnere også hadde tegnet sine romper. Jeg likte spesielt hopperompa til Thierry Capezzone.
Sov som en rompe.

Søndag
Dette er dagen derpå. Har hørt historier om tegnere som spyr i hotellkorridorer, knuser toaletter, og lignende. Selv var jeg centimeter unna å uheldigvis miste tannbørsteglasset i gulvet, men det gikk heldigvis bra, slik at jeg ikke måtte ned i resepsjonen og forklare hvordan jeg hadde trashet rommet mitt. Til tross for at jeg hadde sittet til 2 natta før og signert album på rommet, var jeg overaskende frisk og rask. Og folk lurer på hvorfor jeg ikke drikker?
Søndagen er uansett ganske treig salgsmessig, og det gikk ikke unna så mange album denne dagen, men det var som forventet.
Heldigvis var ting alt annet enn kjedelig. For å få tiden til å gå på standen, og for å prøve å tiltrekke nysgjerrigheten hos folk, hadde jeg kjøpt en billig A4-blokk, som jeg satt og tegnet i. Det virket, og folk kom ofte og tittet, og noen lurte også på om de kunne få noen av tegningene(noe de fikk, og som flere ganger resulterte i album-kjøp).
I mangel på motiv, kikket jeg på festivalplakaten som Thomas Yeates, også en helt fantastisk tusjer, hadde tegnet, og bestemte meg for å lage min versjon.

Litt lav kvalitet, da alt jeg har tilgang til før jeg kommer hjem er et lite kamera. Denne scannes og kommer i bedre kvalitet om noen dager.

Litt lav kvalitet, da alt jeg har tilgang til før jeg kommer hjem er et lite kamera. Denne scannes og kommer i bedre kvalitet om noen dager.

Det endte opp med at denne ble vist frem til Yeates, som umiddelbart ble ekstremt begeistret. Jeg lovet ham å sende en kopi over mail straks jeg kom hjem, men han stoppet ikke der. Han mente stilen min minnet ham om Sergio Aragonés, og hintet til at han ville vise ham tegningen. Jeg ble lamslått. Aragonés er en tegner jeg har sett opp til siden barndommen, da jeg leste både Mad og Groo. Jeg ble helt betatt av å se ham tegne på Raptus-toget i 1999, og et av mine aller beste Raptus-minner er hvordan Aragonés under frokosten på hotellet, laget en tegning til meg i en Groo-bok. Yeates tok også frem, og solgte meg et par seriehefter han hadde laget I samarbeid med Aragonés, Groo vs Conan. Jeg ble stående og prate litt både med Yeates, og også Rodney Ramos og Mike Collins, som begge satt like ved. Ramos mente i tillegg jeg var en dobbeltgjenger av en venn av ham, og ville ha et bilde.
Men alt som er godt måtte selvsagt slutte. Det nærmet seg stengetid, og det føltes ekstra vemodig å måtte pakke ned. Der jeg ifjor satt og stirret på klokka for å få tiden til å gå før nedpakking, satt jeg nå og ville bare sitte “fem minutter til!”
Til min glede, var avslutningsshowet tilbake, og da det ble lovet frempek til neste Raptus, gikk jeg selvsagt inn for å se.
Jeg endte opp i en slags tegneduell med Simon S. Andersen fra D-Pad Studios (takker for skyssen i 2011, jeg gleder meg fortsatt til Owlboy). Han skulle tegne superhelten “Viking Man”, mens jeg skulle tegne sidekicken “Prequel Guy”. Disse navnene var bestemt av publikum, og jeg var helt forferdet, da “prequel” er et ekstremt abstrakt begrep, iallefall i forhold til “viking”.
Heldigvis er kraften sterk med meg, og jeg tegnet både det beste jeg kom på fra de verste prequelene jeg kom på: Darth Maul som står ved siden av det avhuggede hodet til Jar Jar. Det gjorde publikum glade.

Temaet for avslutningsshowet var superhelter. Her er Rodney Ramos' Potato Man ved siden av Bruno Gazzottis tolkning av sidekicken French Fries.

Temaet for avslutningsshowet var superhelter. Her er Rodney Ramos’ Potato Man ved siden av Bruno Gazzottis tolkning av sidekicken French Fries.

Vi fikk også dato på neste års Raptus, i tillegg til at vi fikk vite de bekreftede gjestene. Selv ser jeg virkelig frem til Yoann, som tegner dagens versjon av Sprint.
Jeg takket for meg, og etter en god pizza på Kafe Spesial, med Fredrik Jullum, gikk jeg på hotellrommet.
Sov som en steindød rompe.

Alt i alt…
… hadde jeg en svært god festival. Den beste jeg har hatt på mange år. Jeg vet heller ikke nøyaktig hva som gjorde ting bedre i år enn ifjor. Kanskje det var mer jeg følte var interessant på programmet. Jeg syntes gjestene var hakket mer spennende og mer variert. Det var heller ikke like mye trengsel i lokalet, men det kan skyldes mangel på en skikkelig publikumsmagnet(noe som i seg selv er noe som trengs, iallefall på lengre sikt).
Likevel er det rom for forbedrelse. Litteraturhuset fungererte i år som lokale, men jeg står på mitt når jeg sier jeg frykter hva som vil skje dersom en publikumsmagnet kommer dit. Hva om for eksempel plutselig Don Rosa kommer tilbake, og folk hverken kommer opp eller ned trapper? I et slikt tilfelle, håper jeg festivalen vil foregå et annet sted. Gratis inngang kan virke fristende, men folk som har som mål å komme til Raptus, betaler inngang uansett, vi som har reist langt, betaler inngang(vel, ikke jeg, for jeg har bord, men jeg betalte gladelig for det). Som jeg så i Kristiansand, var ikke det å ta 50 kroner i inngangen noen sperre for nysgjerrige forbipasserende. Disse var også ekstremt kjøpeglade, ettersom de allerede hadde betalt for å komme inn.

Hørte også historier at standene nede i første etasje ikke solgte så godt, da det i det hele tatt var få folk som tok turen innom det rommet. Tror det kunne fungert godt med et trekkplaster innerst her, slik at folk tok turen også hit. Hadde jeg blitt plassert der selv, ville jeg hatt en ekstrem annen opplevelse på festivalen.

 Inne blant bruktboder og tegneutstyr, fant jeg skaperne av det utrolig lovende prosjektet Grappleseed, et prosjekt som kunne trengt og fortjent litt mer fronting enn dette, etter min mening.

Inne blant bruktboder og tegneutstyr, fant jeg skaperne av det utrolig lovende prosjektet Grappleseed, et prosjekt som kunne trengt og fortjent litt mer fronting enn dette, etter min mening.

Men aller mest, savner jeg kanskje et skikkelig vrimleområde. Spesielt cosplayere i store kostymer, kan være vanskelige å komme rundt, når de ofte står i korridorer og trapper, da de egentlig ikke har noe bedre sted å stå. Det var heller ikke sjeldent disse kom løpende og hoppende rundt, og flere dyttet bordet mitt unna for å få bedre plass(og jeg satt allerede ganske trangt).
Igjen ble det også spilt overdøvende høy musikk fra skjermen som viste hovedscenen. Uten at jeg helt skjønte hvorfor. Cosplayerne som var interessert, var jo allerede på plass, og disse høytalerne var alltid dempet når det var annet program, som kanskje kunne være interessant å få med seg. Det burde gå an å sette lyden slik at man kan høre prating om man følger med, men samtidig at det ikke er til sjenanse?
Og igjen vil jeg fronte ideen om å premiere cosplay av figurer som enten er norske eller er tilknyttet noen av gjestene. Rodney Ramos var til stede, så hvorfor så vi ingen Spider Jerusalem vandre rundt, for eksempel?
Det er mange dyktige cosplayere, så jeg tenker ofte på hvor kult det er for oss serieskapere dersom vi plutselig faktisk ser et cosplay basert på en av våre figurer. Igjen vil jeg si meg villig til å stille opp med å premiere beste Dadaph-cosplay eller Avis Maritima Stulta-furry med ting som originaltegninger. Og jeg er neppe alene, håper jeg?
Selvsagt må folk cosplaye akkurat det de har lyst til, men det ville vært gøy å se noen gå rundt som Pondus, Kjell, eller Gonzales. Og hva skjedde med paraden? Jeg husker lørdagsparaden fra de første årene jeg var på Raptus, fra tiden før cosplay het cosplay(mener vi kalte det karneval eller noe?), der folk i kostymer gikk en tur til torget og tilbake, og gjerne dro med seg nysgjerrige. Sånt var kult, og med tanke på potensialet det er i cosplay, synes jeg det kan, og bør utnyttes mer, til både festivalens og cosplayernes fordel.

Jeg tror også det kan være veldig greit å også ha publikumstrekkende programposter langt utpå søndagen. Da slipper man at alt er klumpet sammen midt på lørdag, og man får til og med kanskje godt besøk på avslutningsshowet, slik jeg husker det har vært tidligere år. Jeg likte derimot veldig godt at de lokket med å fortelle om neste års festival allerede nå, da jeg synes de iløpet av dette året har vært ganske tilbakeholdne og sent ute med informasjon.

Ellers takker jeg for meg, og takker for det som for min del kanskje var beste Raptus siden… 200X? Raptus-følelsen var så absolutt tilbake. Begynner å bli en del år siden jeg virkelig har hatt det så bra under det hele, men nå håper jeg det fortsetter.
Stå på!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


*