Dadaph håndverk og hærverk

Så har jeg bestemt meg for å spille gjennom alle Zelda-spillene, og skrive litt om dem.
Først ute er jo spillet som startet det hele, The Legend of Zelda på NES.

Slik ser spillkassetten ut. Fra første gang jeg så den, skjønte jeg at noe var spesielt. Spillet var jo laget av gull!

Zeldas plass i spillhistorien kan virkelig ikke undervurderes. Det sies at uten Zelda, ville det ikke eksistert noe GTA. Og selv om det ikke er det første eventyrspillet av denne typen(Adventure på Atari hilser), er det utvilsomt det folk flest kjenner til.

Selv kom jeg ikke over spillet før i starten av 1992. Jeg hadde akkurat sittet lenket til en tannlegestol noen timer, for tannregulering. Alt gjorde vondt, men hey, jeg fikk selv gå på lekebutikken på Steen og Strøm i Oslo og velge et spill. Det var en automat med 25 spill satt opp, og jeg fikk prøvd en del, blant annet Mega Man 2, som virket gøy. Det var derimot ett spill som så helt fantastisk ut.
Spillet het Dragon’s Lair. For en grafikk! Spillet var helt dass å spille, og jeg kom meg ikke over broen i det første skjermbildet, men dette spillet ville jeg ha.
Men så, i en såkalt “divine intervention”, kom en av de som jobbet i butikken og viste meg Zelda-spillene. Jeg fikk prøvd begge som hadde kommet ut til da, og ble helt hektet på det første.
Det ble heldigvis Zelda denne dagen, og ikke Dragon’s Lair. Så nå lurer jeg bare på hvor jeg skal sende takkeblomstene.

Dette spillet ble heldigvis byttet ut med Zelda, den skjebnesvangre vinterdagen i 1992. Video av Angry Videogame Nerd

I spillet styrer man den grønnkledte guttungen Link. Tittelfiguren Zelda, er allerede blitt kidnappet av den onde Ganon, og målet er å samle de åtte fragmentene som danner visdommens Triforce, for å så klare å beseire Ganon, befri Zelda, og redde landet Hyrule.
Ingenting komplisert, men spill fra denne tiden hadde bokstavlig talt ikke plass til å fortelle lange historier. Tekst tar plass, og slik plass var bedre forbeholdt koding og grafikk, da spillkassetter ikke kunne romme spesielt mye. Dermed var en enkel “damsel in distress”-historie en logisk ting å benytte, da folk allerede har et forhold til slike fra eventyr.
Det meste av tillegg til historien, fant man i spillets manual.

Karakterer som Impa, dukker kun opp i spillets bakhistorie i manualen. Om ikke spilleren gjennom egen fantasi, tolker den gamle konen Link møter flere steder, som Impa. NES-spill krever ofte en del fantasi for å fylle igjen plottet som mangler.

Det som gjorde, og fortsatt gjør det første Zelda-spillet så bra, er friheten. Når man starter, er så godt som hele Hyrule allerede åpent, og med få unntak, kan man gå og finne hvilken som helst av de 8 pyramidefragmentene allerede fra starten, om man klarer å overleve, selvsagt. Spillets åtte huler blir stort sett tøffere og tøffere, men for hver hule man fullfører, blir Link bittelitt sterkere, ved at han får mer livsenergi. Mer livsenergi betyr også etterhvert at man kan bære sterkere våpen. Ved å utforske Hyrule, kan man også finne gjenstander som skjold, rustning, bomber, og andre ting som gjør overlevelse lettere.

Allerede fra første skjerm, er spillet åpent. Man kan gå nordover, østover, vestover, eller inn i hulen for å få sverdet. Og om man ikke regner med den siste kampen mot Ganon, er det faktisk fullt mulig å komme seg gjennom spillet uten sverdet.

I dag kan spillet kanskje virke litt kryptisk og overveldende på nye spillere, selv om det egentlig ikke er slik. Spillet har noen enkle regler, og dersom man er klar over disse, blir ting veldig fort mye lettere å forholde seg til:

• På oververdenen er det kun en hemlighet eller hule per skjerm. Hemligheter er oftest gjemt i trær eller klippebiter som peker seg litt ut fra de andre tingene på skjermen. For eksempel, om man ser et enslig tre i en blindvei, er det mye mer logisk å prøve å brenne det, enn å ta alle de andre trærne.
• Om man er i vanskeligheter i en hule, gå ut og ta en annen, eller utforsk. Bli sterkere og kom tilbake senere. Noen huler har monstere som er tøffere enn andre, men alt er overkommelig med litt trening. Dette er ikke et vanskelig spill, selv om de senere hulene krever litt mer av presisjon og reflekser.
• Ha alltid med medisin. Tidlig i spillet får man en lapp man kan vise til en gammel kone, for å kunne kjøpe medisin. Ha alltid med en flaske, da disse gir tilbake all energi man har tapt. Et langt bedre alternativ enn å starte hulen på nytt.
• Spar på nøklene. Nøkler man finner, kan brukes mellom alle hulene. Ikke alle nøklene må brukes, man kan ofte bombe en vegg istedenfor å låse seg inn. Om man kjøper en nøkkel i butikk, koster den 80 rupees. 4 bomber, koster 20 rupees, og finnes ofte på fiender. Enkel matte, bomber er utrolig mye billigere, selv om man sløser noen, bare for å unngå en låst dør. Snarveier gjør også at man kan unngå flere av de vanskeligste rommene i spillet.
• Lytt til hva folk har å si. Det er ikke mange figurer som gir hint i spillet, men der man finner dem, kan selv kryptiske og gåtefulle hint være akkurat det man trenger å vite. “GO UP, UP, THE MOUNTAIN AHEAD”, betyr nettopp at man bør gå oppover noen ganger, om man ikke kommer opp fjellet. Enkelt og logisk. I spillets første runde, er det ingenting vitalt som er krypisk gjemt og ikke hintet til.
• Ikke spill spillets andre runde, om du ikke hater deg selv. Zelda har to runder. Klarer man spillet en gang(eller skriver Zelda som “passord” på navneskjermen) kommer man til runde 2, hvor alt er rearrangert og MYE vanskeligere. Spilldesigner Shigeru Miyamoto ser kanskje ut som en hyggelig fyr, men en gang på 80-tallet hadde han en særdeles dårlig dag og bestemte seg for å hevne seg på verden ved å skape Zelda runde 2. Dette er kanskje det mest urettferdige, vanskelige og generelt jævligste delen av et NES-spill jeg har vært borti. Og jeg har som nevnt vært borti Dragon’s Lair.

Ok, da, vi fikk litt hjelp da vi var små. Dette kartet fulgte med spillet. Det hintet til noen av hemlighetene, men var på ingen måte komplett. Jeg klarte spillet da jeg var 9 år, da ingen visste hva internett var. Klarer du det samme, eller lar du deg beseire av en 9-åring?

Ellers er det en glede å vite at spillet fortsatt er veldig spillbart, lett å komme inn i og fint for også nyere spillere, som vil ha en liten utfordring og er nysgjerrig på hvor Zelda-serien startet.