Dadaph håndverk og hærverk

Bård Lilleøiens webside: Tegneserier, illustrasjoner og blogg

Dadaphs spill man må spille: Chrono Trigger

Dadaphs spill man må spille: Chrono Trigger

En stund siden sist jeg skrev om spill, av diverse grunner. Skylder hovedsakelig på flytting og overdose tegning.
Uansett, tiden er kommet til et spill jeg har spilt igjen hver eneste høst siden 1998. Et spill jeg aldri klarer å bli lei, til tross for at det tilhører en spillsjanger det er lett å bli lei. Et spill som var ekstremt forut for sin tid.

CT-boks
Jeg snakker selvsagt om Chrono Trigger.

Jeg hørte først om dette spillet da jeg leste det norske spillbladet Power Player på 90-tallet. Power Player var en oversettelse av svenske Super Power(det var tidligere gitt ut 3 blader under Super Power-navnet også i Norge), og var et blad som alle oss som abonnerte på Nintendo Magasinet fikk da NM gikk under i 1994.
Noe Power Player gjorde, var å rette søkelyset mot spill som aldri kom til Norge, såkalte “rollespill”. Jeg husker jeg leste om spill som Final Fantasy og Breath of Fire, spill som så episk kule ut, men som jeg aldri ville få spille fordi jeg bodde i Norge, hadde en europeisk SNES, og ikke turte risikere å ødelegge maskinen med å bruke diverse dingser som brøt opp sonesperren.

nm-siste
Siste nummer av Nintendo magasinet, før Power Player tok over. Etter dette gikk det bare nedover, iallefall ifølge “Svært misfornøyd og ikke minst forbanna leser”.

Men det var ett spill som virkelig pirret interessen min mer enn de andre.
Spillet var på enorme 32 megabit(4mb), det var designet av en rekke japanske stjernenavn jeg ikke kjente til, men hey, tegningene til Akira Toriyama så jo kule ut.
Dessverre ble dette spillet aldri sluppet i Europa før i 2009, 24 år etter artikkelen i Power Player. Jeg måtte ta til takke med det langt svakere(men likevel brilliante) Secret of Mana, et action-RPG som faktisk ble sluppet i Europa.
Men så oppdaget jeg noe som het “emulatorer”, programmer som lot meg spille alt jeg ville av SNES-spill på PCen.
Nå var jeg ikke i tvil om hva jeg måtte prøve. Chrono Trigger ble lastet ned rett etter skolestart i 1998, og de følgende ukene satt jeg klistret. Det skuffet ikke, og jeg kunne si allerede da at dette var en av de beste spillopplevelsene jeg hadde hatt.

Men hva gjør egentlig spillet så bra?

dq1
Dette er Dragon Quest, JRPGenes stamfar. Dessverre et eksempel på et spill som ikke har aldret særlig bra.

Chrono Trigger er et japansk rollespill, et såkalt JRPG. I motsetning til vestlige rollespill, som gjerne er veldig åpne, har JRPG tradisjonelt fokusert på å fortelle en noenlunde lineær historie, mens man bygger karakterer og karakter-relasjoner. Spill som Dragon Quest og Final Fantasy formet sjangeren, inspirert av vestlige D&D-spill, og sjangeren har siden fulgt en veldig tradisjonell oppskrift, der forsøk på fornyelse ofte har vært veldig mislykkede. Selv nyere JRPGer, som Pokemon-spillene, har holdt fast med tradisjoner som “random battles”, der man automatisk møter på usynlige fiender etter et tilfeldig antall skritt.
Det som gjorde Chrono Trigger så unikt, for 1995 å være, var at det brøt med veldig mange av de fastsatte JRPG-tradisjonene, og lykkes med ting sjangeren fortsatt sliter med å perfeksjonere.

ct-battle
Tro det eller ei, men heltene ble overfalt av to steiner og en apekatt med vinger.

Spillet har ingen tilfeldige kamper. Man ser fiender på kartet, og iblant ligger de i bakhold, men man ser dem iallefall før kampene starter. Når en kamp starter, flytter man seg ikke til en egen kampskjerm, men man slåss direkte på kartet. Posisjonene til karakterene har faktisk noe å si for utfallet av kampen. Alt føles veldig naturlig og flytende. Hver av de 6-7 karakterene man styrer tilfører noe unikt, og ved å prøve ut forskjellige kombinasjoner av karakterer, er det alltid et nytt angrep å oppdage. Spillet er enkelt nok til at ingen kombinasjon med karakterer er feil, og man trenger heller ikke “grinde”(gå frem og tilbake og slåss mot samme fiendene igjen og igjen for å bli sterkere) ett eneste sekund.
Legg til god grafikk, helt fantastisk musikk, gode karakterer og en spennende og unik historie, har man utvilsomt en klassiker.

ct-characters
Seks av spillets syv hovedkarakterer. Lar sistemann være en overaskelse. Fra venstre: Frog, Ayla, Lucca, Robo, Marle, Crono. The usual suspects.

Spillet starter i år 1000, når gutten Crono og vennene hans, Marle og Lucca ved et uhell klarer å forflytte seg i tid, til år 600. Marle blir ved et uhell forvekslet med en av sine forfedre, og utsettes dermed for tilbake-til-fremtiden-syndromet, der hun bare forsvinner, helt til den forhistoriske slektningen er reddet. Man virvles opp i et komplott mot den onde trollmannen Magus, og ender senere opp i år 2300, hvor verden har gått under. Det viser seg at et monster kalt Lavos, som tilsynelatende er skapt av Magus, ødela verden i år 1999. Heltene bestemmer seg da for å stoppe Magus. Men er ting virkelig så enkelt som det virker?

ct-magus
Ca halvveis gjennom spillet, ender man opp i en klimatisk kamp mot Magus. Spiss sverdene, han er en tøffing!

Man bruker mye tid på å reise frem og tilbake i tid. Selv om plottet er lineært, får man ofte følelsen av at ting man gjør har en virkning på historiens gang. Etterhvert som historiens tråder nøstes opp, vil man se at det ligger et imponerende detaljnivå i selv de små hendelsene. Det er nok av twister og overaskelser. Og ettersom målet er å stoppe dommedag, hvorfor ikke bare dra til år 1999 og utfordre Lavos direkte? I et annet JRPG, ville man funnet mange unnskyldninger på hvorfor dette ikke er mulig, men i Chrono Trigger kan man faktisk hoppe rett til spillets slutt, om man føler seg sterk nok. Spillets over 10 forskjellige sluttssekvenser(med variasjoner) blir derimot bedre og bedre jo mer historie man nøster opp før Lavos beseires.

lavos
1999: Anybody not wearing 2 million sunblock is gonna have a real bad day.

Kan i tillegg nevne at spillet er forholdsvis kort. Det tar meg rundt 10 timer fra start til mål, men for nye spillere må man regne med kanskje 20-25 timer, om man bruker tid på å utforske og finne alt. Den gode stemningen, musikken, og det å prøve ut nye karakterer og taktikker, samtidig som jeg prøver å slå min egen tid, gjør at jeg ennå ikke har klart å gå lei.
Spillet var virkelig forut for sin tid, og føles fortsatt ferskt i dag. Det er lett å komme inn i selv om man aldri har rørt et lignende spill før, og selv historien som fortelles er spennende. Derfor er Chrono Trigger et spill jeg vil anbefale, selv til folk som vanligvis ikke spiller eller liker denne sjangeren.


Spillets åpningsteaser viser mye hva spillet har å by på.

Skal man kjøpe spillet i dag, har man to muligheter: originalversjonen ligger ute på Wii Virtual Console. Denne er uendret fra spillet som ble sluppet i USA i 1995.
Ellers kan man gå for DS-versjonen. Denne versjonen har nye animerte mellomsekvenser, som jeg ikke føler tilfører noe annet enn å fortelle den samme historien to ganger. De kan heldigvis skrus av. DS-versjonen har også to helt nye huler, som dessverre er grusomme å spille. Men om man styrer unna disse, vil jeg si DS-versjonen er god. Oversettelsen som brukes er ny, og er mye mer trofast til den japanske originalen enn den første oversettelsen.
Spillet fikk også en oppfølger til Playstation, kalt Chrono Cross, men jo mindre vi sier om det makkverket, des bedre.

epoch1
Tidsmaskinen Epoch, ikke like tøff som en DeLorean, men den får duge.

Neste gang skriver jeg vel om det femte spillet jeg regner som “best game ever”. Noen som kjenner meg som retrofan vil kanskje bli overasket over at dette er et etter forholdene nytt spill, men jeg har ennå ikke møtt noen som ikke har likt spillet.

… etter at jeg har spilt gjennom årets runde med Chrono Trigger.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


*