Tag Archives: akihabara

Dadaph i Japan

Har aldri vært fan av å reise mye, men Japan har alltid vært et av drømmemålene. Så da noen venner i september luftet at de hadde tenkt å dra, benyttet jeg endelig muligheten til å kaste meg på turen. Og to måneder med taiming og tilrettelegging senere, satt jeg på flyet ut av tåkeinfernoet Gardermoen.

Lørdag 3. november – flytur!

Hadet, Norge!

Aldri vært særlig fan av å fly, og jeg har unngått det så mye som mulig. Faktisk har jeg ikke sittet på et fly siden 2000, så det var overaskende mye nytt, spesielt en utrolig plagsom sikkerhetskontroll.
Men straks flyet passerte tåkehavet, glemte jeg helt skrekken, og begynte å nyte utsikten.

Det ble flybytte i Helsinki, over til et mye større fly. Siden jeg fikk sete ved en av midtgangene, og ikke kunne sove i et trangt og ubehagelig under konstant turbulens og motordur, satt jeg og spilte Dark Souls hele turen isteden, samtidig som jeg satt og fulgte med på kartet, og la merke til hvordan flyet strategisk fløy i en stor bue rundt Nord-Korea.
Kanskje ikke det lureste å gjøre på en 9-timers flytur, men har døgnet før.

Det første jeg ser på Kansai International Airport, ja, da vet jeg at jeg er på rett sted…

Søndag 4. november – Osaka!

De har Lego-land der også!

Flyet landet klokka 10 om morgenen japansk tid, som tilsvarte 2 på natta norsk tid. En slitsom tur, men eventyrene rundt på flyplassen, hvor vi plukket opp pass for JR-tog og tbaner, gjorde at jeg våknet igjen.
Flyplassen var bygget på en enorm kunstig øy uti sjøen, så det var nærmere en time med tog inn til Osaka, og deretter en rekke tbane-bytter før vi havnet på Apa-hotellet ved Higobashi, midt i sentrum, om en kan kalle det et sentrum.

Hvalhai…

Osaka var til da den største byen jeg noensinne hadde vært i, og føltes som en nesten endeløs sjø av skyskrapere noen hadde kastet inn, tett ved hverandre.
La straks merke til hvor rent alt var, og stille. Jeg klarer knapt en tbane-tur gjennom Oslo uten å bli sliten, men tbanen i Osaka var merkelig stille og rolig til tross for at det var mange flere mennesker.
Etter å ha slengt fra oss bagasjen på hotellet, dro vi til Osaka Akvarium, som var et enormt bygg med akvarier i mange etasjer. Spesielt imponerende var det midterste bassenget, hvor det svømte blant annet to hvalhaier.

Kræsjet en times tid på hotellet, før kursen gikk til et spisested ved Namda, sentralt i byen. Yakiniku var planen, japansk bordgrill, hvor en velger ut rått kjøtt fra en meny, og griller selv. Masse godsaker.
Merket omsider også den negative siden av japansk røykelov. Gatene er tomme for røyk, men kan dessverre ikke si det samme om enkelte av restaurantene, spesielt ikke sent på kvelden. Hver gruppe satt heldigvis i små båser, men det hjalp ikke mot den dundrende hodepinen som etterhvert kom fra utrolig dårlig luft.

Utekveld i Osaka, oppsummert…

Mandag 5. november – Nara og Kyoto!

Å spise hotellfrokost er vanligvis en ganske god opplevelse, men denne opplevelsen nådde bokstavlig talt nye høyder da vi satt og spiste på taket av hotellet, på 30 etasjer! En miks av tradisjonell japansk frokost med stekt makrell og ris, og mer vestlig mat som egg og bacon.

30 etasjer, og likevel ikke blant de høyeste byggene i nabolaget.

Det ble heldigvis nok søvn til at jeg var noenlunde opplagt da vi tidlig neste morgen satte kurs for Nara, en liten by øst for Osaka. Her dro vi først til Todaiji-templet, kjent for sine tamme hjortedyr, som ikke bare var tamme, men vanvittig innpåslitne. Var vitne til at flere begynte å angripe lommene på intetanende turister.
Tempelet var en enorm trebygning som blant annet huser en svær Buddha-statue.

Hoyruji, ikke bare et tempel, men nesten som en hel liten by…

Videre dro vi mot Horyuji, som ikke bare er ett tempel, men nesten som en liten tempelby litt utenfor Nara. Et sted man fint kunne brukt en hel ettermiddag, men folk begynte å bli sultne og utålmodige, og i tillegg prøvde vi også å presse inn Kyoto på samme dagen, som kanskje ikke var det smarteste.
Drar jeg tilbake til Japan og får sjansen, blir det fint en hel dag i Nara, for der var det mye gøy å se.

Ca tre kvarter med tog nordover ligger Kyoto, den gamle keiserhovedstaden. Det er allerede noen timer inn på ettermiddagen, så vi bestemmer oss for å ta drosje rundt for å få med oss kanskje to severdigheter før det blir mørkt.
Skal nevnes at drosjene i Japan er ganske små, men vi fire som var på turen ble ganske kjent med konseptet rundt klovnebiler før vi dro tilbake.
I Kyoto ble det først en tur til Ryoanji, en zen-hage hvor man skal stirre på noen steiner og prøve å se en tiger som krysser en elv. Jeg så ikke helt det, men jeg så for seg noen munker som kjedet seg veldig.

Ryoanji i åsene over Kyoto…
Kveldsutsikt over Kyoto fra Kiyomizu-dera…

Vi rakk akkurat bort til Kiyomizu-dera, et kjent byggverk som er laget der tre elver møtes. Dessverre var det nokså mørkt, og det foregikk oppussing, så vi fikk ikke sett bygget i all sin prakt, men vi fikk nå en smaksprøve på vann fra alle tre elvene. Smakte vann.
Deretter ble det en ellers seig biff på en restaurant på jernbanestasjonen i Kyoto, før vi satte kursen tilbake til hotellet i Osaka.

Tirsdag 6. november – Hiroshima og Miyajima

Neste morgen rakk vi ikke engang hotellfrokosten før vi måtte kaste oss på Shinkansen, hurtigtog, mot Hiroshima. En avstand på ca 350km, men under to timer med tog.
Heldigvis har jernbanestasjonene bokstavlig talt 100 bento-bokser å velge mellom, så fant noe for enhver smak.
Hiroshima er en forholdsvis liten by, som føles veldig «europeisk» i forhold til andre japanske byer vi har vært i. Det var parker og alleer midt i sentrum, noe vi ikke så i hverken Osaka eller Kyoto.
Det er kanskje ikke så rart, da byen måtte bygges på nytt etter atombomben. Ble en kort tur til ground zero, for å se på den eneste bygningen som stod igjen etter bomben, nesten rett under der den eksploderte. Selv om det var klart og varmt vær(25 grader og skyfritt), var det en merkelig følelse å faktisk stå der. Måtte også en tur innom bombemuseet like ved, noe som er absolutt verdt å se når man først har reist så langt.

Min nye favoritt-cola, Hiroshima Cola! Som vanlig cola, men en anelse mer syrlig.

Resten av dagen skulle bli langt hyggeligere, da vi tok ferje ut mot øya Miyajima, som ligger rett syd for Hiroshima. Her var det en ganske lang handlegate full av mat og suvenirer, etterfulgt av et tempel helt uti havgapet. Det var lavvann, så kunne faktisk gå helt ut og ta på torii-porten som stod der.
Deretter gikk turen med taubane opp fjellet, hvor det var utrolig utsikt over store deler av sydvest-Japan. Været var sjeldent klart, så ble sittende på toppen en stund og nyte utsikten. Det var en enda større topp å gå opp på, men med tanke på at det var stekende sol og såre føtter, fristet ikke en times gåtur opp og ned noen av oss.
Til mat stakk vi innom en av bodene på øya, som laget Okonomiyaki, som på en måte er japanske pannekaker. De består av lagvis nudler, noe grønt, løk vil jeg anta, kjøtt, og deig, med en form for BBQ-saus på toppen. Det ser helt forferdelig ut, men smaker veldig godt.
Lokal cola hadde de også, av Hiroshima-typen.

Miyajima

Onsdag 7. november – Kobe og Himeji

Dette ble en turbulent dag for reisefølget. Egentlig skulle vi dra i en gruppe mot Kobe og spise bifflunsj, men han ene hadde rotet bort JR-passet sitt, og måtte bli igjen og prøve å finne det.
JR-passet kan man få om man er turist, det koster noen titusen yen, og erstattes ikke lett, men man kan bruke det til å reise med nesten alt av jernbaner, inkludert Shinkansen, over hele japan, innenfor tiden det varer, så å miste det er igrunn en liten katastrofe.

Dette er hva man kaller sushi!

Men bifflunsjen kunne ikke ofres, så to av oss dro til Kobe, og fant en bitteliten biffrestaurant i en bakgate like ved jernbanen.
3000 yen (ca 230kr) for 80 gram med biff er igrunn rimelig dyrt, men dette er kanskje den beste biffen jeg noensinne har smakt. Det ble intimt, da vi var alene i restauranten sammen med kokken, men han laget maten foran oss, og småpratet litt underveis. Synes fortsatt det er litt komisk å svare «NORWAY-jin» når japanere spør hvor jeg er fra, og umiddelbart høre «VIKING» tilbake.

Jeg dro så alene mot Himeji, da de andre i følget hadde sett slottet før, og foretrakk shopping (eller måtte lete etter JR-passet), men jeg var svært glad jeg dro.

Himeji-slottet

Det var veldig behagelig å endelig kunne traske litt rundt alene uten å tenke på å ha andre på slep. Himeji var en forholdsvis liten by, så var lett å finne frem i. Slottet var imponerende. Brukte noen timer bare på å gå runden på utsiden og en tur inni. Kunne faktisk gå helt på toppen, alle fem etasjene, og nyte utsikten utover byen.
På hjemturen tok jeg sjansen og hoppet innom en bitteliten restaurant på et gatehjørne. Her ble det servert en lokal variant av nuddelsuppe med biff, som falt veldig i smak for min del.
Klarte deretter å rote meg på feil tog. Ikke at jeg dro i feil retning, det er vanskelig å unngå skiltene det stod Osaka på, men jeg hoppet på et såkalt Nozomi-tog, som er det raskeste av det raskeste av Shinkansenene. JR-billettene dekker ikke disse, men jeg tror ikke det er noen harde straffer om man er turist og tar feil. Det var heldigvis ikke kontroll, og et kvarter senere hadde jeg tilbakelagt den 90km lange turen tilbake til Osaka.
Himeji-slottet, både ute og inne…

Torsdag 8. november – Tilbake til Kyoto

Torii-portene ved Fushimi Inari

Dette var igrunn lagt opp som en fridag, eller en shoppedag. Men da jeg selv følte jeg ikke helt hadde fått gjort meg ferdig med alt jeg ville se i Kyoto, dro jeg og en annen tilbake dit.
Men selv om vi hadde hele dagen på oss, ville vi ikke somle, så vi tok toget rett til Fushimi Inari, som er en sti med torii-porter, som går opp noen kilometer til et tempel.
Det var allerede ganske trengsel rundt disse, så vi endte opp med å snu etter noen hundre meter. Det var jo så mye mer å rekke.
Vi gikk noen kilometer nordover, gjennom travle handlegater, forbi templer og annet, før vi omsider endte opp på filosofenes sti. Gåturen dit var egentlig penere enn selve stien, men vi brukte tiden langs den lille elva til å tenke over livets store spørsmål, som hvor mange elefanter man kan få ombord på en lastebil.

Et av mange templer vi gikk forbi i Kyoto, fikk rett og slett ikke tid til alt.

Ved enden av stien, ventet Ginkakuji, en ganske stor zen-hage, som vi vandret rundt, før vi satte kursen, via drosje, til Kinkakuji, på den andre siden av byen.
Dette var et gullfarget tempel. Det var fint, men startet allerede å bli mørkt. Japansk november er temperaturmessig veldig likt norsk juni, men mens vi i Norge opplever at det begynner å mørkne klokka 11 på kvelden, starter det allerede 17 på ettermiddagen i Japan, så det var veldig vanskelig å beregne hvor mye dagslys vi faktisk hadde.
Fikk testet ekte japans båndsushi på jernbanestasjonen i Kyoto, før vi fikk melding fra en av de andre om at han hadde funnet noe jeg var på utkikk etter, i en butikk som ikke ville være åpen lenger enn 20 i Osaka.

Kinkakuji, gulltempelet
Lum-figuren på plass ved tegnebordet mitt…

Måtte løpe mens jeg navigerte kart fra Namba, men fant frem til Denden Town og butikken det var snakk om to minutter før stengetid.
Og hva kjøpte jeg? En figur av Lum fra Urusei Yatsura.
De hadde mye annet av godsaker der også, men jeg rakk ikke mer enn en gløtt før de stengte dørene.

Fredag 9. november – Kanazawa

Det var nå litt vemodig å vinke hadet til Osaka, og enda mer vemodig når toget passerte Kyoto, å også vinke farvel til den byen. Skal jeg tilbake til Japan, kommer jeg nok til å tilbringe flere dager i Kyoto, for det er utvilsomt den peneste byen jeg så i hele landet.
Toget satte kursen nordover langs kysten, til byen Kanazawa. En togtur på drøye to timer.

Ninja-tempelet, men vi fant ingen ninjaer, som beviser at de er virkelig gode ninjaer!
I ly i te-huset…

Vel fremme, fant vi frem til «ninja-tempelet», eller Miyoryuji som det også er kjent som, da det ikke eksisterte ninjaer der.
Men selv uten ninjaer var det et utrolig kult byggverk. Det ble bygget i en periode hvor det var forbudt å bygge ting som var høyere enn tre etasjer, og det ble bygget som et utkikkstårn tilknyttet slottet, flere kilometer unna. Det gikk visstnok en underjordisk tunnel som knyttet disse sammen. Og tempelet? Det var på imponerende fem etasjer, oppnådd med mange superhemlige rom og mellometasjer. Vi fikk en guidet omvisning gjennom hele herligheten.

Dro videre til Kenroku-parken, men dessverre startet det å høljregne straks vi kom dit, så det ble et heller trist og vått besøk. Fossen ble overdøvet av regnet, og det meste av tiden tilbrakte vi i ly i en av de gamle te-hyttene.
På stasjonen ble det kinamat, før vi tok toget enda lenger. Vi skulle opp i fjellene, til Nagano!

Vått i Kanazawa…

Lørdag 10. november – Obuse, ved Nagano!

Det var ikke mye vi fikk sett av Nagano da vi kom kvelden før. Vi kom frem ganske sent, og hotellet var rett ved jernbanestasjonen. Klimaet var derimot merkbart kjøligere, så måtte faktisk finne frem en jakke.

Høstfarger i Obuse…
Tempel i skogen…

Det ble ikke mye mer vi fikk sett av OL-byen før vi hoppet på et lokaltog til Obuse, en knøttliten by som ligger noen kilometer unna.
Obuse hadde derimot veldig mye å se trykket inn på et lite område i sentrum, pluss noen templer på utsiden.
Verdt å få med seg var Hokusai-museet. Hokusai tilbrakte de siste årene av livet sitt i Obuse, og det var faktisk veldig gøy å se en samling av tegningene hans, blant annet en serie tusjtegninger hvor Fuji-fjellet var sentralt.
Han hadde også malt taket i et tempel i byen, som vi etterhvert så. Det ble mye vandring rundt, og det var kanskje det nærmeste jeg kom norsk høst på hele turen, selv om det minnet mer om klimaet vi typisk har i september.

Neste gang du ser en hest, husk at dette fantastiske dyret kan bli enda mer fantastisk mat.

Straks det ble mørkt, dro vi tilbake til Nagano, hvor vi fant en restaurant på stasjonen, som serverte Bashimi. Bashimi er rått hestekjøtt, servert med blant annet hvitløk, som skal dyppes i soyasaus og spises rått. Det var den nest beste biffen jeg spiste på turen, og bashimi anbefales på det varmeste om man får sjansen. Dette er hvordan man skal behandle hest!
Videre bar det mot Tokyo!

Søndag 11. november – Tokyo, keiserpalasset og Akihabara!

Utsikten fra hotellet…

Det er vanskelig å beskrive hvor stor Tokyo er om man ikke har vært der eller har stort sammenligningsgrunnlag. Det er snakk om en haug storbyer og tettsteder som har vokst sammen til en gigantisk metropol med nær 40 millioner innbyggere. Fra vårt hotellrom 20 etasjer over vest-Shinjuku (nær Tokyos regjeringsbygg) var det bokstavlig talt by så langt øyet kunne se, i alle retninger. By i den grad at enmannsboliger, rekkehus og skyskrapere stod vegg-i-vegg.
Bare Shinjuku-stasjonen i seg selv er på størrelse med en norsk storby. Det er en gigantisk jernbanestasjon, fem undergrunnstasjoner og tre kjøpesentere, hvert på minst 8 etasjer, vokst sammen til en gigantisk labyrint.

Stasjonsbygget omkranset av skyskrapere…

Men tbanesystemet er merkelig enkelt å skjønne. Selv om byen er stor og det tar en time++ å reise fra en kant til en annen, er det utrolig lett å finne frem, selv om man ikke kan japansk.
Så vårt første mål for dagen var å finne keiserpalasset, som befinner seg ikke langt unna Tokyo jernbanestasjon. Denne stasjonen er paradoksalt nok ikke hovedstasjonen i byen, om den har noe som kan kalles slikt.

Idylliske keiserpalasset, åpent alle dager bortsett fra når jeg er der.

Keiserpalasset befinner seg i en park på ca 1x1km, omkranset av skyskrapere, og er åpen for publikum 364 dager i året. Men på grunn av vår flaks, var dette den ene dagen vi ikke kunne komme inn bak murene for å kikke, så avstikkeren ble avsluttet raskt, til fordel for en Okonomiyaki-lunsj ved Akihabara, et stopp to stasjoner nord for palasset.
Akihabara er også nerdedistriktet, to-tre kvartaler i hver retning, dedikert til elektronikk, tegneserier, spill og alt en weeb måtte ønske seg. Ettersom vi var der på en søndag, var også hovedgata stengt for biltrafikk…
De eneste bilene vi så, var en haug Mario-cosplayere som kjørte forbi på scootere, ekte Mario Kart i gata.

Akihabara i Tokyo, nerdehovedstaden…

Det ble en god del timer med shopping, da jeg fant den ene retrospillsjappa etter den andre. Og jaggu ble det ikke et par figurer også.
For middag gikk vi på kvelden innom en såkalt «Izakaya», som serverer små porsjoner av alt man kan ønske seg av japansk mat. Det smakte godt, men dessverre måtte jeg evakuere lokalet etter bare noen retter på grunn av røyklukt som ble stadig verre. Japan ligger kanskje langt foran oss når det kommer til mat og teknologi, men tiår bak oss når det kommer til røykelover.

Mandag 12. november – Kamakura

Hei, Buddha!
Vi spiste ikke i selve Kamakura. Heldigvis?

Det begynner å nærme seg hjemturen, men fortsatt mye å se på i og rundt Tokyo. Vi bestemte oss for å ta en ny avstikker, denne gangen syd for Tokyo, til en liten by kalt Kamakura. Tok en kort busstur i denne byen, til en park med noen templer og en gigantisk Buddha-statue i bronse. Ulikt tidligere statuer, kunne man, mot 20 yen, gå inni. Det var trangt, men verdt turen.
Litt lengre nedi gata, kom vi over en større ansamling med templer, bygget oppover i en fjellside. På toppen var det et utkikkspunkt, og derfra kunne vi se helt ut til Stillehavet.

Hakekors, eller manji, betyr noe helt annet i østen enn her.
Utsikt over Kamakura, mot Stillehavet
Dersom noen har 60000 yen, kan man få denne sjeldne godbiten i Nakano Broadway!

Vel tilbake i Tokyo gikk turen til Nakano Broadway, et fire-etasjers bruktmarked vest for Shinjuku. Det var svært mye å se på, nesten som Akihabara igjen, og det gikk med en del timer der inne.
Avhengig av hva man ser etter, kan man finne det meste, så det kan trygt anbefales videre dersom noen befinner seg i Tokyo, har en del timer til overs en ettermiddag, og er lysten på å utforske litt alternative handlesteder.

Angrer fortsatt nesten på at jeg ikke slo til og kjøpte noen gamle animasjonsceller fra gamle animeserier som Urusei Yatsura(en av mine personlige favoritter), som var til salgs der, men på dette punktet begynte bagasjen min å bli full, og jeg var usikker på hvor mange ganger til jeg hadde lyst å finne en 7-Eleven for å kunne ta ut penger (japanere liker cash).

Det ble også en tur til en fem-etasjers kunstforetning i Øst-Shinjuku. En hel etasje dedikert tegnepenner og tusj er enhver tegners våteste drøm.
Mat av dagen var nok en gang båndsushi, i restaurantdistriktet ved Shinjuku.

Tirsdag 13. november – Nasjonalmuseet

Det var mye interessant å se på Nasjonalmuseet ved Ueno…
Ingen kan det med cultural apropriation som japanerne, og da jeg så denne plakaten på Shinjuku-stasjonen merket jeg at jeg lengtet hjem til der samene danser i gata…

Det var mye vi planla som gikk bort. Blant annet en tur til Ghiblimuseet. Det var rett og slett stengt de dagene vi var i Japan, så vi fikk ikke billetter.
Men det ble likevel en fin tur til Nasjonalmuseet, som ligger ved Ueno, nord for Akihabara.
Valgte å fokusere på den delen av museet som hadde gamle japanske kunstgjenstander og sverd, og det var mye gøyal historie å finne frem i.
Men å gå rundt i en uke gjør at man begynner å merke det i føttene. Tok en tidlig ettermiddag, selv om vi bestemte oss for å nok en gang vende tilbake til Akihabara for å plukke opp ting vi glemte på første besøk.
Middagen av kvelden ble en katastrofe da vi egentlig skulle gå ut tidlig, men grunnet misforståelser ble vi gående rundt på Shinjuku i en og en halv time og lete etter sistemann,
Og dermed ble det plutselig så og si umulig å finne et spisested i utestrøket som både hadde det folk ville ha, og som ikke oste av røyk.

Men… hva er det for en bygning der i det fjerne? Det ville jeg sjekke ut, neste dag…

Onsdag 14. november – Alene i Tokyo

Shibuya, Tokyos egen Time’s Square…
Til minne om Hachiko…

Siste dagen før avreise, og etter planen en «fridag» hvor folk kunne gjøre ting de ville.
Jeg valgte å bruke dagen til å se meg rundt i Tokyo, og besøke steder jeg ikke hadde fått vært.
Først gikk turen til Shibuya, som kan beskrives som Tokyos Time’s Square. Her var det også en statue av hunden Hachiko, som ventet utenfor jernbanestasjonen i 9 år på eieren sin, som døde på jobb. Den ene Futurama-episoden alle husker er altså basert på en sann historie.

Tempelet i Asakusa…

Tok meg fra Shibuya, via Yamanote-linen til Ueno, og derfra til Asakusa, hvor jeg gikk rundt og tittet på tempelet.
Det var derimot en ting som tok oppmerksomheten min mer: et enormt tårn på den andre siden av elven. Jeg bestemte meg for å gå dit.
Tårnet, Tokyo Sky Tree, var lengre unna enn først ventet, så det ble et fint lite eventyr å finne frem i gatene, men straks jeg stod under det, var jeg imponert. Tårnet er over 600m høyt, og det er mulig for publikum å komme 450m opp. Dessverre burde jeg ha kjøpt billetter på forhånd, for det kostet 4000 yen bare å stille seg i billettkøen, og det var mer av byen jeg ville se.

Rotet meg nærmere og nærmere Sky Tree, som er for meg nesten ufattelig høyt, mye mer enn det kommer frem på bilder. Klossen ved siden av tårnet kan sammenlignes med Postgirobygget i Oslo.
Tokyo Tower, det neste høyeste tårnet jeg så den dagen…

Jeg dro til Tokyo Tower, som minner om Eifeltårnet, bare ikke like glorifisert. Like høyt som Sky Tree er det ikke, men trekker fortsatt turister. Det var dessverre enda dyrere å ta seg inn i enn Sky Tree, så jeg dro videre, tilbake til Keiserpalasset, for å se om det var åpent.
Men nå begynte det dessverre å bli mørkt, og ettersom jeg kom frem under en time før stengetid, fant jeg ut at jeg rett og slett bare skulle dra tilbake til Shinjuku og ta en tidlig kveld.
Fikk i meg en skikkelig god porsjon ramen i et av kjøpesentrene på Shinjuku, og deretter rett i seng.

Torsdag 15. november – Farvel Japan

Flyet hadde akkurat tatt av. Var så heldig at jeg hadde fått vindusplass, men Fuji-fjellet var dessverre på den andre siden…
Turens “fangst”. To Dragonball-figurer, Lum fra Urusei Yatsura, en Slime fra Dragon Quest, seks Super Famicom-spill. et glass med Lum på, pluss en figur av Lina Inverse til kjæresten min.

Det var noen hektiske og svært innholdsrike dager, men merket på slutten at det begynte å ta litt på å være borte såpass lenge.
Japan har mye bra ved seg. Jeg likte hvor rent og pent alt var, hvordan alt var i rute, hvordan man kan stole på at ting går akkurat som planlagt. Bare det å ta seg ombord på et tog går systematisk. Eller en heis. Systemene læres med en gang, og sitter. Det føltes absurd å være tilbake i Oslo og se at idioter prøver å gå på en tbane før folk har gått av, uten å engang stille seg i kø

Og hvor stille alt er. Tokyo har 40 millioner mennesker på et relativt lite sted, men likevel tar det mye mindre på meg å reise gjennom den byen enn Oslo. Det er ingen høylytt snakking i telefon, ingen unger som hele tiden hyler rundt og skriker. Alle virker å respektere hverandre.

Pokemon GO, et samfunnsproblem også i Japan…

Japanere er alle ekstremt høflige og blide, og unnskylder den minste lille ting som kanskje er galt. «Kunden har alltid rett» er ikke bare en ting man sier, men faktisk leveregel.
Og toalettene? Vel, oppvarmede seter og en dedikert knapp for rævrens dersom man føler seg eventyrlysten…
Og melon-brus! Jeg savner melon-brus!

Men på den andre siden… det gjør godt å kunne ete ute uten å plages av røyklukt igjen. Det er godt å komme tilbake til litt snø og kulde etter nesten to uker i glodhet sommervarme.

Hokusais bølge… jeg bare vandret inn…