Dadaph er Redaktør

Vel, det er tittelen min på den nyåpnede nettsiden N-Club.no

En venn av meg tok kontakt for litt siden og lurte på om jeg ville være skribent på siden. Hjelpe til med spillanmeldelser og kanskje artikler og nyheter. Og fordi jeg vet det er seriøse greier, sa jeg ja, etter en ørliten tenkepause. Så nå får jeg gleden av å iblant spille et gammelt spill igjen, skrive noen setninger om det, og poste. Det er gøy.

Men viktigst av alt, min tittel på siden er “Redaktør”.

Noen som vet hvor jeg får kjøpt monokler?

Dadaph og Democrazy Reloaded

Oi, der passerte slutten av mars. Og jeg har ikke sendt inn Democrazy.

Har rett og slett vært for opptatt. Jeg har bla. deltatt på SPARK-kurset til Tore Strand Olsen, og det fikk meg til å revurdere en god del også med andre serier enn den jeg laget der(Bølerlan Blues, mer om den senere).

Democrazy får ikke en reboot, jeg er fornøyd med de 15 første stripene nå. Men stripe 16-30 har jeg vurdert på nytt, og kommet frem til at virkelig stinker….noe jeg egentlig visste hele tiden, men ikke helt klarte å ta inn.

Men nå skisser jeg hele greia på nytt, og det føles virkelig bra å endelig komme noen vei med striper som jeg ikke har følt har vært bra tidligere.

Åja, denne bloggen. Holder på, men ettersom jeg avstår fra å blogge om ting som hvor varmt det var på bussen i dag, kan det ta litt tid mellom hver oppdatering.

Dadaph blir utfordret

I dag var første kursdag for Spark, tegneseriekurs på Grünerløkka. Kursleder Tore Strand Olsen synes seriene mine med alver og dverger og sjøfugler og sånt er morsomme, men som han sier, det er lite virkelighet i dem.

Så han ville jeg skulle lage en tegneserie basert på en virkelig historie.

Den utfordringen tar jeg! Etter å ha grublet lenge og vel(HELE t-baneturen til Mortensrud) gjennom forskjellige hendelser, har jeg kommet frem til en bestemt som jeg vil fortelle om. Så ja, jeg tar utfordringen. Og Spark2 kommer til å inneholde kalde fakta om meg som verden aldri har sett maken til. Realisme!

Men akkurat nå funderer jeg mest på om jeg skal tegne meg selv som snømann, wookie eller som Dadaph Serraph.

Dadaph i Dagbladet

På fredag fikk jeg telefon om at de ønsket Sagaen om Dadaph Serraph inn som gjesteserie i Dagbladet i fire uker.

Tok litt tid før det gikk opp for meg, men natt til lørdag fikk jeg endelig satt meg ned og begynt puslespillet: “hvilke 24 striper skal jeg velge?”

Var en tøff jobb for meg å plukke ut stripene, der jeg valgte ut 24 striper fra den første delen av historien, striper som både står godt for seg selv, men sammen også fungerer som en kort gjenfortelling. Føltes omtrent om å måtte klippe sammen en film der jeg har 10 timer materiale ned på 2 timer og 25 minutter.
Men jeg fikk kabalen til å gå opp, valgt ut 24 gode striper, og er spent på hvordan dette kommer til å gå.

Uansett, kjøp Dagbladet fra og med onsdag og les Sagaen om Dadaph Serraph der. Serien min har tidligere vært i Rogers Venner, og dermed på nettsidene til Dagbladet, men papirutgaven er virkelig nytt!

Dadaph og Democrazy

Sommeren 2004 laget jeg en serie som het Democrazy, i forbindelse med en stripekonkurranse hos VG. Jeg ble sånn passe fornøyd med den, syntes iallefall grunnideen var god, men serien vant ikke(selvsagt), og jeg la den bort i noen år.

Da Sagaen om Dadaph Serraph gikk mot slutten, begynte jeg å tenke på hva slags serie jeg skulle tenke ut, videreutvikle og så få sendt inn til et eller annet blad. Tankene fløy raskt til Democrazy.

Jeg tok frem det jeg hadde og så på det. Joda, historien var fornøyelig, og flere av stripene var brukbare, men jeg kan godt forstå hvorfor den ikke vant, for å si det sånn. Planen var klar. Jeg skulle skrive samtlige striper på nytt og lage hele serien fra bunnen, bare beholde karakterene og de stripene jeg var fornøyd med. Et fint lite prosjekt som jeg kanskje kunne ha klart til Raptus 2008, tenkte jeg.

Men tiden gikk. Jeg følte for å ta det rolig etter å ha maratonet Sagaen om Dadaph Serraph i nesten all min fritid i to år. Dessuten hadde min venn Fredrik Jullum(Adamant) et manus jeg syntes var utrolig kult. Resultatet ble Fantastisk-Mann, en parodi på superheltserier fra 40-tallet. Jeg hadde aldri tegnet i den stilen før, så selv om resultatet fortsatt bærer mye av min personlige stil, måtte jeg gjøre ganske grundig research og skisse en del. De fire sidene tok dermed plutselig to uker å lage. Sommeren gikk raskt og da jeg endelig så vidt kom igang med Democrazy, var det allerede høst. Jeg fikk lagt ut en liten smakebit på nettserier, før jeg fløy avgårde påRaptus. Vel hjemme igjen, fikk jeg arbeidet ganske bra, og fikk klar 16 striper som jeg fikk venner til å vurdere….og slakte. Jeg var enig i kritikken, og begynte å skrive dem om.

Så kom VG med en ny konkurranse, “perfekt for Democrazy”, tenkte jeg, men så viste det seg at de ville ha halvsider eller vitsetegninger, ikke striper. Tiden gikk, og da jeg ikke hadde noe halvsideprosjekt liggende, var jeg tvunget til å bruke noe nytt. Nok en gang la jeg Democrazy på hylla, og tegnet andre ting. Denne gangen begynte jeg med halvsider Avis Maritima Stulta, serien med de dumme sjøfuglene mine. Serien kom på en….26. plass(den var blant de 36 som skulle bli vurdert videre, men havnet dessverre ikke blant de 25 i finalen). Dette syntes jeg var rimelig bittert(men forståelig nok da det ikke er en standard “hahaha poeng!”-serie), som både jeg og andre synes er morsom, både å lese og å jobbe med. Resultatet ble da at jeg sverget på å fortsette serien som søndagssider på Nettserier. Nok et prosjekt som tar oppmerksomhet vekk fra Democrazy, selv om det ikke er snakk om stort med jobb.

Plutselig var det jul, og jeg lovet meg selv at jeg skulle ha klart nok Democrazy til å kunne sende inn iløpet av Januar eller Februar. Jeg jobbet godt, men PC-problemer tok en god del oppmerksomhet, og da PCen endelig døde, var jeg nødt til å pause arbeidet litt, og fikse en ny.

Men nå er jeg forhåpentligvis igang igjen! Deadlinen jeg har gitt meg selv er at jeg iløpet av mars skal ha sendt inn Democrazy til en eller annen redaksjon. Skal passe på å mase nok iallefall til å få feedback. Om serien ikke kommer inn et sted, vil jeg legge ut 30 striper på nettserier, og så glemme serien for å heller lage noe annet.

It’s hard to be a tegnemann.

Dadaph elsker Compiz!

Endelig er ting satt opp her. Mangler bare w32codecs i annet enn vlc, fingeravtrykksscanneren og Wiimoten.

Men enn så lenge: sånn ser det ut:

Vel, ting er mer enn bare et bakgrunnsbilde. Jeg elsker å kunne snu litt på mine fire skrivebord…raskt og enkelt, og det går så glatt at man ikke merker det. Er så vant til å jobbe på flere skrivebord nå at Windows føltes som steinalder da jeg måtte bruke det de dagene jeg ventet på ny PC.

Det siste bildet var tatt i går og viser bare noe av det jeg har fått igang. I dag fungerer både Playstation-spill og World of Warcraft, faktisk med overaskende god framerate. PCen begynner å bli LAN-klar da.

Og det trådløse nettet startet endelig da jeg fant bryteren på fronten. Typisk meg å overse slikt og tro ting er mer komplisert enn det er. Faktisk er dette nå det mest brukervennlige operativsystemet jeg vet om. Ting bare…fungerer. Mangler noe, får jeg det til gjennom et raskt Google-søk.

Dette er altså noe annet enn Windows Vista sin “omg operativsystemet kan ikke installeres….FORDI!…prøv fra starten”, som jeg fikk mens jeg ventet på at Ubuntu-DVDen skulle brennes ut.

I tillegg kjører jeg nå to skjermer. Helt rått. Spille/jobbe/chatte på en, mens jeg ser film på en annen. Eller omvent…konge!

Dadaph fikk pakke!

Ja, langt tidligere enn jeg ventet da jeg bestilte PCen på lørdag. Men i dag kom den altså.

4.1 kg veide pakken, som jeg fikk æren av å bære en kilometer fra postkontoret. Inni var det en søt liten laptop, som jeg tenkte å gi navnet Gud jr….etter at den forrige het Gud. Men så var det ikke så populært med mellomrom i navn, så navnet ble dessverre bare Gud…igjen.

Vista ble raskt fjernet. Tok som vanlig kortere tid å laste ned og brenne en Linux-distro enn å så mye som se den første oppstartsskjermen i systemet. Og når den i tillegg gav meg en generisk feilmelding “Noe gikk galt, start installeringen på nytt”, var det klart: her skal det ikke tukles med ubrukelige operativsystemer fra Microsoft nei. Og mens Ubuntu ble installert, passet jeg på å fjerne Vista-klistremerket og den ubeskrivelige klissete guggen som holdt det fast…hadde bare operativsystemet vært like stabilt som klistremerket. Jeg laget en liten Tux-tegning og klistret over det verste.

Ubuntu gikk overaskende greit å sette opp. Nå er jeg veldig vant til Debian, men ting er ganske likt, og jeg slapp til og med å installere nvidia-driverne før jeg fikk komme inn i X. Strålende. Stått på med å installere ditt og datt i hele kveld, men nå begynner ting å se riktig ut. Eneste jeg sliter med nå er å finne ut hvor pokkern PCen skal stå…så jeg fortsatt får plass til å tegne og spise. Ordner seg nok.

Dadaph kjøper PC

Vel, etter et års tid med hosting, døde endelig Debian-maskinen min i dag, bare to år gammel. Den ble gradvis verre. Random reboots som først skjedde kanskje månedlig, begynte så å skje ukentlig, og siden rett før jul, daglig. En random reboot var nesten garantert hver morgen da jeg startet PCen. Så det er nesten en lettelse at zombien endelig er død. Backups fikk jeg tatt i tide selvsagt, bortsett fra alle OpenTTD-savene mine, inkludert den jeg jobbet med siden jul, med superstasjonen med over 28 tog 🙁

Men nå fikk jeg bestilt den laptopen jeg har tenkt på lenge, en Lenovo Thinkpad SL500. Ser ut til å bli en god, og adskillig mer fleksibel erstatning. Kommer til å gå for Ubuntu denne gangen. Ingenting imot Debian, annet enn småting som at det var et helvete å installere Nvidia-drivere skikkelig for å komme inn i X.

Nå ble det teknisk her, men jeg må fortelle at jeg for øyeblikket befinner meg i limbo. Mens jeg venter på laptopen, må jeg dessverre bruke en PC med operativsystemet Windows Vista installert. Det minner meg virkelig om hvor steinalder Microsoft sine systemer er. Et operativsystem som fungerer TREGT, uten engang å ha nyttige grafiske effekter som gjennomskinnelighet(skikkelig) og zooming, ikke engang flere skrivebord om gangen! Jeg har trykket ctrl+alt+piltast minst femti ganger i dag, av ren refleks. Fysjameien.
Det eneste som mangler for mitt eget personlige helvete er nå en pizza med ananas på.

Nei…gleder meg til skikkelig Ubuntu-laptop med Compiz Fusion.

Bård Lilleøiens webside: Tegneserier, illustrasjoner og blogg