Dadaph håndverk og hærverk

På med hetten og de skjulte knivene igjen. Jeg har akkurat spilt gjennom det siste kapittelet i Assassin’s Creed-serien.

Det første AC-spillet fikk forståelig nok en ganske blandet mottakelse. Spillet var en herlig tech-demo som gjenga middelalderens Midtøsten, byer som Jerusalem og Damascus, med troverdig detaljnivå. Det var en fryd å løpe rundt på hustakene og kverke intetanende embedsmenn. Det var litt mindre fryd å løpe rundt på hustakene og lure på hvor det siste idiotiske flagget men trengte var. Jeg er svak for slike spill personlig, og hadde det ganske moro, men ja, det var ensformig.

AC2 forbedret det aller meste, mindre flaggjakter og mer faktiske oppdrag. Her tok spillet handlingen fra renessansens Italia, nærmere bestemt Firenze og Venezia. Historien, som bygger rundt konspirasjoner over et millenia og etterhvert ender opp med 2012 og små grønne menn, går mer i detalj, og spinner mye rundt Borgia-slekten og figurer som faktisk har levd. Blant annet er Leonardo da Vinci en nær alliert av hovedpersonen, Ezio. Spillet avsluttet med en cliffhanger da Ezio snublet over noe skummel alien-teknologi i Roma.

Og her starter Assassin’s Creed Brotherhood. Spillet er som de foregående, et sandkassespill, et eventyrspill hvor man fritt løper rundt, utforsker og utfører oppdrag som det faller seg naturlig. Handlingen er lagt til renessansens Roma, som stort sett ligger i ruiner, men det er fortsatt en enorm by, og mange historiske minnesmerker som står igjen, intakt. Det endelige målet er å ta hevn på Cesare Borgia, igjen en historisk personlighet, som står bak et angrep på godset til Ezio.

Har man spilt tidligere AC-spill, spesielt AC2, vet man akkurat hva man kan forvente. Hele spillet har veldig lite nytt, og føles mest som akt 3 av AC2, som allerede var et godt spill. Roma er den klart største byen til nå, og det er litt mer variasjon i hvordan man utforsker byen. Blant annet er man nødt til å ta ned flere av Borgias tårn for å øke sin egen innflytelse. En vri jeg liker ganske godt. Den absolutt kuleste nyheten er muligheten til å rekrutere egne leiemordere. Disse må trenes opp, og kan sendes på oppdrag og tjene inn penger og verdifulle gjenstander. Om de derimot er tilgjengelig, kan man når som helst tilkalle dem ved å knipse, noe som er en fantastisk morsom og nyttig strategi i mange kamper.

Ellers: lite nytt. Spillet føles som det burde vært en del av AC2, men som ikke kom med. Heldigvis har det lengden til et selvstendig spill, og er absolutt veldig moro å spille.
Er også en online-modus, som jeg ikke har prøvd, da jeg ikke liker å bli ranet av Microsoft for en mulighet som er standard på samtlige andre spillplattformer.

Terningkast 5
Positivt: Enorm by, mye frihet, gøy å spille, veldig avslappende. Nevnte jeg at jeg er veldig svak for sandkassespill?
Negativt: fortsatt en del repetiv samledel, som heldigvis ikke er obligatorisk, føles heller ikke særlig som et eget spill

Heisann! På tide å brette aluminiumshatten nå, sånn at radiobølgene fra regjeringen og Planet X ikke kan styre tankene dine med chemtrails og magiske 100hz vindmøller mer!

Saken er nemlig den at jeg har oppdaget noe…muffens!

De som ikke kjenner meg, vet at jeg elsker å tegne serier. De som kjenner meg vet at jeg elsker gamle Nintendo-spill. Hva har disse greiene til felles?

Her ser vi et alminnelig NES-spill, kalt Wrath of Black Manta. Dette fikk jeg kjøpt ganske billig for et par år siden, og det er et velfungerende og passe vanskelig Ninja-spill, som er verdt å ha i enhver samling, selv om det kanskje ikke er like obligatorisk som Shadow Warriors/Ninja Gaiden. Boken heter How to Draw Comics the Marvel Way og er obligatorisk lesning for serietegnere, selv vi som ikke tegner the Marvel Way, da den inneholder mengder av svært nyttige tegnetips. Denne boken har jeg hatt i mange år og den er flittig lest.

Så kommer milliondollarspørsmålet: Hva har disse til felles?


Holy bikini, Batman!
Jeg tror neppe jeg er den første som ser likheten her. Dette ser man allerede 30 sekunder etter at spillet starter, og senere bruker spillet også flere av de andre ansiktene fra den samme siden.
Homage eller skamløs gjenbruk?

PS: Ble akkurat tipset om at Black Manta er en skurk fra DC Comics!
Dette går DYPT!

Fullførte enda et spill for noen dager siden:

Super Paper Mario
Eksklusivt til Wii, selvsagt, tror ikke vi ser en ny CD-I med det første…

Super Paper Mario fortsetter trenden Nintendo har med å lage svært utradisjonelle rollespill basert på Mario-universet. Paper Mario-serien tar grafisk utgangspunkt i sprett-opp-bøker, 2D brukt til sitt ytterste. I Super Paper Mario har man en ny vri, ved å kunne snu et klassisk 2D-bilde man kan kjenne igjen fra andre Mario-spill, til 3D, slik at man for eksempel kan passere bak hindere det ellers ville være umulig å komme forbi.

Effekten er vanskelig å beskrive med ord, så her er et bilde:

Verden er snudd, slik at Mario kan finne noen mynter som ellers er skjult.

I motsetning til tidligere Paper Mario-spill, spilles dette mer som et tradisjonelt plattformspill, slik Mario vanligvis er. Banene har en noe ulineær struktur, og man har tilgang til gjenstander som helbreder og lignende, så alt fungerer som en hybrid mellom RPG og plattform. En original vri, som fungerer veldig fint. Kan kanskje klage over at spillet kanskje er noe enkelt, men det tar det igjen ved å ha utfordringer som krever at man tenker litt utenfor boksen.

Spillet tar seg aldri seriøst, og bryter den fjerde veggen ganske ofte. Det var helt herlig å spill noe så lite selvhøytidelig for en gangs skyld. Det er et spill man spiller, ler av, og fullfører. Kanskje ikke noe man spiller igjen, iallefall ikke med det første, men det er gøy mens det varer. Har man en Wii, er uansett dette et av spillene man absolutt bør prøve.

Terningkast 5
Positivt: original vri på både plattform og rpg, uhøytidelig og veldig gøy
Negativt: litt lett, liten gjenspillingsverdi

Så denne helgen var jeg altså i Stockholm, for første gang. Jeg dro sammen med en venn jeg har kjent på nettet i over 10 år nå, Thomas, en begavet ung japanskstudent fra Kvinesdal. Grunnen til at vi dro er enkel: vi er begge store Final Fantasy-fans, og hørte noen rykter om at det ville være en Final Fantasy-konsert med tilstedeværelse av komponist Nobuo Uematsu.

Hotellrommet hadde fin utsikt over jernbanen…dette var omtrent den fineste utsikten vi hadde på våre raske runder rundt i byen.

Redde for å rote oss bort, hadde jeg på forhånd brukt Google Earth til å pugge byen. På den måten kom vi oss på lørdag raskt frem til konserthuset, der det på ettermiddagen var oppvarmingskonserter og foredrag, før den store konserten på kvelden.

Konserthuset, som er en av de mystiske Discworld-bygningene som er større innvendig enn utvendig, var pyntet for anledningen, med en stor banner av Yuna fra Final Fantasy X

Av foredrag var det en paneldebatt som stort sett handlet om jenter og spilling, og den prøvde å avkrefte rykter om at jenter ikke spiller annet enn Sims og Horzez. Jeg føler iallefall det er et visst nytt håp om å kanskje finne meg en jente som liker et godt spill. Det andre foredraget var av David Westerlund, en forkortet versjon av hans foredrag om spillmusikkens historie. Det var virkelig interessant og vel verdt å få med seg. Det ble også spilt musikk av lokale band som “Shadowrun” og “Monkey Kong”, i tillegg til fremførelser på diverse klassiske instrumenter av en gruppe andre musikere. Det var mye variert som ble spilt. Shadowrun fremførte blant annet “Otherworld” fra Final Fantasy X. Monkey Kong overasket meg til og med et lite utvalg låter fra Secret of Mana.
Høydepunktet var da et mildt sagt starstruck team med musikere oppdaget at selveste Nobuo Uematsu, vår tids kanskje største videospillkomponist, og dirigent Arnie Roth satt i salen og fulgte med. De satt faktisk like bak oss, ble nærmest starstruck selv.
Likevel klarte musikerne fint å fremføre det ene og det andre, blant annet “Eyes on Me” fra Final Fantasy VIII, og en av de beste versjonene jeg har hørt av “Clash on the Big Bridge” fra Final Fantasy V.

Monkey Kong rocker lokalet med Secret of Mana

Denne gjengen fremførte mye moro, og fikk til og med Uematsu og Roth som tilskuere.

Etter den lille intime oppvarmingen, bar det ut på en pizza før konserten. Vi opplevde å måtte vente en time på verdens minste pizza på den lokale Pizza Hut-restauranten. Pizzaen smakte faktisk veldig godt, men jeg tror jeg velger et annet sted neste gang jeg er i byen.

Tiden var kommet for kveldens høydepunkt: Distant Worlds II-konserten!

Vi var litt sent ute med å bestille billetter og havnet helt bakerst, men fikk grei oversikt, og lyden var uansett på topp. Her hadde det vært gøy å fått fremført operaen fra Final Fantasy VI!

Det ble fremført vanvittig mange låter. Alt som stod på spillelista i tillegg til overaskelser som Chocobo-sangen og sangen til Terra/hovedtemaet fra Final Fantasy VI. Det gikk fra det ene høydepunktet til det andre. Den svenske sangeren Jennie Abrahamson fremførte både “Melodies of Life” fra Final Fantasy IX og en engelsk versjon av “Suteki da ne” fra Final Fantasy X. Begge var flotte, men jeg må likevel si at kveldens absolutte høydepunkt for meg var min personlige forhåndsfavoritt: “Dancing Mad” fra Final Fantasy VI. Et episk verk av en låt, fremført av et kor og et enormt fjernstyrt orgel. Det tok av.

Det ble også fremført musikk fra Final Fantasy XIV, og vi ble fortalt at representanter fra Square-Enix hadde tatt turen og gitt tommelen opp for noen nye klipp som ble vist under musikken. Storartet, selv om jeg personlig ikke kommer til å røre flere Final Fantasy Online-spill.

En glad komponist kommer opp på scenen for å motta folkets hyllest. Her er komponist Uematsu og dirigent Roth…

Som avslutning, kom den obligatoriske “One Winged Angel” fra Final Fantasy VII, der Uematsu himself ble med i koret og sang. WOW! De vet hvordan de skal vinne publikum.

Så, fantastisk konsert, herlig musikk, fin tur, tilbake til hverdagen…

Bare rask oppdatering om hva jeg tegner når jeg ikke tegner tegneserier. Liker å ha ett eller annet bilde å drive på med, som jeg kan ta frem nå og da, uten å stresse. For øyeblikket arbeider jeg med et stort og meget detaljert bilde som hyller AVGN – Angry Videogame Nerd.

Som alle har fått med seg, er jeg gal etter spill. Har ingen stor verdifull samling, men tar vare på spill jeg kjøper fra alle eraer, og selvsagt ute etter å gjøre samlingen større. Tok bilde av samlingen min nylig, til bruk på “post din spillsamling”-tråder på forskjellige forumer. I den forbindelse kan jeg jo bare lage en rask blogg med de samme bildene.

PSST, klikk på bildene for full størrelse, folka som lager internett tror fortsatt det finnes folk som kjører 800×600 oppløsning.

Starter med kosekroken. Her har jeg spilleskjermen og konsollene mine, alle klare til bruk. Ved PC-skjermene sitter jeg vanligvis og jobber.

Her er øverste del av spillhyllen min. Sånn ser den ut til vanlig. Wii, Gamecube, PS2, DS og GBA øverst. Nederst på bildet ser vi PC-spill fra forskjellige eraer.

Ettersom en sofa blokkerer, fikk jeg ikke hele hylla inn på samme bilde. Her er nederste del, der jeg lener meg over sofaen for å få med meg alt. 360 og PS3 øverst, samt rotehylla med alt fra NES og SNES nederst. De virkelige godspillene.

Tar raskt med noen bokser også. Om det er noe jeg har som kan regnes som samleobjekter, må det være disse. Dessverre kastet jeg resten av boksene jeg hadde for 10-13 år siden. Tok vare på en håndfull, av nostalgi, og har spart på de største boksene siden den gang.

Så da er det bare å starte med det eldste jeg har: NES-spillene. Dette er min barndom….det vil si, halvparten som er merket. Den andre halvparten kjøpte jeg for en billig penge nylig. Alt fungerer fortsatt i skjønneste orden, og det er ganske imponerende. Gamle maskiner er solide. Jeg er fortsatt interessert i å utvide samlingen, dersom noen har ting på loftet eller i kjelleren de gjerne vil bli kvitt. Ikke kast, gamle spill er fantastiske.

Da hopper vi frem en spillgenerasjon, til SNES, mitt første 16-bit-system. Dette er dessverre ikke alle spillene mine, jeg mangler tre av dem på dette bildet, og vil gjerne ha dem tilbake). Spillene fikk bedre grafikk og ble mer avanserte. Og et smartere støvcover på konsollen gjorde at man slapp å blåse. Ingenting verdifullt, men stor affeksjonsverdi, og igjen, dersom noen har noe på loftet, er det bare å ringe 🙂

Sony blåste for alvor fart på spillmarkedet midt på 90-tallet. Med PlayStation, ble det plutselig “kult” å spille, og ikke lenger bare for barn og nerder(noe jeg egentlig er helt uenig i, men nok om det). Dessverre falt jeg litt av denne spillgenerasjonen. Kunne ikke ha flere konsoller, og jeg holdt på med PC-spilling en god stund isteden. Men takket være emulatorer og lignende, fikk jeg med meg høydepunktene. I denne samlingen er min absolutte favoritt Xenogears. Men ellers, vil jeg tro at de aller fleste har større og penere PS1-samling enn jeg har.

Da siste eksamen var over i 2003, hadde jeg penger til overs, og oppdaget plutselig en ny Nintendo-konsoll med nytt Zelda og nytt Metroid. Selvsagt kjøpte jeg dette vidunderet, som jeg personlig synes er den absolutt beste maskinen fra forrige generasjon: Gamecube. Disse spillene har en merkelig affeksjonsverdi for meg. Jeg vokste ikke opp med dem, men samtidig var det disse som førte meg tilbake til konsollspillene. Ikke en svak tittel i hele samlingen.

Forrige generasjons “vinner” var derimot PlayStation 2. Jeg syntes maskinen virket svak, og kjøpte den ikke før sent i maskinens levetid, men oppdaget da hvor fantastisk mange gode spill den hadde. Øker fortsatt samlingen min, og prøver å få spilt gjennom lasset med RPGer jeg har nå.

Under Gamecube kom også DS, som var, og fortsatt er en fantastisk liten sak. Jeg var aldri særlig interessert i håndholdte konsoller tidligere, men DS er unik, kjører GBA-spill(som det finnes vanvittig mange gode av), i tillegg til å ha et imponerende godt spillbibliotek. Jeg elsker DSen min, som fortsatt er en god gammel modell.

Med DS, startet jeg også en bitteliten samling GBA-spill. Halvparten av dette er gamle SNES-titler, men også de “nye” spillene er verdt en titt. Ja, det er et Pokemon-spill. Jeg har ikke vært borti Pokemon hverken før eller siden, men det er et interessant fenomen, og spillet virker godt(jeg har bare aldri klart å sette meg inn i det).

På tide med Wii! Første konsollen jeg kjøpte i vår generasjon. For mange en skuffelse, og jeg kan se hvorfor: det er en svak maskin hardwaremessig. Men spillutvalget er knallgodt og ekstremt undervurdert, dersom man klarer å grave mellom all dritten. Dessverre har ikke jeg klart det, og besudler bildet med blant annet The Conduit, som jeg har anmeldt her.

…men man kan ikke bare ha Wii? Den første Xbox-maskinen til Microsoft, var, unnskyld uttrykket, ren hostesaft. Heldigvis klarte de ting riktig med den neste maskinen, til tross for billig hardware som stadig blir ødelagt. Moro hvordan en NES fortsatt virker perfekt, er det ikke? Microsoft har gjort mye riktig denne generasjonen, men vel, de forblir Microsoft. Live er noe av det verste jeg har vært borti, og er totalt ubrukelig for Online-spilling, da det på 3 forskjellige abonnementer og 5 forskjellige routere, ikke klarte å connecte meg til venner, og i tillegg knapt lot meg avslutte abonnementet, fytterakkern. Men nok ranting…

Sist, men ikke minst(iallefall størrelsen på konsollen): PS3. Vidunderlig bra maskin. Dessverre mest aktiv som blårei-spiller, ettersom den bare har en håndfull gode eksklussive spill. Dessverre havnet i skyggen av 360 for min del, men kan avsløre at iallefall tre av disse spillene(det helt øverst og de to til høyre) er verdt konsollen(i tillegg til InFamous som jeg låner bort nå). Kan iallefall nevne at jeg hadde valgt PS3 over 360 i dag. Men nå skriver jeg ikke dette for å favorisere noe…

Jeg har også et enormt lass med PC-spill fra forskjellige eraer. Å ta bilde av alle dem, er et enormt prosjekt, så det gjør jeg bare ikke. Kanskje jeg skraper sammen de mest interessante senere. Hvem vet? Sjekk iallefall backloggen min, der er en liste over samlingen min 🙂

…beklager IGJEN til de av dere som kanskje ikke er spillinteresserte, men det passet så godt med enda en spillblogg, siden jeg hadde bildene.
Som sagt er jeg på ute etter flere spill, spesielt til retro-maskinene, ettersom de spillene fortsatt er knallgode. Kommentarer? Forslag til spill jeg bare MÅ skaffe? Hypp på en spillekveld? Uenig? Enig? Pest? Kolera?

Vel, det er tittelen min på den nyåpnede nettsiden N-Club.no

En venn av meg tok kontakt for litt siden og lurte på om jeg ville være skribent på siden. Hjelpe til med spillanmeldelser og kanskje artikler og nyheter. Og fordi jeg vet det er seriøse greier, sa jeg ja, etter en ørliten tenkepause. Så nå får jeg gleden av å iblant spille et gammelt spill igjen, skrive noen setninger om det, og poste. Det er gøy.

Men viktigst av alt, min tittel på siden er “Redaktør”.

Noen som vet hvor jeg får kjøpt monokler?