Category Archives: Spill

Retrospillmessen 2016

I september ifjor var jeg i Sandefjord for første gang, for å besøke Retrospillmessen. Det var vanvittig hyggelig, så jeg bestemte meg for å ta turen igjen.
Allerede i desember ble jeg kontaktet, da de lurte på om jeg kunne lage plakaten, noe jeg straks sa ja til, både fordi jeg var glad for at de spurte meg om dette, og fordi jeg ønsket å bidra med hva jeg kunne. Dermed fikk jeg også et bord og var allerede selvskrevet som gjest på dette.

Utover vinteren og våren begynte gjestene å melde sin interesse. Brentalfloss ville tilbake. Game Chasers, Pat the NES Punk og The Completionist meldte også sin interesse. Ben Daglish og Matt Gray skulle også ta turen. Kort sagt en imponerende liste med gjester, og arrangementet bare lovet bedre og bedre.
Etterhvert som jeg selv begynte å se hver eneste video fra Game Chasers på Youtube, gledet jeg meg bare mer og mer til arrangementet, og mai kunne ikke komme raskt nok.

Av personlige årsaker (hint: leilighetsjakt i Oslo) har 2016 så langt vært ekstremt stressende for meg, og mai var ikke et unntak. Uken før messen var jeg på rundt 6-7 visninger, og tapte en budrunde nesten hver eneste morgen.
Helgen kunne ikke komme raskt nok, jeg måtte bort fra maset.

Fredag

Jeg hoppet på toget i Oslo fredag morgen, med rundt 30kg bagasje. Togturen kunne ikke vært mer stressende, da nok en budrunde pågikk, og jeg nærmest stirret på mobilen hele veien.
Heldigvis fikk jeg annet å tenke på i Sandefjord, da jeg møtte folk allerede mens jeg satt på hotellet og ventet på en skyss opp til messehallen for å rigge til standen.

Det ble 30kg av dette!
Det ble 30kg av dette!

Jeg fant bordet mitt, og fant ut at jeg var blitt plassert rett ved siden av Game Chasers, noe jeg syntes var utrolig kult.Bordplasseringen virket ekstremt gjennomtenkt, med retrospillsjapper, kjente gjester, ukjente tegneserieselgere (som meg), perlekunstnere og store butikker om hverandre, for å unngå at for mye av en type ting klynger seg opp i ett hjørne. Det kunne veldig raskt ha blitt et “kjendishjørne” hvor resultatet hadde vært at resten av bordene ville blitt ignorert i mengden, men ved å blande, sørget de for at alle ble eksponert like mye, noe jeg merket godt over de to neste dagene. Bravo! Skulle ønske alle arrangementer tenker like godt på dette som Retrospillmessen gjorde.

Under oppriggingen, dukket noen ekstremt jetlaggete Game Chasere opp og hilste på. Jeg prøvde å ikke virke starstruck, men det var ganske vanskelig da de plutselig roste meg for en av tegningene jeg hadde laget.
De dro til hotellrommet for å sove, og jeg gikk og rundet Battletoads et par ganger, for å slå ihjel tid, og for å roe meg ned litt.

Dette gjør jeg for å stresse ned. Jeg bryter også med bjørner.
Dette gjør jeg for å stresse ned. Jeg bryter også med bjørner.

Etterhvert dukket også Brentalfloss opp, og jeg ble både glad og overasket over at han faktisk husket meg siden sist. Vi hadde en liten prat, før jeg etterhvert tok kvelden, og fikk skyss tilbake til hotellet. Det ble faktisk rett i seng, da jeg var utslått etter en lang dag.

Lørdag

Etter frokosten på hotellet, fikk jeg plutselig litt panikk, da jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle ta meg opp til messehallen (og i tillegg hadde mer bagasje jeg ville ha opp), og jeg gjerne ville være der litt før åpning. Jeg ringte en av arrangørene, men jeg ville egentlig ikke plage disse for mye, da jeg visste de var ekstremt opptatt, så jeg stilte meg i resepsjonen på hotellet, og spurte rundt i crewet, da jeg antok noen av disse måtte ha en ledig plass i en bil.
Skyss fikk jeg, om jeg ventet litt, noe jeg syntes var greit. Først da jeg satt meg i bilen, gikk det opp for meg at jeg fikk skyss blant alle VIPene. Foran meg satt Brentalfloss, ved siden av meg satt Pat the NES Punk, og bak meg satt Dex the Swede og The Completionist. Jeg var helt slått ut av dette, men den korte bilturen opp var nokså hyggelig.
På messen fikk jeg tatt meg en runde før åpning og plukket opp både spill, cder, dvder og autografer.

Brentalfloss
Brentalfloss

Brentalfloss hadde jeg allerede møtt ifjor, men jeg ville ha den nye norske samle-CDen hans, og han er ekstremt hyggelig å snakke med. De som ikke kjenner til ham, han har en Youtube-kanal hvor han legger tekst på spillmusikk og synger.

Pat the NES Punk
Pat the NES Punk

Pat the NES Punk var også på plass, så jeg fikk kjøpt DVDene hans. Pat har en gigantisk NES-samling, årlige maraton-streams, og Youtube-videoer hvor han snakker om spill, samt en podcast som jeg har begynt å følge med på i det siste. Veldig hyggelig fyr. Han kom etterhvert bort til meg, så på tegningene mine, og sammenlignet meg med Sergio Aragonés, som tegner Groo the Wanderer.

The Completionist
The Completionist

The Completionist, som har nesten 700 tusen følgere på Youtube, har en kanal hvor han prøver å fullføre spill 100% før han anmelder dem. Har fulgt ham 2-3 år nå, og det var veldig gøy å faktisk møte ham. Han hadde dessverre ingenting å selge, men fikk både en liten prat, bilde og autograf.

Game Chasers, Billy og Jay, pluss kameramann Melvor
Game Chasers, Billy og Jay, pluss kameramann Melvor

Sist, men ikke minst, kom også Game Chasers på plass, og de ville straks kjøpe tegningen jeg hadde laget med dem. Mens jeg snakket med Jay og signerte, stod plutselig Melvor og filmet, så det er fare for at jeg kanskje dukker opp i en fremtidig episode. Game Chasers serie går ut på at Jay og Billy, som de heter, farter rundt på loppemarkeder, bruktsjapper og messer, for å jakte spill. De har gjennom årene funnet mye verdifulle og obskure skatter, og dette føles nesten som et slags reiseprogram. Absolutt verdt å sjekke ut.

Gjestene signerte originaltegningen min. Tegnet på Melvor så han også kunne signere.
Gjestene signerte originaltegningen min. Tegnet på Melvor så han også kunne signere.

Dagen gikk, og jeg solgte ganske så godt. Kom meg dessverre ikke på noen paneler, men det er ulempen ved å ha bord, og noe jeg regner med. Da det var pause før After Hours, fikk jeg spilt mer Battletoads (dette er virkelig blitt et komfortspill jeg runder bare for å stresse ned).
Fikk også møtt flere jeg har snakket med på Retro1, deriblant DagV og Paxian. Avtalte med disse å gå ut og spise pizza senere på kvelden, og straks messen stengte for kvelden, spleiset vi på en taxi ned til sentrum, og spiste på Perfect Pizza, sammen med noen få andre. På dette tidspunktet var jeg så utslått at jeg så vidt fant veien tilbake til hotellet, og kræsjet totalt straks hodet traff puta.

Søndag

Litt mer avslappende dag, jeg fikk avtalt skyss allerede fra frokostbordet, og det virket som en noe mer avslappende stemning på messa også. Salget var ikke like knallbra som dagen før, men det var heller ikke noe jeg ventet. Dessverre gikk serverne til izettle ned, og jeg kunne ikke ta kortbetaling halve dagen, noe som kostet meg et par salg… teknologien for at hvermansen skal ta kortbetaling er virkelig ikke på plass ennå! Bring kontanter!
På grunn av stresset fra uka, begynte jeg etterhvert å føle jeg virkelig trengte en pause. Fikk en frivillig til å sitte på bordet mens jeg gikk ut og halvveis rundt lokalene. Møtte en virkelig trøtt Brentalfloss på veien tilbake, og det ble mer prat med ham, før jeg kom meg tilbake til bordet mitt, merkelig energisk igjen. Hjelper alltids med en luftetur.
Jeg fikk også kjøpt et SMB2-bilde av Slusk, en svensk pixelbildemaler (i mangel på bedre ord). Straks jeg får meg leilighet, blir det retrokunst på veggen.
Game Chasers, Pat og Completionist begynte å gå på spilljakt, og alle stod samlet rundt bordet mitt og filmet straks de kom tilbake fra runden sin. Det er fare for at jeg i en fremtidig episode av Game Chasers står i bakgrunnen og ler mens de kaster penner på Pat fordi han stakk av med en komplett Ufouria under nesen på dem.

Prøvde å ta et bilde da Game Chasers signerte for Paxian her, men det gikk litt fort. Slik så det iallefall ut fra bak bordene våre.
Prøvde å ta et bilde da Game Chasers signerte for Paxian her, men det gikk litt fort. Slik så det iallefall ut fra bak bordene våre.

Da ting stengte, ble det meksikansk gryte i fellesskap før nedriggingen startet. Ble litt småprating med Game Chasers (spesielt kameramann Melvor), før jeg fikk tatt farvel med gjestene og arrangørene og fikk skyss av Pittbull tilbake til hotellet.
Det ble en veldig avslappet kveld med sjokolade (ikke spist det på flere dager) og Youtube på hotellrommet, før jeg sovnet tidlig og sov som en stein i hele 8 timer for første gang på lenge.

Mandag

Vel, mandag var det egentlig ingenting som skulle skje, men jeg hadde frokost med Game Chasers og Brentalfloss, og etterhvert også Pat, før jeg pakket ned og satte meg i resepsjonen for å vente på toget. Gjestene ventet også, da de skulle på sightseeing i Oslo, og mens vi ventet, ble jeg plutselig intervjuet av Billy for en fremtidig Game Chasers-episode. Om intervjuet kommer med, aner jeg ikke, men det var gøy uansett.

Årets fangst. Bildet til Slusk har jeg allerede pakket vekk trygt til jeg flytter.
Årets fangst. Bildet til Slusk har jeg allerede pakket vekk trygt til jeg flytter.

Hadde en fantastisk helg, og det er vanskelig for meg å finne på negative ting å si. Jeg har prøvd.
De frivillige var utrolig hyggelige, hjelpsomme og lette å få kontakt med. Det gjalt egentlig alle jeg pratet med.
Om noe, var det kanskje litt vrient å finne messehallen dersom jeg ikke hadde klart å få skyss av folk, men også med dette var det utrolig lett å be om hjelp. Og messa var så stor at den nok ikke kunne ha vært i noen andre lokaler.
Det hjalp på å få mat (meksikansk gryte) siste dagen, men tror også jeg kunne blitt med på fellesmiddagen på fredag, om jeg hadde spurt pent. Følte iallefall at de tok seg av både meg og alle de andre selgerne og gjestene svært bra.

Sier det allerede nå: jeg kommer tilbake til Retrospillmessen 2017!

Dadaph på Retrospillmessen

Neste helg er det tid for Retrospillmessen i Sandefjord, og i den forbindelse er jeg selvsagt på plass.

dadaph-retrospillmessen-sal

Kan tilby tegneseriealbum, Sagaen om Dadaph Serraph, Fantastisk-Mann og Reality Taco X.
I tillegg har jeg laget en del retrospillinspirerte tegninger og vil selge prints, blant annet av plakaten.
Det er svært begrenset opplag for denne gang, så det gjelder å være raskt ute.

Jeg er også tilgjengelig for småprat og annet, kanskje også tegninger der og da om folk spør pent?
Bordet mitt blir tilgjengelig hele helgen, så det er bare å komme innom og hilse på.

Sjekk galleriet mitt for å se ting jeg har laget, flere blir tilgjengelige på messen.

Mer om Retrospillmessen kan leses her.
Vi ses!

Livstegn og Battletoads!

Har vært ganske mye stress for meg siden i sommer. Jeg gikk tilbake til singeltilværelsen (null drama, vi er fortsatt venner), jeg har jobbet døgnet rundt med DiS, og jeg har begynt å gå på omfattende leilighetsjakt, så langt uten hell.

Så hvordan klarer jeg meg gjennom alt dette? SPILL!

Jeg har virkelig spilt spesielt ett spill hardt, nemlig Battletoads, et spill som er regnet som et av de tøffeste spillene noensinne laget. Men det er også et veldig godt og rettferdig designet spill, for det meste, og ren memorisering er viktigere enn raske reflekser, for det meste. Da jeg rundet spillet første gang i januar, laget jeg raskt en video-serie av det på Youtube, men siden da er jeg blitt enda bedre. Jeg kan fortsatt ikke ta hvert eneste brett uten å dø (sliter spesielt med bossen på Intruder Excluder, siste biten av Terra Tubes, og Rat Race), men jeg kommer meg gjennom så godt som hver eneste gang jeg forsøker nå.

battletoads-dadaph-highscor
Dette er utvilsomt det tøffeste spillet jeg noensinne har klart, men det føles like herlig hver eneste gang man moser den siste neven inn i trynet på onde Jessica Rabbit på slutten.

Jeg skal prøve å oppdatere denne siden oftere, men for nå er dette bare et lite livstegn fra meg.
Leilighet har jeg fortsatt ikke, men DiS vil endelig bli lansert neste år, og for øyeblikket har jeg det egentlig ganske fint, selv om ting lett blir ganske stressende.

Nå lurer jeg på hva fremtiden bringer. Og hva som blir det neste store tøffe spillet jeg prøver meg på.

Dadaph og rollespilling!Spikeball and my first RPG session

Da har jeg endelig prøvd sånn derre rollespill. Ettersom dette ikke er en sak om meg eller tegneserier, og som også de engelske leserne mine (som jeg har snakket rollespill med) setter pris på, har jeg valgt å skrive akkurat denne bloggposten på engelsk, og ettersom de fleste av dere, iallefall dere som selv har spilt rollespill, forstår engelsk, er det jo bare å klikke denne her.kalahen

As a kid, this boardgame was as close as I got to RPGs. You killed monsters using dice, and one game lasted for hours, which is why we only got through it once.

Roleplaying games have fascinated me from the moment I first read about them in some videogame magazine in the early 90s. And while I have played a ton of computer RPGs since, I’ve never actually experienced the real thing. There’s a number of different reasons why. First, as a kid, my friends seemed interested in trying, but there was no games available in Norwegian, and none of us knew English at the required level. As I got older, old friends lost interest and newer ones had no interest at all. There was not really much of an Internet back then, not as it is today at least, and I didn’t dare to even approach the sweaty bunch of probably pretty nice people sitting around the table at my local comic book store.

A couple of years ago, I stumbled upon the online personality known as The Spoony One. I understand he can be pretty controversial, and he has a pretty dominant personality, so I take what he says with a grain of salt, but he did this one series of videos that fascinated me. It was called Counter Monkey, and it was all about telling stories from different RPGs he had played. Even if I had no idea how these games were played, these videos were both very entertaining to watch, for the most part, and it refreshed the fascination I’ve had since childhood.
Only problem, I still didn’t have any people to play with, and I had so much going on in my life I figured I just didn’t have time. I then moved away from Oslo, 550km north, to a small town near Trondheim.

nidarosdomen

Nidaros Cathedral in Trondheim. Why do the theists always have the coolest clubhouses?

My interest in RPGs was recently revived, when a Let’s Player I follow (Hi, Brickroad) started doing online D&D sessions weekly on his Twitch channel. Unfortunately, I still haven’t caught up with every session, but it’s out there on Youtube, and what I saw was pretty cool.
I figured I should finally give it a shot, so I got the D&D rulebook to figure out on my own what it was all about, while I was searching for groups near Trondheim.
I then stumbled upon a gaming club, Hexagon, who does weekly sessions designed for newbies. A chance to both try out RPGs as a newbie, and meet people and possibly game other stuff later.
Turns out they weren’t playing D&D there at the moment, but they were in the middle of a Shadowrun campaign. While I’m not really all that much into Cyberpunk, I figured I should try it anyway, and I’m glad I did. I spent my first evening getting guided advice on how to create my character, and spent a week actually creating him.
Character creation in Shadowrun is A LOT more complicated than in D&D. It seems easy at first, but the possibilities of customizations are near endless, and the rulebook seems a whole lot more advanced.

Shadowrun, Fifth Edition Core Rulebook

Shadowrun 5th Edition, this is our Holy Book! There are many like it, but this one is mine.

I decided to make a tough character as my first, because magic seemed to be a whole other level of gameplay. I wanted something simple, and as I didn’t get much time to get into the lore and backstory stuff, I wanted a kind of a character that can fit into any cyberpunk setting.
I created a Dwarf (Shadowrun is cyberpunk with magic) Street Samurai and did as best I could to build him around being a badass in combat. I got the advice that much of Shadowrun’s gameplay is to get around combat, which is cool, but I wanted my character to be able to be of as much use as possible, should my group enter combat.
His full name is Davis “Spikeball” Lane, which is kinda named after several more or less well known people, while Spikeball is my own idea. The nickname is based around the fact that he’s short, has a huge round afro, and that his Katana can be seen as a spike coming to poke you. He’s not very found of his nickname, but it seemed to stick, and some of the other characters even started to call him “Spike”, which I guess is a good sign.

The first session finally came around. They quickly checked my character sheet to see if I did anything totally wrong. I did a few mistakes here and there, but nothing major (and I’ll correct them until the next session).
The Campaign is based around a Guild giving guildmembers (players) weekly missions. That way, it’s possible to miss several sessions, or be a total newcomer to join in throughout the year, like I did (the campaign have been going since September).
Our mission this week was to pick up three big crates, weighting nearly a metric ton each, watch over them for one night, then deliver them to an address the next morning.

Of course, we had an elf with us, being very nosy and curious (which elves are, I guess) about what was inside the crates. Of course we had to open them!
At first, I stayed back a little. Spikeball is not a very streetsmart character, and while he mostly cares about getting the mission done and get payed, he kinda smelled a possible ambush coming up, so he had no major objections about the Elf (sorry, I remembered the name until I started writing this) wanting to take a little peek.

So we found this abandoned parking lot. Well, not entirely, there was a street gang hanging out there, but they were easily bribed off.
We parked the van and start working on opening the crates. I did put skillpoints into lockpicking, but unfortunately, I didn’t bring the tools for this kind of lock, so I had to stand as lookout. The troll character also started painting the car, and we never figured out why.

harrybigfoot

What’s in the box? WHAT’S IN THE BOX?

One crate eventually opens up, and out comes a Sasquatch… Bigfoot… who is being smuggled by one corporation. This is illegal, and the elf wants to tell, but Mr. Bigfoot gets curious about what we are up to and demands us to identify ourselves.
There are some failed negotiations with the creature, while my character still stands a bit back. I had a hard time keeping up, really, but I also wanted to observe the other players for a while, and learn.
But then, the Bigfoot proceeds to open up the other crates and release two Hellhounds. I can’t not do anything anymore.
Spikeball suddenly steps up, and tells this huge 2 and a half meter tall creature that our orders are to deliver him, inside the box, and that he can choose in how many pieces he wants to be delivered.

ohno

Everyone at the table

Silence.
Everyone looks kinda shocked of what I just said. I did use the H-word (Hairball), but at the same time, I feel it was going to come to a fight anyway. Of course, the Bigfoot goes straight to attack me, and knocks me back, taking 6 stun damage.

The elf, currently riding the troll to get a better view of the situation, luckily decides to not waste any time. She shoots a rocket directly at the bigfoot, blowing up the van (which the troll had been carefully painting earlier). I have to throw myself away, but while I do, I use my Edge to compensate for my -2 stun roll, open up my armcannon and firing everything I got at the thing. The troll then finishes it off with a throwing knife.
At this moment, it kinda looks like this put the DM off a bit. He obviously wanted the thing to live longer, but we got some pretty amazing rolls, so the thing was dead.

The Doctor (which I do remember we called Dr. A), healed up my stun damage, which obviously angered one of the Hellhounds. One dog went for Dr. A, while the other one threw himself at me, without doing any damage.
I got initiative, and while I felt like I owed the good Doctor a rescue, it was obvious to target the closest dog who was at my throat. I burned my last Edge (only having two) and did an amazing roll nearly killing off the thing in one hit. That was my last lucky roll for the night, but the poor DM did all he could to save his creature. It didn’t seem planned that we would be so aggressive on his monsters, but we were.
The elf hacked the mind of the dog attacking Dr. A, to leave us alone, but the crippled beast was still going at me. And while it didn’t do any damage this time, it managed to throw me at the ground, with it’s claws around my neck. Luckily, I managed to push it away, just for the troll to come bouncing in, to give it one last whack with his mighty hammer.

One van blown up. One Bigfoot sliced open. One hellhound whacked flat, while the other one hacked out of his mind.
It was obvious we wouldn’t get paid for this one, so we scrammed out of there, deciding if we should put the blame on the scared-to-death neighborhood gang or not. The artistic troll painted a message on the wall in case someone came back to look.
And after some paperwork back at the guild, thus endeth my first roleplaying session.

Was it fun? It was! I didn’t have time to read up ANY of the rules in advance, but the group still managed to help me out, and I actually felt like I learned quite a bit while playing. The troll was also a new player, so I didn’t feel totally alone in that.
Did I do mistakes? Maybe? A 114 cm Dwarf talking shit to a 2,5m Bigfoot probably wasn’t my smartest move, but at the same time, it helped defining Spikeball as a character. He’s impatient, kinda racist, but at the same time, he has a code of honor (especially regarding his fellow dwarfs).

Spikeball was a few lucky rolls away from death, and I will probably be a lot more careful with my actions next time, but at the same time, these kinds of situations will probably stick with me. I was the dwarf leaping backwards, firing with my armcannon, towards a Bigfoot in the middle of an explosion.
You don’t see stuff like that in movies. It happened in my mind, because it happened in the game. I’m hooked, and I look forward to more Shadowrun, as well as trying out games like Pathfinder and D&D, among others, later.
And this does WONDERS to my inspirations as a cartoonist. I already have ideas for several characters and situations I can use, which all are original.

So to sum up: I have finally played an RPG and it’s damn fun!

Dadaphs Zelda-maraton: Zelda – a Link to the Past

Som nevnt går jeg nå gjennom alle Zelda-spillene. Tiden er kommet til det tredje Zelda-spillet.
Tenkte egentlig ikke jeg trengte å skrive så mye, da jeg allerede har skrevet en del om hvorfor jeg ser på dette som et av de fem beste spillene som er laget.

zelda3
Here we go again!

Kort fortalt går spillet tilbake til det første Zelda-spillet og finner opp kruttet på nytt. Det er igjen mer fokus på utforsking, mindre på action. Ting er blitt mer strømlinjeformet. For eksempel vil sprekker på vegger tydeligere vise hvor man kan plante bomber. Spillets templer fungerer mer helhetlig som store puzzles, og ikke bare en serie med rom. I tillegg har man et system med to forskjellige verdener som overlapper, og dermed påvirker hverandre.
Formelen som LttP skapte, forble formelen det senere Ocarina of Time konverterte til 3D, og som påvirket resten av serien. Man kan dermed si at mye av det moderne Zelda ble født i LttP.
Dermed føler jeg heller ikke det er nødvendig med en slik liste jeg har hatt med Zelda og Zelda 2, om tips for hvordan man best kan spille spillet. Dette er fra 1991, men har aldret så fantastisk, og føles så tidløst, at man fint kan spille spillet for første gang i dag, og ikke sette seg fast i spilldesign som føles gammeldags.

a-link-to-the-past
Eksempler på forbedringer bare i grafikken: ulike høydenivåer kunne skjule hemligheter og gjøre omgivelsene mer unike. Byer var integrert i selve kartet, og gav Hyrule en unik følelse av å være en levende verden.

Etter å ha spilt igjen spillet på nytt for et par dager siden, og i tillegg spilt gjennom Link Between Worlds, har jeg fått sett ting i et litt nytt perspektiv, og har dermed fått tenkt gjennom et par nye ting å nevne.
Jeg skal ikke sammenligne spillet altfor mye med Link Between Worlds, det tar jeg nok heller når jeg en vakker dag skriver om det spillet. Det skal nevnes at LBW kanskje er den nye favoritten min, da det tar LttP-oppskriften, og tilfører en moderne vri.

icedungeon
“Velkommen til istempelet! Du vet det er istempel fordi veggene er lyseblå og fordi vi iblant har et nybonet gulv!”

Det ene jeg vil nevne er de få tingene jeg føler LttP bommer litt på. Det første er at templene føles veldig lite tematiske. Det vanlige i Zelda-templer er jo å ha ett vanntempel, ett skogtempel, ett ildtempel, og så videre. Det er kanskje litt for typisk, men med visse unntak, er ikke templene i LttP særlig mer varierte enn at fargen på veggene endres litt. Joda, det er ett vanntempel, ett istempel og ett ørkentempel, men jeg føler fortsatt det kunne ha vært litt mer variasjon i hvordan de presenteres. Men dette er pirk, og fortsatt et skritt opp etter Zelda-spillene på NES.
LttP har også æren av å ha ett av de verste minispillene i hele serien: gravespillet. Det er heldigvis ikke nødvendig å klare for å fullføre spillet, men dersom man ønsker å samle alle hjertebitene(for å fylle Links livsenergi til opp til 20 hjerter), er man nødt.
Gravespillet er 100% ren flaks. Jeg har opplevd å finne hjertebiten på første spadetaket, og jeg har også opplevd å bruke nærmere to timer. Det er ingen regler eller bestemmelser, annet enn ren flaks, om hjertet er der man bestemmer seg for å grave. Om man er som meg, og må fullføre Zelda-spill 100%, kan det bli frustrerende, spesielt om man spiller flere ganger(og LttP har jeg fullført flere ganger enn jeg kan huske).

alttp-digging
Gratulerer, du har brukt 2 timer, 80 rupees per forsøk, på å vinne gravespillet. Håper du er fornøyd!

Det andre jeg vil ta opp er noe som er veldig omstridt, som jeg kanskje kan oppklare her og nå.
Dette er et tema gamere har slåss om siden slutten av 90-tallet, da emulatorer ble oppfunnet og gjorde det mulig å spille TV-spill på krystallklare monitorer.
Nemlig Links hårfarge. Den var opprinnelig brun, og LttP sin manual viser den med en lysere brunfarge, før den ble mer blond i senere spill. Men i selve spillet, har Link magenta hår.
Hvorfor magenta?
Vel, de av oss som spilte LttP på en original SNES og på en god gammeldags CRT-TV, kan jo sverge på at håret ikke kom frem som rosa.
Selv antar jeg dette har noe å gjøre med noe som kalles komplimentærkontrasten.

fargesirkel
Fargesirkel basert på Goethes fargelære presenterer grønt og magenta som komplimentære. Ittens fargesirkel har grønt og rødt.

For de som ikke er drevne med fargelære: se for dere en fargesirkel. De fargene man finner på motsatt side av hverandre, kalles komplimentære, fordi de utfyller hverandre. Et enkelt eksperiment er å plassere en flekk orange i noe grått. Det grå vil se nærmere blått ut, fordi hjernen vår mener det er fargen som mangler. Den samme gråfargen vil virke rød, dersom flekken er grønn.
På en lavoppløselig CRT-TV, er det veldig vanskelig å skille ut enkeltpixler. De få flekkene med magenta, så dermed ut som en brunaktig grøt, nettopp fordi de andre fargene på Link var grønn, som er komplimentærfargen til magenta.
Hvorfor brukte de magenta og ikke lysebrunt? Tjah, SNES kunne vise 256 farger om gangen. Kanskje de ville være trygge på å bruke en vanlig farge som Magenta, slik at de ikke skulle tenke så mye på de 255 andre fargene?
Eller, noe jeg heller tror, en eventuell lys brunfarge ville antakeligvis ha gått litt for mye i ett med Links hudfarge, iallefall sett på en gammeldags CRT-TV.
Derfor.

alttp-link1
Med lysebrunt hår, ville antakeligvis håret gått veldig i ett med hudfargen. Mørkebrunt ville blitt for mørkt, og Link var ennå ikke designet blond. Derfor antar jeg de gikk for rosa hår. Ikke for at nerder skulle diskutere om Link var homo eller ikke siden emulatorer ble oppfunnet.

Ønsker man å spille LttP i dag, er det flere muligheter. Man kan spore opp en SNES og spille det der. Ellers finner man det nedlastbart både på Wii og WiiU. Man har også GBA-versjonen, men den er etter min mening svakere, ettersom den har lagt til en veldig irriterende skrikelyd hver gang Link slår med sverdet, og fordi de låser spilleren i større grad til å gjøre ting i en bestemt rekkefølge.

Neste gang blir det Link’s Awakening, et spill jeg ikke er altfor kjent med, men som jeg gleder meg til å spille på nytt, antakeligvis vil jeg denne gangen prøve GBC-versjonen, som inneholder en ny hule.Som nevnt går jeg nå gjennom alle Zelda-spillene. Tiden er kommet til det tredje Zelda-spillet.
Tenkte egentlig ikke jeg trengte å skrive så mye, da jeg allerede har skrevet en del om hvorfor jeg ser på dette som et av de fem beste spillene som er laget.

zelda3

Kort fortalt går spillet tilbake til det første Zelda-spillet og finner opp kruttet på nytt. Det er igjen mer fokus på utforsking, mindre på action. Ting er blitt mer strømlinjeformet. For eksempel vil sprekker på vegger tydeligere vise hvor man kan plante bomber. Spillets templer fungerer mer helhetlig som store puzzles, og ikke bare en serie med rom. I tillegg har man et system med to forskjellige verdener som overlapper, og dermed påvirker hverandre.
Formelen som LttP skapte, forble formelen det senere Ocarina of Time konverterte til 3D, og som påvirket resten av serien. Man kan dermed si at mye av det moderne Zelda ble født i LttP.
Dermed føler jeg heller ikke det er nødvendig med en slik liste jeg har hatt med Zelda og Zelda 2, om tips for hvordan man best kan spille spillet. Dette er fra 1991, men har aldret så fantastisk, og føles så tidløst, at man fint kan spille spillet for første gang i dag, og ikke sette seg fast i spilldesign som føles gammeldags.

Etter å ha spilt igjen spillet på nytt for et par dager siden, og i tillegg spilt gjennom Link Between Worlds, har jeg fått sett ting i et litt nytt perspektiv, og har dermed fått tenkt gjennom et par nye ting å nevne.
Jeg skal ikke sammenligne spillet altfor mye med Link Between Worlds, det tar jeg nok heller når jeg en vakker dag skriver om det spillet. Det skal nevnes at LBW kanskje er den nye favoritten min, da det tar LttP-oppskriften, og tilfører en moderne vri.

Det ene jeg vil nevne er de få tingene jeg føler LttP bommer litt på. Det første er at templene føles veldig lite tematiske. Det vanlige i Zelda-templer er jo å ha ett vanntempel, ett skogtempel, ett ildtempel, og så videre. Det er kanskje litt for typisk, men med visse unntak, er ikke templene i LttP særlig mer varierte enn at fargen på veggene endres litt. Joda, det er ett vanntempel, ett istempel og ett ørkentempel, men jeg føler fortsatt det kunne ha vært litt mer variasjon i hvordan de presenteres. Men dette er pirk, og fortsatt et skritt opp etter Zelda-spillene på NES.
LttP har også æren av å ha ett av de verste minispillene i hele serien: gravespillet. Det er heldigvis ikke nødvendig å klare for å fullføre spillet, men dersom man ønsker å samle alle hjertebitene(for å fylle Links livsenergi til opp til 20 hjerter), er man nødt.
Gravespillet er 100% ren flaks. Jeg har opplevd å finne hjertebiten på første spadetaket, og jeg har også opplevd å bruke nærmere to timer. Det er ingen regler eller bestemmelser, annet enn ren flaks, om hjertet er der man bestemmer seg for å grave. Om man er som meg, og må fullføre Zelda-spill 100%, kan det bli frustrerende, spesielt om man spiller flere ganger(og LttP har jeg fullført flere ganger enn jeg kan huske).

Det andre jeg vil ta opp er noe som er veldig omstridt, som jeg kanskje kan oppklare her og nå.
Dette er et tema gamere har slåss om siden slutten av 90-tallet, da emulatorer ble oppfunnet og gjorde det mulig å spille TV-spill på krystallklare monitorer.
Nemlig Links hårfarge. Den var opprinnelig brun, og LttP sin manual viser den med en lysere brunfarge, før den ble mer blond i senere spill. Men i selve spillet, har Link magenta hår.
Hvorfor magenta?
Vel, de av oss som spilte LttP på en original SNES og på en god gammeldags CRT-TV, kan jo sverge på at håret ikke kom frem som rosa.
Selv antar jeg dette har noe å gjøre med noe som kalles komplimentærkontrasten.
For de som ikke er drevne med fargelære: se for dere en fargesirkel. De fargene man finner på motsatt side av hverandre, kalles komplimentære, fordi de utfyller hverandre. Et enkelt eksperiment er å plassere en flekk orange i noe grått. Det grå vil se nærmere blått ut, fordi hjernen vår mener det er fargen som mangler. Den samme gråfargen vil virke rød, dersom flekken er grønn.
På en lavoppløselig CRT-TV, er det veldig vanskelig å skille ut enkeltpixler. De få flekkene med magenta, så dermed ut som en brunaktig grøt, nettopp fordi de andre fargene på Link var grønn, som er komplimentærfargen til magenta.
Hvorfor brukte de magenta og ikke lysebrunt? Tjah, SNES kunne vise 256 farger om gangen. Kanskje de ville være trygge på å bruke en vanlig farge som Magenta, slik at de ikke skulle tenke så mye på de 255 andre fargene?
Eller, noe jeg heller tror, en eventuell lys brunfarge ville antakeligvis ha gått litt for mye i ett med Links hudfarge, iallefall sett på en gammeldags CRT-TV.
Derfor.

Ønsker man å spille LttP i dag, er det flere muligheter. Man kan spore opp en SNES og spille det der. Ellers finner man det nedlastbart både på Wii og WiiU. Man har også GBA-versjonen, men den er etter min mening svakere, ettersom den har lagt til en veldig irriterende skrikelyd hver gang Link slår med sverdet, og fordi de låser spilleren i større grad til å gjøre ting i en bestemt rekkefølge.

Neste gang blir det Link’s Awakening, et spill jeg ikke er altfor kjent med, men som jeg gleder meg til å spille på nytt, antakeligvis vil jeg denne gangen prøve GBC-versjonen, som inneholder en ny hule.

Dadaphs Zelda-maraton: Zelda 2 – Adventure of Link

Min reise gjennom Hyrule fortsetter:

Når et spill får en oppfølger, er regelen gjerne å lage “mer av det samme”, bygge på hva det første spillet hadde å tilby, og samtidig som de små tingene som kanskje ikke fungerte så godt blir byttet litt ut. Mega Man, Portal, Ninja Gaiden eller Mass Effect, nytt eller gammelt, spilloppfølgere har stort sett fungert på denne måten.
Slik er regelen.

zelda2title

Zelda-serien er selvsagt et unntak.
Zelda 2 – The Adventure of Link, blir av mange, inkludert spillskaper Shigeru Miyamoto, regnet som seriens sorte får. Det ene Zelda-spillet som virkelig skiller seg ut fra mengden, og da ikke på en positiv måte.
Men er det egentlig så dumt?
Zelda 2 virker som et veldig omfattende prosjekt. En ting som vitner om dette, er den gigantiske verdenen Link tråkker rundt i. Et stykke inn i spillet, når man har gått gjennom Death Mountain, ser man en bitteliten landmasse mot syd: hele det gigantiske landområdet fra førstespillet er trykket inn på mindre enn ett skjermbilde her. Da jeg spilte dette første gang som 9-åring og oppdaget dette, fikk jeg hakeslepp.

zelda2-enern
Det første Zelda-spillet, komprimert. Setter virkelig ting i perspektiv, ikke sant?

Plottet er også mye mer omfattende, vitner om en mye større bakhistorie til Zelda-universet, og har med tråder som fortsatt er uløst i dag, selv etter en omfattende tidslinje som inneholder nesten 20 spill.
“Redd prinsessen”-scenarioet er til en viss grad byttet ut. Spillet handler om Link, som er nødt til å finne den mystiske tredje biten av Triforce, for å vekke den sovende prinsesse Zelda. Denne Zeldaen er derimot ikke den samme prinsessen han allerede kjenner, men en tornerose som ligger under en forbannelse og har sovet i flere hundre år.
Samtidig er Ganons tropper ute etter Link, da Links blod er det eneste som kan vekke mørkets fyrste tilbake til livet.
Spørsmål som hvor den sovende Zeldaen passer inn, hvorfor Motets Triforce er forseglet vekk, og hva den allerede eksisterende Zelda vil synes om at Link plutselig også menges med en av hennes forfædre, blir aldri besvart, så en kan bare håpe at Nintendo omsider vil lage en prequel eller oppfølger som besvarer slike spørsmål.

linktriforce
Ah, det er TRE Triforcer? Det hadde jeg aldri gjettet!

Så, verden er hundre ganger større, og plottet er mye mer omfattende, men hva med spillet?
Totalt forskjellig fra eneren, Zelda 2 kombinerer plattformaction med eventyr og til og med en liten dose rollespill. For hver fiende Link banker, får han erfaring, som etterhvert gjør ham sterkere. Oververdenen er et gigantisk kart, der fiender, istedenfor å drepe Link, sender ham til en actionsekvens, i form av et sidescrollende plattformspill. Fokuset er ikke mye på plattformnavigering og hopping, men mer på å beseire fiender og parere angrep med skjoldet. Spillets byer, huler, og palasser, har også tatt form av slike sidescrollende sekvenser.
I byene kan Link snakke med folk, få tips, råd og nye magier. Huler gjemmer bonusgjenstander som hjertebiter eller poser med erfaring(slikt kommer i sekker i Hyrule). Spillets seks palasser er enorme labyrinter, hvor hver gjemmer en gjenstand som er nødvendig for at Link skal komme seg til neste palass, samt en boss. Når alle seks bossene er beseiret, vil man låse opp det syvende og siste palasset, som i seg selv er en labyrint som er så gigantisk at den nesten kunne vært sitt eget spill.

error
Nei, det er ingen feil i spillet. Fyren heter Error. Kompisen hans heter Bagu, eller Bug.

Spillet er langt mer lineært enn det første. Kartet er åpent, men palassene må man ta i rekkefølgen. Iblant vil man kunne ta avstikkere, for eksempel kan man etter palass nummer en, velge å gå til Death Mountain for å få hammeren, som da kan fungere som en tidlig belønning.
Mange hevder dette er det klart vanskeligste Zelda-spillet, og noen vil gå så langt som å si at det er blant de vanskeligste spillene som er laget.
Om det er det vanskeligste Zelda-spillet, kan diskuteres, personlig synes jeg Majora’s Mask og spesielt runde 2 fra originale Zelda er mye, MYE tøffere. Og blant de vanskeligste spillene som er laget, er en påstand som er ren sprøyt.

Zelda 2 kan fra en nykommers perspektiv virke uoverkommelig, men jeg har en rekke med tips som vil gjøre spillet ganske trivielt:

  • Placebo-effekten eksisterer. Ikke spill Zelda 2 med troen om at dette er det vanskeligste spillet som er laget. Da kommer man ingen vei. Se på det som et Zelda-spill, med unike utfordringer.
  • Merker du at du blir drept mye på ett sted, gå og utforsk et annet sted først. Er det et sted du må, og sliter, grind litt, gå frem og tilbake, drep fiender, og gå opp noen nivåer. Link vil bli sterkere, og fiender vil bli lettere.
  • Er en fiende for tøff, løp. Personlig løper jeg alltid fra de blå ridderne(før sjette palass iallefall), rett og slett fordi de tar for mye tid og energi å beseire. Det er viktig å beseire de fleste fiendene du møter, for å få erfaring og bli sterkere, men er det en fiende du ikke takler, løp. Fokuser på å komme deg videre i spillet. Om du ser etter et sted å grinde, vil jeg anbefale skogen i den sydlige delen av det østre kontinentet. Dessverre kan man ikke komme dit før etter femte palass, men hver fiende her er lett å beseire og gir hele 150 erfaringspoeng.
  • Snakk med folk i byene, de er der for å røpe hemligheter. Zelda 2 er langt mindre kryptisk enn eneren. Alt, fra plottledetråder til hvor hjerter er gjemt, kan finnes som informasjon på folk i byene. Selv den beryktede Error i Ruto, kan fortelle deg hvor du skal gå for å finne inngangen til tredje palass.
  • Palassene(med unntak av det siste, kanskje) er ikke særlig kompliserte labyrinter. Men ettersom spillet ikke har et eget kartsystem, anbefaler jeg veldig at man tegner kart selv, iallefall om man sliter med å finne veien. Om man dør i et palass, beholder man heldigvis all progresjon man har gjort(annet enn at erfaringspoengene går tilbake til 0), så utforsk hver krok.
  • Utforsk byene også. Hver by har en gammel mann som gir deg en magi. Det er også to spesialangrep(oppstøt og nedstøt), og mengder med tips. Husk også at hammeren kan brukes til å felle trær(for å avdekke den skjulte byen).
  • Bruk magier! Ikke alle magiene må brukes for å klare spillet, men er et område for tøft, kan det være lurt med Shield, som gjør at du tåler mer, eller Jump, for å gjøre Link mer spretten. Life er også veldig kjekk å bruke, men koster mye.
  • Hver sjette fiende gir deg en bonus! Ofte er dette en flaske med magi! En veldig kjekk ting folk flest ikke er klar over.
  • Nedstøt er din beste venn! Nedstøt-angrepet finner man i byen Mido, som man kan nå etter å ha tatt Death Mountain. Dette angrepet gjør at Link kan hoppe på fiender og gjøre skade(om man holder ned i lufta). Brukt rett, kan dette gjøre det både lettere å drepe og hoppe over fiender man ikke vil drepe. Absolutt nødvendig, og det nyttigste angrepet i hele spillet.
  • Ridderne! Disse har et skjold som blokkerer de fleste av angrepene dine. Når du senker sverdet, senker de skjoldet. Så hva gjør man? Man kan manipulere dem veldig lett ved å hoppe og dukke samtidig. De vil senke skjoldet, og tillate deg å servere dem et slag i trynet. Straks man lærer timingen, blir de tidligere tøffe ridderne noen av de letteste fiendene å beseire.
  • Hull, vann og lava, er det som dreper meg oftest. Link flyr bakover når han tar skade, og flere hopp er designet rundt at en fiende kommer flygende mot deg på verst tenkelig punkt. Vær ekstremt forsiktig rundt hull, vann og lava!

zelda2falsk
Den falske veggen i palass 5 er kanskje den mest kryptiske hemligheten i spillet. Men den blir hintet til. Den blå ridderen gjør man rett i å løpe fra.

Peh, definitivt lengre liste enn sist, og det er definitivt mer jeg kunne nevnt. Poenget mitt er at det slett ikke er nødvendig med de raskeste refleksene eller pugging av fiendeplassering for å ha en sjans. Zelda 2 kan fint klareres med enkel bakgrunnskunnskap om hvordan spillet faktisk fungerer, noe som dytter det ned fra lista over tidenes vanskeligste spill.
Men som Zelda-spill er dette fantastisk. Veldig unikt, veldig forrut for sin tid, på mange felter. Det er veldig lineært, men samtidig er det et spill jeg liker bedre å spille enn det første.
Gi det en sjanse! Kanskje du blir overasket? Og hei, klarer du dette spillet, vil du få en ganske rå følelse av mestring som dagens spill definitivt ikke gir.
En ting er sikkert: spillet er helt ekstremt undervurdert.

zelda2-tadaa
Thanks a million, Push Start to Replay

Som bonus, her er min Let’s Play, som jeg laget for noen år siden:

Dadaphs Zelda-maraton: The Legend of Zelda

Så har jeg bestemt meg for å spille gjennom alle Zelda-spillene, og skrive litt om dem.
Først ute er jo spillet som startet det hele, The Legend of Zelda på NES.

zeldagold
Slik ser spillkassetten ut. Fra første gang jeg så den, skjønte jeg at noe var spesielt. Spillet var jo laget av gull!

Zeldas plass i spillhistorien kan virkelig ikke undervurderes. Det sies at uten Zelda, ville det ikke eksistert noe GTA. Og selv om det ikke er det første eventyrspillet av denne typen(Adventure på Atari hilser), er det utvilsomt det folk flest kjenner til.

Selv kom jeg ikke over spillet før i starten av 1992. Jeg hadde akkurat sittet lenket til en tannlegestol noen timer, for tannregulering. Alt gjorde vondt, men hey, jeg fikk selv gå på lekebutikken på Steen og Strøm i Oslo og velge et spill. Det var en automat med 25 spill satt opp, og jeg fikk prøvd en del, blant annet Mega Man 2, som virket gøy. Det var derimot ett spill som så helt fantastisk ut.
Spillet het Dragon’s Lair. For en grafikk! Spillet var helt dass å spille, og jeg kom meg ikke over broen i det første skjermbildet, men dette spillet ville jeg ha.
Men så, i en såkalt “divine intervention”, kom en av de som jobbet i butikken og viste meg Zelda-spillene. Jeg fikk prøvd begge som hadde kommet ut til da, og ble helt hektet på det første.
Det ble heldigvis Zelda denne dagen, og ikke Dragon’s Lair. Så nå lurer jeg bare på hvor jeg skal sende takkeblomstene.


Dette spillet ble heldigvis byttet ut med Zelda, den skjebnesvangre vinterdagen i 1992. Video av Angry Videogame Nerd

I spillet styrer man den grønnkledte guttungen Link. Tittelfiguren Zelda, er allerede blitt kidnappet av den onde Ganon, og målet er å samle de åtte fragmentene som danner visdommens Triforce, for å så klare å beseire Ganon, befri Zelda, og redde landet Hyrule.
Ingenting komplisert, men spill fra denne tiden hadde bokstavlig talt ikke plass til å fortelle lange historier. Tekst tar plass, og slik plass var bedre forbeholdt koding og grafikk, da spillkassetter ikke kunne romme spesielt mye. Dermed var en enkel “damsel in distress”-historie en logisk ting å benytte, da folk allerede har et forhold til slike fra eventyr.
Det meste av tillegg til historien, fant man i spillets manual.

Impa
Karakterer som Impa, dukker kun opp i spillets bakhistorie i manualen. Om ikke spilleren gjennom egen fantasi, tolker den gamle konen Link møter flere steder, som Impa. NES-spill krever ofte en del fantasi for å fylle igjen plottet som mangler.

Det som gjorde, og fortsatt gjør det første Zelda-spillet så bra, er friheten. Når man starter, er så godt som hele Hyrule allerede åpent, og med få unntak, kan man gå og finne hvilken som helst av de 8 pyramidefragmentene allerede fra starten, om man klarer å overleve, selvsagt. Spillets åtte huler blir stort sett tøffere og tøffere, men for hver hule man fullfører, blir Link bittelitt sterkere, ved at han får mer livsenergi. Mer livsenergi betyr også etterhvert at man kan bære sterkere våpen. Ved å utforske Hyrule, kan man også finne gjenstander som skjold, rustning, bomber, og andre ting som gjør overlevelse lettere.

zeldafirstscreen
Allerede fra første skjerm, er spillet åpent. Man kan gå nordover, østover, vestover, eller inn i hulen for å få sverdet. Og om man ikke regner med den siste kampen mot Ganon, er det faktisk fullt mulig å komme seg gjennom spillet uten sverdet.

I dag kan spillet kanskje virke litt kryptisk og overveldende på nye spillere, selv om det egentlig ikke er slik. Spillet har noen enkle regler, og dersom man er klar over disse, blir ting veldig fort mye lettere å forholde seg til:

  • På oververdenen er det kun en hemlighet eller hule per skjerm. Hemligheter er oftest gjemt i trær eller klippebiter som peker seg litt ut fra de andre tingene på skjermen. For eksempel, om man ser et enslig tre i en blindvei, er det mye mer logisk å prøve å brenne det, enn å ta alle de andre trærne.
  • Om man er i vanskeligheter i en hule, gå ut og ta en annen, eller utforsk. Bli sterkere og kom tilbake senere. Noen huler har monstere som er tøffere enn andre, men alt er overkommelig med litt trening. Dette er ikke et vanskelig spill, selv om de senere hulene krever litt mer av presisjon og reflekser.
  • Ha alltid med medisin. Tidlig i spillet får man en lapp man kan vise til en gammel kone, for å kunne kjøpe medisin. Ha alltid med en flaske, da disse gir tilbake all energi man har tapt. Et langt bedre alternativ enn å starte hulen på nytt.
  • Spar på nøklene. Nøkler man finner, kan brukes mellom alle hulene. Ikke alle nøklene må brukes, man kan ofte bombe en vegg istedenfor å låse seg inn. Om man kjøper en nøkkel i butikk, koster den 80 rupees. 4 bomber, koster 20 rupees, og finnes ofte på fiender. Enkel matte, bomber er utrolig mye billigere, selv om man sløser noen, bare for å unngå en låst dør. Snarveier gjør også at man kan unngå flere av de vanskeligste rommene i spillet.
  • Lytt til hva folk har å si. Det er ikke mange figurer som gir hint i spillet, men der man finner dem, kan selv kryptiske og gåtefulle hint være akkurat det man trenger å vite. “GO UP, UP, THE MOUNTAIN AHEAD”, betyr nettopp at man bør gå oppover noen ganger, om man ikke kommer opp fjellet. Enkelt og logisk. I spillets første runde, er det ingenting vitalt som er krypisk gjemt og ikke hintet til.
  • Ikke spill spillets andre runde, om du ikke hater deg selv. Zelda har to runder. Klarer man spillet en gang(eller skriver Zelda som “passord” på navneskjermen) kommer man til runde 2, hvor alt er rearrangert og MYE vanskeligere. Spilldesigner Shigeru Miyamoto ser kanskje ut som en hyggelig fyr, men en gang på 80-tallet hadde han en særdeles dårlig dag og bestemte seg for å hevne seg på verden ved å skape Zelda runde 2. Dette er kanskje det mest urettferdige, vanskelige og generelt jævligste delen av et NES-spill jeg har vært borti. Og jeg har som nevnt vært borti Dragon’s Lair.

zelda-map
Ok, da, vi fikk litt hjelp da vi var små. Dette kartet fulgte med spillet. Det hintet til noen av hemlighetene, men var på ingen måte komplett. Jeg klarte spillet da jeg var 9 år, da ingen visste hva internett var. Klarer du det samme, eller lar du deg beseire av en 9-åring?

Ellers er det en glede å vite at spillet fortsatt er veldig spillbart, lett å komme inn i og fint for også nyere spillere, som vil ha en liten utfordring og er nysgjerrig på hvor Zelda-serien startet.

Dadaph skal spille Zelda!

Zelda er vel en spillserie alle som liker spill har et godt forhold til. Selv de mest hardcore FPS-spillerne jeg har møtt, mykner litt til straks det snakkes om Zelda. Det går liksom ikke helt an å like spillmediet uten å ha et positivt forhold til iallefall ett Zelda-spill.
Så jeg har litt lyst til å nå spille gjennom hele serien igjen, og skrive noen korte ord om hvert eneste spill.
Jeg kommer til å gå gjennom ting som hva jeg synes om spillet, hva det har hatt å si for spillhistorien, min personlige historie rundt spillet, og kanskje også noen tips for å nyte flere av de eldre spillene fullt ut, om man spiller dem for første gang i dag.

triforce
Denne pyramiden blir nok å se en del ganger fremover…

Dette kommer vel til å ta en stund, og er ikke et prosjekt jeg kommer til å rushe, jeg vil heller nyte det. Mange av spillene er det lenge siden jeg har spilt, så det blir gøy med gjensyn, og det er faktisk flere på lista jeg ikke engang har spilt, overaskende nok.

Så hvordan teller man Zelda-spill?
Jeg har brainstormet litt og kommet opp med følgende liste på 21 spill:

  • The Legend of Zelda
  • Zelda 2: Adventure of Link
  • A Link to the Past
  • Link’s Awakening
  • Ocarina of Time
  • Majora’s Mask
  • Oracle of Seasons
  • Oracle of Ages
  • Zelda: Wand of Gamelon
  • Link: Faces of Evil
  • Zelda’s Adventure
  • The Windwaker
  • Four Swords(Anniversary Edition)
  • Four Swords Adventure
  • Minish Cap
  • Twilight Princess
  • Phantom Hourglass
  • Spirit Tracks
  • Link’s Crossbow Training
  • Skyward Sword
  • Link Between Worlds

Spillene i bold er de jeg enten ikke har spilt før, eller aldri fullført, så dette blir spennende for meg.

gwzelda
Honorable mention: Zelda på Game & Watch er nok ikke spillet jeg får tak i med det første, og det skorter på emulatorer. Zelda BS var en interaktiv satelittoverført greie kun i Japan. Det finnes fanlagde remakes av spillet, men det er ikke det samme. Derfor styrer jeg unna disse to.

Jeg kommer til å spille spillene i rekkefølgen de kom ut, så jeg kommer ikke til å surre med kronologi som strekker seg mellom tre forskjellige tidslinjer. Om et spill har flere runder(som det første, eller Ocarina of Times Master Quest), kommer jeg kun til å spille gjennom det opprinnelige spillet. Om et spill har fått remake(OOT, Four Swords eller Windwaker), kommer jeg antakeligvis til å velge å spille remaken pga tilgjengelighet eller små moderniseringer.
Har tatt med spinoff-spill som Link’s Crossbow Training, til tross for at jeg aldri har spilt det før eller vet hva det dreier seg om. Kommer da sansynligvis også til å ta med Hyrule Warriors, som kommer til neste år en gang, selv om det ikke er offisielt Zelda.
CDi-spillene er derimot med, om jeg finner ut en grei måte å få spilt dem på. Jeg gleder meg allerede.

Vil som sagt ta dette litt i mitt eget tempo, så ting kommer når de kommer.
Men om noen har tilskudd til lista, er det greit å få ryddet opp i det før jeg starter for alvor.

Denne posten er nå tilgjengelig fra hovedmenyen(Blogg->Spill->Zelda). Vil nok få den på plass litt ryddigere siden. Ideen er iallefall å oppdatere denne posten med linker til de andre postene, når disse begynner å komme på plass. Så følg med! Har alt spilt gjennom Zelda til NES igjen, så det kommer om en dag eller to.

Dadaph om Dadaph

En av tingene jeg blir spurt om mest er hvordan jeg kom opp med navnet “Dadaph Serraph”.
Ender som regel opp med å svare at dette er en veldig lang historie, kanskje etterfulgt av fragmenter av historien.
Men nå slo det meg kanskje at denne historien er fascinerende nok til å dekke et blogginnlegg, og vel så det. I det minste vil jeg nå ha en internettadresse å sende folk til hver gang jeg får spørsmålet.

Så, vi starter sommeren 2000. Jeg hadde akkurat hatt siste dag på skolen før sommeren, jeg gikk VK1 Tegning/Form/Farge på Elvebakken ved Akerselva i Oslo. Det var regn- og tordenbyger på alle kanter, så jeg tenkte at et spill ville være en perfekt måte å starte sommeren på.
Dermed tuslet jeg inn på det som da het Spiderman, som lå i Kirkegata. Her var det alltid godt spillutvalg, betjent av folk som faktisk kunne spill.

Xenogears_box
Spillet jeg plukket opp het Xenogears. Det var et PlayStation-spill som aldri har blitt sluppet i Europa, hverken før eller siden. Heldigvis kunne jeg kjøre alt av PS-spill på dataen min gjennom emulering(som faktisk fungerte utmerket selv på den tiden).

Spillet endte opp med å bli min personlige favoritt på konsollen. Er kanskje verdt et eget innlegg ved en senere anledning(spillet er ikke helt ulikt en annen favoritt, Chrono Trigger), men for nå, kan jeg starte med å nevne Grahf, spillets Darth Vader-klone.

xeno-grahf
Grahf dukker opp ved jevne mellomrom, spyr ut klisjefyllt dialog mens episk musikk spilles i bakgrunnen, gjerne for å introdusere en bosskamp eller noe. Dødskult!

På samme tid, drev jeg og skrev litt på evighetsprosjektet mitt, den gangen kalt Atlantis, men nå heter det DiS. Jeg trengte en ny figur. Xenogears hadde alt gitt meg en kreativ gnist, så jeg fant ut at jeg ville ha et navn på denne figuren, som lignet på noe Grahf(hatten hans hadde små bjeller, det var egentlig likheten). Graf….Daf…Daph…Da’Daph?
Figuren var egentlig totalt ulik karakteren fra spillet, og er fortsatt i DiS i dag(selv om han har fått nytt navn), men det var her navnet Dadaph først ble tenkt ut. Faktisk var figuren en slags engelaktig skikkelse. Så jeg endte opp med å døpe ham Dadaph Seraph.

Senere, samme sommer, lånte jeg min mors kredittkort og ville teste ut Online-RPGet EverQuest, som var forløperen til World of Warcraft.
Jeg skapte en karakter. Tenkte en Barbarian Rogue ville være en tøff figur å prøve ut. Men jeg trengte et navn. Tenkte først å bruke nicket mitt jeg brukte overalt på internett på den tiden, Tyldak. Men Tyldak var jo en karakter fra tegneserien ElfQuest, og EULAen til dette spillet forbød copyrighta navn. Jeg måtte finne på et annet:

EverQuest_-_The_Ruins_of_Kunark_Coverart
Jeg hoppet på EverCrack sommeren 2000, da tilleggspakken Ruins of Kunark var den nyeste versjonen. Senere har det vel kommet rundt 100 av dem, jeg mistet oversikten da jeg sluttet med spillet i 2003.

Dadaph, en lvl 1 Barbarian Rogue, var født.
Han startet på en tom snøslette utenfor landsbyen Halas. Han falt i vannet og druknet før han lærte seg svømmekontrollen. Og så bestemte Sony Online Entertainment for å ta ned serveren for kvelden.
Utålmodige meg fikk knapt sove den natten, og drømte om eventyrene som ventet neste dag. Drepte ventetiden ved å lese manualen, og gikk over alle klassene. “Paladin” hørtes kult ut. Han kunne ha et stort sverd, og i tillegg helbrede seg selv, hmmm…
Dadaph, lvl 1 Human Paladin fra Freeport på serveren Luclin, var født.

På sensommeren var Dadaph oppe i lvlene. På lvl 20, kunne man gi karakteren et etternavn. Spennende. Hva kunne passe? Tenkte raskt på “Seraph”, fra serien min. Det kunne vært kult, “Dadaph Seraph” hadde en fin klang. Men SOEs regler nektet visst overtroisk innhold på karakternavn og navnet ble automatisk sensurert. Pokkern. Da lurte jeg heller sensuren ved å legge på en ekstra R. Dadaph Serraph gikk, og var navnet på figuren helt til jeg slettet ham på lvl 57 i 2003 fordi jeg var drittlei spillet. Startet senere opp igjen med karakteren Dadaph Renata(gjenfødt), men det varte ikke lenge før jeg kuttet helt.

06080e00
Et av svært få bilder jeg finner av karakteren min. Er ett til, men det sparer jeg til en annen bloggpost, da det også har en gøyal historie bak seg, som blant annet involverer Aftenposten.

Slik var iallefall navnet Dadaph Serraph oppfunnet. Og det gikk ikke lang tid før jeg fikk tegneserieideen i tankene. På høsten 2000, tenkte jeg at det ville være gøy å lage en tegneserie som fortalte om eventyrene og reisene til den vandrende Paladinen min. Jeg kunne selvsagt ikke bruke EverQuest-verdenen Norrath, men karakteren Dadaph var jo min. Jeg kunne hente inspirasjon fra spillet og fortelle om alle de morsomme øyeblikkene samtidig som jeg spant en egen verden rundt dette.
Det gikk ikke så lenge før jeg også snublet over tegneserien Rocky, som fortalte en historie i stripeformat. Perfekt, tenkte jeg, da kunne jo serien bli salgbar.

Over det neste året, prøvde jeg flere ganger å starte Dadaph-serien, men alle forsøkene ble mislykket. Det var kun en eneste stripe fra den første inkarnasjonen jeg var fornøyd med, stripen der seriens skurk, Daurond, ble introdusert. Denne stripen ble beholdt og er fortsatt en av favorittene mine.
På forfatterkurset på Raptus i 2001(veldig amputert festival pga noen skjeggete turbanduster og skyskrapere), fikk jeg nye kreative gnister. Jeg ble også kjent med tidligere Pyton-redaktør Dag Kolstad, som var redaktøren for Norsk Mad, der jeg akkurat hadde vunnet en tegnekonkurranse(og en veltimet tur til New York). Turen ble det ingenting av, men Kolstad var veldig interessert i å se hva jeg kunne lage.
Etter lang tid med prøving og feiling, hadde jeg kommet opp med 100 striper. Tidlig 2003, tok jeg disse til det nye Egmont-hovedkvarteret nær Colosseum Kino, og møtte Dag Kolstad igjen. Han refuserte selvsagt serien, men tok seg god tid til å gå over hver eneste stripe med rød rettepenn! Imponerende, og jeg må si jeg fortsatt er utrolig takknemlig for kritikken. Det var veldig hyggelig, samtidig som jeg lærte utrolig mye. Det ble litt frem og tilbake med nytegnede striper(totalt tegnet jeg de 100 første stripene 3 ganger mellom januar 2003 og 2004). Men det ble ingenting av serien, og skolen, jobbsøking og depresjon, holdt meg fra å lage mer.

dadaph-utkast
Versjon tre av den første stripen med karakteren Dadaph. Fargelegging var helt nytt for meg. Sjekk ut det sykelige sjøgrønne gresset.

Sommeren 2005 klarte jeg endelig å begynne å tegne igjen(rev meg løs fra World of Warcraft, som hadde erstattet EverQuest), og tegnet de to første etappene. Sendte disse inn til Nemi, men fikk aldri noe svar. Glemte nesten hele serien, og begynte å planlegge mine neste. Tegnet så første versjon av Democrazy.
Nesten et år senere, juni 2006, fikk jeg høre om nettserier.no, en tegneserieportal på nettet, som snart skulle åpne. Jeg hadde selvsagt lyst å vise frem noe, men visste ikke helt hva. Jeg hadde en ny ide, et slags forvekslingsdrama der skurken og helten har samme utseende OG navn, men jeg hadde ikke tid til å skrive manus og tegne på så kort varsel(og jeg VILLE få ut serien til nettseriers åpning, 16. juni).
Det ble så til at jeg tok frem de to etappene jeg hadde av Dadaph, fant ut at serien aldri ville bli publisert uansett, og slang den ut fortløpende på nettserier.
Der fikk serien voldsomt god respons, og utover sommeren og høsten 2006, tegnet jeg igjen de 100 første stripene, som jeg hadde laget 3 ganger før allerede, med enkelte forbedringer her og der.

guffdadaph
Guff og Dadaph, mer enn bare et fiendeskap. Guff startet som Da’Daph Serraph, men endte isteden opp som paladinens verste fiende. Og nå returnerer Guff til sin opprinnelige rolle i DiS.

Resten er egentlig historie.
Og historien som egentlig bare skulle handle om navnet til Dadaph Serraph, ble nå opphavshistorien til hele serien, og litt om livet mitt mellom 2000 og 2006.
Det siste som gjenstår er hva som skjedde med figuren fra DiS?
Vel, han er fortsatt med i DiS. Faktisk byttet jeg navn på ham, og slang ham inn i Dadaph-sagaen. Han heter nå Guff S’yl, og etter et bestemt øyeblikk i serien, endte han opp som Dadaphs onde tvillingbror.
Er dette hva man kaller full sirkel? Alt starter med Guff, og ender med Guff.

Og bare så jeg ikke trenger å lage en bloggpost om det andre mest vanlige spørsmålet jeg får: “Hva er en paladin?”, her kommer Spoony med svaret.

Dadaphs topp10 spill 2013

Jeg gjør vanligvis ikke topplister og slikt, men postet akkurat på retro1-forumet over hvilke spill jeg likte best i året som var, og plutselig ble jeg sittende og kommentere og mimre hvert eneste av spillene jeg spilte. Så hvorfor ikke bare slenge inn lista her også?

Super Mario

Noe slingring er det nok. Blir jeg spurt om jeg fortsatt står ved samme lista om et år, er svaret sansynligvis “stort sett”, men noen vil kanskje være byttet om på, og jeg vil sansynligvis ha fått spilt de fleste av spillene som jeg ikke tok med(da jeg ikke har spilt dem)

Om et spill er på flere plattformer, er plattformen jeg listet først den jeg spilte på.

1: Legend of Zelda – Link Between Worlds (3DS)
A Link to the Past på SNES er et av mine fem favorittspill noensinne. Hadde faktisk ganske lave forventninger her, men faktisk synes jeg Link Between Worlds har overgått originalen på det aller meste. Om det er et bedre spill, har jeg ikke bestemt meg for ennå, men førsteplassen er det verdt, uten tvil.

2: GTA5 (PS3 og 360)
Satt klistret gjennom hele. Utvilsomt min favoritt i hele serien. Både spillbarhet og atmosfære er på topp. Multiplayeren kunne trenge litt mer arbeid da jeg testet den, men var kanskje ikke så lurt å bare prøve den de første dagene da ingenting virket. Uansett noe jeg kjøpte for singleplayeren, som så absolutt leverte.

3: Super Mario 3D World (WiiU)
Vet jeg sier det hver gang, men friskeste Mario-spillet på lenge. Litt uvant å ta hensyn til 3D-perspektivet fra 3D Land uten å kunne skru på noe 3D, men straks man har falt ned hull noen ganger, blir man overaskende fort vant til det. Etter det blir spillet bare bedre og bedre.

4: Far Cry 3: Blood Dragon (PC(Windows), PS3 og 360)
Stand-alone-DLC, eller hva det kalles. Miniatyrversjon av fjorårets fantastiske Far Cry 3. Og der originalen kanskje ble litt langtekkelig, er dette akkurat passe lengde for et budsjettspill. Og spillet er proppfullt av underholdning. Selv det å samle 100% er gøy her. Og 80talls-atmosfæren og musikken er herlig. Spesielt det siste oppdraget helt fantastisk, og involverer å skyte rosa lasere fra fingerne mens man rir på dinosaurer og hører på dundrende synth-musikk.

5: Ni no Kuni (PS3 og DS)
Har sansen for Level-5. DQ8 på PS2 er ett av favorittspillene mine. Ni no Kuni kombinerer det med Pokemon og leverer det beste JRPGet jeg har spilt på en evighet. Første PS3-spillet jeg noensinne har platinumet, og det sier litt. Plusspoeng for Studio Ghibli.

6: Pikmin 3 (WiiU)
At strategispill ikke funker på konsoll er løgn. De må bare være designet rundt kontrollen, og ikke forvente at en spillkontroller fungerer på samme måte som mus. Kombinasjon peking med Wiimote og kart på Gamepad er herlig, og gjør dette til det utvilsomt beste spillet i en allerede klassisk serie.

7: The Cave (WiiU, PS3, 360 og PC(Windows, Linux og MacOS))
Puzzleplattformer som grenser til klikk-og-pek. Unik opplevelse basert på hvilke figurer man velger å spille med. Passe langt, rett og slett gøy.

8: Batman: Arkham Origins (WiiU, PS3, 360 og PC(Windows))
Undervurdert. Synes absolutt dette er i klasse med Arkham City, om ikke en smule bedre, da plottet sitter strammere. En del småproblemer er det, men samtidig sitter man der med et veldig underholdende spill.

9: Bioshock Infinite (PC(Windows), PS3 og 360)
Et bra spill, bør spilles gjennom en gang for historiens del iallefall. Dessverre var det utrolig skuffende å se at gameplayet gikk fem skritt tilbake og kjørte på med et urteit 2-våpen-om-gangen-system og kun autosaving. Ødela halve opplevelsen for min del(og skjøv det langt bakover på lista).

10: Wonderful 101 (WiiU)
En del småproblemer med gameplayet, og vanskelighetsgraden er ganske frustrerende om man velger Normal og er for sta til å bytte underveis. Ellers er det en opplevelse jeg ser tilbake på med “hva i helvete var det i glasset mitt da jeg spilte dette?”-følelse. Minner veldig om Bayonetta på mange måter, men samtidig totalt forskjellig. Veldig gøy mens det varer, og er et spill man absolutt kommer til å huske.

Honorable Mentions:
-Lego City Undercover – GTA med Lego. Gøyalt så lenge det varer, men mangler mye av dybden.
-Pokemon Y – Det er Pokemon, enkelt og greit, hører kanskje med på lista, men hadde akkurat maratonnet gjennom generasjon 4 og 5 da jeg startet på dette
-Tomb Raider – Trodde jeg skulle hate dette spillet, da både “grim and gritty” og QTEs er ting jeg ikke kan fordra. Men spillet er faktisk bra, slik Uncharted-serien burde ha vært.
-Ace Attorney Dual Destinies – Godt gammelt Phoenix Wright, ikke det beste i serien, men bedre enn Apollo Justice.
-Windwaker HD – Blant topp 3, men jeg slenger ikke et ti år gammelt spill på topplista for i år, uansett hvor bra det er, så bare derfor.

Spill som kanskje burde vært med men som jeg ikke tok med rett og slett fordi jeg ikke har hatt tid til å så mye som prøve dem:
-Mario & Luigi: Dream Team Bros – Bowser’s Inside Story var jo helt rått, gleder meg…
-Luigi’s Mansion 2 – ser gøyalt ut, spilte aldri det første, men ser frem til å komme meg inn i serien
-Assassin’s Creed IV – seilingen var det beste fra treern, så jeg gleder meg til mer av det
-Last of Us – veldig skeptisk, da de samme som sier at dette er bra, er de samme folka som erklærer Uncharted-serien som genial, men får vel teste en gang…
-Saint’s Row IV – prøvde toern, men syntes all gangstabrohood-bullshitet var for teit. Har blitt fortalt at dette er mindre seriøst, så jeg vil gi serien en ny sjanse med dette
-Rayman Legends – hadde kanskje kommet med på lista om det hadde blitt sluppet da det skulle, men siden Ubisoft er dumme og slipper det i rushet mellom GTA og Zelda, har jeg ennå ikke engang fått kjøpt spillet
-Bravely Default – JRPG eller noe, må prøves