Category Archives: Tegneserier

Raptus 2016, festivalrapport…

1999 var året jeg fylte 17. Da tok jeg toget til Bergen for første gang. Toget var stappfullt av norske og amerikanske serietegnere, og jeg var blant annet vitne til at Sergio Aragones satt og tusjet en side av Groo, i rasende fart. Jeg fikk også tegneråd av Arild Midthun, en tegner jeg så veldig opp til, og jeg ble introdusert til Stan Sakais fantastiske serie om samuraikaninen Miyamoto Usagi. Denne turen satte et dypt inntrykk på meg, og har på mange måter inspirert meg som serieskaper siden.

Og hvert år i disse tider, har jeg dratt tilbake til Bergen for å prøve å gjenoppleve magien.
Dette er nå 17 år senere, og mye har skjedd.

Jeg har besøkt Raptus gjennom oppturer og nedturer. Og selv om de tidlige festivalene for meg var fantastiske, var 2006 et vendepunkt, da jeg fikk foten inn i tegnemiljøet selv, gjennom Nettserier.
Dessverre har den tidlige magien forsvunnet helt for meg, og jeg føler jeg de siste 4-5 årene kun har dratt for den sosiale biten, som for all del er hyggelig nok (jeg har jo fortsatt å dratt).

Men i år merket jeg igjen et visst vendepunkt: jeg hadde faktisk ikke særlig lyst til å dra.
Noe hadde kanskje med at jeg siden februar har jaktet på leilighet, har sittet tilsammen godt over hundre timer på tog, pakket, bært, flyttet, signert papirer, og hva nå, til jeg nesten kreperte. Jeg var rett og slett helt utkjørt, og jeg følte dermed meg ikke utvilt og istand til å ta turen som i det siste har vært mer slit og mindre kos for meg.
Eller kanskje jeg rett og slett bare burde dratt som vanlig besøkende i år?

En ting som har bidratt til stresset for min del, har blant annet vært mangel på kommunikasjon. Jeg har for eksempel gjennom siste år flere ganger spurt om å få kunne ha en programpost hvor jeg presenterer science fiction-serien jeg jobber på, DiS, uten å få så mye som et svar. Slikt dreper litt lysten til å engang prøve å noengang ha et opplegg på Raptus. Hva om jeg for eksempel planla en faktisk lansering?

Når jeg nå sitter på hotellrommet i Bergen og skriver dette, er jeg glad for at jeg tok turen, selv om det beste var ting som skjedde utenom selve festivalen. Nå føler jeg faktisk at jeg må vurdere fra år til år om det er verdt det for min del.
Så hvordan opplevde jeg egentlig årets Raptus?

Nei, SÅ ille var det ikke, selv om jeg fikk litt 2009-flashbacks av dette.
Nei, SÅ ille var det ikke, selv om jeg fikk litt 2009-flashbacks av dette.

Fredag
Torstag var bare tog og biff for min del, så jeg starter rett på sak.
Festivalen skulle åpne 16, men ettersom jeg var klar rundt 11, da oppriggingen skulle starte, bestemte jeg meg for å traske ned. Der møter jeg tilfeldigvis Are fra ÜberPress, og hjelper ham litt med å lempe inn kasser.
Festivalen i år var satt på Scandic, en ting som virkelig gledet mitt hjerte, både fordi jeg virkelig mislikte Litteraturhuset på så mange måter, og fordi jeg personlig husker festivalene 2003-2005 som svært gode, faktisk har jeg ofte lurt på hvorfor 2005 ble det siste året på Scandic.
Men det er ikke helt samme arena som de tidligere årene. Salene er de samme, men selve standområdene er i et annet bygg, over gata, og veien dit gikk gjennom en labyrint av hotellkoridorer. Hjertet mitt sank idet jeg fikk flashbacks til festivalen på Terminus i 2009.
Men heldigvis har også stand-området sin egen inngang fra gateplan, med tydelige markeringer i form av bannere. Det er også der både Outland og signeringsområdene var, og dermed langt tydeligere og mer attraktivt for publikum. Noe 2009 var det definitivt ikke, heldigvis. Iallefall ikke i form av lokalene.
Det største problemet var igrunn varmen. Det var lite eller ingen lufting, og været var tilfeldigvis varmt denne dagen, så jeg stod der igrunn i nærmere 8 timer og dagdrømte om en dusj. Måtte ta mange pauser og passe på å drikke mye, men det var slitsomt. Mange folk var innom, men likevel var ikke salget helt det store. Kanskje det hadde noe med mangel på nye ting? I år var det eneste nye jeg hadde 24-timers-fanzinen jeg laget på OCX.
Det skal sies at det også var hyggelig å sitte der. Hadde gode samtaler med flere som kom bortom, blant annet Dag Kolstad og Torbjørn Lien. Kolstad har jeg ikke møtt på mange år, og det var tross alt redaktøren jeg først viste Dadaph til så tidlig som 2003, så det var veldig gøy å prates igjen nå som det verket for lengst er fullført.
Etter mange svette timer, satte en liten gjeng standsittere kursen mot Roll & Rock for å spise burger. Maten var helt grei, en noe tørr burger, men det var nærmere enn time å vente på den. Neppe et sted jeg drar tilbake til, men jeg ble i det minste mett.

Det gikk hett for seg i salgsrommet! Buddum-tsch!
Det gikk hett for seg i salgsrommet!
Buddum-tsch!

Lørdag
Og her er vi igang med helvetesdagen, bokstavlig talt. Etter ca 2-3 timers søvn, maks (rommet hadde særdeles dårlig ventilasjon og ble veldig varmt), satte jeg kursen mot standen.
Det føltes raskt mye, mye varmere enn dagen før. Såpass ille at jeg måtte ta svært hyppige og etterhvert lange pauser. Da jeg ved 13-tiden forsvant i to timer, og benket meg ned på foredraget til Tome, slo det meg at jeg egentlig ikke brydde meg stort mer om salgstall i år. Salget hadde til da allerede vært begredelig, og jeg tenkte lenge at standen bare kunne seile sin egen sjø.
Jeg returnerte iblant, men stod vel maks en time om gangen før jeg måtte ta nye pauser. Det ble litt salg, og da dagen var omme, hadde jeg så vidt tjent inn kostnadene av å ha stand.
Etter å ha snakket med flere, virket det jevnt over som det var et svakt salg. Og når jeg i tillegg egentlig ikke har noe som helst nytt å tilby, lurte jeg veldig på hvorfor jeg egentlig skulle ha bord i år. Varmen gjorde rommet uutholdelig, og det virket som mange snudde i døra på veien inn.
Mitt eneste håp etter denne dagen var å få kunne få en natts god søvn.
Skal si det er deilig med badekar på hotellrommet, tror jeg lå der nærmere en time.

Über var som alltid med. Tror jeg ville hatt det bedre dersom jeg hadde samarbeidet med dem om et bord.
Über var som alltid med. Tror jeg ville hatt det bedre dersom jeg hadde samarbeidet med dem om et bord.

Søndag
Kjære deg med bilalarmen/tåkeluren rett utenfor vinduet mitt natt til søndag: skjer det igjen, vil det regne murstein.
Så på grunn av natt nummer to med dårlig søvn, var jeg så absolutt ikke klar enda en helvetesdag. Så ved frokostbordet, bestemte jeg meg for å ta utrolig lett på det.
Jeg stod og solgte aktivt i ca to timer, og iløpet av disse to timene tjente jeg dobbelt så mye som under resten av festivalen tilsammen. Deretter tok jeg en lang pause, der jeg blant annet gikk og hørte om digitale tegneserier, samt tuslet rundt og kikket.
Standen ble pakket allerede ved halv tre-tiden, da orket jeg ikke tanken på å stå der et minutt mer. Var ikke i form til det, og for meg var tiden mye mer verdt å snakke med venner, eller gå på foredrag.
Jeg tittet innom Rain Games da de snakket om spillene Teslagrad og World to the West. Teslagrad har jeg på WiiU, og er et spill jeg likte utrolig godt, og jeg ser dermed veldig frem til å prøve World to the West, som virker hakket mer Zelda-aktig.
Etter dette foredraget, hang jeg mest utenfor selve lokalet og lokket med meg flere til å dra og spise. Endte opp med en liten gjeng som gikk og spiste burger på Royal, like ved festival-lokalet. Etter skuffelsen som var Roll & Rock på fredag, må jeg si meg langt, langt mer fornøyd med burgeren på Royal. Takker Rigmor Hanken for det tipset.

Og det var igrunn Raptus i år slik jeg opplevde den. En festival som for meg personlig føltes veldig veldig slitsom. Noe er kanskje resultat av stresset jeg selv har opplevd gjennom resten av året, hvor jeg egentlig ikke har hatt mulighet til å koble skikkelig av. Men samtidig har Raptus oftest vært som en slags ferie for meg, hvor jeg har klart å koble helt av. Det var dermed antakeligvis ikke lurt av meg å ha salgsbord i år, da jeg merket jeg koste meg langt mer straks jeg bestemte meg for å bry meg mindre med hva som skjedde.
Men samtidig merker jeg at jeg egentlig har fått nok. Før har følelsen etter Raptus vært et slags savn, jeg har vært trist fordi alt gikk over så fort, og at det ville være et helt år til neste gang. Men akkurat nå føler jeg bare en lettelse over at årets festival er over.

Jeg vet varmen ikke var noens feil, ikke engang dårlig planlegging, da det var et klimaanlegg som rett og slett ikke virket slik det skulle. Rødskjortene og de frivillige gjorde en god jobb under festivalen, jeg følte meg godt tatt vare på, og ble spurt om jeg for eksempel trengte noe å drikke konstant.

Dersom jeg kommer tilbake, tror jeg at jeg vil være langt mer passiv enn jeg har vært de siste årene, til tross for at jeg også ønsker å pushe DiS mest mulig. Hvordan skal jeg eventuelt få til det? Fuglene vet.

Vi får se, dersom jeg tar turen neste år…

Tilbake i Oslo!

Det har vært en ekstremt hektisk vår/sommer for meg. Først brukte jeg nærmere fem måneder på å finne tak over hodet i Oslo, og så kom flyttingen og alt som hører med det.
Å flytte 550km er ikke bare lett, men det gikk heldigvis bra med det meste, og jeg kom meg på plass, klar for å starte et nytt liv tilbake i hovedstaden.

dadaphstue
Stua begynner iallefall å ligne på noe nå som alt knotarbeidet er unnagjort.
Har en kvadratisk stue, så har både arbeidskrok, spillsamling og tegneseriehjørne på plass.

I forbindelse med flyttingen, var jeg dessverre nødt til å utsette planene om å lansere DiS i år, det ville rett og slett blitt altfor mye på en gang. Jeg har så smått begynt å legge planer om lansering til neste år, og jeg har allerede nyheter som jeg håper å kunne dele utover høsten, så følg med! Jeg skal iallefall arbeide hardt fremover!

Følg DiS på Facebook, og følg meg på Twitter for mer ofte oppdatert nytt.

Retrospillmessen 2016

I september ifjor var jeg i Sandefjord for første gang, for å besøke Retrospillmessen. Det var vanvittig hyggelig, så jeg bestemte meg for å ta turen igjen.
Allerede i desember ble jeg kontaktet, da de lurte på om jeg kunne lage plakaten, noe jeg straks sa ja til, både fordi jeg var glad for at de spurte meg om dette, og fordi jeg ønsket å bidra med hva jeg kunne. Dermed fikk jeg også et bord og var allerede selvskrevet som gjest på dette.

Utover vinteren og våren begynte gjestene å melde sin interesse. Brentalfloss ville tilbake. Game Chasers, Pat the NES Punk og The Completionist meldte også sin interesse. Ben Daglish og Matt Gray skulle også ta turen. Kort sagt en imponerende liste med gjester, og arrangementet bare lovet bedre og bedre.
Etterhvert som jeg selv begynte å se hver eneste video fra Game Chasers på Youtube, gledet jeg meg bare mer og mer til arrangementet, og mai kunne ikke komme raskt nok.

Av personlige årsaker (hint: leilighetsjakt i Oslo) har 2016 så langt vært ekstremt stressende for meg, og mai var ikke et unntak. Uken før messen var jeg på rundt 6-7 visninger, og tapte en budrunde nesten hver eneste morgen.
Helgen kunne ikke komme raskt nok, jeg måtte bort fra maset.

Fredag

Jeg hoppet på toget i Oslo fredag morgen, med rundt 30kg bagasje. Togturen kunne ikke vært mer stressende, da nok en budrunde pågikk, og jeg nærmest stirret på mobilen hele veien.
Heldigvis fikk jeg annet å tenke på i Sandefjord, da jeg møtte folk allerede mens jeg satt på hotellet og ventet på en skyss opp til messehallen for å rigge til standen.

Det ble 30kg av dette!
Det ble 30kg av dette!

Jeg fant bordet mitt, og fant ut at jeg var blitt plassert rett ved siden av Game Chasers, noe jeg syntes var utrolig kult.Bordplasseringen virket ekstremt gjennomtenkt, med retrospillsjapper, kjente gjester, ukjente tegneserieselgere (som meg), perlekunstnere og store butikker om hverandre, for å unngå at for mye av en type ting klynger seg opp i ett hjørne. Det kunne veldig raskt ha blitt et “kjendishjørne” hvor resultatet hadde vært at resten av bordene ville blitt ignorert i mengden, men ved å blande, sørget de for at alle ble eksponert like mye, noe jeg merket godt over de to neste dagene. Bravo! Skulle ønske alle arrangementer tenker like godt på dette som Retrospillmessen gjorde.

Under oppriggingen, dukket noen ekstremt jetlaggete Game Chasere opp og hilste på. Jeg prøvde å ikke virke starstruck, men det var ganske vanskelig da de plutselig roste meg for en av tegningene jeg hadde laget.
De dro til hotellrommet for å sove, og jeg gikk og rundet Battletoads et par ganger, for å slå ihjel tid, og for å roe meg ned litt.

Dette gjør jeg for å stresse ned. Jeg bryter også med bjørner.
Dette gjør jeg for å stresse ned. Jeg bryter også med bjørner.

Etterhvert dukket også Brentalfloss opp, og jeg ble både glad og overasket over at han faktisk husket meg siden sist. Vi hadde en liten prat, før jeg etterhvert tok kvelden, og fikk skyss tilbake til hotellet. Det ble faktisk rett i seng, da jeg var utslått etter en lang dag.

Lørdag

Etter frokosten på hotellet, fikk jeg plutselig litt panikk, da jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle ta meg opp til messehallen (og i tillegg hadde mer bagasje jeg ville ha opp), og jeg gjerne ville være der litt før åpning. Jeg ringte en av arrangørene, men jeg ville egentlig ikke plage disse for mye, da jeg visste de var ekstremt opptatt, så jeg stilte meg i resepsjonen på hotellet, og spurte rundt i crewet, da jeg antok noen av disse måtte ha en ledig plass i en bil.
Skyss fikk jeg, om jeg ventet litt, noe jeg syntes var greit. Først da jeg satt meg i bilen, gikk det opp for meg at jeg fikk skyss blant alle VIPene. Foran meg satt Brentalfloss, ved siden av meg satt Pat the NES Punk, og bak meg satt Dex the Swede og The Completionist. Jeg var helt slått ut av dette, men den korte bilturen opp var nokså hyggelig.
På messen fikk jeg tatt meg en runde før åpning og plukket opp både spill, cder, dvder og autografer.

Brentalfloss
Brentalfloss

Brentalfloss hadde jeg allerede møtt ifjor, men jeg ville ha den nye norske samle-CDen hans, og han er ekstremt hyggelig å snakke med. De som ikke kjenner til ham, han har en Youtube-kanal hvor han legger tekst på spillmusikk og synger.

Pat the NES Punk
Pat the NES Punk

Pat the NES Punk var også på plass, så jeg fikk kjøpt DVDene hans. Pat har en gigantisk NES-samling, årlige maraton-streams, og Youtube-videoer hvor han snakker om spill, samt en podcast som jeg har begynt å følge med på i det siste. Veldig hyggelig fyr. Han kom etterhvert bort til meg, så på tegningene mine, og sammenlignet meg med Sergio Aragonés, som tegner Groo the Wanderer.

The Completionist
The Completionist

The Completionist, som har nesten 700 tusen følgere på Youtube, har en kanal hvor han prøver å fullføre spill 100% før han anmelder dem. Har fulgt ham 2-3 år nå, og det var veldig gøy å faktisk møte ham. Han hadde dessverre ingenting å selge, men fikk både en liten prat, bilde og autograf.

Game Chasers, Billy og Jay, pluss kameramann Melvor
Game Chasers, Billy og Jay, pluss kameramann Melvor

Sist, men ikke minst, kom også Game Chasers på plass, og de ville straks kjøpe tegningen jeg hadde laget med dem. Mens jeg snakket med Jay og signerte, stod plutselig Melvor og filmet, så det er fare for at jeg kanskje dukker opp i en fremtidig episode. Game Chasers serie går ut på at Jay og Billy, som de heter, farter rundt på loppemarkeder, bruktsjapper og messer, for å jakte spill. De har gjennom årene funnet mye verdifulle og obskure skatter, og dette føles nesten som et slags reiseprogram. Absolutt verdt å sjekke ut.

Gjestene signerte originaltegningen min. Tegnet på Melvor så han også kunne signere.
Gjestene signerte originaltegningen min. Tegnet på Melvor så han også kunne signere.

Dagen gikk, og jeg solgte ganske så godt. Kom meg dessverre ikke på noen paneler, men det er ulempen ved å ha bord, og noe jeg regner med. Da det var pause før After Hours, fikk jeg spilt mer Battletoads (dette er virkelig blitt et komfortspill jeg runder bare for å stresse ned).
Fikk også møtt flere jeg har snakket med på Retro1, deriblant DagV og Paxian. Avtalte med disse å gå ut og spise pizza senere på kvelden, og straks messen stengte for kvelden, spleiset vi på en taxi ned til sentrum, og spiste på Perfect Pizza, sammen med noen få andre. På dette tidspunktet var jeg så utslått at jeg så vidt fant veien tilbake til hotellet, og kræsjet totalt straks hodet traff puta.

Søndag

Litt mer avslappende dag, jeg fikk avtalt skyss allerede fra frokostbordet, og det virket som en noe mer avslappende stemning på messa også. Salget var ikke like knallbra som dagen før, men det var heller ikke noe jeg ventet. Dessverre gikk serverne til izettle ned, og jeg kunne ikke ta kortbetaling halve dagen, noe som kostet meg et par salg… teknologien for at hvermansen skal ta kortbetaling er virkelig ikke på plass ennå! Bring kontanter!
På grunn av stresset fra uka, begynte jeg etterhvert å føle jeg virkelig trengte en pause. Fikk en frivillig til å sitte på bordet mens jeg gikk ut og halvveis rundt lokalene. Møtte en virkelig trøtt Brentalfloss på veien tilbake, og det ble mer prat med ham, før jeg kom meg tilbake til bordet mitt, merkelig energisk igjen. Hjelper alltids med en luftetur.
Jeg fikk også kjøpt et SMB2-bilde av Slusk, en svensk pixelbildemaler (i mangel på bedre ord). Straks jeg får meg leilighet, blir det retrokunst på veggen.
Game Chasers, Pat og Completionist begynte å gå på spilljakt, og alle stod samlet rundt bordet mitt og filmet straks de kom tilbake fra runden sin. Det er fare for at jeg i en fremtidig episode av Game Chasers står i bakgrunnen og ler mens de kaster penner på Pat fordi han stakk av med en komplett Ufouria under nesen på dem.

Prøvde å ta et bilde da Game Chasers signerte for Paxian her, men det gikk litt fort. Slik så det iallefall ut fra bak bordene våre.
Prøvde å ta et bilde da Game Chasers signerte for Paxian her, men det gikk litt fort. Slik så det iallefall ut fra bak bordene våre.

Da ting stengte, ble det meksikansk gryte i fellesskap før nedriggingen startet. Ble litt småprating med Game Chasers (spesielt kameramann Melvor), før jeg fikk tatt farvel med gjestene og arrangørene og fikk skyss av Pittbull tilbake til hotellet.
Det ble en veldig avslappet kveld med sjokolade (ikke spist det på flere dager) og Youtube på hotellrommet, før jeg sovnet tidlig og sov som en stein i hele 8 timer for første gang på lenge.

Mandag

Vel, mandag var det egentlig ingenting som skulle skje, men jeg hadde frokost med Game Chasers og Brentalfloss, og etterhvert også Pat, før jeg pakket ned og satte meg i resepsjonen for å vente på toget. Gjestene ventet også, da de skulle på sightseeing i Oslo, og mens vi ventet, ble jeg plutselig intervjuet av Billy for en fremtidig Game Chasers-episode. Om intervjuet kommer med, aner jeg ikke, men det var gøy uansett.

Årets fangst. Bildet til Slusk har jeg allerede pakket vekk trygt til jeg flytter.
Årets fangst. Bildet til Slusk har jeg allerede pakket vekk trygt til jeg flytter.

Hadde en fantastisk helg, og det er vanskelig for meg å finne på negative ting å si. Jeg har prøvd.
De frivillige var utrolig hyggelige, hjelpsomme og lette å få kontakt med. Det gjalt egentlig alle jeg pratet med.
Om noe, var det kanskje litt vrient å finne messehallen dersom jeg ikke hadde klart å få skyss av folk, men også med dette var det utrolig lett å be om hjelp. Og messa var så stor at den nok ikke kunne ha vært i noen andre lokaler.
Det hjalp på å få mat (meksikansk gryte) siste dagen, men tror også jeg kunne blitt med på fellesmiddagen på fredag, om jeg hadde spurt pent. Følte iallefall at de tok seg av både meg og alle de andre selgerne og gjestene svært bra.

Sier det allerede nå: jeg kommer tilbake til Retrospillmessen 2017!

Dadaph på Retrospillmessen

Neste helg er det tid for Retrospillmessen i Sandefjord, og i den forbindelse er jeg selvsagt på plass.

dadaph-retrospillmessen-sal

Kan tilby tegneseriealbum, Sagaen om Dadaph Serraph, Fantastisk-Mann og Reality Taco X.
I tillegg har jeg laget en del retrospillinspirerte tegninger og vil selge prints, blant annet av plakaten.
Det er svært begrenset opplag for denne gang, så det gjelder å være raskt ute.

Jeg er også tilgjengelig for småprat og annet, kanskje også tegninger der og da om folk spør pent?
Bordet mitt blir tilgjengelig hele helgen, så det er bare å komme innom og hilse på.

Sjekk galleriet mitt for å se ting jeg har laget, flere blir tilgjengelige på messen.

Mer om Retrospillmessen kan leses her.
Vi ses!

Dadaph på Raptus 2014

Raptus alltid vært betydningsfullt for meg. Jeg har besøkt festivalen hvert eneste år siden 1999, og det har blitt en årlig tradisjon jeg ofte har gledet meg mer til enn jul og nyttår, kombinert.
Men dessverre har jeg de siste årene hatt noen blandede opplevelser, da enkelte festivaler for min del, rett og slett har føltes kjedelige. Enten har det vært lite gjester eller program jeg har vært interessert i, eller liten aktivitet på eller rundt standen min. Ofte en kombinasjon. Både 2012 og 2013 var, for min del, veldig tamme år, til tross for egne programposter og albumutgivelser. Da jeg for ett år siden skrev om opplevelsen på fjorårets festival, var jeg ikke nådig i å nevne hvor mye jeg mislikte, og da spesielt det nye festival-lokalet. Det var faktisk såpass at jeg begynte å tenke på om jeg i det hele tatt skulle fortsette å komme, dersom jeg ikke skulle ha en utgivelse et år.

Raptus var altså tilbake på et lokale jeg var svært misfornøyd med ifjor.
Raptus var altså tilbake på et lokale jeg var svært misfornøyd med ifjor.

Jeg hadde med andre ord ganske lave forventninger til årets Raptus. Jeg tok inn på et godt hotell og sørget for å gjøre planer for å kose meg mest mulig under selve oppholdet, sånn at jeg likevel fikk turen, og dermed kunne ta festivalen slik den kom.

Men heldigvis, heldigvis, hadde jeg det faktisk helt fantastisk i år. Hvorfor?… jeg kan egentlig ikke sette fingeren på en bestemt grunn, men kan jo dele hele opplevelsen om oppholdet mitt.

Torsdag
Vel, festivalen startet ikke før fredag, men for meg startet turen på torsdag. Siden jeg ville fokusere mest på Bergensturen og oppholdet, bestemte jeg meg for å ta morgentoget, både slik at jeg fikk med meg Bergensbanen i sin fulle prakt – i dagslys (nå er det gjerne mørkt allerede på Finse om man tar ettermiddagstoget), og slik at jeg kunne gå rolig rundt I byen på ettermiddagen, og få meg en god middag, Noe jeg også gjorde.

Toget gjorde en stopp på den sjette planeten i Hoth-systemet for å plukke opp flyktende opprørere.
Toget gjorde en stopp på den sjette planeten i Hoth-systemet for å plukke opp flyktende opprørere.

På kvelden, tok jeg også turen innom Barbarista for å hilse på kjente. Men ettersom jeg ikke er noe utelivsmenneske, og fordi jeg ble ganske trøtt tidlig, dro jeg etter en Solo servert i et deilig kaldt glass rett fra fryseren. Og før noen kritiserer meg for å være usosial: det er slik jeg trives best. Jeg liker å prate med venner og kjente, men på et utested der det serveres alkohol og musikk, blir jeg ekstremt fort sliten i hode og sjel, jeg klarer rett og slett ikke koble av, så jeg pleier å dra mens leken fortsatt er god.
Og uansett trengte jeg noe tid på å slappe av på hotellrommet.
Sov som en stein.

Fredag
Første festivaldag starter sent, ettersom det er fredag. Det er gjerne lite på programmet og lite som skjer, men samtidig er jeg veldig glad for at den er der, da man får tid til å sette opp og bli kjent uten at det går utover salg.
Dagen ble brukt til å traske rundt i Bergen med Fantastiskmann-forfatter Fredrik Jullum, som også hadde sagt seg villig til å hjelpe meg med å passe bordet litt på selve festivalen.
Bordet mitt var i andre etasje, samme rom som sist, men denne gang var jeg plassert rygg-i-rygg med Über-gjengen, noe jeg likte svært godt, da jeg sjeldent følte jeg ble sittende helt alene. Var litt trang gang rett foran meg, men jeg hadde fått en hjørneplass, som gjorde at bordet mitt ble godt eksponert til en større åpen plass foran området de store internasjonale tegnerne satt. Dette rommet var godt utnyttet i fjor, og kanskje enda bedre i år.

 Standen min. Litt trangt i passasjen, men jeg følte jeg fikk utnyttet hjørnet, der det var god plass, ganske godt
Standen min. Litt trangt i passasjen, men jeg følte jeg fikk utnyttet hjørnet, der det var god plass, ganske godt

Hadde også god utsikt til skjermen som viste hva som skjedde på hovedscenen, noe som var veldig kjekt iblant. Blant annet hadde jeg planer om å gå og se Rodney Ramos prate om tusjing(da han er en EKSTREMT dyktig tusjing, og jeg gjerne vil plukke opp noen tips av de proffe), men det var mange folk rundt bordet mitt da showet startet, så jeg lot være. Men jeg kunne fortsatt følge tusjingen hans fra storskjermen. Hadde det bare vært lyd også, ville det ha vært perfekt.
Etter at ting var ferdig, ble det pizza med Über-gjengen, noe som var både intimt og koselig, før jeg tok nok en tidlig kveld.
Sov som en død.

Lørdag
Den mest aktive dagen, er naturligvis lørdag. Det er flest folk innom, programmet er gjerne spekket med interessante ting, og bare få av tegnerne er bakfulle.
Syntes selv programmet var veldig heavy med å plassere ting mellom 13 og 17. Mye jeg var interessert i kræsjet med andre ting jeg var interessert i. Jeg visste jeg sansynligvis måtte bli sittende på standen det meste av tiden uansett, men det er ofte surt å velge mellom programposter, når man senere på kvelden plutselig ikke ser noe spesielt man er interessert i å se. Men det er egentlig veldig naturlig, da en festival på Raptus’ størrelse må kjøre parallelle programmer.
Det jeg på forhånd syntes var verre var hvordan Über-presenatasjonene, på tre timer, kræsjet med tre av de kanskje mest publikumstrekkende programpostene av dem alle: Lunch(som hadde en egen festivalplakat), Peer Gynt og ikke minst Krüger og Krogh. Au.
Men utrolig nok, til min store overaskelse, var det mange folk som hadde valgt Über over Lunch(som også er en serie jeg liker veldig godt, bare så det er sagt). Selv ble jeg plassert litt i barnerommet for å tegne litt for de minste et kvarters tid. Noe som var totalt uforberedt fra min side, men de så ut til å like de dumme sjøfuglene, kattene og hundene jeg tegnet.

Noen fotograf er jeg ikke. Dette ble ikke det beste bildet av Über-standen, men det ble det eneste som av en eller annen grunn ikke er vanvittig uskarpt.
Noen fotograf er jeg ikke. Dette ble ikke det beste bildet av Über-standen, men det ble det eneste som av en eller annen grunn ikke er vanvittig uskarpt.

Klokka 14 var det tid for min egen presentasjon, som jeg ikke hadde forberedt meg noe særlig til. Det gikk heldigvis greit, da jeg for det meste viste frem album, snakket litt om hele Dadaph-sagaen, og i tillegg viste noen skisser til kommende prosjekter.
Det kuleste som skjedde her var at Kim Holm kom inn, og malte fanart mens jeg snakket. Bildet så jeg ikke før jeg var ferdig med å bable, men det ble utrolig kult. Var faktisk helt rørt. Bildet er på nåværende tidspunkt pakket godt ned, men jeg regner med å oppdatere dette når jeg kommer hjem og pakker ut bildet på onsdag/torsdag.
Det var også godt med folk i salen, og i de to timene etter presentasjonen, solgte jeg helt vanvittig godt. Jeg solgte faktisk svært godt hele dagen, og endte opp på hele 38 album, noe som er en klar personlig rekord(iløpet av 2011, mitt tidligere sammenligningsgrunnlag solgte jeg 24). De fleste av disse var det nye albumet, til folk jeg gjenkjente fra tidligere, men det gikk også mye av de tidligere albumene, og da ikke bare 1 og 2, som gjerne selger best.
Da dørene stengte, var jeg usikker på hva jeg egentlig skulle. Jeg vurderte til og med å gå på banketten(som denne gangen fristet med en tur opp på Fløyen, som for min del virket langt mindre klaustrofobisk enn fjorårets båt-tur), men jeg droppet det, og gikk isteden med Über-gjengen igjen, og spiste god mat på en Thai-restaurant et steinkast unna Barbarista. Og ettersom Arild Wærness var betatt av mine Spider Woman-parodierende rompetegninger, inviterte han meg inn dit for å tegne på rompebordet, der mange andre tegnere også hadde tegnet sine romper. Jeg likte spesielt hopperompa til Thierry Capezzone.
Sov som en rompe.

Søndag
Dette er dagen derpå. Har hørt historier om tegnere som spyr i hotellkorridorer, knuser toaletter, og lignende. Selv var jeg centimeter unna å uheldigvis miste tannbørsteglasset i gulvet, men det gikk heldigvis bra, slik at jeg ikke måtte ned i resepsjonen og forklare hvordan jeg hadde trashet rommet mitt. Til tross for at jeg hadde sittet til 2 natta før og signert album på rommet, var jeg overaskende frisk og rask. Og folk lurer på hvorfor jeg ikke drikker?
Søndagen er uansett ganske treig salgsmessig, og det gikk ikke unna så mange album denne dagen, men det var som forventet.
Heldigvis var ting alt annet enn kjedelig. For å få tiden til å gå på standen, og for å prøve å tiltrekke nysgjerrigheten hos folk, hadde jeg kjøpt en billig A4-blokk, som jeg satt og tegnet i. Det virket, og folk kom ofte og tittet, og noen lurte også på om de kunne få noen av tegningene(noe de fikk, og som flere ganger resulterte i album-kjøp).
I mangel på motiv, kikket jeg på festivalplakaten som Thomas Yeates, også en helt fantastisk tusjer, hadde tegnet, og bestemte meg for å lage min versjon.

Litt lav kvalitet, da alt jeg har tilgang til før jeg kommer hjem er et lite kamera. Denne scannes og kommer i bedre kvalitet om noen dager.
Litt lav kvalitet, da alt jeg har tilgang til før jeg kommer hjem er et lite kamera. Denne scannes og kommer i bedre kvalitet om noen dager.

Det endte opp med at denne ble vist frem til Yeates, som umiddelbart ble ekstremt begeistret. Jeg lovet ham å sende en kopi over mail straks jeg kom hjem, men han stoppet ikke der. Han mente stilen min minnet ham om Sergio Aragonés, og hintet til at han ville vise ham tegningen. Jeg ble lamslått. Aragonés er en tegner jeg har sett opp til siden barndommen, da jeg leste både Mad og Groo. Jeg ble helt betatt av å se ham tegne på Raptus-toget i 1999, og et av mine aller beste Raptus-minner er hvordan Aragonés under frokosten på hotellet, laget en tegning til meg i en Groo-bok. Yeates tok også frem, og solgte meg et par seriehefter han hadde laget I samarbeid med Aragonés, Groo vs Conan. Jeg ble stående og prate litt både med Yeates, og også Rodney Ramos og Mike Collins, som begge satt like ved. Ramos mente i tillegg jeg var en dobbeltgjenger av en venn av ham, og ville ha et bilde.
Men alt som er godt måtte selvsagt slutte. Det nærmet seg stengetid, og det føltes ekstra vemodig å måtte pakke ned. Der jeg ifjor satt og stirret på klokka for å få tiden til å gå før nedpakking, satt jeg nå og ville bare sitte “fem minutter til!”
Til min glede, var avslutningsshowet tilbake, og da det ble lovet frempek til neste Raptus, gikk jeg selvsagt inn for å se.
Jeg endte opp i en slags tegneduell med Simon S. Andersen fra D-Pad Studios (takker for skyssen i 2011, jeg gleder meg fortsatt til Owlboy). Han skulle tegne superhelten “Viking Man”, mens jeg skulle tegne sidekicken “Prequel Guy”. Disse navnene var bestemt av publikum, og jeg var helt forferdet, da “prequel” er et ekstremt abstrakt begrep, iallefall i forhold til “viking”.
Heldigvis er kraften sterk med meg, og jeg tegnet både det beste jeg kom på fra de verste prequelene jeg kom på: Darth Maul som står ved siden av det avhuggede hodet til Jar Jar. Det gjorde publikum glade.

Temaet for avslutningsshowet var superhelter. Her er Rodney Ramos' Potato Man ved siden av Bruno Gazzottis tolkning av sidekicken French Fries.
Temaet for avslutningsshowet var superhelter. Her er Rodney Ramos’ Potato Man ved siden av Bruno Gazzottis tolkning av sidekicken French Fries.

Vi fikk også dato på neste års Raptus, i tillegg til at vi fikk vite de bekreftede gjestene. Selv ser jeg virkelig frem til Yoann, som tegner dagens versjon av Sprint.
Jeg takket for meg, og etter en god pizza på Kafe Spesial, med Fredrik Jullum, gikk jeg på hotellrommet.
Sov som en steindød rompe.

Alt i alt…
… hadde jeg en svært god festival. Den beste jeg har hatt på mange år. Jeg vet heller ikke nøyaktig hva som gjorde ting bedre i år enn ifjor. Kanskje det var mer jeg følte var interessant på programmet. Jeg syntes gjestene var hakket mer spennende og mer variert. Det var heller ikke like mye trengsel i lokalet, men det kan skyldes mangel på en skikkelig publikumsmagnet(noe som i seg selv er noe som trengs, iallefall på lengre sikt).
Likevel er det rom for forbedrelse. Litteraturhuset fungererte i år som lokale, men jeg står på mitt når jeg sier jeg frykter hva som vil skje dersom en publikumsmagnet kommer dit. Hva om for eksempel plutselig Don Rosa kommer tilbake, og folk hverken kommer opp eller ned trapper? I et slikt tilfelle, håper jeg festivalen vil foregå et annet sted. Gratis inngang kan virke fristende, men folk som har som mål å komme til Raptus, betaler inngang uansett, vi som har reist langt, betaler inngang(vel, ikke jeg, for jeg har bord, men jeg betalte gladelig for det). Som jeg så i Kristiansand, var ikke det å ta 50 kroner i inngangen noen sperre for nysgjerrige forbipasserende. Disse var også ekstremt kjøpeglade, ettersom de allerede hadde betalt for å komme inn.

Hørte også historier at standene nede i første etasje ikke solgte så godt, da det i det hele tatt var få folk som tok turen innom det rommet. Tror det kunne fungert godt med et trekkplaster innerst her, slik at folk tok turen også hit. Hadde jeg blitt plassert der selv, ville jeg hatt en ekstrem annen opplevelse på festivalen.

 Inne blant bruktboder og tegneutstyr, fant jeg skaperne av det utrolig lovende prosjektet Grappleseed, et prosjekt som kunne trengt og fortjent litt mer fronting enn dette, etter min mening.
Inne blant bruktboder og tegneutstyr, fant jeg skaperne av det utrolig lovende prosjektet Grappleseed, et prosjekt som kunne trengt og fortjent litt mer fronting enn dette, etter min mening.

Men aller mest, savner jeg kanskje et skikkelig vrimleområde. Spesielt cosplayere i store kostymer, kan være vanskelige å komme rundt, når de ofte står i korridorer og trapper, da de egentlig ikke har noe bedre sted å stå. Det var heller ikke sjeldent disse kom løpende og hoppende rundt, og flere dyttet bordet mitt unna for å få bedre plass(og jeg satt allerede ganske trangt).
Igjen ble det også spilt overdøvende høy musikk fra skjermen som viste hovedscenen. Uten at jeg helt skjønte hvorfor. Cosplayerne som var interessert, var jo allerede på plass, og disse høytalerne var alltid dempet når det var annet program, som kanskje kunne være interessant å få med seg. Det burde gå an å sette lyden slik at man kan høre prating om man følger med, men samtidig at det ikke er til sjenanse?
Og igjen vil jeg fronte ideen om å premiere cosplay av figurer som enten er norske eller er tilknyttet noen av gjestene. Rodney Ramos var til stede, så hvorfor så vi ingen Spider Jerusalem vandre rundt, for eksempel?
Det er mange dyktige cosplayere, så jeg tenker ofte på hvor kult det er for oss serieskapere dersom vi plutselig faktisk ser et cosplay basert på en av våre figurer. Igjen vil jeg si meg villig til å stille opp med å premiere beste Dadaph-cosplay eller Avis Maritima Stulta-furry med ting som originaltegninger. Og jeg er neppe alene, håper jeg?
Selvsagt må folk cosplaye akkurat det de har lyst til, men det ville vært gøy å se noen gå rundt som Pondus, Kjell, eller Gonzales. Og hva skjedde med paraden? Jeg husker lørdagsparaden fra de første årene jeg var på Raptus, fra tiden før cosplay het cosplay(mener vi kalte det karneval eller noe?), der folk i kostymer gikk en tur til torget og tilbake, og gjerne dro med seg nysgjerrige. Sånt var kult, og med tanke på potensialet det er i cosplay, synes jeg det kan, og bør utnyttes mer, til både festivalens og cosplayernes fordel.

Jeg tror også det kan være veldig greit å også ha publikumstrekkende programposter langt utpå søndagen. Da slipper man at alt er klumpet sammen midt på lørdag, og man får til og med kanskje godt besøk på avslutningsshowet, slik jeg husker det har vært tidligere år. Jeg likte derimot veldig godt at de lokket med å fortelle om neste års festival allerede nå, da jeg synes de iløpet av dette året har vært ganske tilbakeholdne og sent ute med informasjon.

Ellers takker jeg for meg, og takker for det som for min del kanskje var beste Raptus siden… 200X? Raptus-følelsen var så absolutt tilbake. Begynner å bli en del år siden jeg virkelig har hatt det så bra under det hele, men nå håper jeg det fortsetter.
Stå på!

Dadaphs festivalsommerDadaph on OCX

Har tenkt å skrive noe lenge, men ikke helt fått somlet meg til det. Dels fordi jeg har hatt altfor mye annet å gjøre, dels fordi jeg har glemt det, og dels fordi sommervarmen har gjort meg slapp og jævlig.
Uansett tok jeg meg som vanlig en tur til OCX(Oslo Comics Expo) i juni:

hellstasjon
Før jeg dro var det deilig og kjølig med under 20 grader og regn, her hadde jeg akkurat dratt opp maskinen min ved Hell stasjon da jeg dro hjemmefra.
Vel fremme i Oslo, var jeg nødt til å kaste alt av jakker, da gradestokken plutselig stod 10-15 grader høyere enn hjemme. Og derfra har tropevarmen forfulgt meg i hele sommer.

ocx-mannen
Fredag var åpningsdag for OCX, og jeg dro som vanlig ned for å se på moroa. Det blåste ganske heftig denne dagen, så festivalarrangørene slet med å unngå at den store OCX-maskoten blåste avgårde.

mummitrolletnei
Åpningen presenterte gjestene. Flere spennende i år, og selv var jeg veldig glad for å se Peter Bagge, som blant annet står bak serien Hate(som jeg først snublet over i Pyton en gang på 90-tallet).
Etter åpningsshowet var det Mummitrollet-utstilling på loftet. Jeg skyndte meg opp for å få en gratis skvett Cola fordi jeg var tørst, men da jeg prøvde å komme meg ut igjen, kom det en fyr og sperret veien. Han skulle selvsagt holde tale, og jeg ble holdt som gissel på et glohett og klamt loft en halvtimes tid før jeg endelig kunne snike meg ut igjen.

ocx-salg
På lørdagen returnerte jeg med salgs-stand. Begynner å få en god del å selge nå, med fem Dadaph-album på samvittigheten, i tillegg til tre Ninjaduck-fanziner, den siste i trilogien rykende fersk fra trykkeriet. Solgte aldeles ok til OCX å være. På grunn av finværet, var det mange som tok turen ned til parken festivalen foregikk i, og jeg vil si festivalen sånn sett var en av de bedre.
Dessverre er det en forbannelse som hører med det å sitte og selge ting: man får ikke med seg programmet. Jeg fikk knapt tid til å gå rundt å kjøpe ting.
Men jeg plukket opp UberWestern av Uber-gjengen, og Moskva av Øystein Runde og Ida Neverdahl. Begge høyst anbefalingsverdige. Faktisk var det en ren tabbe å lese Moskva på toget hjem, da den var så morsom at det virkelig gjorde vondt å holde latteren tilbake.
Det ble også festivalen for min del. Jeg drikker ikke, og hater å være der når alle andre drikker seg brisne og fulle, så nok en gang lot jeg være å besøke festen etterpå. Dessuten var jeg ganske sliten etter en lang, varm dag i festivalteltet.

stockholmkonserthall
Et par dager etter OCX, gikk turen til Stockholm med et par venner. Det var Final Fantasy-konsert på gang, og det var koselig. De spilte kanskje vel mye fra FF7 og 10 til min smak, men turen var så absolutt verdt det.

torden
På avreisedagen var det bombedrama i Stockholm, midt i Gamla Stan, et område jeg hadde vært og shoppet i dagen før. Vi merket heldigvis ikke noe til det, og fikk faktisk ikke vite om det før vi hadde krysset grensen til Norge igjen, fire-fem timer senere. Dette bildet er tatt av det mest dramatiske vi opplevde på turen, et kraftig uvær rundt Karlstad.

Drøyde hjemreisen til Trøndelag en uke, og den uka gikk egentlig mest med på avslapping, spilling og lydbok.
Vel hjemme har jeg egentlig jobbet med Avis Maritima Stulta for å sørge for at jeg slipper å tenke noe mer på serien før etter mine neste festivalbesøk:

Jeg er invitert gjest på Bjerkely Tegneseriefestival den 25-27. juli.
Synes det er gøy å støtte opp litt om nye tegneseriefestivaler. Jeg er ikke den mest kjente gjesten selv, men synes det er gøy å reise litt rundt, og gleder meg veldig til dette. Jeg har en programpost på lørdagen, og selvsagt vil jeg også sitte og selge album og annet.

Videre, skal jeg ha en artstand på Torucon i august.
Droppet Desucon i år pga avstand og den utrolig høye prisen de nå tar for artstands(og en god del andre problemer de aldri ser ut til å ha tatt tak i). Men Torucon har jeg hørt en del bra om av venner av meg, og ettersom jeg nå bor nær Trondheim, er det naturlig å ta turen dit. Tør jeg si at jeg gleder meg til dette også?

Sist, men ikke minst, blir det nok en gang Raptus i september.
Jeg hadde ganske blandet opplevelse av fjorårets festival, men jeg har vært på hver eneste Raptus fra og med 1999, så det hører til tradisjonen. Det og at det sjette og siste Dadaph-albumet endelig kommer ut. Mer om det snart.

Så god sommer! Kanskje vi sees på et av disse stedene?Hullo there. I know I’m not really blogging too much in English(not in Norwegian either), but I see I actually have a few random readers from America. So if you are one of those, wow, thanks!
As I’m just writing a long blog post in Norwegian about my trip to OCX(Oslo Comics Expo), I decided to just rewrite it a little bit for my English readers, using the same pictures.

So here you go:

hellstasjon
Norway is not all just snow and Ice Giants. We do have summer, actually, a lot of it, because of the Gulf Stream keeping our country pretty warm. Of course, it was raining the day I left home. This picture is taken at Hell, just a few miles south of where I live.
I was meaning to go there this winter and take a picture when it was all snowy, but of course, we didn’t get ANY snow this year.
The train ride from Trondheim to Oslo is about 6 and a half hour long, and has some pretty nice nature and scenery to it, passing over the Dovre mountains. But of course, having taken this ride quite a lot since I moved from Oslo, I’m pretty tired of it. I decided to play on my 3DS instead of staring out the window.

ocx-mannen
In Oslo, the weather was pretty nice and summerly.
When arriving at the festival area on Friday, people were rigging up. It was pretty windy, so they had a hard time keeping the big inflatable OCX mascot thing from blowing away.
OCX is usually held in huge party tents in a small park outside a library. This works well when the weather is good, as it’s free to enter, and a lot of people tend to walk in out of curiosity.

mummitrolletnei
Of course, the program is held inside the library itself. At the opening show, they presented the guests(myself, I was pretty happy seeing Peter Bagge as the big international star of the show this year). Of course, it all got pretty crowdy and hot upstairs, and when I tried to leave, some guy started having a speech about Moomin and the works of Tove Jansson. Interesting stuff, but it was so warm and crowded I just wanted to get out and have some fresh air the entire time.

ocx-salg
Saturday is the big sales day. I now have 5 different issues of Saga of Dadaph Serraph to sell, as well as some fanzines(Ninja Duck). The sales went pretty well, as lots of people dropped by because of the nice weather.
Even Peter Bagge went by my stand and said hi, while I was trying to mumble a starstruck “Hello” back.

stockholmkonserthall
A few days after OCX, me and two friends, decided to go to Stockholm, because of a Final Fantasy Concert(Final Symphony)
It was pretty nice, though very heavy on the FF7 part, and while that game has great music, I would have loved to hear some other stuff as well.

torden
Of course, on the day we left Stockholm, there was some drama in town. Some guy threatened to blow himself up with a bomb, in a beautiful part of town we visited the day before. Turned out there was no bomb at all, and we didn’t get to know about any of this until we were safely home in Norway.
This thunderstorm over Karlstad was the most dramatic thing we saw on the train home that day.

Of course, busy summer, as I have a bunch more cons to go to and the last issue of Saga of Dadaph Serraph coming out.
I’m also working on an English translation of that story, but for now, if you want to read any of my stuff in English, Avis Maritima Stulta(Mod!) is probably the most accessible.

Dadaph skriver DiS part DEUX

Bare et lite tillegg til det siste innlegget.
Sitter nå og prøver å skrive ned den neste sekvensen for harde livet, og oppdager at den samme tilnærmelsen ikke fungerer når sekvensen er tung med dialog. Dette er sekvensen hvor mye av bakgrunnsinformasjonen om verdenen DiS befinner seg i blir forklart, og dette er viktig for ting som skjer videre, naturligvis. Samtidig presser jeg faktisk inn litt karakterutvikling, en løgn, og veldig subtile hint til ting som vil bli avslørt langt senere i historien.

Men siden dette styres via dialog, er det veldig vanskelig å på forhånd sette av antall sider som samtalen skal bruke, uten å først skrive ned selve samtalen. Det er fordi jeg mener det er viktig å ha en viktig ting per side, en ting som gir leseren lyst til å lese neste. Jeg kan lett skrive punktvis hva som skal bli forklart på hver side, men da ender jeg lett opp med noen sider med lite informasjon, og noen sider med mye, noe som gir dårlig flyt. I tillegg skal hovedkarakteren få en ørliten vekker her, og deretter bevege seg fra A til B, noe som jeg skriver ned som en side-historie til all dialogen.

Mye å passe på, men det jeg gjør er rett og slett å skrive dialogen veldig løst først, og så se hvor mange sider jeg ender opp på, før jeg går til skrittet som er beskrevet i forrige post.

Dadaph om Dadaph

En av tingene jeg blir spurt om mest er hvordan jeg kom opp med navnet “Dadaph Serraph”.
Ender som regel opp med å svare at dette er en veldig lang historie, kanskje etterfulgt av fragmenter av historien.
Men nå slo det meg kanskje at denne historien er fascinerende nok til å dekke et blogginnlegg, og vel så det. I det minste vil jeg nå ha en internettadresse å sende folk til hver gang jeg får spørsmålet.

Så, vi starter sommeren 2000. Jeg hadde akkurat hatt siste dag på skolen før sommeren, jeg gikk VK1 Tegning/Form/Farge på Elvebakken ved Akerselva i Oslo. Det var regn- og tordenbyger på alle kanter, så jeg tenkte at et spill ville være en perfekt måte å starte sommeren på.
Dermed tuslet jeg inn på det som da het Spiderman, som lå i Kirkegata. Her var det alltid godt spillutvalg, betjent av folk som faktisk kunne spill.

Xenogears_box
Spillet jeg plukket opp het Xenogears. Det var et PlayStation-spill som aldri har blitt sluppet i Europa, hverken før eller siden. Heldigvis kunne jeg kjøre alt av PS-spill på dataen min gjennom emulering(som faktisk fungerte utmerket selv på den tiden).

Spillet endte opp med å bli min personlige favoritt på konsollen. Er kanskje verdt et eget innlegg ved en senere anledning(spillet er ikke helt ulikt en annen favoritt, Chrono Trigger), men for nå, kan jeg starte med å nevne Grahf, spillets Darth Vader-klone.

xeno-grahf
Grahf dukker opp ved jevne mellomrom, spyr ut klisjefyllt dialog mens episk musikk spilles i bakgrunnen, gjerne for å introdusere en bosskamp eller noe. Dødskult!

På samme tid, drev jeg og skrev litt på evighetsprosjektet mitt, den gangen kalt Atlantis, men nå heter det DiS. Jeg trengte en ny figur. Xenogears hadde alt gitt meg en kreativ gnist, så jeg fant ut at jeg ville ha et navn på denne figuren, som lignet på noe Grahf(hatten hans hadde små bjeller, det var egentlig likheten). Graf….Daf…Daph…Da’Daph?
Figuren var egentlig totalt ulik karakteren fra spillet, og er fortsatt i DiS i dag(selv om han har fått nytt navn), men det var her navnet Dadaph først ble tenkt ut. Faktisk var figuren en slags engelaktig skikkelse. Så jeg endte opp med å døpe ham Dadaph Seraph.

Senere, samme sommer, lånte jeg min mors kredittkort og ville teste ut Online-RPGet EverQuest, som var forløperen til World of Warcraft.
Jeg skapte en karakter. Tenkte en Barbarian Rogue ville være en tøff figur å prøve ut. Men jeg trengte et navn. Tenkte først å bruke nicket mitt jeg brukte overalt på internett på den tiden, Tyldak. Men Tyldak var jo en karakter fra tegneserien ElfQuest, og EULAen til dette spillet forbød copyrighta navn. Jeg måtte finne på et annet:

EverQuest_-_The_Ruins_of_Kunark_Coverart
Jeg hoppet på EverCrack sommeren 2000, da tilleggspakken Ruins of Kunark var den nyeste versjonen. Senere har det vel kommet rundt 100 av dem, jeg mistet oversikten da jeg sluttet med spillet i 2003.

Dadaph, en lvl 1 Barbarian Rogue, var født.
Han startet på en tom snøslette utenfor landsbyen Halas. Han falt i vannet og druknet før han lærte seg svømmekontrollen. Og så bestemte Sony Online Entertainment for å ta ned serveren for kvelden.
Utålmodige meg fikk knapt sove den natten, og drømte om eventyrene som ventet neste dag. Drepte ventetiden ved å lese manualen, og gikk over alle klassene. “Paladin” hørtes kult ut. Han kunne ha et stort sverd, og i tillegg helbrede seg selv, hmmm…
Dadaph, lvl 1 Human Paladin fra Freeport på serveren Luclin, var født.

På sensommeren var Dadaph oppe i lvlene. På lvl 20, kunne man gi karakteren et etternavn. Spennende. Hva kunne passe? Tenkte raskt på “Seraph”, fra serien min. Det kunne vært kult, “Dadaph Seraph” hadde en fin klang. Men SOEs regler nektet visst overtroisk innhold på karakternavn og navnet ble automatisk sensurert. Pokkern. Da lurte jeg heller sensuren ved å legge på en ekstra R. Dadaph Serraph gikk, og var navnet på figuren helt til jeg slettet ham på lvl 57 i 2003 fordi jeg var drittlei spillet. Startet senere opp igjen med karakteren Dadaph Renata(gjenfødt), men det varte ikke lenge før jeg kuttet helt.

06080e00
Et av svært få bilder jeg finner av karakteren min. Er ett til, men det sparer jeg til en annen bloggpost, da det også har en gøyal historie bak seg, som blant annet involverer Aftenposten.

Slik var iallefall navnet Dadaph Serraph oppfunnet. Og det gikk ikke lang tid før jeg fikk tegneserieideen i tankene. På høsten 2000, tenkte jeg at det ville være gøy å lage en tegneserie som fortalte om eventyrene og reisene til den vandrende Paladinen min. Jeg kunne selvsagt ikke bruke EverQuest-verdenen Norrath, men karakteren Dadaph var jo min. Jeg kunne hente inspirasjon fra spillet og fortelle om alle de morsomme øyeblikkene samtidig som jeg spant en egen verden rundt dette.
Det gikk ikke så lenge før jeg også snublet over tegneserien Rocky, som fortalte en historie i stripeformat. Perfekt, tenkte jeg, da kunne jo serien bli salgbar.

Over det neste året, prøvde jeg flere ganger å starte Dadaph-serien, men alle forsøkene ble mislykket. Det var kun en eneste stripe fra den første inkarnasjonen jeg var fornøyd med, stripen der seriens skurk, Daurond, ble introdusert. Denne stripen ble beholdt og er fortsatt en av favorittene mine.
På forfatterkurset på Raptus i 2001(veldig amputert festival pga noen skjeggete turbanduster og skyskrapere), fikk jeg nye kreative gnister. Jeg ble også kjent med tidligere Pyton-redaktør Dag Kolstad, som var redaktøren for Norsk Mad, der jeg akkurat hadde vunnet en tegnekonkurranse(og en veltimet tur til New York). Turen ble det ingenting av, men Kolstad var veldig interessert i å se hva jeg kunne lage.
Etter lang tid med prøving og feiling, hadde jeg kommet opp med 100 striper. Tidlig 2003, tok jeg disse til det nye Egmont-hovedkvarteret nær Colosseum Kino, og møtte Dag Kolstad igjen. Han refuserte selvsagt serien, men tok seg god tid til å gå over hver eneste stripe med rød rettepenn! Imponerende, og jeg må si jeg fortsatt er utrolig takknemlig for kritikken. Det var veldig hyggelig, samtidig som jeg lærte utrolig mye. Det ble litt frem og tilbake med nytegnede striper(totalt tegnet jeg de 100 første stripene 3 ganger mellom januar 2003 og 2004). Men det ble ingenting av serien, og skolen, jobbsøking og depresjon, holdt meg fra å lage mer.

dadaph-utkast
Versjon tre av den første stripen med karakteren Dadaph. Fargelegging var helt nytt for meg. Sjekk ut det sykelige sjøgrønne gresset.

Sommeren 2005 klarte jeg endelig å begynne å tegne igjen(rev meg løs fra World of Warcraft, som hadde erstattet EverQuest), og tegnet de to første etappene. Sendte disse inn til Nemi, men fikk aldri noe svar. Glemte nesten hele serien, og begynte å planlegge mine neste. Tegnet så første versjon av Democrazy.
Nesten et år senere, juni 2006, fikk jeg høre om nettserier.no, en tegneserieportal på nettet, som snart skulle åpne. Jeg hadde selvsagt lyst å vise frem noe, men visste ikke helt hva. Jeg hadde en ny ide, et slags forvekslingsdrama der skurken og helten har samme utseende OG navn, men jeg hadde ikke tid til å skrive manus og tegne på så kort varsel(og jeg VILLE få ut serien til nettseriers åpning, 16. juni).
Det ble så til at jeg tok frem de to etappene jeg hadde av Dadaph, fant ut at serien aldri ville bli publisert uansett, og slang den ut fortløpende på nettserier.
Der fikk serien voldsomt god respons, og utover sommeren og høsten 2006, tegnet jeg igjen de 100 første stripene, som jeg hadde laget 3 ganger før allerede, med enkelte forbedringer her og der.

guffdadaph
Guff og Dadaph, mer enn bare et fiendeskap. Guff startet som Da’Daph Serraph, men endte isteden opp som paladinens verste fiende. Og nå returnerer Guff til sin opprinnelige rolle i DiS.

Resten er egentlig historie.
Og historien som egentlig bare skulle handle om navnet til Dadaph Serraph, ble nå opphavshistorien til hele serien, og litt om livet mitt mellom 2000 og 2006.
Det siste som gjenstår er hva som skjedde med figuren fra DiS?
Vel, han er fortsatt med i DiS. Faktisk byttet jeg navn på ham, og slang ham inn i Dadaph-sagaen. Han heter nå Guff S’yl, og etter et bestemt øyeblikk i serien, endte han opp som Dadaphs onde tvillingbror.
Er dette hva man kaller full sirkel? Alt starter med Guff, og ender med Guff.

Og bare så jeg ikke trenger å lage en bloggpost om det andre mest vanlige spørsmålet jeg får: “Hva er en paladin?”, her kommer Spoony med svaret.

Dadaphs 24-timers julekalender 2013Dadaph’s 24 hour yulecalendar 2013

Da var det straks desember og jul, og i den anledning, er det vel på tide å poste 24-timeren jeg laget tidligere opp på nettserier:

avis-halvside-242-nov13

Men dette stemmer ikke. For i år, bestemte jeg meg for å ikke lage en 24-timers som involverte de dumme sjøfuglene. De siste julekalendrene har jeg laget veldig etter den samme oppskriften, og jeg har prøvd å leke meg med fortellerteknikker som ikke er mulige om jeg ikke også bruker tekst.
Dermed bestemte jeg meg i år for å gjøre noe helt nytt:

citizen-teaser-norsk-SD

Dette er noe de som så på streamen(begge to) vet, men årets serie heter altså Life and Crimes of Citizen Kåre, og er en slags detektivhistorie. Noe stort mer vil jeg egentlig ikke si for nå, da jeg faktisk ble ganske fornøyd med hvor handlingen endte opp.
Serien er laget på engelsk, da jeg også ønsker at noen amerikanske venner av meg skal kunne lese historien.

Så jeg oppfordrer alle til å følge med på nettserier iløpet av desember.December is just a few days away. A tradition from Norwegian children’s television, is to run a xmas themed show, with one episode each day, counting down the days until xmas, or yule, as we call it over here.
The last couple of years, I’ve ran my annual 24-hour comic as a yulecalendar on the webcomic portal nettserier.no, usually one featuring my dumb seabirds.

avis-halvside-242-nov13

But this year, I wanted to try something new, to tell a much more complex story than I’m used to. As that required text, I had to come up with something new(which I’m supposed to do with 24-hour comics anyway).
So I decided to go for something completely different:

citizen-teaser-english-SD

If anyone of you watched my stream earlier, you would already know this, but this year’s yulecalendar is called Life and Times of Citizen Kåre, and is some sort of a detective story. I don’t really want to spoil much more than that at the moment, as I’m actually pretty happy about how the story ended up.
So follow my comic at nettserier.no, starting December 1st.

Dadaph signerer i Oslo

Skal bare minne om at jeg signerer på Outland i Oslo(den i Kirkegata, da Østbanehallen er lagt ned), neste lørdag, altså den 16. november.
Den foreløpige planen er å bli sittende fra 15 til 18, så møt opp, hils på, og få Sagaen om Dadaph Serraph signert. Album 1-5 vil være tilgjengelig.