Så, 2013 traff oss for snart en måned siden, så kanskje på tide å skrive innlegget jeg har utsatt og utsatt og utsatt.
Hva er 2013-planene?
For det første ønsker jeg veldig å få gitt ut de to avsluttende Dadaph-albumene, album 5 og 6. Laksevåg forlag har gitt seg, noe som betyr at jeg må finne noen andre som er villige til å hjelpe meg, eller i verste fall, gi ut selv. Jeg har noen planer, så tiden vil vise hva som skjer.
Jeg kan imidlertid kanskje endelig dele forsiden for album 5, som ble tegnet sommeren 2011.
Det skjer også mye hos meg privat. Ting som plutselig kan stjele et par måneder der jeg ikke får gjort noe som helst. Derfor jobber jeg nå på spreng med å opparbeide et enormt forsprang med Avis Maritima Stulta, slik at de dumme sjøfuglene går sin gang selv når jeg forhåpentligvis får gjort unna disse planene, og ellers også: slik at jeg endelig kan få full fred med de neste prosjektene mine.
Amaroq står litt på stedet hvil for min del for tiden. Manusforfatteren har det veldig travelt med jobbing, men prosjektet er absolutt i live. Har gjort noe karakterdesign alt, og skal gjøre mer når manuset nærmer seg ferdig. Har veldig stor tro på dette, og det er noe som absolutt ikke skal forhastes. Selv når jeg starter å tegne, blir det ikke “EN SIDE HVER DAG, RASKT!”-tempo, men mer et halvt års tegneprosjekt, eller mer, rett og slett fordi dette skal bli så bra som overhodet mulig.
Midt mellom stultaene, har jeg endelig startet manusarbeidet på DiS, som er mitt store episke prosjekt. Det har stått ganske stille veldig lenge, men jeg har endelig fått begynt å skrive noe ned på papiret. Ting har begynt å løsne, og selv om jeg ikke har startet på selve manuset ennå, føles den første (selvstendige) biten av historien bedre enn noensinne. D.i.S., eller DiS in Space, er en episk og selvparodisk science fiction-historie. Den vil ha mye av humoren fra Dadaph, men samtidig fortelle en mer sammensatt historie. Den skal ikke bestå av striper, men sider. Det er snakk om en historie som kan bli ganske lang, og jeg vet de store tingene som skal skje, men jeg vil at den skal bestå av små enkeltstående og avsluttende kapitler. Første kapittel er ca 50% skrevet, historien er grovt på plass, selv om jeg må endre slutten og flere av karakterene veldig. Målet mitt er å ha hele manuset på første kapittel ferdig innen 2014.
Skal jeg blogge mer om slike? Gjett hva favorittspillet er 🙂
Ellers har jeg lurt litt på hvor jeg vil med denne bloggen. Jeg har lite å si med dagliglivet mitt, da det er veldig lite som skjer. Jeg føler ikke for å blogge om sko, sminke og klær og den slags, og jeg vil være forsiktig med min synsing om tegneserier. Jeg har vurdert å blogge litt om spill, da det er den store interessen min, ved siden av tegneserietegning. Jeg har spilt veldig mye og veldig bredt, og har en tydelig smak, men har hovedsakelig hatt lyst til å bare dele noen synspunkter på favorittspillene mine og den slags. Ville folk vært interessert i å lese noe sånt, eller risikerer jeg bare å skremme bort tegneseriepublikumet?
Merkelig hvordan man aldri får sove natta før man skal reise et sted. Natt til den 12. desember, må jeg ha duppet av kanskje en time, noe som var frustrerende da jeg tross alt lå i senga i over 6 timer og MÅTTE sove.
Toget gikk tidlig, og tro det eller ei, jeg sov som en stein mellom Finse og Dale, jeg som ellers aldri får sove på tog. Nådde Bergen ikke helt utvilt, men heller ikke ekstremt sliten. Fant meg en pizza bak hotellet, som jeg nærmest slukte hel.
Bortpå Bergen offentlige bibliotek, traff jeg på Gard Helset, og sammen prøvde vi å forberede oss til Serietreffet, som denne gangen handlet om julehefter.
Et bedre referat fra treffet enn jeg klarer å forfatte finnes her. Kan legge til at jeg var ganske trøtt og nervøs på en gang. Selv om jeg har lest en del av de “gode gamle” juleheftene opp gjennom oppveksten, har jeg knapt rørt de norske klassikerne, som Stomperud, Bustenskjold og Vangsgutane. Overlevde ved å nikke og smile mitt beste når temaet gikk dit. Fikk jernteppe minst en gang, men heldigvis virket Arild Wærness veldig glad i å ta over praten.
Etter dette, gikk vi bort på BarBarista, der Dadaph album 3 ble lansert. Det ble en del signering og tegning, men ellers satt jeg borti kroken med milkshaken min(veldig glad de ikke bare har alkohol på slike steder). Fikk dessverre hodepine etterhvert, og med tanke på at hotellet stengte dørene for natta veldig tidlig, trasket jeg ditover rundt 11-tiden. Der sloknet jeg som en stein.
Dagen derpå våknet jeg av meg selv rundt halv 10-tiden. Ble et skuffende møte med hotellfrokosten(Selvsagt ferdig påsmurt med masse ekkelt smør…ew…hva ER poenget med å ha smør på alt by default? Det er det verste jeg vet, og jeg brekker meg bare av tanken), så den forble uspist. Neste gang blir det nok hotell med skikkelig frokost.
Fant heldigvis både noe mat og julegaver rundt om i Bergen sentrum, før jeg slang meg på toget hjemover mot pepperkaker, juletre og WiiU igjen.
Alt i alt en grei tur, og jeg setter iallefall pris på en sånn liten avstikker i førjulsrushet, og nå som album 3 er lansert, kan jeg endelig få anbefale at alle løper ned til nærmeste Outland og kjøper. Eller kontakt meg dersom det blir vanskelig, så skal jeg se hva jeg kan ordne(selv om jeg ikke har noe skikkelig system på bestillinger ennå).
…vel… en Mac er nå motenavnet på en overpriset PC fra et grådig selskap som heter Apple, med et mindre glupt operativsystem på, så jeg føler spørsmålet i overskriften egentlig er ganske idiotisk i seg selv.
Og jeg er jo hverken en datamaskin eller et operativsystem, er jeg?
Spørsmålet burde derfor vært “Hvilket operativsystem bruker du, o store og vise Dadaph?”.
Her må jeg nok svare både Linux og Windows, da jeg ikke klarer å velge ett av disse.
Linux har alltid vært systemet jeg har foretrukket, når det kommer til dagligdagse ting som surfing, videotitting og den slags, men til arbeid(Photoshop/scanner) og spilling, kommer jeg dessverre ikke utenom Windows, for øyeblikket iallefall.
PCen jeg bruker mest er en snart 4 år gammel Lenovo Thinkpad SL500, som jeg er veldig glad i. Da jeg fikk den, kræsjet den under installasjonen av Windows Vista, og det gikk dermed raskere å bare laste ned Ubuntu 8.10 og installere det på den. Det fungerte som en drøm… frem til da jeg “glemte” å oppdatere jevnlig til nyere versjoner av operativsystemet, da det ene og det andre begynte å streike. Ubuntu var av den oppfatning av at dersom man “glemmer” å oppdatere et operativsystem hvert halvår, kan man bare ha det så godt, om man ikke installerer et nytt ett. Så når nå ting sviktet i øst og vest, fant jeg ut at jeg kanskje burde oppdatere til Ubuntu 12.10, som er nyeste versjon.
Det tok 5 minutter, så orket jeg ikke det mer. Det var et mareritt å finne frem i, og sette opp ting slik jeg ville, da det alltid har vært styrken med Linux, i alle distroene jeg har prøvd tidligere: Mandrake, Redhat/Fedora, OpenSUSE og Debian… jeg har hatt mange problemer, men mindre og mindre knoting for hvert nye system, frem til dette… jeg taklet rett og slett ikke det nye oppsettet på Ubuntu. Så jeg lurte virkelig på hva jeg skulle gjøre.
Heldigvis snublet jeg over en annen distro, gjennom Lise, som ville prøve Linux på sin gamle laptop for et par måneder siden(og siden den gang har jeg hengt over den nærmest daglig og spilt gamle Windows-spill som kjører knirkefritt i Wine, men nok om det). Svaret er Linux Mint, som er Ubuntu, uten alt tullet som har kommet de siste par årene:
Slik ser en nærmest fersk installasjon av Linux Mint ut
Installasjonen var nesten altfor enkel. Eneste plunderet jeg hadde, var internett. Laptopen ville uten problemer koble opp til routeren trådløst, få sin egen lokale IP, men nektet å dra ut videre på internett. Fikk heldigvis løst problemet etter en times heftig googling, og etter litt mer oppsett, har jeg nå fått et operativsystem jeg føler jeg kan trives med lenge, på en aldrende maskin.
Linux har flere fordeler om man har mange ting oppe: flere skrivebord samtidig(hos meg satt opp som den berømmelige kuben), mulighet for å zoome hvor man vil, gjøre vinduer gjennomskinnelige, eller kanskje best av alt: tvinge et vindu til å ligge øverst, uansett.
Alt i alt føler jeg Linux nå er på punktet det faktisk kan fungere godt for folk flest, sett at man kjører det på riktig hardware. Har man en aldrende maskin man gjerne vil ha litt liv i, skader det jo ikke å teste, uansett. Ting som Flash og Java er inkludert i pakka og fungerer av seg selv, man får med Firefox og Xchat og MSN og VLC(selv om jeg heller vil anbefale at man skaffer mplayer fort som fy). Veldig mange eldre Windows-spill som ikke kjører overhodet i Windows 7, fungerer problemfritt om man kjører dem gjennom et program som heter Wine(har blant annet fullført både Might and Magic 6, Evil Genius og Starcraft den siste måneden). Det kommer også snart en egen versjon av Steam, og Valve(Half-Life/Portal) har snakket varmt om å gjøre sine spill tilgjengelige på Linux en stund.
Man må ikke lengre kunne skrive ting i en sort terminal(men det gjør ting bittelitt raskere), og om man lurer på noe, googler man, der flere garantert lurer på det samme.
Om man må ha det nyeste Windows-spillet eller om man er avhengig av programmer som Photoshop, er nok fortsatt Windows det beste alternativet, men vil man kjøre et vanlig system på aldrende hardware er absolutt Linux verdt en nærmere titt.
Da har det gått en uke siden jeg kom hjem fra Bergen, så kanskje på tide å blogge litt om opplevelsene. Begynner tross alt å bli litt friskere nå.
Fredag 7. september
Ettersom Raptus nå har gjort fredagen til en fagdag, med kurs og lignende, fant jeg liten grunn til å være der da. Klart, det kunne vært inspirerende å høre på en av de store amerikanske tegnerne snakke om ting, men jeg føler nå jeg er på et nivå hvor jeg ikke behøver særlig mer kursing. Mer inspirasjonstripping, noe Raptus automatisk har vært for meg i alle år uansett. Så dessverre, jeg droppet fredagen i år, for meg første gang noensinne siden jeg først begynte å besøke festivalen i 1999.
Da sparte vi en overnatting. Jeg og Lise tok morgentoget fra Oslo denne dagen. Togturen var trøtt, Jeg hadde bare fått sovet 3-4 timer natten før, og Lise hadde ikke fått sovet noe. Togturen bestod for det meste av New Super Mario Bros. 2 på min 3DS XL og Castlevania: Order of Ecclesia på min 3DS. På Finse kommer Tormod Løkling, redaktøren for Pondus gående forbi på vei til restaurantvognen. Selv om det er to år siden jeg har snakket med ham, kjente han meg faktisk igjen, noe som gjør det hakket mindre skummelt for meg å prøve å sende ham dumme sjøfugler igjen, noe jeg føler jeg bør gjøre nå snart… bare jeg kommer meg skikkelig fra denne forkjølelsen.
Vel fremme i Bergen, blir Lise møtt av en venninne, som blir med oss mens vi pakker ut og slapper av noen minutter på hotellrommet. De går videre på en ølfestival, mens jeg bestemmer meg for å gå en liten tur rundt i byen. Været var tross alt pent…
… to minutter senere, regnet det sidelengs. Fikk tatt noen bilder her og der, som skal brukes i et nytt tegneserieprosjekt. Merket at klokken nærmer seg spise, og akkurat da jeg ser etter et brukbart sted, ringer Arne Bye og lurer på om jeg har fått meg noe mat. Vi går og spiser på en italiensk bule jeg fant. Ikke verdens beste pizza, og som Hellstrøm ville sagt: “ingenting av denne maten er laget på dette kjøkkenet!”. Ble i det minste mett, og maten var billig, selv om pizzaen var noe svidd. Har noen timer å slå ihjel, så vi går oss en tur rundt i byen, forbi brygga og bort til en festning, og derfra tilbake til hotellrommet, hvor vi koser oss litt med Cola på boks og sjokolade. Lise kommer tilbake litt senere, og vi tar kvelden tidlig.
Den natten sov jeg dårlig, noe jeg som regel gjør første natt på et hotellrom.
Lørdag 8. september
Starter dagen med en skikkelig hotellfrokost sammen med Arne. Sammen går vi mot Raptus-lokalene, hvor redaktør Kristian Hellesund tuter på oss fra bilen sin, og får oss til å bære albumene selv de siste meterne. Standen settes opp og her blir vi stående hele dagen:
Ville du kjøpt tegneseriealbum fra disse?
På standen ved siden av oss sitter Neil Gibson, den hyggelige engelskmannen bak serien Twisted Dark. Lise snakket en del med ham, og kjøpte seriene hans. Har endelig fått lest litt selv, og må si de er virkelig gode historier, alltid med en overaskende twist. Anbefales.
Får dessverre ikke gått stort fra standen, da salget er veldig jevnt. Det var lite på programmet som interesserte meg i år. Fikk noen få ord med noen gjester da jeg gikk rundt. Det var for meg veldig kult å se Michael Golden sitte der og tegne, spesielt da jeg oppdaget at han er en av mennene bak barndomsfavoritten Bucky_O’Hare(fikk dessverre aldri med meg selve tegneserien, men en venn hadde VHS med pilotepisodene av TV-serien, og en annen venn hadde NES-spillet, som vi spilte i filler).
Ellers var det stadig et karneval i bakgrunnen, komplett med en haug folk i funny animal-drakter og til og med en Rorschach. Får meg til å savne Raptus-paraden fra de tidligere festivalene.
Etter festivalen blir det pizza med Arne, Lise og Fredrik Jullum, forfatteren av Fantastisk-Mann, som jeg tegnet. Tidlig i seng igjen, vi var trøtte, og ville jo holde oss friske til programposten dagen etter…
Søndag 9. september
Våknet med vondt i halsen og null stemme, noe Lise også gjorde. Tydeligvis noe som gikk, men veldig surt for programposten, der jeg knapt kunne snakke.
Lise filmet iallefall hele programposten vår.
Salget resten av dagen var horribelt dårlig. Dårligste jeg har opplevd noensinne. Frem til rundt 15-tiden, solgte jeg null og niks og ingenting. Det hjalp heller ikke at jeg satt med vondt i halsen og tømte i meg Fisherman’s Friend, mens jeg ble mer og mer sliten. Fikk solgt noen på slutten. Arne dro 16, og etter det ble jeg dratt ned på avslutningsshowet, der jeg måtte tegne Konstantin Komardin, mens han tegnet meg. Følte jeg så vidt hadde tegnet munnen hans, før han plutselig var ferdig med tegningen av meg, der han virkelig fanget likheten. Utrolig imponerende. Jeg gjorde ferdig tegningen, og satte meg for å slappe av resten av showet.
Deretter bar det ut på pizzajakt, da jeg, Lise og Fredrik, hadde tenkt å slappe av litt på hotellrommet. Merket jeg helt hadde mistet matlysten, samtidig som magen min murret merkelig. Etter pizzaen, dro jeg og Fredrik ut på den tradisjonelle festen for Raptus-gjester, noe jeg aldri har vært på før(de skulle invitere meg i fjor, men de fant meg ikke i kjelleren der jeg satt da). Det viste seg å være svært koselig, med potetgull, brus og pizza, selv om jeg dessverre fikk mer og mer vondt i magen, og nærmest bare måtte sitte der. Rakk likevel å få noen ord med Komardin, som virket utrolig hyggelig. Ellers følte jeg meg litt bortgjemt og usosial, men hang så mye med folk som magen min orket, jeg velger å skylde på den.
Fredrik måtte rekke toget klokka halv 11, og det virket som folk begynte å stikke da, så jeg begynte å bevege meg tilbake til hotellet selv. Selvsagt begynte magen å bli bedre da…antakeligvis knip forårsaket av overdose med Fisherman’s fra tidligere. Dessverre begynte jeg å fryse mer og mer utover kvelden, og la meg med feber. Sov heller ikke særlig godt, og var passe utslitt da vi skulle dra hjem dagen etter.
Mandag 10. september
Post-Raptus-blues. Alltid trist å dra. Synes dessverre festivalen i år var blant de svakere. Uten fredagen føltes den veldig amputert, og selv om gjestene var hyggelige nok, var det for første gang på lenge det ikke var navn på gjestelista som betyr noe for meg personlig. Klart, jeg kan gå på programposter og bli kjent med nye tegnere ellers, noe jeg også gjorde, men det er noe spesielt å se navn på serieskapere jeg har sett opp til lenge. Sykdommen hjalp ikke på humøret, og det elendige salget på søndagen var virkelig bittert. Jeg vet salg og sånn ikke er alt, og hadde det vært ting på programmet for meg, ville jeg nok tatt meg en tur og kikket,
Når man har en salgsstand og ikke selger noe annet enn et par album helt på slutten, er det noe galt. Snakket med de andre standene i området, og salget virket elendig der også, så jeg antar gjestene bare holdt seg unna, eller hjemme den dagen. Jeg vet ikke. Selv i fjor, bortgjemt i kjelleren, og med kun ett album, solgte jeg ting på søndagen.
Men Raptus betyr mye for meg. Selv om det var tider som ikke var så positive, hadde jeg det også veldig hyggelig. Dermed kommer jeg tilbake neste år, uansett om trenden med amputerte fredager fortsetter, uansett hvilke navn som står på gjestelista. Raptus er en tradisjon for meg, som jeg ikke vil være forruten. Fra 1999 har det nærmest har vært som jul og nyttår på en gang.
Selv med kraftig forkjølelse. Heldigvis klarte jeg å kjøre i meg en pølse og en iskald smoothie før toget hjem, noe som gjorde at jeg følte meg mye bedre.
Har igrunn vært hjemme og bodd på sofaen siden, annet enn en kjapp bytur for å forsyne Outland med Dadaph-album. Løp og kjøp!
Nå skal jeg bo på sofaen til jeg er helt frisk, håper jeg.
Godstolen min. Ble med meg dagen jeg flyttet ut i 2009. Før det stod den i mange år på stua hjemme, og før det igjen, mener jeg å huske den hos min mormor i Drammen.
Den var ikke helt god de siste par årene, en løs skrue som til stadighet datt ut, som ble verre og verre, men de siste ukene har den vært ekstra ille. Den datt mer og mer sammen, ble en slags gyngestol, bare ikke på en koselig måte. I dag oppdaget jeg plutselig at jeg satt nær gulvet. Under har en god del ting rustet og knukket av. Antar ting er beyond repair nå…
Så godstolen min. Det var noen gode år. Nå får jeg klare meg med en kontorstol en stund 🙁
Kort myldringsfilm. Hadde store problemer med redigeringen i fjor, på grunn av kameraet og filtyper og diverse, så ettersom jeg trodde de problemene skulle oppstå i år også, filmet jeg veldig lite. Men så viste det seg at alt er fikset, og redigeringen gikk lett, annet enn at jeg hadde veldig lite film å velge i…så jeg tok det beste jeg filmet, som ikke er stort. Skal gjøre bedre neste år.
Uansett. Artstand er gøy. Kom inn en og en halv time etter at artstandene egentlig skulle slippe inn. Rigget opp på 10 minutter, og satt stille til klokka var 12. Fantastisk plassering på artstandene i år, det var enormt med trafikk gjennom rommet hele tiden, og det var alltid noen som kom innom og iallefall tittet. Hadde artstand ved siden av Lise som vanlig, og fikk hjelp av vennene hennes de gangene jeg ville gå rundt….hadde ikke med meg noen egne medhjelpere i år, da folk meldte avbud eller ikke dukket opp, og lignende.
Kort blogg om dette iallefall. Jeg gikk i overskudd, har masse fine greier, og kommer definitivt tilbake med artstand neste år!
Standen min, Dadaph – Håndverk er hærverk, vender tilbake for tredje året på rad, og denne gangen har jeg større utvalg enn noensinne! Begge Dadaph-albumene vil være tilgjengelige. I tillegg vil de få Stulta-fanzinene jeg har igjen fra i fjor være der, pluss Ninjaduck, som er ny i år. Jeg vil selvsagt signere alt. Det er også en del buttons igjen, men det begynner å gå tomt for de mest populære, så jeg anbefaler at de som vil ha en Narutard, kjapper seg. Nytt i år er prints. Jeg printer ut noen av bildene jeg er mest fornøyd med, men her trenger jeg deres hjelp. Dersom noen som kommer på Desucon ønsker en print av noe i galleriet mitt…eller en spesifik stripe eller side/halvside, si ifra innen fredag, så skal jeg få ordnet det.
Å tegne bokmerker på requests var en stor suksess i fjor, så det fortsetter jeg med. Jeg skal iallefall forsøke å tegne hva som helst folk ønsker, og prisen vil være rimelig.
I tillegg regner jeg med å ha med en haug originaltegninger, dersom folk vil kikke eller kjøpe.
Så møt opp! Bla i seriene mine. Slå av en prat, eller kjøp. Jeg er på Desucon hele helgen!
Såkalte “LP”, Let’s Play-er, er et fenomen som har oppstått på Youtube de siste årene. Ideen er at man tar et dataspill, gjerne et gammelt et, spiller gjennom, mens man kommenterer om alt og ingenting. Ettersom jeg har sett en god del av disse mens jeg tegner(bra bakgrunnsstøy), bestemte jeg meg for å prøve det selv:
Mitt første forsøk, Mega Man. Et passe enkelt NES-spill, som jeg egentlig ikke er kjempegod i, men jeg kom meg nå igjennom uansett. Det var et artig forsøk, og jeg har alt fått en del ønsker om mer, så jeg antar jeg kommer til å fortsette. Men tar gjerne imot ønsker, og fra nå av kan jeg laste opp videoer over 15 minutter, så det blir litt friere sånn sett. Vet en del småfeil jeg har gjort, så jeg kommer forhåpentligvis til å gjøre det litt bedre neste gang. Tar gjerne imot kommentarer, og spre gjerne ordet. Har ikke sett særlig mange andre norske LPere, og lurer veldig på om det faktisk er interesse(noen må jo forsøke). Om jeg etterhvert føler meg mer konfortabel med å snakke, kan jeg nok gå over til engelsk, men jeg får se hva som skjer.LP, or Let’s Play, is when you take some video game, play it, comment, then post the video online. So, I’ve been watching a ton of those while working, and decided to do one of my own.
Only problem, my English sucks, so I decided to try my first one in Norwegian.
Why do I update my English blog with a Norwegian LP? Oh, that’s right. I might eventually try this in English. If I somehow have any English speaking lurkers here, who might be interested in some bad English LPs, throw me a line. If not, I’ll probably only post my comic related blogposts here.
Gisp! Vært stille i det siste. Jeg har flyttet fra Grønmos Beste Vestkant til et område nær Kålbåten, sør for Oslo. Har en del bloggeplaner, men ikke fått gjort noe særlig til dem, da jeg har vært opptatt med flytting, rydding, og masse tegning(for å få igang Dadaph på nettserier igjen.
Nytt Sagaen om Dadaph Serraph-album kommer iløpet av våren, sansynligvis på eller rundt OCX. Mer detaljer om lanseringen senere. Albummet som kommer samler de 101 første stripene av Dadaph, som gikk på Nettserier høsten 2006. Altså et offisielt “førstealbum” og et utmerket sted for alle å starte å lese serien. Jeg kan ikke si stort om flere album, men jeg kan, ettersom jeg allerede sa det på Raptus, røpe at det er planer.
Forresten vil Sagaen om Dadaph Serraph også begynne å oppdateres igjen fra og med midnatt.
Vel, oktober har vært stress, og signeringsferden er endelig over. Koselig å farte rundt, men sykdom ødela for mye, da jeg var slått ut i nærmere to uker.
Turen til Kristiansand gikk greit. Kom ned dit på fredagen, tok en liten runde rundt i sentrum, før jeg traff på Arne og gikk ut på Egon for å spise. På lørdagen gikk vi rett til Outland, der vi satt oss ned for å signere. Det var en varm dag midt i høstferien, så det kom ikke like mange innom som vi hadde håpet, men likevel ble jeg godt fornøyd med hvor mange album jeg solgte. Betjeningen i butikken var utrolig hyggelige mot oss, og jeg tar gjerne turen tilbake.
Bussturen hjem var daff, jeg er vant til å ta denne bussen, etter å ha besøkt Lise i Valle en del i fjor, men likevel var det kjedelig fordi det ble tidlig mørkt og det er lite å se. Vel hjemme overasket Lise oss med hjemmelaget pizza og en mektig sjokoladekake.
Dessverre gikk ting nedover herfra. Arne klarte å smitte både meg og Lise med noe uffent, og vi ble begge sykere og sykere utover uka. Jeg måtte kansellere turen til Stavanger, og ta Lise med på legevakta, ettersom hun enda ikke hadde fått utdelt noen fastlege i Oslo(da nektes man vanlig legetimer, helt utrolig system). Ble satt på pencilin begge to, og sengeliggende hele helgen. Lise ble heldigvis sykemeldt uka etterpå(etter litt stress med enda mer lege), og vi fikk heldigvis uka til å bli friske, noe vi virkelig trengte. Det var heldigvis ingen tur planlagt for den helgen.
Jeg stod på å tegnet stultaer frem til jul, inkludert julekalenderen som starter på nettserier 1. desember. Da bør alt være klart til flytting, så får jeg heller starte opp å tegne Dadaph igjen straks vi har flyttet ferdig midt i november.
Helgen etterpå gikk turen til Trondheim. Toget var helt jævlig. Jeg hadde betalt 90kr ekstra for komfort-seter, men likevel ble jeg plassert slik at jeg satt og så rett mot noen andre, uten noen beinplass. Siste gang jeg kaster bort penger på NSB-seter som er dyrere og LANGT mer ubehagelige enn jeg vanligvis får på minipris. I Trondheim bodde jeg hos Arne og familien hans ved Ranheim, et stykke øst for sentrum. Før leggetid så vi på MASK på norsk VHS. Ganske så nostalgisk, i tillegg til å ha nærmest like fantastisk norsk dub som Zelda-serien.
På Outland traff vi mange kjente, men solgte faktisk færre album enn på Kristiansand, merkelig nok, da det var mange flere folk innom butikken. Måtte dra hjem igjen med tung bagasje. Vi tok oss så en rundtur i sentrum, der Arne fortalte om frimurer-konspirasjoner og dumme dansker, før vi tok bussen opp mot Tyholdt-tårnet for å dra på en Egon-restaurant med fantastisk utsikt over hele byen. Måtte vente nesten en time på bord, men det var verdt det.
Reisen hjem ble omtrent like behagelig som reisen opp. “Komfort” my leg.
Etter en spennende uke, var turneringen ved veis ende: Oslo. Arne kom ned sent fredag kveld og sov på sofaen.
Outland Kirkegata tok godt imot oss, men dessverre var salget enda mer skuffende, selv om det var enda flere folk innom enn både Kristiansand og Trondheim tilsammen. Virker som folk på steder det skjer mye er langt mer tilbakeholdne med å prøve noe nytt. Uansett ble vi omsider ferdige med turneen, og feiret med å spise en fantastisk god biff på Bighorn på Aker Brygge, samt med filmklassikeren He-Man and the Masters of the Universe på DVD.
Turneen er over, men det er fortsatt masse album igjen å selge! Så pell deg ned til Tronsmo eller Outland, eller ta kontakt med meg personlig om butikkene er for knotete å komme seg til.
