Category Archives: Meg

Dadaph i Japan

Har aldri vært fan av å reise mye, men Japan har alltid vært et av drømmemålene. Så da noen venner i september luftet at de hadde tenkt å dra, benyttet jeg endelig muligheten til å kaste meg på turen. Og to måneder med taiming og tilrettelegging senere, satt jeg på flyet ut av tåkeinfernoet Gardermoen.

Lørdag 3. november – flytur!

Hadet, Norge!

Aldri vært særlig fan av å fly, og jeg har unngått det så mye som mulig. Faktisk har jeg ikke sittet på et fly siden 2000, så det var overaskende mye nytt, spesielt en utrolig plagsom sikkerhetskontroll.
Men straks flyet passerte tåkehavet, glemte jeg helt skrekken, og begynte å nyte utsikten.

Det ble flybytte i Helsinki, over til et mye større fly. Siden jeg fikk sete ved en av midtgangene, og ikke kunne sove i et trangt og ubehagelig under konstant turbulens og motordur, satt jeg og spilte Dark Souls hele turen isteden, samtidig som jeg satt og fulgte med på kartet, og la merke til hvordan flyet strategisk fløy i en stor bue rundt Nord-Korea.
Kanskje ikke det lureste å gjøre på en 9-timers flytur, men har døgnet før.

Det første jeg ser på Kansai International Airport, ja, da vet jeg at jeg er på rett sted…

Søndag 4. november – Osaka!

De har Lego-land der også!

Flyet landet klokka 10 om morgenen japansk tid, som tilsvarte 2 på natta norsk tid. En slitsom tur, men eventyrene rundt på flyplassen, hvor vi plukket opp pass for JR-tog og tbaner, gjorde at jeg våknet igjen.
Flyplassen var bygget på en enorm kunstig øy uti sjøen, så det var nærmere en time med tog inn til Osaka, og deretter en rekke tbane-bytter før vi havnet på Apa-hotellet ved Higobashi, midt i sentrum, om en kan kalle det et sentrum.

Hvalhai…

Osaka var til da den største byen jeg noensinne hadde vært i, og føltes som en nesten endeløs sjø av skyskrapere noen hadde kastet inn, tett ved hverandre.
La straks merke til hvor rent alt var, og stille. Jeg klarer knapt en tbane-tur gjennom Oslo uten å bli sliten, men tbanen i Osaka var merkelig stille og rolig til tross for at det var mange flere mennesker.
Etter å ha slengt fra oss bagasjen på hotellet, dro vi til Osaka Akvarium, som var et enormt bygg med akvarier i mange etasjer. Spesielt imponerende var det midterste bassenget, hvor det svømte blant annet to hvalhaier.

Kræsjet en times tid på hotellet, før kursen gikk til et spisested ved Namda, sentralt i byen. Yakiniku var planen, japansk bordgrill, hvor en velger ut rått kjøtt fra en meny, og griller selv. Masse godsaker.
Merket omsider også den negative siden av japansk røykelov. Gatene er tomme for røyk, men kan dessverre ikke si det samme om enkelte av restaurantene, spesielt ikke sent på kvelden. Hver gruppe satt heldigvis i små båser, men det hjalp ikke mot den dundrende hodepinen som etterhvert kom fra utrolig dårlig luft.

Utekveld i Osaka, oppsummert…

Mandag 5. november – Nara og Kyoto!

Å spise hotellfrokost er vanligvis en ganske god opplevelse, men denne opplevelsen nådde bokstavlig talt nye høyder da vi satt og spiste på taket av hotellet, på 30 etasjer! En miks av tradisjonell japansk frokost med stekt makrell og ris, og mer vestlig mat som egg og bacon.

30 etasjer, og likevel ikke blant de høyeste byggene i nabolaget.

Det ble heldigvis nok søvn til at jeg var noenlunde opplagt da vi tidlig neste morgen satte kurs for Nara, en liten by øst for Osaka. Her dro vi først til Todaiji-templet, kjent for sine tamme hjortedyr, som ikke bare var tamme, men vanvittig innpåslitne. Var vitne til at flere begynte å angripe lommene på intetanende turister.
Tempelet var en enorm trebygning som blant annet huser en svær Buddha-statue.

Hoyruji, ikke bare et tempel, men nesten som en hel liten by…

Videre dro vi mot Horyuji, som ikke bare er ett tempel, men nesten som en liten tempelby litt utenfor Nara. Et sted man fint kunne brukt en hel ettermiddag, men folk begynte å bli sultne og utålmodige, og i tillegg prøvde vi også å presse inn Kyoto på samme dagen, som kanskje ikke var det smarteste.
Drar jeg tilbake til Japan og får sjansen, blir det fint en hel dag i Nara, for der var det mye gøy å se.

Ca tre kvarter med tog nordover ligger Kyoto, den gamle keiserhovedstaden. Det er allerede noen timer inn på ettermiddagen, så vi bestemmer oss for å ta drosje rundt for å få med oss kanskje to severdigheter før det blir mørkt.
Skal nevnes at drosjene i Japan er ganske små, men vi fire som var på turen ble ganske kjent med konseptet rundt klovnebiler før vi dro tilbake.
I Kyoto ble det først en tur til Ryoanji, en zen-hage hvor man skal stirre på noen steiner og prøve å se en tiger som krysser en elv. Jeg så ikke helt det, men jeg så for seg noen munker som kjedet seg veldig.

Ryoanji i åsene over Kyoto…
Kveldsutsikt over Kyoto fra Kiyomizu-dera…

Vi rakk akkurat bort til Kiyomizu-dera, et kjent byggverk som er laget der tre elver møtes. Dessverre var det nokså mørkt, og det foregikk oppussing, så vi fikk ikke sett bygget i all sin prakt, men vi fikk nå en smaksprøve på vann fra alle tre elvene. Smakte vann.
Deretter ble det en ellers seig biff på en restaurant på jernbanestasjonen i Kyoto, før vi satte kursen tilbake til hotellet i Osaka.

Tirsdag 6. november – Hiroshima og Miyajima

Neste morgen rakk vi ikke engang hotellfrokosten før vi måtte kaste oss på Shinkansen, hurtigtog, mot Hiroshima. En avstand på ca 350km, men under to timer med tog.
Heldigvis har jernbanestasjonene bokstavlig talt 100 bento-bokser å velge mellom, så fant noe for enhver smak.
Hiroshima er en forholdsvis liten by, som føles veldig «europeisk» i forhold til andre japanske byer vi har vært i. Det var parker og alleer midt i sentrum, noe vi ikke så i hverken Osaka eller Kyoto.
Det er kanskje ikke så rart, da byen måtte bygges på nytt etter atombomben. Ble en kort tur til ground zero, for å se på den eneste bygningen som stod igjen etter bomben, nesten rett under der den eksploderte. Selv om det var klart og varmt vær(25 grader og skyfritt), var det en merkelig følelse å faktisk stå der. Måtte også en tur innom bombemuseet like ved, noe som er absolutt verdt å se når man først har reist så langt.

Min nye favoritt-cola, Hiroshima Cola! Som vanlig cola, men en anelse mer syrlig.

Resten av dagen skulle bli langt hyggeligere, da vi tok ferje ut mot øya Miyajima, som ligger rett syd for Hiroshima. Her var det en ganske lang handlegate full av mat og suvenirer, etterfulgt av et tempel helt uti havgapet. Det var lavvann, så kunne faktisk gå helt ut og ta på torii-porten som stod der.
Deretter gikk turen med taubane opp fjellet, hvor det var utrolig utsikt over store deler av sydvest-Japan. Været var sjeldent klart, så ble sittende på toppen en stund og nyte utsikten. Det var en enda større topp å gå opp på, men med tanke på at det var stekende sol og såre føtter, fristet ikke en times gåtur opp og ned noen av oss.
Til mat stakk vi innom en av bodene på øya, som laget Okonomiyaki, som på en måte er japanske pannekaker. De består av lagvis nudler, noe grønt, løk vil jeg anta, kjøtt, og deig, med en form for BBQ-saus på toppen. Det ser helt forferdelig ut, men smaker veldig godt.
Lokal cola hadde de også, av Hiroshima-typen.

Miyajima

Onsdag 7. november – Kobe og Himeji

Dette ble en turbulent dag for reisefølget. Egentlig skulle vi dra i en gruppe mot Kobe og spise bifflunsj, men han ene hadde rotet bort JR-passet sitt, og måtte bli igjen og prøve å finne det.
JR-passet kan man få om man er turist, det koster noen titusen yen, og erstattes ikke lett, men man kan bruke det til å reise med nesten alt av jernbaner, inkludert Shinkansen, over hele japan, innenfor tiden det varer, så å miste det er igrunn en liten katastrofe.

Dette er hva man kaller sushi!

Men bifflunsjen kunne ikke ofres, så to av oss dro til Kobe, og fant en bitteliten biffrestaurant i en bakgate like ved jernbanen.
3000 yen (ca 230kr) for 80 gram med biff er igrunn rimelig dyrt, men dette er kanskje den beste biffen jeg noensinne har smakt. Det ble intimt, da vi var alene i restauranten sammen med kokken, men han laget maten foran oss, og småpratet litt underveis. Synes fortsatt det er litt komisk å svare «NORWAY-jin» når japanere spør hvor jeg er fra, og umiddelbart høre «VIKING» tilbake.

Jeg dro så alene mot Himeji, da de andre i følget hadde sett slottet før, og foretrakk shopping (eller måtte lete etter JR-passet), men jeg var svært glad jeg dro.

Himeji-slottet

Det var veldig behagelig å endelig kunne traske litt rundt alene uten å tenke på å ha andre på slep. Himeji var en forholdsvis liten by, så var lett å finne frem i. Slottet var imponerende. Brukte noen timer bare på å gå runden på utsiden og en tur inni. Kunne faktisk gå helt på toppen, alle fem etasjene, og nyte utsikten utover byen.
På hjemturen tok jeg sjansen og hoppet innom en bitteliten restaurant på et gatehjørne. Her ble det servert en lokal variant av nuddelsuppe med biff, som falt veldig i smak for min del.
Klarte deretter å rote meg på feil tog. Ikke at jeg dro i feil retning, det er vanskelig å unngå skiltene det stod Osaka på, men jeg hoppet på et såkalt Nozomi-tog, som er det raskeste av det raskeste av Shinkansenene. JR-billettene dekker ikke disse, men jeg tror ikke det er noen harde straffer om man er turist og tar feil. Det var heldigvis ikke kontroll, og et kvarter senere hadde jeg tilbakelagt den 90km lange turen tilbake til Osaka.
Himeji-slottet, både ute og inne…

Torsdag 8. november – Tilbake til Kyoto

Torii-portene ved Fushimi Inari

Dette var igrunn lagt opp som en fridag, eller en shoppedag. Men da jeg selv følte jeg ikke helt hadde fått gjort meg ferdig med alt jeg ville se i Kyoto, dro jeg og en annen tilbake dit.
Men selv om vi hadde hele dagen på oss, ville vi ikke somle, så vi tok toget rett til Fushimi Inari, som er en sti med torii-porter, som går opp noen kilometer til et tempel.
Det var allerede ganske trengsel rundt disse, så vi endte opp med å snu etter noen hundre meter. Det var jo så mye mer å rekke.
Vi gikk noen kilometer nordover, gjennom travle handlegater, forbi templer og annet, før vi omsider endte opp på filosofenes sti. Gåturen dit var egentlig penere enn selve stien, men vi brukte tiden langs den lille elva til å tenke over livets store spørsmål, som hvor mange elefanter man kan få ombord på en lastebil.

Et av mange templer vi gikk forbi i Kyoto, fikk rett og slett ikke tid til alt.

Ved enden av stien, ventet Ginkakuji, en ganske stor zen-hage, som vi vandret rundt, før vi satte kursen, via drosje, til Kinkakuji, på den andre siden av byen.
Dette var et gullfarget tempel. Det var fint, men startet allerede å bli mørkt. Japansk november er temperaturmessig veldig likt norsk juni, men mens vi i Norge opplever at det begynner å mørkne klokka 11 på kvelden, starter det allerede 17 på ettermiddagen i Japan, så det var veldig vanskelig å beregne hvor mye dagslys vi faktisk hadde.
Fikk testet ekte japans båndsushi på jernbanestasjonen i Kyoto, før vi fikk melding fra en av de andre om at han hadde funnet noe jeg var på utkikk etter, i en butikk som ikke ville være åpen lenger enn 20 i Osaka.

Kinkakuji, gulltempelet
Lum-figuren på plass ved tegnebordet mitt…

Måtte løpe mens jeg navigerte kart fra Namba, men fant frem til Denden Town og butikken det var snakk om to minutter før stengetid.
Og hva kjøpte jeg? En figur av Lum fra Urusei Yatsura.
De hadde mye annet av godsaker der også, men jeg rakk ikke mer enn en gløtt før de stengte dørene.

Fredag 9. november – Kanazawa

Det var nå litt vemodig å vinke hadet til Osaka, og enda mer vemodig når toget passerte Kyoto, å også vinke farvel til den byen. Skal jeg tilbake til Japan, kommer jeg nok til å tilbringe flere dager i Kyoto, for det er utvilsomt den peneste byen jeg så i hele landet.
Toget satte kursen nordover langs kysten, til byen Kanazawa. En togtur på drøye to timer.

Ninja-tempelet, men vi fant ingen ninjaer, som beviser at de er virkelig gode ninjaer!
I ly i te-huset…

Vel fremme, fant vi frem til «ninja-tempelet», eller Miyoryuji som det også er kjent som, da det ikke eksisterte ninjaer der.
Men selv uten ninjaer var det et utrolig kult byggverk. Det ble bygget i en periode hvor det var forbudt å bygge ting som var høyere enn tre etasjer, og det ble bygget som et utkikkstårn tilknyttet slottet, flere kilometer unna. Det gikk visstnok en underjordisk tunnel som knyttet disse sammen. Og tempelet? Det var på imponerende fem etasjer, oppnådd med mange superhemlige rom og mellometasjer. Vi fikk en guidet omvisning gjennom hele herligheten.

Dro videre til Kenroku-parken, men dessverre startet det å høljregne straks vi kom dit, så det ble et heller trist og vått besøk. Fossen ble overdøvet av regnet, og det meste av tiden tilbrakte vi i ly i en av de gamle te-hyttene.
På stasjonen ble det kinamat, før vi tok toget enda lenger. Vi skulle opp i fjellene, til Nagano!

Vått i Kanazawa…

Lørdag 10. november – Obuse, ved Nagano!

Det var ikke mye vi fikk sett av Nagano da vi kom kvelden før. Vi kom frem ganske sent, og hotellet var rett ved jernbanestasjonen. Klimaet var derimot merkbart kjøligere, så måtte faktisk finne frem en jakke.

Høstfarger i Obuse…
Tempel i skogen…

Det ble ikke mye mer vi fikk sett av OL-byen før vi hoppet på et lokaltog til Obuse, en knøttliten by som ligger noen kilometer unna.
Obuse hadde derimot veldig mye å se trykket inn på et lite område i sentrum, pluss noen templer på utsiden.
Verdt å få med seg var Hokusai-museet. Hokusai tilbrakte de siste årene av livet sitt i Obuse, og det var faktisk veldig gøy å se en samling av tegningene hans, blant annet en serie tusjtegninger hvor Fuji-fjellet var sentralt.
Han hadde også malt taket i et tempel i byen, som vi etterhvert så. Det ble mye vandring rundt, og det var kanskje det nærmeste jeg kom norsk høst på hele turen, selv om det minnet mer om klimaet vi typisk har i september.

Neste gang du ser en hest, husk at dette fantastiske dyret kan bli enda mer fantastisk mat.

Straks det ble mørkt, dro vi tilbake til Nagano, hvor vi fant en restaurant på stasjonen, som serverte Bashimi. Bashimi er rått hestekjøtt, servert med blant annet hvitløk, som skal dyppes i soyasaus og spises rått. Det var den nest beste biffen jeg spiste på turen, og bashimi anbefales på det varmeste om man får sjansen. Dette er hvordan man skal behandle hest!
Videre bar det mot Tokyo!

Søndag 11. november – Tokyo, keiserpalasset og Akihabara!

Utsikten fra hotellet…

Det er vanskelig å beskrive hvor stor Tokyo er om man ikke har vært der eller har stort sammenligningsgrunnlag. Det er snakk om en haug storbyer og tettsteder som har vokst sammen til en gigantisk metropol med nær 40 millioner innbyggere. Fra vårt hotellrom 20 etasjer over vest-Shinjuku (nær Tokyos regjeringsbygg) var det bokstavlig talt by så langt øyet kunne se, i alle retninger. By i den grad at enmannsboliger, rekkehus og skyskrapere stod vegg-i-vegg.
Bare Shinjuku-stasjonen i seg selv er på størrelse med en norsk storby. Det er en gigantisk jernbanestasjon, fem undergrunnstasjoner og tre kjøpesentere, hvert på minst 8 etasjer, vokst sammen til en gigantisk labyrint.

Stasjonsbygget omkranset av skyskrapere…

Men tbanesystemet er merkelig enkelt å skjønne. Selv om byen er stor og det tar en time++ å reise fra en kant til en annen, er det utrolig lett å finne frem, selv om man ikke kan japansk.
Så vårt første mål for dagen var å finne keiserpalasset, som befinner seg ikke langt unna Tokyo jernbanestasjon. Denne stasjonen er paradoksalt nok ikke hovedstasjonen i byen, om den har noe som kan kalles slikt.

Idylliske keiserpalasset, åpent alle dager bortsett fra når jeg er der.

Keiserpalasset befinner seg i en park på ca 1x1km, omkranset av skyskrapere, og er åpen for publikum 364 dager i året. Men på grunn av vår flaks, var dette den ene dagen vi ikke kunne komme inn bak murene for å kikke, så avstikkeren ble avsluttet raskt, til fordel for en Okonomiyaki-lunsj ved Akihabara, et stopp to stasjoner nord for palasset.
Akihabara er også nerdedistriktet, to-tre kvartaler i hver retning, dedikert til elektronikk, tegneserier, spill og alt en weeb måtte ønske seg. Ettersom vi var der på en søndag, var også hovedgata stengt for biltrafikk…
De eneste bilene vi så, var en haug Mario-cosplayere som kjørte forbi på scootere, ekte Mario Kart i gata.

Akihabara i Tokyo, nerdehovedstaden…

Det ble en god del timer med shopping, da jeg fant den ene retrospillsjappa etter den andre. Og jaggu ble det ikke et par figurer også.
For middag gikk vi på kvelden innom en såkalt «Izakaya», som serverer små porsjoner av alt man kan ønske seg av japansk mat. Det smakte godt, men dessverre måtte jeg evakuere lokalet etter bare noen retter på grunn av røyklukt som ble stadig verre. Japan ligger kanskje langt foran oss når det kommer til mat og teknologi, men tiår bak oss når det kommer til røykelover.

Mandag 12. november – Kamakura

Hei, Buddha!
Vi spiste ikke i selve Kamakura. Heldigvis?

Det begynner å nærme seg hjemturen, men fortsatt mye å se på i og rundt Tokyo. Vi bestemte oss for å ta en ny avstikker, denne gangen syd for Tokyo, til en liten by kalt Kamakura. Tok en kort busstur i denne byen, til en park med noen templer og en gigantisk Buddha-statue i bronse. Ulikt tidligere statuer, kunne man, mot 20 yen, gå inni. Det var trangt, men verdt turen.
Litt lengre nedi gata, kom vi over en større ansamling med templer, bygget oppover i en fjellside. På toppen var det et utkikkspunkt, og derfra kunne vi se helt ut til Stillehavet.

Hakekors, eller manji, betyr noe helt annet i østen enn her.
Utsikt over Kamakura, mot Stillehavet
Dersom noen har 60000 yen, kan man få denne sjeldne godbiten i Nakano Broadway!

Vel tilbake i Tokyo gikk turen til Nakano Broadway, et fire-etasjers bruktmarked vest for Shinjuku. Det var svært mye å se på, nesten som Akihabara igjen, og det gikk med en del timer der inne.
Avhengig av hva man ser etter, kan man finne det meste, så det kan trygt anbefales videre dersom noen befinner seg i Tokyo, har en del timer til overs en ettermiddag, og er lysten på å utforske litt alternative handlesteder.

Angrer fortsatt nesten på at jeg ikke slo til og kjøpte noen gamle animasjonsceller fra gamle animeserier som Urusei Yatsura(en av mine personlige favoritter), som var til salgs der, men på dette punktet begynte bagasjen min å bli full, og jeg var usikker på hvor mange ganger til jeg hadde lyst å finne en 7-Eleven for å kunne ta ut penger (japanere liker cash).

Det ble også en tur til en fem-etasjers kunstforetning i Øst-Shinjuku. En hel etasje dedikert tegnepenner og tusj er enhver tegners våteste drøm.
Mat av dagen var nok en gang båndsushi, i restaurantdistriktet ved Shinjuku.

Tirsdag 13. november – Nasjonalmuseet

Det var mye interessant å se på Nasjonalmuseet ved Ueno…
Ingen kan det med cultural apropriation som japanerne, og da jeg så denne plakaten på Shinjuku-stasjonen merket jeg at jeg lengtet hjem til der samene danser i gata…

Det var mye vi planla som gikk bort. Blant annet en tur til Ghiblimuseet. Det var rett og slett stengt de dagene vi var i Japan, så vi fikk ikke billetter.
Men det ble likevel en fin tur til Nasjonalmuseet, som ligger ved Ueno, nord for Akihabara.
Valgte å fokusere på den delen av museet som hadde gamle japanske kunstgjenstander og sverd, og det var mye gøyal historie å finne frem i.
Men å gå rundt i en uke gjør at man begynner å merke det i føttene. Tok en tidlig ettermiddag, selv om vi bestemte oss for å nok en gang vende tilbake til Akihabara for å plukke opp ting vi glemte på første besøk.
Middagen av kvelden ble en katastrofe da vi egentlig skulle gå ut tidlig, men grunnet misforståelser ble vi gående rundt på Shinjuku i en og en halv time og lete etter sistemann,
Og dermed ble det plutselig så og si umulig å finne et spisested i utestrøket som både hadde det folk ville ha, og som ikke oste av røyk.

Men… hva er det for en bygning der i det fjerne? Det ville jeg sjekke ut, neste dag…

Onsdag 14. november – Alene i Tokyo

Shibuya, Tokyos egen Time’s Square…
Til minne om Hachiko…

Siste dagen før avreise, og etter planen en «fridag» hvor folk kunne gjøre ting de ville.
Jeg valgte å bruke dagen til å se meg rundt i Tokyo, og besøke steder jeg ikke hadde fått vært.
Først gikk turen til Shibuya, som kan beskrives som Tokyos Time’s Square. Her var det også en statue av hunden Hachiko, som ventet utenfor jernbanestasjonen i 9 år på eieren sin, som døde på jobb. Den ene Futurama-episoden alle husker er altså basert på en sann historie.

Tempelet i Asakusa…

Tok meg fra Shibuya, via Yamanote-linen til Ueno, og derfra til Asakusa, hvor jeg gikk rundt og tittet på tempelet.
Det var derimot en ting som tok oppmerksomheten min mer: et enormt tårn på den andre siden av elven. Jeg bestemte meg for å gå dit.
Tårnet, Tokyo Sky Tree, var lengre unna enn først ventet, så det ble et fint lite eventyr å finne frem i gatene, men straks jeg stod under det, var jeg imponert. Tårnet er over 600m høyt, og det er mulig for publikum å komme 450m opp. Dessverre burde jeg ha kjøpt billetter på forhånd, for det kostet 4000 yen bare å stille seg i billettkøen, og det var mer av byen jeg ville se.

Rotet meg nærmere og nærmere Sky Tree, som er for meg nesten ufattelig høyt, mye mer enn det kommer frem på bilder. Klossen ved siden av tårnet kan sammenlignes med Postgirobygget i Oslo.
Tokyo Tower, det neste høyeste tårnet jeg så den dagen…

Jeg dro til Tokyo Tower, som minner om Eifeltårnet, bare ikke like glorifisert. Like høyt som Sky Tree er det ikke, men trekker fortsatt turister. Det var dessverre enda dyrere å ta seg inn i enn Sky Tree, så jeg dro videre, tilbake til Keiserpalasset, for å se om det var åpent.
Men nå begynte det dessverre å bli mørkt, og ettersom jeg kom frem under en time før stengetid, fant jeg ut at jeg rett og slett bare skulle dra tilbake til Shinjuku og ta en tidlig kveld.
Fikk i meg en skikkelig god porsjon ramen i et av kjøpesentrene på Shinjuku, og deretter rett i seng.

Torsdag 15. november – Farvel Japan

Flyet hadde akkurat tatt av. Var så heldig at jeg hadde fått vindusplass, men Fuji-fjellet var dessverre på den andre siden…
Turens “fangst”. To Dragonball-figurer, Lum fra Urusei Yatsura, en Slime fra Dragon Quest, seks Super Famicom-spill. et glass med Lum på, pluss en figur av Lina Inverse til kjæresten min.

Det var noen hektiske og svært innholdsrike dager, men merket på slutten at det begynte å ta litt på å være borte såpass lenge.
Japan har mye bra ved seg. Jeg likte hvor rent og pent alt var, hvordan alt var i rute, hvordan man kan stole på at ting går akkurat som planlagt. Bare det å ta seg ombord på et tog går systematisk. Eller en heis. Systemene læres med en gang, og sitter. Det føltes absurd å være tilbake i Oslo og se at idioter prøver å gå på en tbane før folk har gått av, uten å engang stille seg i kø

Og hvor stille alt er. Tokyo har 40 millioner mennesker på et relativt lite sted, men likevel tar det mye mindre på meg å reise gjennom den byen enn Oslo. Det er ingen høylytt snakking i telefon, ingen unger som hele tiden hyler rundt og skriker. Alle virker å respektere hverandre.

Pokemon GO, et samfunnsproblem også i Japan…

Japanere er alle ekstremt høflige og blide, og unnskylder den minste lille ting som kanskje er galt. «Kunden har alltid rett» er ikke bare en ting man sier, men faktisk leveregel.
Og toalettene? Vel, oppvarmede seter og en dedikert knapp for rævrens dersom man føler seg eventyrlysten…
Og melon-brus! Jeg savner melon-brus!

Men på den andre siden… det gjør godt å kunne ete ute uten å plages av røyklukt igjen. Det er godt å komme tilbake til litt snø og kulde etter nesten to uker i glodhet sommervarme.

Hokusais bølge… jeg bare vandret inn…

Raptus 2016, festivalrapport…

1999 var året jeg fylte 17. Da tok jeg toget til Bergen for første gang. Toget var stappfullt av norske og amerikanske serietegnere, og jeg var blant annet vitne til at Sergio Aragones satt og tusjet en side av Groo, i rasende fart. Jeg fikk også tegneråd av Arild Midthun, en tegner jeg så veldig opp til, og jeg ble introdusert til Stan Sakais fantastiske serie om samuraikaninen Miyamoto Usagi. Denne turen satte et dypt inntrykk på meg, og har på mange måter inspirert meg som serieskaper siden.

Og hvert år i disse tider, har jeg dratt tilbake til Bergen for å prøve å gjenoppleve magien.
Dette er nå 17 år senere, og mye har skjedd.

Jeg har besøkt Raptus gjennom oppturer og nedturer. Og selv om de tidlige festivalene for meg var fantastiske, var 2006 et vendepunkt, da jeg fikk foten inn i tegnemiljøet selv, gjennom Nettserier.
Dessverre har den tidlige magien forsvunnet helt for meg, og jeg føler jeg de siste 4-5 årene kun har dratt for den sosiale biten, som for all del er hyggelig nok (jeg har jo fortsatt å dratt).

Men i år merket jeg igjen et visst vendepunkt: jeg hadde faktisk ikke særlig lyst til å dra.
Noe hadde kanskje med at jeg siden februar har jaktet på leilighet, har sittet tilsammen godt over hundre timer på tog, pakket, bært, flyttet, signert papirer, og hva nå, til jeg nesten kreperte. Jeg var rett og slett helt utkjørt, og jeg følte dermed meg ikke utvilt og istand til å ta turen som i det siste har vært mer slit og mindre kos for meg.
Eller kanskje jeg rett og slett bare burde dratt som vanlig besøkende i år?

En ting som har bidratt til stresset for min del, har blant annet vært mangel på kommunikasjon. Jeg har for eksempel gjennom siste år flere ganger spurt om å få kunne ha en programpost hvor jeg presenterer science fiction-serien jeg jobber på, DiS, uten å få så mye som et svar. Slikt dreper litt lysten til å engang prøve å noengang ha et opplegg på Raptus. Hva om jeg for eksempel planla en faktisk lansering?

Når jeg nå sitter på hotellrommet i Bergen og skriver dette, er jeg glad for at jeg tok turen, selv om det beste var ting som skjedde utenom selve festivalen. Nå føler jeg faktisk at jeg må vurdere fra år til år om det er verdt det for min del.
Så hvordan opplevde jeg egentlig årets Raptus?

Nei, SÅ ille var det ikke, selv om jeg fikk litt 2009-flashbacks av dette.
Nei, SÅ ille var det ikke, selv om jeg fikk litt 2009-flashbacks av dette.

Fredag
Torstag var bare tog og biff for min del, så jeg starter rett på sak.
Festivalen skulle åpne 16, men ettersom jeg var klar rundt 11, da oppriggingen skulle starte, bestemte jeg meg for å traske ned. Der møter jeg tilfeldigvis Are fra ÜberPress, og hjelper ham litt med å lempe inn kasser.
Festivalen i år var satt på Scandic, en ting som virkelig gledet mitt hjerte, både fordi jeg virkelig mislikte Litteraturhuset på så mange måter, og fordi jeg personlig husker festivalene 2003-2005 som svært gode, faktisk har jeg ofte lurt på hvorfor 2005 ble det siste året på Scandic.
Men det er ikke helt samme arena som de tidligere årene. Salene er de samme, men selve standområdene er i et annet bygg, over gata, og veien dit gikk gjennom en labyrint av hotellkoridorer. Hjertet mitt sank idet jeg fikk flashbacks til festivalen på Terminus i 2009.
Men heldigvis har også stand-området sin egen inngang fra gateplan, med tydelige markeringer i form av bannere. Det er også der både Outland og signeringsområdene var, og dermed langt tydeligere og mer attraktivt for publikum. Noe 2009 var det definitivt ikke, heldigvis. Iallefall ikke i form av lokalene.
Det største problemet var igrunn varmen. Det var lite eller ingen lufting, og været var tilfeldigvis varmt denne dagen, så jeg stod der igrunn i nærmere 8 timer og dagdrømte om en dusj. Måtte ta mange pauser og passe på å drikke mye, men det var slitsomt. Mange folk var innom, men likevel var ikke salget helt det store. Kanskje det hadde noe med mangel på nye ting? I år var det eneste nye jeg hadde 24-timers-fanzinen jeg laget på OCX.
Det skal sies at det også var hyggelig å sitte der. Hadde gode samtaler med flere som kom bortom, blant annet Dag Kolstad og Torbjørn Lien. Kolstad har jeg ikke møtt på mange år, og det var tross alt redaktøren jeg først viste Dadaph til så tidlig som 2003, så det var veldig gøy å prates igjen nå som det verket for lengst er fullført.
Etter mange svette timer, satte en liten gjeng standsittere kursen mot Roll & Rock for å spise burger. Maten var helt grei, en noe tørr burger, men det var nærmere enn time å vente på den. Neppe et sted jeg drar tilbake til, men jeg ble i det minste mett.

Det gikk hett for seg i salgsrommet! Buddum-tsch!
Det gikk hett for seg i salgsrommet!
Buddum-tsch!

Lørdag
Og her er vi igang med helvetesdagen, bokstavlig talt. Etter ca 2-3 timers søvn, maks (rommet hadde særdeles dårlig ventilasjon og ble veldig varmt), satte jeg kursen mot standen.
Det føltes raskt mye, mye varmere enn dagen før. Såpass ille at jeg måtte ta svært hyppige og etterhvert lange pauser. Da jeg ved 13-tiden forsvant i to timer, og benket meg ned på foredraget til Tome, slo det meg at jeg egentlig ikke brydde meg stort mer om salgstall i år. Salget hadde til da allerede vært begredelig, og jeg tenkte lenge at standen bare kunne seile sin egen sjø.
Jeg returnerte iblant, men stod vel maks en time om gangen før jeg måtte ta nye pauser. Det ble litt salg, og da dagen var omme, hadde jeg så vidt tjent inn kostnadene av å ha stand.
Etter å ha snakket med flere, virket det jevnt over som det var et svakt salg. Og når jeg i tillegg egentlig ikke har noe som helst nytt å tilby, lurte jeg veldig på hvorfor jeg egentlig skulle ha bord i år. Varmen gjorde rommet uutholdelig, og det virket som mange snudde i døra på veien inn.
Mitt eneste håp etter denne dagen var å få kunne få en natts god søvn.
Skal si det er deilig med badekar på hotellrommet, tror jeg lå der nærmere en time.

Über var som alltid med. Tror jeg ville hatt det bedre dersom jeg hadde samarbeidet med dem om et bord.
Über var som alltid med. Tror jeg ville hatt det bedre dersom jeg hadde samarbeidet med dem om et bord.

Søndag
Kjære deg med bilalarmen/tåkeluren rett utenfor vinduet mitt natt til søndag: skjer det igjen, vil det regne murstein.
Så på grunn av natt nummer to med dårlig søvn, var jeg så absolutt ikke klar enda en helvetesdag. Så ved frokostbordet, bestemte jeg meg for å ta utrolig lett på det.
Jeg stod og solgte aktivt i ca to timer, og iløpet av disse to timene tjente jeg dobbelt så mye som under resten av festivalen tilsammen. Deretter tok jeg en lang pause, der jeg blant annet gikk og hørte om digitale tegneserier, samt tuslet rundt og kikket.
Standen ble pakket allerede ved halv tre-tiden, da orket jeg ikke tanken på å stå der et minutt mer. Var ikke i form til det, og for meg var tiden mye mer verdt å snakke med venner, eller gå på foredrag.
Jeg tittet innom Rain Games da de snakket om spillene Teslagrad og World to the West. Teslagrad har jeg på WiiU, og er et spill jeg likte utrolig godt, og jeg ser dermed veldig frem til å prøve World to the West, som virker hakket mer Zelda-aktig.
Etter dette foredraget, hang jeg mest utenfor selve lokalet og lokket med meg flere til å dra og spise. Endte opp med en liten gjeng som gikk og spiste burger på Royal, like ved festival-lokalet. Etter skuffelsen som var Roll & Rock på fredag, må jeg si meg langt, langt mer fornøyd med burgeren på Royal. Takker Rigmor Hanken for det tipset.

Og det var igrunn Raptus i år slik jeg opplevde den. En festival som for meg personlig føltes veldig veldig slitsom. Noe er kanskje resultat av stresset jeg selv har opplevd gjennom resten av året, hvor jeg egentlig ikke har hatt mulighet til å koble skikkelig av. Men samtidig har Raptus oftest vært som en slags ferie for meg, hvor jeg har klart å koble helt av. Det var dermed antakeligvis ikke lurt av meg å ha salgsbord i år, da jeg merket jeg koste meg langt mer straks jeg bestemte meg for å bry meg mindre med hva som skjedde.
Men samtidig merker jeg at jeg egentlig har fått nok. Før har følelsen etter Raptus vært et slags savn, jeg har vært trist fordi alt gikk over så fort, og at det ville være et helt år til neste gang. Men akkurat nå føler jeg bare en lettelse over at årets festival er over.

Jeg vet varmen ikke var noens feil, ikke engang dårlig planlegging, da det var et klimaanlegg som rett og slett ikke virket slik det skulle. Rødskjortene og de frivillige gjorde en god jobb under festivalen, jeg følte meg godt tatt vare på, og ble spurt om jeg for eksempel trengte noe å drikke konstant.

Dersom jeg kommer tilbake, tror jeg at jeg vil være langt mer passiv enn jeg har vært de siste årene, til tross for at jeg også ønsker å pushe DiS mest mulig. Hvordan skal jeg eventuelt få til det? Fuglene vet.

Vi får se, dersom jeg tar turen neste år…

Tilbake i Oslo!

Det har vært en ekstremt hektisk vår/sommer for meg. Først brukte jeg nærmere fem måneder på å finne tak over hodet i Oslo, og så kom flyttingen og alt som hører med det.
Å flytte 550km er ikke bare lett, men det gikk heldigvis bra med det meste, og jeg kom meg på plass, klar for å starte et nytt liv tilbake i hovedstaden.

dadaphstue
Stua begynner iallefall å ligne på noe nå som alt knotarbeidet er unnagjort.
Har en kvadratisk stue, så har både arbeidskrok, spillsamling og tegneseriehjørne på plass.

I forbindelse med flyttingen, var jeg dessverre nødt til å utsette planene om å lansere DiS i år, det ville rett og slett blitt altfor mye på en gang. Jeg har så smått begynt å legge planer om lansering til neste år, og jeg har allerede nyheter som jeg håper å kunne dele utover høsten, så følg med! Jeg skal iallefall arbeide hardt fremover!

Følg DiS på Facebook, og følg meg på Twitter for mer ofte oppdatert nytt.

Retrospillmessen 2016

I september ifjor var jeg i Sandefjord for første gang, for å besøke Retrospillmessen. Det var vanvittig hyggelig, så jeg bestemte meg for å ta turen igjen.
Allerede i desember ble jeg kontaktet, da de lurte på om jeg kunne lage plakaten, noe jeg straks sa ja til, både fordi jeg var glad for at de spurte meg om dette, og fordi jeg ønsket å bidra med hva jeg kunne. Dermed fikk jeg også et bord og var allerede selvskrevet som gjest på dette.

Utover vinteren og våren begynte gjestene å melde sin interesse. Brentalfloss ville tilbake. Game Chasers, Pat the NES Punk og The Completionist meldte også sin interesse. Ben Daglish og Matt Gray skulle også ta turen. Kort sagt en imponerende liste med gjester, og arrangementet bare lovet bedre og bedre.
Etterhvert som jeg selv begynte å se hver eneste video fra Game Chasers på Youtube, gledet jeg meg bare mer og mer til arrangementet, og mai kunne ikke komme raskt nok.

Av personlige årsaker (hint: leilighetsjakt i Oslo) har 2016 så langt vært ekstremt stressende for meg, og mai var ikke et unntak. Uken før messen var jeg på rundt 6-7 visninger, og tapte en budrunde nesten hver eneste morgen.
Helgen kunne ikke komme raskt nok, jeg måtte bort fra maset.

Fredag

Jeg hoppet på toget i Oslo fredag morgen, med rundt 30kg bagasje. Togturen kunne ikke vært mer stressende, da nok en budrunde pågikk, og jeg nærmest stirret på mobilen hele veien.
Heldigvis fikk jeg annet å tenke på i Sandefjord, da jeg møtte folk allerede mens jeg satt på hotellet og ventet på en skyss opp til messehallen for å rigge til standen.

Det ble 30kg av dette!
Det ble 30kg av dette!

Jeg fant bordet mitt, og fant ut at jeg var blitt plassert rett ved siden av Game Chasers, noe jeg syntes var utrolig kult.Bordplasseringen virket ekstremt gjennomtenkt, med retrospillsjapper, kjente gjester, ukjente tegneserieselgere (som meg), perlekunstnere og store butikker om hverandre, for å unngå at for mye av en type ting klynger seg opp i ett hjørne. Det kunne veldig raskt ha blitt et “kjendishjørne” hvor resultatet hadde vært at resten av bordene ville blitt ignorert i mengden, men ved å blande, sørget de for at alle ble eksponert like mye, noe jeg merket godt over de to neste dagene. Bravo! Skulle ønske alle arrangementer tenker like godt på dette som Retrospillmessen gjorde.

Under oppriggingen, dukket noen ekstremt jetlaggete Game Chasere opp og hilste på. Jeg prøvde å ikke virke starstruck, men det var ganske vanskelig da de plutselig roste meg for en av tegningene jeg hadde laget.
De dro til hotellrommet for å sove, og jeg gikk og rundet Battletoads et par ganger, for å slå ihjel tid, og for å roe meg ned litt.

Dette gjør jeg for å stresse ned. Jeg bryter også med bjørner.
Dette gjør jeg for å stresse ned. Jeg bryter også med bjørner.

Etterhvert dukket også Brentalfloss opp, og jeg ble både glad og overasket over at han faktisk husket meg siden sist. Vi hadde en liten prat, før jeg etterhvert tok kvelden, og fikk skyss tilbake til hotellet. Det ble faktisk rett i seng, da jeg var utslått etter en lang dag.

Lørdag

Etter frokosten på hotellet, fikk jeg plutselig litt panikk, da jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle ta meg opp til messehallen (og i tillegg hadde mer bagasje jeg ville ha opp), og jeg gjerne ville være der litt før åpning. Jeg ringte en av arrangørene, men jeg ville egentlig ikke plage disse for mye, da jeg visste de var ekstremt opptatt, så jeg stilte meg i resepsjonen på hotellet, og spurte rundt i crewet, da jeg antok noen av disse måtte ha en ledig plass i en bil.
Skyss fikk jeg, om jeg ventet litt, noe jeg syntes var greit. Først da jeg satt meg i bilen, gikk det opp for meg at jeg fikk skyss blant alle VIPene. Foran meg satt Brentalfloss, ved siden av meg satt Pat the NES Punk, og bak meg satt Dex the Swede og The Completionist. Jeg var helt slått ut av dette, men den korte bilturen opp var nokså hyggelig.
På messen fikk jeg tatt meg en runde før åpning og plukket opp både spill, cder, dvder og autografer.

Brentalfloss
Brentalfloss

Brentalfloss hadde jeg allerede møtt ifjor, men jeg ville ha den nye norske samle-CDen hans, og han er ekstremt hyggelig å snakke med. De som ikke kjenner til ham, han har en Youtube-kanal hvor han legger tekst på spillmusikk og synger.

Pat the NES Punk
Pat the NES Punk

Pat the NES Punk var også på plass, så jeg fikk kjøpt DVDene hans. Pat har en gigantisk NES-samling, årlige maraton-streams, og Youtube-videoer hvor han snakker om spill, samt en podcast som jeg har begynt å følge med på i det siste. Veldig hyggelig fyr. Han kom etterhvert bort til meg, så på tegningene mine, og sammenlignet meg med Sergio Aragonés, som tegner Groo the Wanderer.

The Completionist
The Completionist

The Completionist, som har nesten 700 tusen følgere på Youtube, har en kanal hvor han prøver å fullføre spill 100% før han anmelder dem. Har fulgt ham 2-3 år nå, og det var veldig gøy å faktisk møte ham. Han hadde dessverre ingenting å selge, men fikk både en liten prat, bilde og autograf.

Game Chasers, Billy og Jay, pluss kameramann Melvor
Game Chasers, Billy og Jay, pluss kameramann Melvor

Sist, men ikke minst, kom også Game Chasers på plass, og de ville straks kjøpe tegningen jeg hadde laget med dem. Mens jeg snakket med Jay og signerte, stod plutselig Melvor og filmet, så det er fare for at jeg kanskje dukker opp i en fremtidig episode. Game Chasers serie går ut på at Jay og Billy, som de heter, farter rundt på loppemarkeder, bruktsjapper og messer, for å jakte spill. De har gjennom årene funnet mye verdifulle og obskure skatter, og dette føles nesten som et slags reiseprogram. Absolutt verdt å sjekke ut.

Gjestene signerte originaltegningen min. Tegnet på Melvor så han også kunne signere.
Gjestene signerte originaltegningen min. Tegnet på Melvor så han også kunne signere.

Dagen gikk, og jeg solgte ganske så godt. Kom meg dessverre ikke på noen paneler, men det er ulempen ved å ha bord, og noe jeg regner med. Da det var pause før After Hours, fikk jeg spilt mer Battletoads (dette er virkelig blitt et komfortspill jeg runder bare for å stresse ned).
Fikk også møtt flere jeg har snakket med på Retro1, deriblant DagV og Paxian. Avtalte med disse å gå ut og spise pizza senere på kvelden, og straks messen stengte for kvelden, spleiset vi på en taxi ned til sentrum, og spiste på Perfect Pizza, sammen med noen få andre. På dette tidspunktet var jeg så utslått at jeg så vidt fant veien tilbake til hotellet, og kræsjet totalt straks hodet traff puta.

Søndag

Litt mer avslappende dag, jeg fikk avtalt skyss allerede fra frokostbordet, og det virket som en noe mer avslappende stemning på messa også. Salget var ikke like knallbra som dagen før, men det var heller ikke noe jeg ventet. Dessverre gikk serverne til izettle ned, og jeg kunne ikke ta kortbetaling halve dagen, noe som kostet meg et par salg… teknologien for at hvermansen skal ta kortbetaling er virkelig ikke på plass ennå! Bring kontanter!
På grunn av stresset fra uka, begynte jeg etterhvert å føle jeg virkelig trengte en pause. Fikk en frivillig til å sitte på bordet mens jeg gikk ut og halvveis rundt lokalene. Møtte en virkelig trøtt Brentalfloss på veien tilbake, og det ble mer prat med ham, før jeg kom meg tilbake til bordet mitt, merkelig energisk igjen. Hjelper alltids med en luftetur.
Jeg fikk også kjøpt et SMB2-bilde av Slusk, en svensk pixelbildemaler (i mangel på bedre ord). Straks jeg får meg leilighet, blir det retrokunst på veggen.
Game Chasers, Pat og Completionist begynte å gå på spilljakt, og alle stod samlet rundt bordet mitt og filmet straks de kom tilbake fra runden sin. Det er fare for at jeg i en fremtidig episode av Game Chasers står i bakgrunnen og ler mens de kaster penner på Pat fordi han stakk av med en komplett Ufouria under nesen på dem.

Prøvde å ta et bilde da Game Chasers signerte for Paxian her, men det gikk litt fort. Slik så det iallefall ut fra bak bordene våre.
Prøvde å ta et bilde da Game Chasers signerte for Paxian her, men det gikk litt fort. Slik så det iallefall ut fra bak bordene våre.

Da ting stengte, ble det meksikansk gryte i fellesskap før nedriggingen startet. Ble litt småprating med Game Chasers (spesielt kameramann Melvor), før jeg fikk tatt farvel med gjestene og arrangørene og fikk skyss av Pittbull tilbake til hotellet.
Det ble en veldig avslappet kveld med sjokolade (ikke spist det på flere dager) og Youtube på hotellrommet, før jeg sovnet tidlig og sov som en stein i hele 8 timer for første gang på lenge.

Mandag

Vel, mandag var det egentlig ingenting som skulle skje, men jeg hadde frokost med Game Chasers og Brentalfloss, og etterhvert også Pat, før jeg pakket ned og satte meg i resepsjonen for å vente på toget. Gjestene ventet også, da de skulle på sightseeing i Oslo, og mens vi ventet, ble jeg plutselig intervjuet av Billy for en fremtidig Game Chasers-episode. Om intervjuet kommer med, aner jeg ikke, men det var gøy uansett.

Årets fangst. Bildet til Slusk har jeg allerede pakket vekk trygt til jeg flytter.
Årets fangst. Bildet til Slusk har jeg allerede pakket vekk trygt til jeg flytter.

Hadde en fantastisk helg, og det er vanskelig for meg å finne på negative ting å si. Jeg har prøvd.
De frivillige var utrolig hyggelige, hjelpsomme og lette å få kontakt med. Det gjalt egentlig alle jeg pratet med.
Om noe, var det kanskje litt vrient å finne messehallen dersom jeg ikke hadde klart å få skyss av folk, men også med dette var det utrolig lett å be om hjelp. Og messa var så stor at den nok ikke kunne ha vært i noen andre lokaler.
Det hjalp på å få mat (meksikansk gryte) siste dagen, men tror også jeg kunne blitt med på fellesmiddagen på fredag, om jeg hadde spurt pent. Følte iallefall at de tok seg av både meg og alle de andre selgerne og gjestene svært bra.

Sier det allerede nå: jeg kommer tilbake til Retrospillmessen 2017!

Livstegn og Battletoads!

Har vært ganske mye stress for meg siden i sommer. Jeg gikk tilbake til singeltilværelsen (null drama, vi er fortsatt venner), jeg har jobbet døgnet rundt med DiS, og jeg har begynt å gå på omfattende leilighetsjakt, så langt uten hell.

Så hvordan klarer jeg meg gjennom alt dette? SPILL!

Jeg har virkelig spilt spesielt ett spill hardt, nemlig Battletoads, et spill som er regnet som et av de tøffeste spillene noensinne laget. Men det er også et veldig godt og rettferdig designet spill, for det meste, og ren memorisering er viktigere enn raske reflekser, for det meste. Da jeg rundet spillet første gang i januar, laget jeg raskt en video-serie av det på Youtube, men siden da er jeg blitt enda bedre. Jeg kan fortsatt ikke ta hvert eneste brett uten å dø (sliter spesielt med bossen på Intruder Excluder, siste biten av Terra Tubes, og Rat Race), men jeg kommer meg gjennom så godt som hver eneste gang jeg forsøker nå.

battletoads-dadaph-highscor
Dette er utvilsomt det tøffeste spillet jeg noensinne har klart, men det føles like herlig hver eneste gang man moser den siste neven inn i trynet på onde Jessica Rabbit på slutten.

Jeg skal prøve å oppdatere denne siden oftere, men for nå er dette bare et lite livstegn fra meg.
Leilighet har jeg fortsatt ikke, men DiS vil endelig bli lansert neste år, og for øyeblikket har jeg det egentlig ganske fint, selv om ting lett blir ganske stressende.

Nå lurer jeg på hva fremtiden bringer. Og hva som blir det neste store tøffe spillet jeg prøver meg på.

Oppdaterer litt…

Vært år og dag siden jeg har gjort noe her. Blir ikke de største forandringene, men tenkte jeg skulle oppdatere galleriet litt. For å få til det, måtte jeg installere et nytt gallerisystem fordi det gamle nektet å samarbeide mer, og da måtte jeg ta ned hele driten og starte forfra. BRB!

Edit: Fankern heller, jeg gjør om hele siden, den trenger en liten oppgradering! Ting vil være litt nede, men kommer straks opp igjen!

Dadaph og rollespilling!Spikeball and my first RPG session

Da har jeg endelig prøvd sånn derre rollespill. Ettersom dette ikke er en sak om meg eller tegneserier, og som også de engelske leserne mine (som jeg har snakket rollespill med) setter pris på, har jeg valgt å skrive akkurat denne bloggposten på engelsk, og ettersom de fleste av dere, iallefall dere som selv har spilt rollespill, forstår engelsk, er det jo bare å klikke denne her.kalahen

As a kid, this boardgame was as close as I got to RPGs. You killed monsters using dice, and one game lasted for hours, which is why we only got through it once.

Roleplaying games have fascinated me from the moment I first read about them in some videogame magazine in the early 90s. And while I have played a ton of computer RPGs since, I’ve never actually experienced the real thing. There’s a number of different reasons why. First, as a kid, my friends seemed interested in trying, but there was no games available in Norwegian, and none of us knew English at the required level. As I got older, old friends lost interest and newer ones had no interest at all. There was not really much of an Internet back then, not as it is today at least, and I didn’t dare to even approach the sweaty bunch of probably pretty nice people sitting around the table at my local comic book store.

A couple of years ago, I stumbled upon the online personality known as The Spoony One. I understand he can be pretty controversial, and he has a pretty dominant personality, so I take what he says with a grain of salt, but he did this one series of videos that fascinated me. It was called Counter Monkey, and it was all about telling stories from different RPGs he had played. Even if I had no idea how these games were played, these videos were both very entertaining to watch, for the most part, and it refreshed the fascination I’ve had since childhood.
Only problem, I still didn’t have any people to play with, and I had so much going on in my life I figured I just didn’t have time. I then moved away from Oslo, 550km north, to a small town near Trondheim.

nidarosdomen

Nidaros Cathedral in Trondheim. Why do the theists always have the coolest clubhouses?

My interest in RPGs was recently revived, when a Let’s Player I follow (Hi, Brickroad) started doing online D&D sessions weekly on his Twitch channel. Unfortunately, I still haven’t caught up with every session, but it’s out there on Youtube, and what I saw was pretty cool.
I figured I should finally give it a shot, so I got the D&D rulebook to figure out on my own what it was all about, while I was searching for groups near Trondheim.
I then stumbled upon a gaming club, Hexagon, who does weekly sessions designed for newbies. A chance to both try out RPGs as a newbie, and meet people and possibly game other stuff later.
Turns out they weren’t playing D&D there at the moment, but they were in the middle of a Shadowrun campaign. While I’m not really all that much into Cyberpunk, I figured I should try it anyway, and I’m glad I did. I spent my first evening getting guided advice on how to create my character, and spent a week actually creating him.
Character creation in Shadowrun is A LOT more complicated than in D&D. It seems easy at first, but the possibilities of customizations are near endless, and the rulebook seems a whole lot more advanced.

Shadowrun, Fifth Edition Core Rulebook

Shadowrun 5th Edition, this is our Holy Book! There are many like it, but this one is mine.

I decided to make a tough character as my first, because magic seemed to be a whole other level of gameplay. I wanted something simple, and as I didn’t get much time to get into the lore and backstory stuff, I wanted a kind of a character that can fit into any cyberpunk setting.
I created a Dwarf (Shadowrun is cyberpunk with magic) Street Samurai and did as best I could to build him around being a badass in combat. I got the advice that much of Shadowrun’s gameplay is to get around combat, which is cool, but I wanted my character to be able to be of as much use as possible, should my group enter combat.
His full name is Davis “Spikeball” Lane, which is kinda named after several more or less well known people, while Spikeball is my own idea. The nickname is based around the fact that he’s short, has a huge round afro, and that his Katana can be seen as a spike coming to poke you. He’s not very found of his nickname, but it seemed to stick, and some of the other characters even started to call him “Spike”, which I guess is a good sign.

The first session finally came around. They quickly checked my character sheet to see if I did anything totally wrong. I did a few mistakes here and there, but nothing major (and I’ll correct them until the next session).
The Campaign is based around a Guild giving guildmembers (players) weekly missions. That way, it’s possible to miss several sessions, or be a total newcomer to join in throughout the year, like I did (the campaign have been going since September).
Our mission this week was to pick up three big crates, weighting nearly a metric ton each, watch over them for one night, then deliver them to an address the next morning.

Of course, we had an elf with us, being very nosy and curious (which elves are, I guess) about what was inside the crates. Of course we had to open them!
At first, I stayed back a little. Spikeball is not a very streetsmart character, and while he mostly cares about getting the mission done and get payed, he kinda smelled a possible ambush coming up, so he had no major objections about the Elf (sorry, I remembered the name until I started writing this) wanting to take a little peek.

So we found this abandoned parking lot. Well, not entirely, there was a street gang hanging out there, but they were easily bribed off.
We parked the van and start working on opening the crates. I did put skillpoints into lockpicking, but unfortunately, I didn’t bring the tools for this kind of lock, so I had to stand as lookout. The troll character also started painting the car, and we never figured out why.

harrybigfoot

What’s in the box? WHAT’S IN THE BOX?

One crate eventually opens up, and out comes a Sasquatch… Bigfoot… who is being smuggled by one corporation. This is illegal, and the elf wants to tell, but Mr. Bigfoot gets curious about what we are up to and demands us to identify ourselves.
There are some failed negotiations with the creature, while my character still stands a bit back. I had a hard time keeping up, really, but I also wanted to observe the other players for a while, and learn.
But then, the Bigfoot proceeds to open up the other crates and release two Hellhounds. I can’t not do anything anymore.
Spikeball suddenly steps up, and tells this huge 2 and a half meter tall creature that our orders are to deliver him, inside the box, and that he can choose in how many pieces he wants to be delivered.

ohno

Everyone at the table

Silence.
Everyone looks kinda shocked of what I just said. I did use the H-word (Hairball), but at the same time, I feel it was going to come to a fight anyway. Of course, the Bigfoot goes straight to attack me, and knocks me back, taking 6 stun damage.

The elf, currently riding the troll to get a better view of the situation, luckily decides to not waste any time. She shoots a rocket directly at the bigfoot, blowing up the van (which the troll had been carefully painting earlier). I have to throw myself away, but while I do, I use my Edge to compensate for my -2 stun roll, open up my armcannon and firing everything I got at the thing. The troll then finishes it off with a throwing knife.
At this moment, it kinda looks like this put the DM off a bit. He obviously wanted the thing to live longer, but we got some pretty amazing rolls, so the thing was dead.

The Doctor (which I do remember we called Dr. A), healed up my stun damage, which obviously angered one of the Hellhounds. One dog went for Dr. A, while the other one threw himself at me, without doing any damage.
I got initiative, and while I felt like I owed the good Doctor a rescue, it was obvious to target the closest dog who was at my throat. I burned my last Edge (only having two) and did an amazing roll nearly killing off the thing in one hit. That was my last lucky roll for the night, but the poor DM did all he could to save his creature. It didn’t seem planned that we would be so aggressive on his monsters, but we were.
The elf hacked the mind of the dog attacking Dr. A, to leave us alone, but the crippled beast was still going at me. And while it didn’t do any damage this time, it managed to throw me at the ground, with it’s claws around my neck. Luckily, I managed to push it away, just for the troll to come bouncing in, to give it one last whack with his mighty hammer.

One van blown up. One Bigfoot sliced open. One hellhound whacked flat, while the other one hacked out of his mind.
It was obvious we wouldn’t get paid for this one, so we scrammed out of there, deciding if we should put the blame on the scared-to-death neighborhood gang or not. The artistic troll painted a message on the wall in case someone came back to look.
And after some paperwork back at the guild, thus endeth my first roleplaying session.

Was it fun? It was! I didn’t have time to read up ANY of the rules in advance, but the group still managed to help me out, and I actually felt like I learned quite a bit while playing. The troll was also a new player, so I didn’t feel totally alone in that.
Did I do mistakes? Maybe? A 114 cm Dwarf talking shit to a 2,5m Bigfoot probably wasn’t my smartest move, but at the same time, it helped defining Spikeball as a character. He’s impatient, kinda racist, but at the same time, he has a code of honor (especially regarding his fellow dwarfs).

Spikeball was a few lucky rolls away from death, and I will probably be a lot more careful with my actions next time, but at the same time, these kinds of situations will probably stick with me. I was the dwarf leaping backwards, firing with my armcannon, towards a Bigfoot in the middle of an explosion.
You don’t see stuff like that in movies. It happened in my mind, because it happened in the game. I’m hooked, and I look forward to more Shadowrun, as well as trying out games like Pathfinder and D&D, among others, later.
And this does WONDERS to my inspirations as a cartoonist. I already have ideas for several characters and situations I can use, which all are original.

So to sum up: I have finally played an RPG and it’s damn fun!

Dadaph på Raptus 2014

Raptus alltid vært betydningsfullt for meg. Jeg har besøkt festivalen hvert eneste år siden 1999, og det har blitt en årlig tradisjon jeg ofte har gledet meg mer til enn jul og nyttår, kombinert.
Men dessverre har jeg de siste årene hatt noen blandede opplevelser, da enkelte festivaler for min del, rett og slett har føltes kjedelige. Enten har det vært lite gjester eller program jeg har vært interessert i, eller liten aktivitet på eller rundt standen min. Ofte en kombinasjon. Både 2012 og 2013 var, for min del, veldig tamme år, til tross for egne programposter og albumutgivelser. Da jeg for ett år siden skrev om opplevelsen på fjorårets festival, var jeg ikke nådig i å nevne hvor mye jeg mislikte, og da spesielt det nye festival-lokalet. Det var faktisk såpass at jeg begynte å tenke på om jeg i det hele tatt skulle fortsette å komme, dersom jeg ikke skulle ha en utgivelse et år.

Raptus var altså tilbake på et lokale jeg var svært misfornøyd med ifjor.
Raptus var altså tilbake på et lokale jeg var svært misfornøyd med ifjor.

Jeg hadde med andre ord ganske lave forventninger til årets Raptus. Jeg tok inn på et godt hotell og sørget for å gjøre planer for å kose meg mest mulig under selve oppholdet, sånn at jeg likevel fikk turen, og dermed kunne ta festivalen slik den kom.

Men heldigvis, heldigvis, hadde jeg det faktisk helt fantastisk i år. Hvorfor?… jeg kan egentlig ikke sette fingeren på en bestemt grunn, men kan jo dele hele opplevelsen om oppholdet mitt.

Torsdag
Vel, festivalen startet ikke før fredag, men for meg startet turen på torsdag. Siden jeg ville fokusere mest på Bergensturen og oppholdet, bestemte jeg meg for å ta morgentoget, både slik at jeg fikk med meg Bergensbanen i sin fulle prakt – i dagslys (nå er det gjerne mørkt allerede på Finse om man tar ettermiddagstoget), og slik at jeg kunne gå rolig rundt I byen på ettermiddagen, og få meg en god middag, Noe jeg også gjorde.

Toget gjorde en stopp på den sjette planeten i Hoth-systemet for å plukke opp flyktende opprørere.
Toget gjorde en stopp på den sjette planeten i Hoth-systemet for å plukke opp flyktende opprørere.

På kvelden, tok jeg også turen innom Barbarista for å hilse på kjente. Men ettersom jeg ikke er noe utelivsmenneske, og fordi jeg ble ganske trøtt tidlig, dro jeg etter en Solo servert i et deilig kaldt glass rett fra fryseren. Og før noen kritiserer meg for å være usosial: det er slik jeg trives best. Jeg liker å prate med venner og kjente, men på et utested der det serveres alkohol og musikk, blir jeg ekstremt fort sliten i hode og sjel, jeg klarer rett og slett ikke koble av, så jeg pleier å dra mens leken fortsatt er god.
Og uansett trengte jeg noe tid på å slappe av på hotellrommet.
Sov som en stein.

Fredag
Første festivaldag starter sent, ettersom det er fredag. Det er gjerne lite på programmet og lite som skjer, men samtidig er jeg veldig glad for at den er der, da man får tid til å sette opp og bli kjent uten at det går utover salg.
Dagen ble brukt til å traske rundt i Bergen med Fantastiskmann-forfatter Fredrik Jullum, som også hadde sagt seg villig til å hjelpe meg med å passe bordet litt på selve festivalen.
Bordet mitt var i andre etasje, samme rom som sist, men denne gang var jeg plassert rygg-i-rygg med Über-gjengen, noe jeg likte svært godt, da jeg sjeldent følte jeg ble sittende helt alene. Var litt trang gang rett foran meg, men jeg hadde fått en hjørneplass, som gjorde at bordet mitt ble godt eksponert til en større åpen plass foran området de store internasjonale tegnerne satt. Dette rommet var godt utnyttet i fjor, og kanskje enda bedre i år.

 Standen min. Litt trangt i passasjen, men jeg følte jeg fikk utnyttet hjørnet, der det var god plass, ganske godt
Standen min. Litt trangt i passasjen, men jeg følte jeg fikk utnyttet hjørnet, der det var god plass, ganske godt

Hadde også god utsikt til skjermen som viste hva som skjedde på hovedscenen, noe som var veldig kjekt iblant. Blant annet hadde jeg planer om å gå og se Rodney Ramos prate om tusjing(da han er en EKSTREMT dyktig tusjing, og jeg gjerne vil plukke opp noen tips av de proffe), men det var mange folk rundt bordet mitt da showet startet, så jeg lot være. Men jeg kunne fortsatt følge tusjingen hans fra storskjermen. Hadde det bare vært lyd også, ville det ha vært perfekt.
Etter at ting var ferdig, ble det pizza med Über-gjengen, noe som var både intimt og koselig, før jeg tok nok en tidlig kveld.
Sov som en død.

Lørdag
Den mest aktive dagen, er naturligvis lørdag. Det er flest folk innom, programmet er gjerne spekket med interessante ting, og bare få av tegnerne er bakfulle.
Syntes selv programmet var veldig heavy med å plassere ting mellom 13 og 17. Mye jeg var interessert i kræsjet med andre ting jeg var interessert i. Jeg visste jeg sansynligvis måtte bli sittende på standen det meste av tiden uansett, men det er ofte surt å velge mellom programposter, når man senere på kvelden plutselig ikke ser noe spesielt man er interessert i å se. Men det er egentlig veldig naturlig, da en festival på Raptus’ størrelse må kjøre parallelle programmer.
Det jeg på forhånd syntes var verre var hvordan Über-presenatasjonene, på tre timer, kræsjet med tre av de kanskje mest publikumstrekkende programpostene av dem alle: Lunch(som hadde en egen festivalplakat), Peer Gynt og ikke minst Krüger og Krogh. Au.
Men utrolig nok, til min store overaskelse, var det mange folk som hadde valgt Über over Lunch(som også er en serie jeg liker veldig godt, bare så det er sagt). Selv ble jeg plassert litt i barnerommet for å tegne litt for de minste et kvarters tid. Noe som var totalt uforberedt fra min side, men de så ut til å like de dumme sjøfuglene, kattene og hundene jeg tegnet.

Noen fotograf er jeg ikke. Dette ble ikke det beste bildet av Über-standen, men det ble det eneste som av en eller annen grunn ikke er vanvittig uskarpt.
Noen fotograf er jeg ikke. Dette ble ikke det beste bildet av Über-standen, men det ble det eneste som av en eller annen grunn ikke er vanvittig uskarpt.

Klokka 14 var det tid for min egen presentasjon, som jeg ikke hadde forberedt meg noe særlig til. Det gikk heldigvis greit, da jeg for det meste viste frem album, snakket litt om hele Dadaph-sagaen, og i tillegg viste noen skisser til kommende prosjekter.
Det kuleste som skjedde her var at Kim Holm kom inn, og malte fanart mens jeg snakket. Bildet så jeg ikke før jeg var ferdig med å bable, men det ble utrolig kult. Var faktisk helt rørt. Bildet er på nåværende tidspunkt pakket godt ned, men jeg regner med å oppdatere dette når jeg kommer hjem og pakker ut bildet på onsdag/torsdag.
Det var også godt med folk i salen, og i de to timene etter presentasjonen, solgte jeg helt vanvittig godt. Jeg solgte faktisk svært godt hele dagen, og endte opp på hele 38 album, noe som er en klar personlig rekord(iløpet av 2011, mitt tidligere sammenligningsgrunnlag solgte jeg 24). De fleste av disse var det nye albumet, til folk jeg gjenkjente fra tidligere, men det gikk også mye av de tidligere albumene, og da ikke bare 1 og 2, som gjerne selger best.
Da dørene stengte, var jeg usikker på hva jeg egentlig skulle. Jeg vurderte til og med å gå på banketten(som denne gangen fristet med en tur opp på Fløyen, som for min del virket langt mindre klaustrofobisk enn fjorårets båt-tur), men jeg droppet det, og gikk isteden med Über-gjengen igjen, og spiste god mat på en Thai-restaurant et steinkast unna Barbarista. Og ettersom Arild Wærness var betatt av mine Spider Woman-parodierende rompetegninger, inviterte han meg inn dit for å tegne på rompebordet, der mange andre tegnere også hadde tegnet sine romper. Jeg likte spesielt hopperompa til Thierry Capezzone.
Sov som en rompe.

Søndag
Dette er dagen derpå. Har hørt historier om tegnere som spyr i hotellkorridorer, knuser toaletter, og lignende. Selv var jeg centimeter unna å uheldigvis miste tannbørsteglasset i gulvet, men det gikk heldigvis bra, slik at jeg ikke måtte ned i resepsjonen og forklare hvordan jeg hadde trashet rommet mitt. Til tross for at jeg hadde sittet til 2 natta før og signert album på rommet, var jeg overaskende frisk og rask. Og folk lurer på hvorfor jeg ikke drikker?
Søndagen er uansett ganske treig salgsmessig, og det gikk ikke unna så mange album denne dagen, men det var som forventet.
Heldigvis var ting alt annet enn kjedelig. For å få tiden til å gå på standen, og for å prøve å tiltrekke nysgjerrigheten hos folk, hadde jeg kjøpt en billig A4-blokk, som jeg satt og tegnet i. Det virket, og folk kom ofte og tittet, og noen lurte også på om de kunne få noen av tegningene(noe de fikk, og som flere ganger resulterte i album-kjøp).
I mangel på motiv, kikket jeg på festivalplakaten som Thomas Yeates, også en helt fantastisk tusjer, hadde tegnet, og bestemte meg for å lage min versjon.

Litt lav kvalitet, da alt jeg har tilgang til før jeg kommer hjem er et lite kamera. Denne scannes og kommer i bedre kvalitet om noen dager.
Litt lav kvalitet, da alt jeg har tilgang til før jeg kommer hjem er et lite kamera. Denne scannes og kommer i bedre kvalitet om noen dager.

Det endte opp med at denne ble vist frem til Yeates, som umiddelbart ble ekstremt begeistret. Jeg lovet ham å sende en kopi over mail straks jeg kom hjem, men han stoppet ikke der. Han mente stilen min minnet ham om Sergio Aragonés, og hintet til at han ville vise ham tegningen. Jeg ble lamslått. Aragonés er en tegner jeg har sett opp til siden barndommen, da jeg leste både Mad og Groo. Jeg ble helt betatt av å se ham tegne på Raptus-toget i 1999, og et av mine aller beste Raptus-minner er hvordan Aragonés under frokosten på hotellet, laget en tegning til meg i en Groo-bok. Yeates tok også frem, og solgte meg et par seriehefter han hadde laget I samarbeid med Aragonés, Groo vs Conan. Jeg ble stående og prate litt både med Yeates, og også Rodney Ramos og Mike Collins, som begge satt like ved. Ramos mente i tillegg jeg var en dobbeltgjenger av en venn av ham, og ville ha et bilde.
Men alt som er godt måtte selvsagt slutte. Det nærmet seg stengetid, og det føltes ekstra vemodig å måtte pakke ned. Der jeg ifjor satt og stirret på klokka for å få tiden til å gå før nedpakking, satt jeg nå og ville bare sitte “fem minutter til!”
Til min glede, var avslutningsshowet tilbake, og da det ble lovet frempek til neste Raptus, gikk jeg selvsagt inn for å se.
Jeg endte opp i en slags tegneduell med Simon S. Andersen fra D-Pad Studios (takker for skyssen i 2011, jeg gleder meg fortsatt til Owlboy). Han skulle tegne superhelten “Viking Man”, mens jeg skulle tegne sidekicken “Prequel Guy”. Disse navnene var bestemt av publikum, og jeg var helt forferdet, da “prequel” er et ekstremt abstrakt begrep, iallefall i forhold til “viking”.
Heldigvis er kraften sterk med meg, og jeg tegnet både det beste jeg kom på fra de verste prequelene jeg kom på: Darth Maul som står ved siden av det avhuggede hodet til Jar Jar. Det gjorde publikum glade.

Temaet for avslutningsshowet var superhelter. Her er Rodney Ramos' Potato Man ved siden av Bruno Gazzottis tolkning av sidekicken French Fries.
Temaet for avslutningsshowet var superhelter. Her er Rodney Ramos’ Potato Man ved siden av Bruno Gazzottis tolkning av sidekicken French Fries.

Vi fikk også dato på neste års Raptus, i tillegg til at vi fikk vite de bekreftede gjestene. Selv ser jeg virkelig frem til Yoann, som tegner dagens versjon av Sprint.
Jeg takket for meg, og etter en god pizza på Kafe Spesial, med Fredrik Jullum, gikk jeg på hotellrommet.
Sov som en steindød rompe.

Alt i alt…
… hadde jeg en svært god festival. Den beste jeg har hatt på mange år. Jeg vet heller ikke nøyaktig hva som gjorde ting bedre i år enn ifjor. Kanskje det var mer jeg følte var interessant på programmet. Jeg syntes gjestene var hakket mer spennende og mer variert. Det var heller ikke like mye trengsel i lokalet, men det kan skyldes mangel på en skikkelig publikumsmagnet(noe som i seg selv er noe som trengs, iallefall på lengre sikt).
Likevel er det rom for forbedrelse. Litteraturhuset fungererte i år som lokale, men jeg står på mitt når jeg sier jeg frykter hva som vil skje dersom en publikumsmagnet kommer dit. Hva om for eksempel plutselig Don Rosa kommer tilbake, og folk hverken kommer opp eller ned trapper? I et slikt tilfelle, håper jeg festivalen vil foregå et annet sted. Gratis inngang kan virke fristende, men folk som har som mål å komme til Raptus, betaler inngang uansett, vi som har reist langt, betaler inngang(vel, ikke jeg, for jeg har bord, men jeg betalte gladelig for det). Som jeg så i Kristiansand, var ikke det å ta 50 kroner i inngangen noen sperre for nysgjerrige forbipasserende. Disse var også ekstremt kjøpeglade, ettersom de allerede hadde betalt for å komme inn.

Hørte også historier at standene nede i første etasje ikke solgte så godt, da det i det hele tatt var få folk som tok turen innom det rommet. Tror det kunne fungert godt med et trekkplaster innerst her, slik at folk tok turen også hit. Hadde jeg blitt plassert der selv, ville jeg hatt en ekstrem annen opplevelse på festivalen.

 Inne blant bruktboder og tegneutstyr, fant jeg skaperne av det utrolig lovende prosjektet Grappleseed, et prosjekt som kunne trengt og fortjent litt mer fronting enn dette, etter min mening.
Inne blant bruktboder og tegneutstyr, fant jeg skaperne av det utrolig lovende prosjektet Grappleseed, et prosjekt som kunne trengt og fortjent litt mer fronting enn dette, etter min mening.

Men aller mest, savner jeg kanskje et skikkelig vrimleområde. Spesielt cosplayere i store kostymer, kan være vanskelige å komme rundt, når de ofte står i korridorer og trapper, da de egentlig ikke har noe bedre sted å stå. Det var heller ikke sjeldent disse kom løpende og hoppende rundt, og flere dyttet bordet mitt unna for å få bedre plass(og jeg satt allerede ganske trangt).
Igjen ble det også spilt overdøvende høy musikk fra skjermen som viste hovedscenen. Uten at jeg helt skjønte hvorfor. Cosplayerne som var interessert, var jo allerede på plass, og disse høytalerne var alltid dempet når det var annet program, som kanskje kunne være interessant å få med seg. Det burde gå an å sette lyden slik at man kan høre prating om man følger med, men samtidig at det ikke er til sjenanse?
Og igjen vil jeg fronte ideen om å premiere cosplay av figurer som enten er norske eller er tilknyttet noen av gjestene. Rodney Ramos var til stede, så hvorfor så vi ingen Spider Jerusalem vandre rundt, for eksempel?
Det er mange dyktige cosplayere, så jeg tenker ofte på hvor kult det er for oss serieskapere dersom vi plutselig faktisk ser et cosplay basert på en av våre figurer. Igjen vil jeg si meg villig til å stille opp med å premiere beste Dadaph-cosplay eller Avis Maritima Stulta-furry med ting som originaltegninger. Og jeg er neppe alene, håper jeg?
Selvsagt må folk cosplaye akkurat det de har lyst til, men det ville vært gøy å se noen gå rundt som Pondus, Kjell, eller Gonzales. Og hva skjedde med paraden? Jeg husker lørdagsparaden fra de første årene jeg var på Raptus, fra tiden før cosplay het cosplay(mener vi kalte det karneval eller noe?), der folk i kostymer gikk en tur til torget og tilbake, og gjerne dro med seg nysgjerrige. Sånt var kult, og med tanke på potensialet det er i cosplay, synes jeg det kan, og bør utnyttes mer, til både festivalens og cosplayernes fordel.

Jeg tror også det kan være veldig greit å også ha publikumstrekkende programposter langt utpå søndagen. Da slipper man at alt er klumpet sammen midt på lørdag, og man får til og med kanskje godt besøk på avslutningsshowet, slik jeg husker det har vært tidligere år. Jeg likte derimot veldig godt at de lokket med å fortelle om neste års festival allerede nå, da jeg synes de iløpet av dette året har vært ganske tilbakeholdne og sent ute med informasjon.

Ellers takker jeg for meg, og takker for det som for min del kanskje var beste Raptus siden… 200X? Raptus-følelsen var så absolutt tilbake. Begynner å bli en del år siden jeg virkelig har hatt det så bra under det hele, men nå håper jeg det fortsetter.
Stå på!

Dadaphs festivalsommerDadaph on OCX

Har tenkt å skrive noe lenge, men ikke helt fått somlet meg til det. Dels fordi jeg har hatt altfor mye annet å gjøre, dels fordi jeg har glemt det, og dels fordi sommervarmen har gjort meg slapp og jævlig.
Uansett tok jeg meg som vanlig en tur til OCX(Oslo Comics Expo) i juni:

hellstasjon
Før jeg dro var det deilig og kjølig med under 20 grader og regn, her hadde jeg akkurat dratt opp maskinen min ved Hell stasjon da jeg dro hjemmefra.
Vel fremme i Oslo, var jeg nødt til å kaste alt av jakker, da gradestokken plutselig stod 10-15 grader høyere enn hjemme. Og derfra har tropevarmen forfulgt meg i hele sommer.

ocx-mannen
Fredag var åpningsdag for OCX, og jeg dro som vanlig ned for å se på moroa. Det blåste ganske heftig denne dagen, så festivalarrangørene slet med å unngå at den store OCX-maskoten blåste avgårde.

mummitrolletnei
Åpningen presenterte gjestene. Flere spennende i år, og selv var jeg veldig glad for å se Peter Bagge, som blant annet står bak serien Hate(som jeg først snublet over i Pyton en gang på 90-tallet).
Etter åpningsshowet var det Mummitrollet-utstilling på loftet. Jeg skyndte meg opp for å få en gratis skvett Cola fordi jeg var tørst, men da jeg prøvde å komme meg ut igjen, kom det en fyr og sperret veien. Han skulle selvsagt holde tale, og jeg ble holdt som gissel på et glohett og klamt loft en halvtimes tid før jeg endelig kunne snike meg ut igjen.

ocx-salg
På lørdagen returnerte jeg med salgs-stand. Begynner å få en god del å selge nå, med fem Dadaph-album på samvittigheten, i tillegg til tre Ninjaduck-fanziner, den siste i trilogien rykende fersk fra trykkeriet. Solgte aldeles ok til OCX å være. På grunn av finværet, var det mange som tok turen ned til parken festivalen foregikk i, og jeg vil si festivalen sånn sett var en av de bedre.
Dessverre er det en forbannelse som hører med det å sitte og selge ting: man får ikke med seg programmet. Jeg fikk knapt tid til å gå rundt å kjøpe ting.
Men jeg plukket opp UberWestern av Uber-gjengen, og Moskva av Øystein Runde og Ida Neverdahl. Begge høyst anbefalingsverdige. Faktisk var det en ren tabbe å lese Moskva på toget hjem, da den var så morsom at det virkelig gjorde vondt å holde latteren tilbake.
Det ble også festivalen for min del. Jeg drikker ikke, og hater å være der når alle andre drikker seg brisne og fulle, så nok en gang lot jeg være å besøke festen etterpå. Dessuten var jeg ganske sliten etter en lang, varm dag i festivalteltet.

stockholmkonserthall
Et par dager etter OCX, gikk turen til Stockholm med et par venner. Det var Final Fantasy-konsert på gang, og det var koselig. De spilte kanskje vel mye fra FF7 og 10 til min smak, men turen var så absolutt verdt det.

torden
På avreisedagen var det bombedrama i Stockholm, midt i Gamla Stan, et område jeg hadde vært og shoppet i dagen før. Vi merket heldigvis ikke noe til det, og fikk faktisk ikke vite om det før vi hadde krysset grensen til Norge igjen, fire-fem timer senere. Dette bildet er tatt av det mest dramatiske vi opplevde på turen, et kraftig uvær rundt Karlstad.

Drøyde hjemreisen til Trøndelag en uke, og den uka gikk egentlig mest med på avslapping, spilling og lydbok.
Vel hjemme har jeg egentlig jobbet med Avis Maritima Stulta for å sørge for at jeg slipper å tenke noe mer på serien før etter mine neste festivalbesøk:

Jeg er invitert gjest på Bjerkely Tegneseriefestival den 25-27. juli.
Synes det er gøy å støtte opp litt om nye tegneseriefestivaler. Jeg er ikke den mest kjente gjesten selv, men synes det er gøy å reise litt rundt, og gleder meg veldig til dette. Jeg har en programpost på lørdagen, og selvsagt vil jeg også sitte og selge album og annet.

Videre, skal jeg ha en artstand på Torucon i august.
Droppet Desucon i år pga avstand og den utrolig høye prisen de nå tar for artstands(og en god del andre problemer de aldri ser ut til å ha tatt tak i). Men Torucon har jeg hørt en del bra om av venner av meg, og ettersom jeg nå bor nær Trondheim, er det naturlig å ta turen dit. Tør jeg si at jeg gleder meg til dette også?

Sist, men ikke minst, blir det nok en gang Raptus i september.
Jeg hadde ganske blandet opplevelse av fjorårets festival, men jeg har vært på hver eneste Raptus fra og med 1999, så det hører til tradisjonen. Det og at det sjette og siste Dadaph-albumet endelig kommer ut. Mer om det snart.

Så god sommer! Kanskje vi sees på et av disse stedene?Hullo there. I know I’m not really blogging too much in English(not in Norwegian either), but I see I actually have a few random readers from America. So if you are one of those, wow, thanks!
As I’m just writing a long blog post in Norwegian about my trip to OCX(Oslo Comics Expo), I decided to just rewrite it a little bit for my English readers, using the same pictures.

So here you go:

hellstasjon
Norway is not all just snow and Ice Giants. We do have summer, actually, a lot of it, because of the Gulf Stream keeping our country pretty warm. Of course, it was raining the day I left home. This picture is taken at Hell, just a few miles south of where I live.
I was meaning to go there this winter and take a picture when it was all snowy, but of course, we didn’t get ANY snow this year.
The train ride from Trondheim to Oslo is about 6 and a half hour long, and has some pretty nice nature and scenery to it, passing over the Dovre mountains. But of course, having taken this ride quite a lot since I moved from Oslo, I’m pretty tired of it. I decided to play on my 3DS instead of staring out the window.

ocx-mannen
In Oslo, the weather was pretty nice and summerly.
When arriving at the festival area on Friday, people were rigging up. It was pretty windy, so they had a hard time keeping the big inflatable OCX mascot thing from blowing away.
OCX is usually held in huge party tents in a small park outside a library. This works well when the weather is good, as it’s free to enter, and a lot of people tend to walk in out of curiosity.

mummitrolletnei
Of course, the program is held inside the library itself. At the opening show, they presented the guests(myself, I was pretty happy seeing Peter Bagge as the big international star of the show this year). Of course, it all got pretty crowdy and hot upstairs, and when I tried to leave, some guy started having a speech about Moomin and the works of Tove Jansson. Interesting stuff, but it was so warm and crowded I just wanted to get out and have some fresh air the entire time.

ocx-salg
Saturday is the big sales day. I now have 5 different issues of Saga of Dadaph Serraph to sell, as well as some fanzines(Ninja Duck). The sales went pretty well, as lots of people dropped by because of the nice weather.
Even Peter Bagge went by my stand and said hi, while I was trying to mumble a starstruck “Hello” back.

stockholmkonserthall
A few days after OCX, me and two friends, decided to go to Stockholm, because of a Final Fantasy Concert(Final Symphony)
It was pretty nice, though very heavy on the FF7 part, and while that game has great music, I would have loved to hear some other stuff as well.

torden
Of course, on the day we left Stockholm, there was some drama in town. Some guy threatened to blow himself up with a bomb, in a beautiful part of town we visited the day before. Turned out there was no bomb at all, and we didn’t get to know about any of this until we were safely home in Norway.
This thunderstorm over Karlstad was the most dramatic thing we saw on the train home that day.

Of course, busy summer, as I have a bunch more cons to go to and the last issue of Saga of Dadaph Serraph coming out.
I’m also working on an English translation of that story, but for now, if you want to read any of my stuff in English, Avis Maritima Stulta(Mod!) is probably the most accessible.

Dadaph om Dadaph

En av tingene jeg blir spurt om mest er hvordan jeg kom opp med navnet “Dadaph Serraph”.
Ender som regel opp med å svare at dette er en veldig lang historie, kanskje etterfulgt av fragmenter av historien.
Men nå slo det meg kanskje at denne historien er fascinerende nok til å dekke et blogginnlegg, og vel så det. I det minste vil jeg nå ha en internettadresse å sende folk til hver gang jeg får spørsmålet.

Så, vi starter sommeren 2000. Jeg hadde akkurat hatt siste dag på skolen før sommeren, jeg gikk VK1 Tegning/Form/Farge på Elvebakken ved Akerselva i Oslo. Det var regn- og tordenbyger på alle kanter, så jeg tenkte at et spill ville være en perfekt måte å starte sommeren på.
Dermed tuslet jeg inn på det som da het Spiderman, som lå i Kirkegata. Her var det alltid godt spillutvalg, betjent av folk som faktisk kunne spill.

Xenogears_box
Spillet jeg plukket opp het Xenogears. Det var et PlayStation-spill som aldri har blitt sluppet i Europa, hverken før eller siden. Heldigvis kunne jeg kjøre alt av PS-spill på dataen min gjennom emulering(som faktisk fungerte utmerket selv på den tiden).

Spillet endte opp med å bli min personlige favoritt på konsollen. Er kanskje verdt et eget innlegg ved en senere anledning(spillet er ikke helt ulikt en annen favoritt, Chrono Trigger), men for nå, kan jeg starte med å nevne Grahf, spillets Darth Vader-klone.

xeno-grahf
Grahf dukker opp ved jevne mellomrom, spyr ut klisjefyllt dialog mens episk musikk spilles i bakgrunnen, gjerne for å introdusere en bosskamp eller noe. Dødskult!

På samme tid, drev jeg og skrev litt på evighetsprosjektet mitt, den gangen kalt Atlantis, men nå heter det DiS. Jeg trengte en ny figur. Xenogears hadde alt gitt meg en kreativ gnist, så jeg fant ut at jeg ville ha et navn på denne figuren, som lignet på noe Grahf(hatten hans hadde små bjeller, det var egentlig likheten). Graf….Daf…Daph…Da’Daph?
Figuren var egentlig totalt ulik karakteren fra spillet, og er fortsatt i DiS i dag(selv om han har fått nytt navn), men det var her navnet Dadaph først ble tenkt ut. Faktisk var figuren en slags engelaktig skikkelse. Så jeg endte opp med å døpe ham Dadaph Seraph.

Senere, samme sommer, lånte jeg min mors kredittkort og ville teste ut Online-RPGet EverQuest, som var forløperen til World of Warcraft.
Jeg skapte en karakter. Tenkte en Barbarian Rogue ville være en tøff figur å prøve ut. Men jeg trengte et navn. Tenkte først å bruke nicket mitt jeg brukte overalt på internett på den tiden, Tyldak. Men Tyldak var jo en karakter fra tegneserien ElfQuest, og EULAen til dette spillet forbød copyrighta navn. Jeg måtte finne på et annet:

EverQuest_-_The_Ruins_of_Kunark_Coverart
Jeg hoppet på EverCrack sommeren 2000, da tilleggspakken Ruins of Kunark var den nyeste versjonen. Senere har det vel kommet rundt 100 av dem, jeg mistet oversikten da jeg sluttet med spillet i 2003.

Dadaph, en lvl 1 Barbarian Rogue, var født.
Han startet på en tom snøslette utenfor landsbyen Halas. Han falt i vannet og druknet før han lærte seg svømmekontrollen. Og så bestemte Sony Online Entertainment for å ta ned serveren for kvelden.
Utålmodige meg fikk knapt sove den natten, og drømte om eventyrene som ventet neste dag. Drepte ventetiden ved å lese manualen, og gikk over alle klassene. “Paladin” hørtes kult ut. Han kunne ha et stort sverd, og i tillegg helbrede seg selv, hmmm…
Dadaph, lvl 1 Human Paladin fra Freeport på serveren Luclin, var født.

På sensommeren var Dadaph oppe i lvlene. På lvl 20, kunne man gi karakteren et etternavn. Spennende. Hva kunne passe? Tenkte raskt på “Seraph”, fra serien min. Det kunne vært kult, “Dadaph Seraph” hadde en fin klang. Men SOEs regler nektet visst overtroisk innhold på karakternavn og navnet ble automatisk sensurert. Pokkern. Da lurte jeg heller sensuren ved å legge på en ekstra R. Dadaph Serraph gikk, og var navnet på figuren helt til jeg slettet ham på lvl 57 i 2003 fordi jeg var drittlei spillet. Startet senere opp igjen med karakteren Dadaph Renata(gjenfødt), men det varte ikke lenge før jeg kuttet helt.

06080e00
Et av svært få bilder jeg finner av karakteren min. Er ett til, men det sparer jeg til en annen bloggpost, da det også har en gøyal historie bak seg, som blant annet involverer Aftenposten.

Slik var iallefall navnet Dadaph Serraph oppfunnet. Og det gikk ikke lang tid før jeg fikk tegneserieideen i tankene. På høsten 2000, tenkte jeg at det ville være gøy å lage en tegneserie som fortalte om eventyrene og reisene til den vandrende Paladinen min. Jeg kunne selvsagt ikke bruke EverQuest-verdenen Norrath, men karakteren Dadaph var jo min. Jeg kunne hente inspirasjon fra spillet og fortelle om alle de morsomme øyeblikkene samtidig som jeg spant en egen verden rundt dette.
Det gikk ikke så lenge før jeg også snublet over tegneserien Rocky, som fortalte en historie i stripeformat. Perfekt, tenkte jeg, da kunne jo serien bli salgbar.

Over det neste året, prøvde jeg flere ganger å starte Dadaph-serien, men alle forsøkene ble mislykket. Det var kun en eneste stripe fra den første inkarnasjonen jeg var fornøyd med, stripen der seriens skurk, Daurond, ble introdusert. Denne stripen ble beholdt og er fortsatt en av favorittene mine.
På forfatterkurset på Raptus i 2001(veldig amputert festival pga noen skjeggete turbanduster og skyskrapere), fikk jeg nye kreative gnister. Jeg ble også kjent med tidligere Pyton-redaktør Dag Kolstad, som var redaktøren for Norsk Mad, der jeg akkurat hadde vunnet en tegnekonkurranse(og en veltimet tur til New York). Turen ble det ingenting av, men Kolstad var veldig interessert i å se hva jeg kunne lage.
Etter lang tid med prøving og feiling, hadde jeg kommet opp med 100 striper. Tidlig 2003, tok jeg disse til det nye Egmont-hovedkvarteret nær Colosseum Kino, og møtte Dag Kolstad igjen. Han refuserte selvsagt serien, men tok seg god tid til å gå over hver eneste stripe med rød rettepenn! Imponerende, og jeg må si jeg fortsatt er utrolig takknemlig for kritikken. Det var veldig hyggelig, samtidig som jeg lærte utrolig mye. Det ble litt frem og tilbake med nytegnede striper(totalt tegnet jeg de 100 første stripene 3 ganger mellom januar 2003 og 2004). Men det ble ingenting av serien, og skolen, jobbsøking og depresjon, holdt meg fra å lage mer.

dadaph-utkast
Versjon tre av den første stripen med karakteren Dadaph. Fargelegging var helt nytt for meg. Sjekk ut det sykelige sjøgrønne gresset.

Sommeren 2005 klarte jeg endelig å begynne å tegne igjen(rev meg løs fra World of Warcraft, som hadde erstattet EverQuest), og tegnet de to første etappene. Sendte disse inn til Nemi, men fikk aldri noe svar. Glemte nesten hele serien, og begynte å planlegge mine neste. Tegnet så første versjon av Democrazy.
Nesten et år senere, juni 2006, fikk jeg høre om nettserier.no, en tegneserieportal på nettet, som snart skulle åpne. Jeg hadde selvsagt lyst å vise frem noe, men visste ikke helt hva. Jeg hadde en ny ide, et slags forvekslingsdrama der skurken og helten har samme utseende OG navn, men jeg hadde ikke tid til å skrive manus og tegne på så kort varsel(og jeg VILLE få ut serien til nettseriers åpning, 16. juni).
Det ble så til at jeg tok frem de to etappene jeg hadde av Dadaph, fant ut at serien aldri ville bli publisert uansett, og slang den ut fortløpende på nettserier.
Der fikk serien voldsomt god respons, og utover sommeren og høsten 2006, tegnet jeg igjen de 100 første stripene, som jeg hadde laget 3 ganger før allerede, med enkelte forbedringer her og der.

guffdadaph
Guff og Dadaph, mer enn bare et fiendeskap. Guff startet som Da’Daph Serraph, men endte isteden opp som paladinens verste fiende. Og nå returnerer Guff til sin opprinnelige rolle i DiS.

Resten er egentlig historie.
Og historien som egentlig bare skulle handle om navnet til Dadaph Serraph, ble nå opphavshistorien til hele serien, og litt om livet mitt mellom 2000 og 2006.
Det siste som gjenstår er hva som skjedde med figuren fra DiS?
Vel, han er fortsatt med i DiS. Faktisk byttet jeg navn på ham, og slang ham inn i Dadaph-sagaen. Han heter nå Guff S’yl, og etter et bestemt øyeblikk i serien, endte han opp som Dadaphs onde tvillingbror.
Er dette hva man kaller full sirkel? Alt starter med Guff, og ender med Guff.

Og bare så jeg ikke trenger å lage en bloggpost om det andre mest vanlige spørsmålet jeg får: “Hva er en paladin?”, her kommer Spoony med svaret.