Raptus 2016, festivalrapport…

1999 var året jeg fylte 17. Da tok jeg toget til Bergen for første gang. Toget var stappfullt av norske og amerikanske serietegnere, og jeg var blant annet vitne til at Sergio Aragones satt og tusjet en side av Groo, i rasende fart. Jeg fikk også tegneråd av Arild Midthun, en tegner jeg så veldig opp til, og jeg ble introdusert til Stan Sakais fantastiske serie om samuraikaninen Miyamoto Usagi. Denne turen satte et dypt inntrykk på meg, og har på mange måter inspirert meg som serieskaper siden.

Og hvert år i disse tider, har jeg dratt tilbake til Bergen for å prøve å gjenoppleve magien.
Dette er nå 17 år senere, og mye har skjedd.

Jeg har besøkt Raptus gjennom oppturer og nedturer. Og selv om de tidlige festivalene for meg var fantastiske, var 2006 et vendepunkt, da jeg fikk foten inn i tegnemiljøet selv, gjennom Nettserier.
Dessverre har den tidlige magien forsvunnet helt for meg, og jeg føler jeg de siste 4-5 årene kun har dratt for den sosiale biten, som for all del er hyggelig nok (jeg har jo fortsatt å dratt).

Men i år merket jeg igjen et visst vendepunkt: jeg hadde faktisk ikke særlig lyst til å dra.
Noe hadde kanskje med at jeg siden februar har jaktet på leilighet, har sittet tilsammen godt over hundre timer på tog, pakket, bært, flyttet, signert papirer, og hva nå, til jeg nesten kreperte. Jeg var rett og slett helt utkjørt, og jeg følte dermed meg ikke utvilt og istand til å ta turen som i det siste har vært mer slit og mindre kos for meg.
Eller kanskje jeg rett og slett bare burde dratt som vanlig besøkende i år?

En ting som har bidratt til stresset for min del, har blant annet vært mangel på kommunikasjon. Jeg har for eksempel gjennom siste år flere ganger spurt om å få kunne ha en programpost hvor jeg presenterer science fiction-serien jeg jobber på, DiS, uten å få så mye som et svar. Slikt dreper litt lysten til å engang prøve å noengang ha et opplegg på Raptus. Hva om jeg for eksempel planla en faktisk lansering?

Når jeg nå sitter på hotellrommet i Bergen og skriver dette, er jeg glad for at jeg tok turen, selv om det beste var ting som skjedde utenom selve festivalen. Nå føler jeg faktisk at jeg må vurdere fra år til år om det er verdt det for min del.
Så hvordan opplevde jeg egentlig årets Raptus?

Nei, SÅ ille var det ikke, selv om jeg fikk litt 2009-flashbacks av dette.
Nei, SÅ ille var det ikke, selv om jeg fikk litt 2009-flashbacks av dette.

Fredag
Torstag var bare tog og biff for min del, så jeg starter rett på sak.
Festivalen skulle åpne 16, men ettersom jeg var klar rundt 11, da oppriggingen skulle starte, bestemte jeg meg for å traske ned. Der møter jeg tilfeldigvis Are fra ÜberPress, og hjelper ham litt med å lempe inn kasser.
Festivalen i år var satt på Scandic, en ting som virkelig gledet mitt hjerte, både fordi jeg virkelig mislikte Litteraturhuset på så mange måter, og fordi jeg personlig husker festivalene 2003-2005 som svært gode, faktisk har jeg ofte lurt på hvorfor 2005 ble det siste året på Scandic.
Men det er ikke helt samme arena som de tidligere årene. Salene er de samme, men selve standområdene er i et annet bygg, over gata, og veien dit gikk gjennom en labyrint av hotellkoridorer. Hjertet mitt sank idet jeg fikk flashbacks til festivalen på Terminus i 2009.
Men heldigvis har også stand-området sin egen inngang fra gateplan, med tydelige markeringer i form av bannere. Det er også der både Outland og signeringsområdene var, og dermed langt tydeligere og mer attraktivt for publikum. Noe 2009 var det definitivt ikke, heldigvis. Iallefall ikke i form av lokalene.
Det største problemet var igrunn varmen. Det var lite eller ingen lufting, og været var tilfeldigvis varmt denne dagen, så jeg stod der igrunn i nærmere 8 timer og dagdrømte om en dusj. Måtte ta mange pauser og passe på å drikke mye, men det var slitsomt. Mange folk var innom, men likevel var ikke salget helt det store. Kanskje det hadde noe med mangel på nye ting? I år var det eneste nye jeg hadde 24-timers-fanzinen jeg laget på OCX.
Det skal sies at det også var hyggelig å sitte der. Hadde gode samtaler med flere som kom bortom, blant annet Dag Kolstad og Torbjørn Lien. Kolstad har jeg ikke møtt på mange år, og det var tross alt redaktøren jeg først viste Dadaph til så tidlig som 2003, så det var veldig gøy å prates igjen nå som det verket for lengst er fullført.
Etter mange svette timer, satte en liten gjeng standsittere kursen mot Roll & Rock for å spise burger. Maten var helt grei, en noe tørr burger, men det var nærmere enn time å vente på den. Neppe et sted jeg drar tilbake til, men jeg ble i det minste mett.

Det gikk hett for seg i salgsrommet! Buddum-tsch!
Det gikk hett for seg i salgsrommet!
Buddum-tsch!

Lørdag
Og her er vi igang med helvetesdagen, bokstavlig talt. Etter ca 2-3 timers søvn, maks (rommet hadde særdeles dårlig ventilasjon og ble veldig varmt), satte jeg kursen mot standen.
Det føltes raskt mye, mye varmere enn dagen før. Såpass ille at jeg måtte ta svært hyppige og etterhvert lange pauser. Da jeg ved 13-tiden forsvant i to timer, og benket meg ned på foredraget til Tome, slo det meg at jeg egentlig ikke brydde meg stort mer om salgstall i år. Salget hadde til da allerede vært begredelig, og jeg tenkte lenge at standen bare kunne seile sin egen sjø.
Jeg returnerte iblant, men stod vel maks en time om gangen før jeg måtte ta nye pauser. Det ble litt salg, og da dagen var omme, hadde jeg så vidt tjent inn kostnadene av å ha stand.
Etter å ha snakket med flere, virket det jevnt over som det var et svakt salg. Og når jeg i tillegg egentlig ikke har noe som helst nytt å tilby, lurte jeg veldig på hvorfor jeg egentlig skulle ha bord i år. Varmen gjorde rommet uutholdelig, og det virket som mange snudde i døra på veien inn.
Mitt eneste håp etter denne dagen var å få kunne få en natts god søvn.
Skal si det er deilig med badekar på hotellrommet, tror jeg lå der nærmere en time.

Über var som alltid med. Tror jeg ville hatt det bedre dersom jeg hadde samarbeidet med dem om et bord.
Über var som alltid med. Tror jeg ville hatt det bedre dersom jeg hadde samarbeidet med dem om et bord.

Søndag
Kjære deg med bilalarmen/tåkeluren rett utenfor vinduet mitt natt til søndag: skjer det igjen, vil det regne murstein.
Så på grunn av natt nummer to med dårlig søvn, var jeg så absolutt ikke klar enda en helvetesdag. Så ved frokostbordet, bestemte jeg meg for å ta utrolig lett på det.
Jeg stod og solgte aktivt i ca to timer, og iløpet av disse to timene tjente jeg dobbelt så mye som under resten av festivalen tilsammen. Deretter tok jeg en lang pause, der jeg blant annet gikk og hørte om digitale tegneserier, samt tuslet rundt og kikket.
Standen ble pakket allerede ved halv tre-tiden, da orket jeg ikke tanken på å stå der et minutt mer. Var ikke i form til det, og for meg var tiden mye mer verdt å snakke med venner, eller gå på foredrag.
Jeg tittet innom Rain Games da de snakket om spillene Teslagrad og World to the West. Teslagrad har jeg på WiiU, og er et spill jeg likte utrolig godt, og jeg ser dermed veldig frem til å prøve World to the West, som virker hakket mer Zelda-aktig.
Etter dette foredraget, hang jeg mest utenfor selve lokalet og lokket med meg flere til å dra og spise. Endte opp med en liten gjeng som gikk og spiste burger på Royal, like ved festival-lokalet. Etter skuffelsen som var Roll & Rock på fredag, må jeg si meg langt, langt mer fornøyd med burgeren på Royal. Takker Rigmor Hanken for det tipset.

Og det var igrunn Raptus i år slik jeg opplevde den. En festival som for meg personlig føltes veldig veldig slitsom. Noe er kanskje resultat av stresset jeg selv har opplevd gjennom resten av året, hvor jeg egentlig ikke har hatt mulighet til å koble skikkelig av. Men samtidig har Raptus oftest vært som en slags ferie for meg, hvor jeg har klart å koble helt av. Det var dermed antakeligvis ikke lurt av meg å ha salgsbord i år, da jeg merket jeg koste meg langt mer straks jeg bestemte meg for å bry meg mindre med hva som skjedde.
Men samtidig merker jeg at jeg egentlig har fått nok. Før har følelsen etter Raptus vært et slags savn, jeg har vært trist fordi alt gikk over så fort, og at det ville være et helt år til neste gang. Men akkurat nå føler jeg bare en lettelse over at årets festival er over.

Jeg vet varmen ikke var noens feil, ikke engang dårlig planlegging, da det var et klimaanlegg som rett og slett ikke virket slik det skulle. Rødskjortene og de frivillige gjorde en god jobb under festivalen, jeg følte meg godt tatt vare på, og ble spurt om jeg for eksempel trengte noe å drikke konstant.

Dersom jeg kommer tilbake, tror jeg at jeg vil være langt mer passiv enn jeg har vært de siste årene, til tross for at jeg også ønsker å pushe DiS mest mulig. Hvordan skal jeg eventuelt få til det? Fuglene vet.

Vi får se, dersom jeg tar turen neste år…