Dadaph på vei hjem fra TO festivaler!

Denne bloggposten ble skrevet mens jeg ventet på toget, mandag 16. september. Hadde ikke internettdekning, så det kan forekomme at jeg har glemt å legge inn en link eller to i teksten. Sitter på TOGET og prøver å fikse dette, men med drittregt nett(hvorfor sitter det en tulling foran der og bufrer ihjel alt med Netflix?), sier det seg selv at redigeringen er slitsom.

Da var høsten endelig kommet. Jeg regner ikke høsten fra 1. september, men fra når jeg etter Raptus, går fra festivalhotellet mot jernbanestasjonen. Tar alltid ruten langs vannet med fontenen, går sakte og tenker over årets festival. En tradisjon jeg har hatt siden jeg først besøkte Raptus i 1999 – og hver eneste festival siden.
I fjor gikk jeg den løypa, med vondt i halsen og feber, det hadde i tillegg vært en kjedelig festival og jeg ville hjem fort som fy. Men i år, er det som det skal. Det føles vemodig å forlate byen – så når jeg skulle ønske ting varte lenger, har det vært en god festival, men ikke perfekt.

Men i år er det ekstra mye jeg har opplevd. Det har gått 10 dager siden jeg sa farvel til kjæresten og gikk ut døra hjemme på Stjørdal.
Jeg dro jo først til den nye tegneseriefestivalen, Stribefeber i Kristiansand.

Jeg hadde ikke hørt om den festivalen før Kristian Hellesund en gang midt i flytterushet i sommer, spurte meg om jeg ville ha spandert tur og opphold til Kristiansand mot at jeg deltok på Serietreff og hadde programpost på denne nye festivalen. Jeg sa ja med en gang, da jeg tenkte det ville være en spennende tur, jeg hadde ikke vært i Kristiansand på et par år, og jeg tenkte jeg kunne slå det sammen med min obligatoriske tur mot Bergen og Raptus.
Dette betød også at det planlagte albumet fra Überpress måtte fremskyndes en uke, men det gikk bra, og jeg fikk en bunke med 20 album like før.

Stribefeber – Lørdag
Jeg ankom Kristiansand rundt 12-tiden. Med meg på toget var også flere av gjestene, men alle satt i forskjellig vogn, så jeg antok jeg kom alene. Det gikk raskt å finne festivalen, som holdt til i en kino rett ved gågata. Dessverre kunne jeg ikke sjekke inn på hotellet før senere, så jeg måtte gå rundt som byens svetteste person en stund, men de tok heldigvis inn all bagasjen min: det vil si, alle de tunge albumene jeg hadde i bagen.
I Kristians Serietreff-panel, satt jeg med Ellen Bergheim og Karine Haaland. Følte meg litt som nykommeren, da jeg har lest Karines serier siden 90-tallet, men alle var hyggelige, og det gikk veldig greit å snakke om temaet stripeserier og episke serier, da det er sånt jeg har jobbet med. Referat fra Serietreffet finner man på Serienett.
Fikk spandert maten også, på Frk. Larsen rett over gata. Litt ventetid var det, men burgeren der var blant de beste jeg har spist. Nå vet jeg hvor mitt faste spisested blir neste gang jeg besøker byen.
Kvelden ble avsluttet med interessant paneldebatt om superhelter. Til tross for at jeg har tegnet Fantastisk-Mann, en av de få superheltene vi har her i landet(vi har vel også blant annet Bjartmann og nykommeren Urban Legend), vet jeg veldig lite om temaet. Det var en interessant debatt.
Tilbake på hotellet oppdaget jeg at jeg hadde fått selve bryllupssuiten. Det var flere rom, blant annet en stue, med stort spisebord og lysekrone, en ekstra gang og en gigantisk seng. Alle veggene hadde svært intime bilder av Julia Roberts og Richard Gere, som konstant stirret på meg. Litt creepy, men det var litt stas å ha fått det beste rommet på hotellet, til tross for at alt jeg gjorde der var å sove i 8 timer.

Stribefeber – Søndag
Dagen startet med programposten min. Naturlig nok var det veldig få personer til stede, da dørene akkurat hadde åpnet, og Karine Haaland hadde program samtidig, i fojaeen. Men takk til de få som møtte opp og hørte på et dårlig forberedt lysbildeshow.
Det ble en liten signeringsøkt etterpå, som holdt på helt til jeg måtte forlate festivalen for å rekke toget. Dessverre var dette midt i foredraget til Gail Simone, som snakket om sin karriere, manusforfatter med fokus på kvinnelige superhelter. Kjent gjest og det jeg rakk å få med meg var veldig interessant.
Synes Stribefeber var en veldig fin liten festival. Veldig få personer til stede, men veldig personlig og intimt. Festivallokalene, som nevnt en kino, egnet seg veldig, med lite vrimleområde i fojaeen, og to saler til foredrag.
Dessverre var det veldig få som stakk hodet innom. Kan kanskje ha noe med de noe stive billettprisene, det så ut som det var en del som stoppet opp, tittet på plakaten, for å så snu i døra. Synd, da lokalet var veldig sentralt med mange potensiale nysgjerrige besøkende. Et annet problem var selve programmet. Det var mye interessante programposter jeg gjerne skulle hatt med meg, og de jeg gikk på var absolutt verdt det. Men det var lange pauser i programmet, på opptil en-to timer. Og når det var program, var det alltid spredt utover forskjellige saler. Ser for meg at det kunne fungert bedre på en så liten festival å heller bare kjørt alt i fojaeen pluss en av salene, og heller ha færre pauser hvor det ikke skjer noe, slik at det lille publikummet ikke blir så spredt.
Men alt i alt var det en veldig fin helg. Ønsker Stribefeber alt godt i fremtiden.

Sove!
Dro så til Oslo, hvor jeg sov hos foreldrene mine frem til torsdagen. Veldig kjekt å få sove lenge, da jeg knapt hadde sovet hele helgen.
Var fremme i Bergen en gang på ettermiddagen, og rakk dermed innom Barbarista for å hilse på, og delta på Serietreff – denne gangen som publikum. Det var en koselig kveld, da jeg hilste på mange kjente og bablet, før jeg trakk meg tilbake til hotellet.

Raptus – Fredag
Først og fremst er jeg vanvittig glad for at fredagen er tilbake på Raptus. Det har tradisjonelt vært en dårlig salgsdag, men mer en dag hvor folk møtes, prates og viser frem nye ting. Mer en dag hvor man kommer seg på plassen sin enn noe annet. Dagen hvor man tester hva som fungerer, og finner seg til rette. Likevel solgte jeg et ok antall album, og var godt fornøyd med det da dagen var over.
Det var litt vrient å finne selve festival-lokalet. Jeg er ganske kjent i Bergen sentrum, og hadde i tillegg limt kartet på Raptus.no på hukommelsen. Likevel måtte jeg lete meg frem i flere bakgater ved brygga og fisketorget før jeg endelig fant frem. Kanskje litt uheldig at det skulle være så bortgjemt med tanke på at gratis inngang er en ting som fint kan lokke forbipasserende, men da må det være noen forbipasserende til å passere forbi.
Bygget var også veldig trangt, det var mest et par trapper(enveiskjørte) og noen få store rom. Et skikkelig vrimleområde manglet, og standområde var så lite, at det faktisk var så vidt jeg klarte å sikre meg en stand i år. Jeg var riktignok noe sent ute med å bestille, men det var en ting jeg ikke orket å ta midt i flyttemaset tidligere i sommer.
Det største problemet med lokalet var brannsikkerheten, da bare et visst antall personer kunne være i andre etasje om gangen, etasjen hvor alle tre salene pluss standrommet var. Iblant hørte jeg at de nektet folk som var på stander adgang, da det naturlig nok var mange folk oppe fordi Arild Midthun og Knut Nærum tilfeldigvis begge var inne samtidig. Nå skal jeg ikke bruke hele bloggen på å klage over lokalene, men jeg vil si jeg er 100% enig med hva Olaf skriver. Jeg håper virkelig ting er et annet sted neste år, selv om det betyr inngangspenger.
Nytt av året var storskjermen i standrommet. Programmet virket også greit. Det var flere ting som halvt interesserte meg, som jeg hadde gått på om jeg hadde vært besøkende. Jeg møtte også på Øystein Sanne, som jeg har gått i klasse med for ti år siden. Han var nominert til debutantprisen i år, men nådde ikke helt opp. Likevel et navn det absolutt er verdt å merke seg!
På kvelden, samlet vi oss en liten gjeng og prøvde å reboote nettserierpizzaen. Vi var 7 personer, som var ganske perfekt, da den første nettserierpizzaen i 2006 hadde omtrent like mange.

Raptus – Lørdag
Den store salgsdagen, og selv om salget ikke toppet 2011 for min del, solgte jeg godt. Jeg fikk også plukket opp noen album fra Über-gjengen, til meg og Lise. Denne dagen var det enda mer på programmet, og flere ganger skulle jeg ha ønsket meg inn i en av salene. Det var vanskelig å høre noe på storskjermen, men jeg fikk med meg enkelte ting iblant.
Da det var tid for Teikneseriehovudstadens LIVE-sending, ble det for stort press for meg. Tvang Olaf inn på standen min og gikk og nøt en time med gromgutta Kim Holm og Eirik A. Vik, som hadde med seg Fredrik Rysjedal på Skype fra New York, pluss gjestene Øystein Runde og Lene Ask. Veldig gøyal time, og etter den var over, bar det tilbake på standen.
På kvelden ble det plutselig noe jævlig leven fra storskjermen. Først hadde volumet vært så lavt at det var vanskelig å høre noe, men nå var det et slags karneval, med musikk(Gagnam Style blant annet) som overdøvet alt som foregikk på standen min. Svært irriterende, men beviste i det minste at NOEN hadde en volumknapp et sted.
På kvelden ble det en koselig pizza og snakk med Olaf fra nettserier og Fantastisk-Mann-forfatter Fredrik Jullum.

Raptus – Søndag
Søndagen i år så jeg frem til med gru. I fjor solgte jeg kun ett eneste album denne dagen, da jeg holdt på å pakke ned standen. Da var det rett og slett kjedelig å sitte på stand, noe jeg aldri har opplevd før. Søndagen i år startet på samme måten, med veldig lav aktivitet de første par timene, da fyllesjuke serieskapere ramlet inn i lokalet. Men ting tok seg voldsomt opp, og svært mange var innom standen. Spesielt mange som stod i kø til Mike Collins og Mike Perkins, var nysgjerrige på hva jeg hadde, og flere endte opp med å plukke opp album. I fjor var vi satt i en blindkrok hvor ingenting skjedde, men i år var det en naturlig gjennomgang i standrommet og signerende utenlandske gjester som trekkplaster innerst. Veldig bra!
Endte opp med 14 album og 3 fanziner solgt denne ene dagen, som er MILEVIS bedre enn fjorårets tragedie på ett ynkelig album.
Jeg var storfornøyd. Og nå hadde en frivillig også justert volumet akkurat rett til at det gikk an å høre Knut Nærum på storskjermen, uten at han overdøvet noe på standen. Dette ble jo bare bedre og bedre.
Eneste jeg savnet var et skikkelig avslutningsshow. De skrudde av storskjermen, fordi de skulle vise erotikk, og alt annet som foregikk var noe cosplaygreier. Mener at cosplay og tegneserier fint kan kombineres. Raptus har tross alt en historie med Raptus-paraden, så det eneste jeg synes er så synd er at vi ser flere som har kjøpt ferdige karnevalsdrakter fra Neo-Tokyo enn de som har laget egne tegneserierelaterte ting(skal sies at flere var veldig fine, spesielt var det en fantastisk Sprint som gikk rundt). Men i sin nåværende form, lurer jeg veldig på hva karnevalet egentlig gjør på Raptus. Pratet med Olaf om det på lørdagskvelden, og vi kom opp med at det hadde vært veldig gøy å sett cosplaying av norske seriefigurer. Mulig med premiering? Jeg vet iallefall at jeg gladelig ville donert både album og tegninger om jeg faktisk ser en Dadaph eller Dorfadur gående rundt en gang.
Da dagen sluttet, var det også full forvirring. Noen hadde ved et uhell dobbeltbooket et arrangement for gjestene samtidig som det tradisjonelle Outland-arrangementet. Jeg hadde kun en stand og fikk ingen invitasjon, så jeg var veldig usikker på hvor jeg skulle, eller kunne gå. Men jeg hadde allerede avtalt å levere album til Outland på kvelden, så jeg endte opp å gå dit.
Heldigvis var jeg ikke alene, så jeg og Über-gjengen hadde en vanvittig koselig kveld med gratis brus(øl for de som ikke liker brus) og pizza, mens vi fikk male på Outland-veggen.
Jeg har beundret denne veggen i mange år og er nærmest starstruck bare av å se på den. At jeg fikk male på den gjorde at jeg flere ganger nærmest ramlet av stigen. Godt jeg ikke drikker alkohol.

Forviget
Foreviget på veggen til Outland i Bergen. Michelangelo, ta deg en bolle!

Mandag
Så, nå er det høst, jeg sitter her på jernbanestasjonen i Bergen, og her blir jeg sittende i tre timer til, før toget mitt går. Det blir først Oslo for å plukke opp en kasse med album, før ferden går hjem til Stjørdal. Skjønner ikke helt hvorfor jeg skriver dette som dette nå, når dette er fortid når jeg endelig får nett, men hey, relativitetsteori, lat som jeg sender dette fra en annen planet eller noe!
Kort fortalt om årets Raptus, har jeg tre positive ting og en veldig negativ.
+Salget og erfaringen av å ha stand har stort sett vært veldig god, til tross for at det var trangt i rommet og vanskelig å få bestilt bord.
+Programmet, til tross for at jeg ikke har fått med meg så mye, virket svært interessant. Det var for min del ingen virkelig store navn i år, men flere jeg ble nysgjerrige på underveis, og det er bra.
+Det sosiale har for min del vært helt topp i år, og prikken over i-en var å få tegnet på veggen på Outland.
-Lokalet virket veldig trangt og dårlig egnet

Det har vært 10 slitsomme, men veldig morsomme dager for meg. Men nå har jeg virkelig hjemlengsel!
Sees neste år, Raptus!

  • Jostein

    Veldig interessant å lese om Raptus frå ditt standpunkt som serieskapar og stand-innehaver. Det verkar jo litt kjipt å ofre den friheita vanlige besøkjande har til å gå på foredrag og slikt… men ein tjener jo ikkje pengar på det akkurat. Eg nytta forresten tilbodet ditt og kjøpte dei tre første albuma for festivalpris. Finfin investering!

    Og ja, det var veldig skuffande at dei hadde kutta ut avslutningsshowet. Eg måtte dessverre jobbe store deler av søndagen, noke som gjorde at eg ikkje kunne ta turen til innom festivalen tidlig på dagen. Men eg tok turen inn i sekstida, og det var kun fordi eg ikkje hadde lest programmet skikkelig og trudde at det skulle vere ein real festivalfinale. Blei mildt sagt skuffa, kan du sei.

    Elles kan eg sei at Dadaph tok seg veldig godt ut på veggen til Outland!

    • Dadaph

      Takker for det.
      Savner veldig avslutningsshowet ja. Kanskje ikke noe personlig høydepunkt, men har alltid vært gøy med et show der både kjente og mer ukjente serieskapere har fått sluppet seg løs sammen, veldig uformelt. Det er gøy å se på(noe jeg har prøvd å gjøre i alle år), og vel så gøy å delta på(fikk sjokk da jeg ble dratt opp for første gang i 2010). Ett av mine personlig beste Raptus-minner noensinne er fortsatt fra 2010, der jeg og Eirik A. Vik tegner et Donald-monster, hvorpå Don Rosa kommer gående og sier til oss; “Oh, it’s a Lovecraft Duck!”

      Jeg er sikker på at det er en god grunn til at showet ble droppet, men jeg synes nå det er trist, og vil bare si det er noe jeg vet både jeg og flere ønsker tilbake. Bare for å få satt et skikkelig punktum for festivalen, annet enn at ting bare ryddes og folk forsvinner siste timen.

  • Pingback: Dadaphs festivalsommer | Dadaph Håndverk og hærverk()