Dadaph håndverk og hærverk

Bård Lilleøiens webside: Tegneserier, illustrasjoner og blogg

Dadaphs spill man må spille: Zelda: a Link to the Past

Dadaphs spill man må spille: Zelda: a Link to the Past

Er alle gode ting tre?
Jeg har allerede skrevet om det tredje Metroid-spillet, Super Metroid. Jeg har skrevet om Super Mario Bros. 3. Og nå, når jeg valgte det neste spillet fra min personlige “de fem beste spillene som er laget”-liste, havnet jeg igjen på nummer tre i en serie:

triforce
Jepp, ifølge Triforce, den magiske kraften som Zelda-serien er bygget rundt, er alle gode ting, faktisk tre.

Er det slik at spill gjerne må ha to forsøk på å finne formen? Både Metroid 2, og Mario 2, var ganske ulike spill i forhold til det første spillet i serien. Metroid fordi det gikk over til en håndholdt plattform og måtte designes om for å fungere, Mario fordi det andre spillet opprinnelig ikke var Mario. Men hva med Zelda?
Det første Zelda-spillet var nærmest en revolusjon. Ok, spill i fugleperspektiv, basert på utforsking og fantasy var ikke noe nytt, da vi for eksempel har spill som Adventure på Atari 2600.

zelda1-skjerm1
Slik starter det første Zelda-eventyret. Instinktivt, går du vestover, østover, nordover, eller inn i hulen?

Men Zelda var så mye større, både i størrelse og frihet. Etter en kort introduksjon til plottet, bestående av noen få setninger, starter man uten utstyr eller våpen. Man kan gå i tre retninger, eller inn i en hule. I hulen finner man et sverd som gjør at man har en sjanse mot fiender, og selv om man ikke henter sverdet, er det fortsatt fullt mulig å klare spillet uten. Det, og at det ikke er noen fast rekkefølge på spillets 8 huler(utenom at man må ta den niende til slutt), sier litt om hvilke friheter man hadde.
Det andre Zelda-spillet endret formelen en god del. Friheten var begrenset, men fortsatt tilstedeværende, selv om man måtte ta templene i mer eller mindre gitt rekkefølge. Spillet gikk fra fugleperspektiv, til å reprensentere kampsekvensene i standard 2D-plattform. Det var et nivåbasert RPG-system i spillet, og skalaen var mye større(området fra det første spillet representeres som en bitteliten ørken sør for Death Mountain).
Med to så forskjellige spill, hvordan skulle det tredje bli?

zelda3
Zelda…3! Vel, ikke noe 3-tall, men det er det tredje i rekken.

Zelda – A Link to the Past, het spillet.
Som med både Super Metroid, og Mario 3, gikk spillet et skritt tilbake, og baserte seg som en oppgradering av det første spillet. Perspektivet var igjen ovenfra og ned. Nivåsystemet hadde forduftet, og flere gjenstander fra det første spillet var tilbake.
Spillet fokuserte mye mer på å prøve å fortelle en episk historie. Det som i de to første spillene kunne kokes ned til “redd prinsesse fra slem trollmann” og “redd sovende prinsesse fra slem trollmann”, var nå et langt større eventyr. Spillet ble fortalt som en forløper til de to første spillene, og karakterene Link og Zelda, var tidligere inkarnasjoner av karakterene fra de originale spillene. Tidslinjen hopper igjen flere ganger, det som kun er introduksjonssekvensen i A Link to the Past, er hele handlingsforløpet i det senere N64-spillet Ocarina of Time.

timeline
Nintendo har endelig lansert den offisieulle tidslinjen, A Link to the Past er bare en av tre mulige ettervirkninger av Ocarina of Time. This is heavy!

Det er tydelig fra starten, at historien spiller en mye større rolle. Ved siden av et stort kapittel i manualen, som forklarer hele Hyrules historie, og en noe kortere introduksjonssekvens i spillet, som forklarer mye av det samme, blir det meste av spillets plott forklart gjennom kortfattet dialog med alle mulige tilfeldige folk du møter.
Spillet starter en mørk natt, når Link vekkes av at onkelen hans tar med seg sverd og skjold, for å befri Prinsesse Zelda fra trollmannen Agahnim. Man tar med en gang kontrollen over Link, og følger etter, ut i regnet. Her blir man møtt av en massiv grafisk og lydteknisk overhaling, som virkelig viste hva SNES kunne brukes til. Det er regn overalt, man ser dråper treffe bakken, og man ser til og med at skjermen lyser opp når det tordner. Atmosfæren forsterkes også av svært realistiske lyder(syntes vi da).

zelda3-rain
16bit-regn i all sin prakt. Det er verdt å merke seg at gutten med rosa hår ikke heter Zelda, men Link. Men det visste du vel.

Vel inne på slottet, finner Link onkelen, hardt skadet. Det er opp til Link å befri prinsessen, for å så søke etter det legendariske sverdet, som kan beseire Agahnim.
Links reise er lang, og tar ham til tre store palasser plassert gjennom hele Hyrule. Link må gjennom skoger, klatre fjell, svømme over sjøer og krysse ørkener. Ulikt originalen, er rekkefølgen på templene diktert, da man i hvert tempel får en gjenstand, som må brukes for å finne neste. Hva man gjør mellom templene, er derimot ulineært som alltid. Det er alltid nye skatter å finne, folk å snakke med, eller steder å utforske.
Etter mange eventyr og utfordringer, får Link tak i Master Sword, og står ansikt til ansikt med trollmannen Agahnim. Det endelige oppgjøret?
Agahnim beseires, men med sine siste krefter, drar han Link med til den mørke verdenen, som er en mørk refleksjon av Hyrule. Agahnim var bare en tjener, og Ganon, som man kjenner fra de første spillene, er den virkelige kongen på haugen. Eventyret er ikke engang halvferdig, da Link må begi seg mot 7 nye templer, før han kan beseire Ganon.

zelda3-map
Dette enorme kartet fulgte med spillet. Hva som ikke fulgte med, var et kart over den mørke verdenen.

Dette var nærmest sjokkerende, da jeg først spilte spillet som en tiåring. Alt var så mye større og mer omfattende enn jeg først hadde trodd, da jeg plutselig oppdaget jeg bare var ved halvveispunktet.
Og det er her mye av spillets genialitet kommer inn, og hva som gjør at dette ikke bare er en oppgradering av det første spillet, men snarere finner opp og perfeksjonerer sin egen formula.
Straks man får foten innenfor i mørkets verden, åpnes mye mer opp. Man behøver ikke ta alle de 7 nye templene i en gitt rekkefølge. Faktisk kan man spare en god del tid om man bare drar til det som er nærmest. Gjenstanden man finner i tempel nummer 6, vil for eksempel gi deg en stor fordel i tempel nummer 5. Det er, som i originalen, opp til spilleren å oppdage slikt. Man kan til enhver tid reise fra den mørke verdenen og til Hyrule, og da verdnene reflekterer hverandre, vil ting man gjør i en verden gjerne påvirke den andre. Snakk om å måtte tenke i mer enn to dimensjoner.
Å finne alt er heller ikke enkelt. Det er skjulte huler overalt. Ofte kan man se en hule, før man har mulighet til å nå den, slik at stedet nærmest noteres i underbevisstheten, til man kan ta seg frem dit.

zelda3-ice
Om du tok sump-tempelet først, blir is-tempelet plutselig bare halvparten så omfattende. Om du ikke spiller GBA-versjonen da, som dessverre fjerner en del av disse snarveiene.

Som med Super Metroid, ligger utfordringen mye i selve utforskingen. Jo mer tid spilleren bruker til å utforske, og lære seg spillet, jo lettere blir det. Snakker man med flere karakterer, avdekker man både hint, og mer av plottet. Det er unike fiender eller omgivelser overalt. Man kan studere en merkelig søyle og lure på om den bare er en unik dekorasjon, eller skjuler en hemlighet. Man lærer seg å kjenne verdenen, og de som lever i den, mye mer enn tidligere. Når plottet nøstes opp på slutten av spillet, vil man også se en sekvens som viser hva som skjer med flere av karakterene. Blir de kranglete brødrene venner igjen? Klarer de to vennene å flykte fra mørkets verden? Hva med tyven? Man får et person forhold til verdenen man spiller, som er veldig uvanlig i spill(men etterhvert veldig normalt i Zelda-spill).

zelda3-flute
Vil du vite hva som skjer med fløytegutten? Da er du pent nødt til å klare spillet!

Alle senere Zelda-spill kan takke A Link to the Past for noe. Da serien, gjennom Ocarina of Time, gikk over til 3D, var det A Link to the Past som nærmest dikterte hvordan spillet skulle bygges opp, også i tre dimensjoner.
Som med Super Metroid og Super Mario Bros. 3, var ikke A Link to the Past spillet som oppfant kruttet, men heller spillet som perfeksjonerte formelen. Spillet så mange prøver å kopiere.
Etter min mening, har ingen Zelda-spill til nå helt lykkes i å overgå A Link to the Past. Mange har prøvd, og jeg synes fortsatt de aller fleste Zelda-spillene er gode, på hver sin måte. Det er bare at ingen har gjenoppdaget magien, eller formet serien like mye mot det bedre, siden dette.
A Link to the Past kom ut på SNES i Europa høsten 1992. Senere er spillet portet til GBA. Jeg vil anbefale originalen over GBA-versjonen, da sistnevnte har fjernet mye av friheten, og gjort at Link skriker hele tiden, men begge spillene er ellers ganske like. SNES-versjonen kan man også laste ned på Virtual Console på Wii.

zelda3-pyramid
Denne ikoniske pyramiden er senteret i den mørke verdenen, og hvor mange spillere fikk sitt livs sjokk i 1992.

Neste gang skal jeg ikke skrive om en treer, men om en ener. Jeg har to spill igjen jeg vil dra frem. Hvilke? To spill med unik historiefortelling Det ene var forut for sin tid i en noe stillestående sjanger, mens det andre gjenoppfant en gammel sjanger på en ny måte.
I mellomtiden setter jeg alltid pris på kommentarer og diskusjoner. Ris og ros og alt det.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


*