Dadaphs spill man må spille: Super Mario Bros. 3

Dadaphs spill man må spille: Super Mario Bros. 3

Hype:
A fad. A clever marketing strategy which a product is advertized as the thing everyone must have, to the point where people begin to feel they need to consume it.
Urban Dictionary


Mario 3 sin hype startet…nøyaktig her! Skjermbilde fra The Wizard. It’s so bad…

Super Mario Bros 3 er kanskje blant spillhistoriens første virkelig store hyper, iallefall i vesten. Klimakset i Hollywood-filmen The Wizard(1989) var nærmest en eneste stor reklame for det neste store Mario-spillet, i perioden da Mario og Nintendo var virkelig store i USA. Hvor store? Nintendo hadde nærmest egenhendig bygget opp igjen spillindustrien etter cracket i 1983, og dominerte med sin NES. Mario var en figur som for amerikanske barn var mer ikonisk enn Mikke Mus. Det er ikke småtterier for en italiensk rørlegger fra Brooklyn, designet av en alltid smilende japaner.
Her i Europa levde vi litt etter. Internett var det ingen som hadde, så verden var veldig mye større enn i dag. Spillet, som opprinnelig kom i 1988 i Japan og 1990 i USA, kom hit først sommeren 1991.


Tilfelle noen ikke har skjønt det, handler denne bloggposten om Super Mario Bros. 3

…det var da jeg fikk min NES, etter å ha okkupert NESene til venner av meg ganske lenge.
Jeg hadde knapt hørt om SMB3 på dette punktet, utrolig nok. Nintendo Magasinet begynte jeg å lese først etter at de hadde dekket det meste av SMB3, og de kjørte fortsatt tegneserier basert hovedsakelig på Super Mario Bros 2. Mine første spill på NES var Mario, Duck Hunt og Teenage Mutant Hero Turtles. Mario 2 fikk jeg så sent som bursdagen min den høsten, og med tanke på at spill kostet godt over 500kr også den gangen, var vel håpet ute.
Men jeg begynte å høre om gutter i nabolaget som hadde dette “Mario 3”. Det var snakk om at Mario kunne fly. At det var magiske fløyter gjemt på obskure steder. Og at selv sola gikk til angrep på deg. Woah! Jeg ble nysgjerrig, og ønsket meg spillet jeg også.


Sola traumatiserte mange norske barn sommeren 1991.

Så, en november-helg skjedde det. Jeg ble vekket av foreldrene mine, som hadde kjøpt Mario 3 til meg. Jeg husker ikke i hvilken sammenheng, om det i det hele tatt var en sammenheng. Om jeg hadde vært syk eller mast for mye, det er fortsatt et mysterium for meg hvorfor jeg fikk spillet på dette tidspunktet. Jeg satte iallefall igang med å spille, og ble overveldet.


Wow! Hele spillet på ett brett! Dette er enormt!

For det første var det ganske interessant å se et verdenskart. Det var en borg midt på, og et slott mot slutten. Det måtte da tilhøre Kong Koopa? Jeg var ikke helt varm i trøya med Nintendo-spilling ennå, hadde ennå ikke klart å komme meg gjennom et eneste av mine egne spill, så dette var tøft. Jeg prøvde og prøvde igjen. Jeg fant mengder av snarveier på alle brettene, som var krydret med hemligheter, overalt. Borgen midt i spillet føltes episk, og bak slottet på slutten, skjulte det seg et flygende skip.
Men da jeg endelig hadde klart alt dette, som på dette punktet godt kunne være hele størrelsen til et helt NES-spill, kom overaskelsen: det var 7 verdener til. Wow!


Mario 3 ble bare større og større! Dette er verden 4.

Det var mye som gjorde SMB3 til et så godt spill, og på mange felt overaskende. Tidligere hadde spillene gjerne et fast antall baner på hver verden. Mario 1 hadde 8 verdener, med 4 baner hver. Mario 2 hadde 7 verdener med 3 baner på nesten hver. Det var et strukturert mønster. I Mario 3 ble jeg for første gang plassert ut på et kart, og det jeg trodde da var hele spillet, med 6 verdener, var da bare første verden, med 6 baner, pluss minislott, bonus-brett og et helt eget brett til bossen. Og dette var bare den minste og letteste verdenen.
Og det var ikke bare kvantitet. Hver eneste bane i hele spillet er stappfullt av hemligheter, så mange at jeg selv nå tviler på at jeg har funnet alt. Og ikke bare det. Hver eneste bane i spillet har sitt eget unike element, twist eller gimmick. Man kan med andre ord bare se på et enkelt skjermbilde fra spillet og umiddelbart huske hvilken bane det er. Det var kvantitet OG kvalitet.


Jeg husker dette brettet! Det er fra..øh…baksiden av boksen!

Spillet var også såpass forskjellig fra tidligere Mario-spill. Det bygget videre på dem, ved å ta hva som var bra, for å så utvide. Det var rekordmange bonus-gjenstander man kunne finne, og bruke. Det var et løv som kunne gjøre Mario til en flygende vaskebjørn, som iblant også kunne bli en statue(logisk nok ifølge filmer som Pom Poko). Det var ildblomsten fra tidligere. Det var goomba-skoen i ett eneste brett. Det froskedrakten som gjorde at Mario kunne svømme mye bedre. Det var til og med en veldig sjelden gjenstand, som ikke engang var nevnt i manualen: en hammerdrakt! Denne startet som et rykte i skolegården, og i motsetning til andre rykter, viste dette seg å stemme! Mario 3 hadde alltid noe nytt å finne i hver eneste lille krok. Nye ting å prøve, selv verdenskartene var ulineære, og hadde hemligheter. Iblant kunne man knuse en stein på kanten av kartet, bare for å finne et skjult Toad-hus. Iblant dukket det opp et mystisk flygende skip fullt av mynter, uten at noen forstod hvorfor.

Det kunne bare gå oppover for Mario fra her, eller?


Original japansk covert-art for spillet. Skamtøft!

Det er mange meninger om at oppfølgerne, Super Mario World, eller Mario 64 er bedre. En slik diskusjon er bare ugrei, da alt her handler om meninger. De er alle gode spill. Grunnene til at jeg selv mener Super Mario Bros 3 fortsatt er det beste i hele serien, er mange, men har utgangspunkt i hva jeg har nevnt her. Jeg føler ingen senere Mario-spill har overgådtt SMB3 i både antall hemligheter eller overaskelser. Mario World sine bonus-gjenstander gjør det etter min mening altfor lett å bare hoppe over hele baner. New SMB-serien har også sine øyeblikk, og skal ha kudos for å ha gjenopplivet Koopa-barna(først introdusert i SMB3), men disse sliter med å finne på nye ting.


Det går iallefall ned for Bowser, etter at man lurer ham til å knuse gulvet han står på, i en veldig ikonisk kampsekvens.

Om man er nysgjerrig på hva et Mario-spill er, om man har bodd i en hule i 25 år, for eksempel, og vil prøve det absolutt beste, vil jeg ikke nøle et sekund med å dra frem SMB3. Spillet har aldret helt fantastisk, og setter vi til side grafikken(som fortsatt er noe av det beste NES kunne få til), føles det helt friskt.
Som alle andre Mario-spill, gjør det også en perfekt jobb å ta imot nye spillere. Spillet lærer deg gjerne en ting om gangen, for å så kombinere disse elementene til vanskeligere hindringer senere, i en stadig stigende vanskelighetsgrad.
Skal jeg si en eneste negativ ting, må det vel være at det originale NES-spillet ikke lagrer hvor langt man har kommet. På et spill på SMB3 sin størrelse, er det faktisk et problem. Spillet har riktignok flere snarveier, og ved bruk av disse, kan man komme til hvilken som helst verden på få mintter, men skal man spille hele spillet i strekk, må man fint regne med 3-4 timer.
Det finnes en oppusset versjon til SNES, i form av Super Mario All-Stars, som gir spillet noe penere grafikk, i tillegg til å legge på et lagrings-system. Denne versjonen får man også til Wii, om man ikke laster ned Virtual Console-versjonen, som quicksaver automatisk hver gang man avslutter spillet. Egentlig ingen grunn til å klage da.


Mario 3, slik det ser ut på SNES, GBA og Wii.

Super Mario Bros 3 er et spill jeg alltid vender tilbake til. Det er alltid noe nytt å finne, eller en ny utfordring å prøve. Det er til og med mulighet for to spillere(inkludert med Mario Bros som et minispill). Det er umulig å lage en toppliste over de beste spillene noensinne, og ikke inkludere Mario. Og for meg er det helt klart Mario 3.

Fortjente Mario 3 hypen? Diskuter gjerne under.
Neste spillet jeg skriver om er…jeg har ikke bestemt meg, har tre å velge mellom 🙂

2 Comments on "Dadaphs spill man må spille: Super Mario Bros. 3"

    Jeg liker at SMB3 faktisk har litt varighet. Det kan jo ikke sies om det første SMB. For ikke å snakke om Super Mario Land.

    Det er sant. SMB var et revolusjonerende spill, men man kan pløye gjennom alle banene på veldig kort tid. I SMB3 sine baner må man i det minste stoppe opp og tenke iblant.

    Nicket ditt minner meg om at jeg må skrive litt om Commander Keen en gang 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published.


*