Dadaphs spill man må spille: Super Metroid

Dadaphs spill man må spille: Super Metroid

Da jeg ikke har stort å skrive om for tiden(tegner stultaer, forbereder album, skriver DiS), tenkte jeg å skrive om noe annet. Min andre store interesse er spill, en interesse jeg har hatt siden jeg først prøvde en NES hjemme hos en venn for 20-25 år siden.
Jeg har tidligere vært skribent på nettstedet N-Club, før de gikk i dvale. Det var hektisk, og jeg følte aldri jeg hadde tid til å skrive nok, men likevel savner jeg det å sette meg ned og dele mine meninger om spill.

Har tenkt ut alt fra en haug teite “Topp 10”-lister, til (saklige) analyser av populære spill jeg misliker, og den slags, men det kommer senere. De følgende spillinnleggene vil bli langt hyggeligere, da jeg tenker det kan være smart å presentere min egen spillsmak. Og er det noen bedre måte å gjøre det på enn å skrive om favorittspillene mine?

Jeg har kommet frem til fem spill som jeg mener er mer eller mindre perfekte, som jeg måler alt annet imot, som var forut for sin tid, eller som jeg av andre årsaker mener er de beste spillene noensinne laget. Hvilket av disse fem jeg setter høyest, vet jeg ikke, men jeg pleier for enkelhets skyld si det er dette:


The last Metroid is in captivity…
…the galaxy is at peace.

Med disse enkle ordene starter eventyret til dusørjeger Samus Aran. Introen, på et par minutter, oppsummerer de to første spillene, hvordan Samus først beseiret rompiratene på Zebes i det første Metroid-spillet til NES, og deretter dro til metroidenes hjemplanet for å utrydde beistene en gang for alle. Hva er en metroide? En manet-aktig og nær usårbar skapning, klonet frem for å brukes som et biologisk supervåpen. Etter Samus’ eventyr på metroideplaneten i Metroid 2 på Gameboy, adopterte hun den siste gjenlevende baby-metroiden, som så på Samus som sin mor.


Den siste Metroiden, og menn med hvite frakker og briller. De må være forskere.

Spillet foregår i et gigantisk ulineært hulesystem på planeten Zebes. Alt er i 2D, som i alle gode gamle plattformeventyr. Spillet holder en slags logg for deg i form av et veldig simpelt kart som viser hvor du har vært, men ellers må spilleren selv utforske hver krik og krok på Zebes for å kverke rompiratene, som under introduksjonen stakk av med den siste gjenlevende Metroiden.


Knøttliten versjon av det egentlig enorme kartet i spillet.

Så hva gjør Super Metroid så genialt/forut for sin tid/etc?
Alt etter tekstsekvensen i starten(som fortelles ved Samus’ egne ord i en loggbok), skjer i spillets gang. Historien vises gjennom ledetråder spilleren finner, eller gjennom hva som faktisk skjer på skjermen. Selv opplæringssekvensen, som i dagens spill gjerne tar en god halvtime-time med en dum lærerfigur som forklarer at du må trykke en knapp for å hoppe, er en integrert del av selve spillet. Samus lander på en forlatt romstasjon, hvor piratene allerede har angrepet. Det er ingen fiender, så spilleren kan utfolde seg uten å risikere å dø. Man finner selv ut hvordan man beveger seg. Hopping og skyting, uten at spillet kaster deg inn i en eneste dialogsekvens.
Straks spilleren føler seg konfortabel, møter man på Ridley, spillets første boss, som gir Samus grisebank. Ridley stikker derimot av straks Samus’ helsemåler er på 20%, og etter det får man ett minutt til å forlate stasjonen før den ødelegges.
Denne opplæringssekvensen tar maks 2-3 minutter, lærer spilleren basisen for kontrollen og gir spilleren motivet til å følge etter rompiratene til Zebes(man vil ta rotta på Ridley).


Nei, det er ingen kalkun. Det er Ridley. Groararrrh!

På Zebes finner man raskt den forlatte basen Tourian, hvor rompiratenes AI, Mother Brain, holdt til i det første Metroid-spillet. Alt er forlatt, tåkelagt, og veldig creepy. Både grafikk og spesielt musikk er mesterlig, og bidrar virkelig den isolerte atmosfæren man finner gjennom hele spillet, selv om miljøene varierer veldig. Man tråkker raskt i alarmen, og rompiratene strømmer på. Spillet har mange slike sekvenser. Noen mer subtile enn andre, men det er denne typen interaktiv fortellerteknikk som løfter spillmediet til å være sitt eget, noe man ikke kan oppleve i en bok eller en film. Man ser eller leser ikke bare, man bruker sansene, både hørsel og syn, og de spillet gir deg gjennom kontrollen. Man opplever.


Oh, snap…

Tidlig i spillet, er det veldig begrenset hvor man kan gå. Man finner raskt missiler, som kan åpne røde dører(på Zebes åpner man dører ved å skyte på dem, ikke prøv det hjemme), og deretter finner man bomber, som kan ødelegge enkelte vegger og sperringer. Jo flere gjenstander man har, jo mer av spillet åpnes opp. Man kan stadig ta små avstikkere, finne bonusgjenstander, markere seg hvor en ny type sperring dukker opp, eller finne andre hemligheter. Spillet er veldig flink til å hinte til hemligheter eller gi løsninger til puzzles gjennom visuelle hint. Ett sted er man nødt til å sprenge seg gjennom en glasstunnel, men hvordan skal spilleren skjønne det? Jo, i et røm like ved, finner man en identisk glasstunnel, som allerede er sprengt. Slike ting er veldig lett å overse, men Super Metroid er stappfull av dem, så man må følge med og ikke ta noe som en tilfeldighet. Dette spillet er planlagt.
Kartet er lagt opp slik at man naturlig trekker mot stedene det er meningen man skal, samtidig som det gir spilleren en illusjon av frihet. Eller er det egentlig en illusjon?


Var ikke spesielt lurt å sprenge glassrøret før man får drakta som gjør at Samus kan svømme da!

Super Metroids egentlige genialitet og dybde ligger i hvor åpent det faktisk er. For den typiske førstegangsspilleren, vil gjennomspillingen bestå av å utforske det man kan, lære seg gjenstander, og hvordan man kan bruke gjenstandene til å forsere en ny hindring på kartet. Men spillet er faktisk mer avansert enn som så.
Erfarne spillere vil oppdage flere måter å manøvrere seg på, blant annet gjennom vegghopping og noe som kalles “shinesparking”(booste opp hastighet og fly en rett linje gjennom masse sperringer). Disse bevegelsene er ikke obligatoriske for å klare spillet, men på visse punkter vil man, om man følger med på de snille romvesnene i bakgrunnen, forstå hvordan man utfører dem. Ved hjelp av disse teknikene, kan Samus nå veldig mange nye steder, og dermed begynne å utforske spillet på en helt annen måte.
Det finnes spillere som har tatt alle bossene i spillet i omvendt rekkefølge: starter med Ridley, som er den nest siste, og jobber seg bakover. Selv er jeg langt fra så flink, men på et tidlig tidspunkt oppdaget jeg hvordan jeg kan rulle mye raskere dersom jeg krøker meg sammen som en ball om jeg gjør det i lufta etter et superhopp. Dermed fikk jeg super-missilene før jeg egentlig skulle, og kunne hoppe over en boss og spare 10 minutter av spillet. Derfra skjønte jeg hvor mange muligheter utenom det vanlige spillet faktisk gav meg. Kun kreativiteten setter grenser for hva man egentlig kan, spillet er nemlig designet for spilleren å finne snarveier eller alternative ruter.
Kun ett sted kan man føkke opp selve spillet: ikke gå gjennom bakinngangen til det ødelagte romskipet før man har beseiret bossen der. For å klare dette, må man gjennom en enorm undervannssekvens uten å kunne svømme, men folk har tydeligvis klart det, så ingenting er umulig.


Disse småtrollene lærer deg å hoppe på vegger. Det betyr at du kan få drepe Kraid FØR du får Space Jump! Woah!

Så hva er spillets mål?
Straks man har bombene, kan man nå en veldig interessant statue. Denne viser Ridley, som man allerede er kjent med, og tre andre monstre, en av dem Kraid, fra det første Metroid-spillet. Første gang man besøker rommet, kan man lett tro det er en dekorasjon, men når man snubler inn senere, vil man se at statuene symboliserer de fire hovedbossene i spillet, og hver gang man har beseiret en, blir statuen grå. Ved kammeret til Ridley, finner man også en knust Metroid-beholder, som tyder på at Metroiden har stukket av. Man finner også Metroid-lignende skapninger flere steder. Noe er på gang.
Straks alle fire bossene er beseiret, vil man i statue-rommet, finne en heis, som tar Samus ned til den nye basen, Tourian. Mother Brain er bootet opp igjen.


Synd å måtte ødelegge en så fin statue, men en dust har satt den oppå heisen.

Den siste kampen mot Mother Brain viser spillet fra sin absolutt beste side, så hopp til neste sekvens under bildet, for å unngå de store spoilerne. Bossen har ett overveldende angrep Samus ikke kan unngå. Etter noen treff av denne superlaseren, er Samus nær døden, uten i stand til å bevege seg. Men når Mother Brain skal til å skyte enda en laser, kommer en enorm Metroide, babyen Samus reddet i Metroid 2, og angriper Mother Brain.
Metroiden taper derimot kampen, noe som viser seg å være første gang man føler seg rørt over en manet noen tegnet med pixler. Samus klarer derimot å beseire en skadet Mother Brain, og må igjen flykte fra planeten, før den eksploderer.


“Har du en Metroid?” “Nei, men jeg har hatt!”

Ved slutten, er man gitt noen poeng som viser hvor mange av spillets gjenstander man fant, og hvor lang tid man brukte. Det er fullt mulig å klare 100% på under 3 timer, men det krever nøye planlegging og studering av kart. Hvilken ending man får er basert på tiden. En førstegangsspiller vil sansynligvis ikke få den beste slutten, men etter et par gjennomspillinger, er det hverken vanskelig eller stressende å komme gjennom under 3 timer(klarer selv 2 om jeg spiller godt).
Spillet har, med all sin frihet, nesten uendelig med gjenspillingsverdi. Det er alltid et nytt rom å finne, eller en ny rute som er mer effektiv, eller en ny måte å ta ting utenfor rekkefølge. Spillets visuelle fortellerteknikk var virkelig forut for sin tid, å la spilleren oppleve hva som skjer, istedenfor å vise det i filmatiske mellomsekvenser er noe man senere har sett i for eksempel Half-Life, eller Shadow of the Colossus. Selv om Super Metroid ikke var først ute(arkadespillet Donkey Kong får vel ta den æren?) med interaktiv historiefortelling, var det Super Metroid som virkelig traff spikern på hodet for hva som var mulig.


Nei, Super Metroid var ikke først ute med digital historiefortelling. Hatten av til dette!

Super Metroid er et spill jeg ikke klarer å rose nok. Er man interessert i gamle spill av denne typen, og ikke spilt Super Metroid, bør man nesten skamme seg. Er man ny til spill, er Super Metroid faktisk et veldig godt spill å prøve seg på: utfordringen ligger sjelden i å være rask i fingrene(selv om noen av de mer avanserte tingene krever presis kontrollering), og få spill klarer å gjenskape følelsen av både isolasjon og mestring, på samme måten. Straks man ser rulleteksten på slutten for første gang, får man den episke følelsen av å ha klart noe, å ha opplevd noe annerledes, og den følelsen, er det få andre spill som har klart å gi meg.


Klarer man spillet på under 3 timer, viser Samus seg i badedrakt. Nei, det finnes ingen flere endinger om man klarer spillet på 1 time, griser!

Super Metroid kom ut på Super Nintendo i 1994, og har vært tilgjengelig på Wii Virtual Console i noen år. I april eller mai kommer det på Wii U Virtual Console for 2kr. For et av tidenes beste spill, er den prisen nesten en fornærmelse.

Så i neste spillblogg skriver jeg om et av de andre fire spillene jeg ser på som tidløse mesterverk.
Ris, ros eller spørsmål tas imot med takk. Godt å få litt feedback og vite om jeg har lesere 🙂

6 Comments on "Dadaphs spill man må spille: Super Metroid"

    Jepp. Super Metroid har alltid vært ett av de beste spillene jeg har spilt, men jeg har egentlig ikke tenkt så mye over hvorfor før de siste par årene. Skal prøve å skrive like mye om mine 4 andre favorittspill.

    Kjøpte dette spillet med en gang det kom på Virtual Console til Wii, og spilte det litt av og til, men satt meg ofte fast. En kompis spilte det med meg en kveld på den tiden, og kom seg helt til Kraid (Jeg trodde det var langt uti spillet, selv om nå tar det meg rundt et kvarter/halvtimes tid).

    Rundet det for første gang i fjor, da jeg hadde ferie og hadde god tid til å sette meg ned med det. Etter årevis med sliting, slet jeg ikke mye med spillet nå (Ridley og Phantoon gir meg fortsatt en god utfordring). Og så grapplingtrikset med Draygon (glitch muligens?)… Det er så og si ingenting galt med dette spillet, alt passer sammen, rett og slett. Musikken er fantastisk, som alt annet.

    Dette spillet er nå et av mine favorittspill gjennom tidene. Jeg har rundet det minst fem ganger til nå, fikk det til under tre timer for noen uker siden, det var stas. Flott skrevet btw!

    Kult å høre sånt. Phantoon er nok den tøffeste bossen i spillet, iallefall ser det ut til at det er han alle speedrunnerne sliter med(å ta ham med super-missiler er raskt, men setter igang et veldig farlig angrepsmønster).
    Draygon-trikset er ingen glitch, men mer en slags failsafe for at spillere som kommer så langt uten nok missiler til å drepe ham også har en sjanse. Sier litt om hvor veldesignet spillet faktisk er. Oppdaget trikset på ham tidlig, og tror faktisk ikke jeg har beseiret ham på annet vis.

Leave a Reply

Your email address will not be published.


*