Dadaph håndverk og hærverk

Da har det gått en uke siden jeg kom hjem fra Bergen, så kanskje på tide å blogge litt om opplevelsene. Begynner tross alt å bli litt friskere nå.

Fredag 7. september
Ettersom Raptus nå har gjort fredagen til en fagdag, med kurs og lignende, fant jeg liten grunn til å være der da. Klart, det kunne vært inspirerende å høre på en av de store amerikanske tegnerne snakke om ting, men jeg føler nå jeg er på et nivå hvor jeg ikke behøver særlig mer kursing. Mer inspirasjonstripping, noe Raptus automatisk har vært for meg i alle år uansett. Så dessverre, jeg droppet fredagen i år, for meg første gang noensinne siden jeg først begynte å besøke festivalen i 1999.

Da sparte vi en overnatting. Jeg og Lise tok morgentoget fra Oslo denne dagen. Togturen var trøtt, Jeg hadde bare fått sovet 3-4 timer natten før, og Lise hadde ikke fått sovet noe. Togturen bestod for det meste av New Super Mario Bros. 2 på min 3DS XL og Castlevania: Order of Ecclesia på min 3DS. På Finse kommer Tormod Løkling, redaktøren for Pondus gående forbi på vei til restaurantvognen. Selv om det er to år siden jeg har snakket med ham, kjente han meg faktisk igjen, noe som gjør det hakket mindre skummelt for meg å prøve å sende ham dumme sjøfugler igjen, noe jeg føler jeg bør gjøre nå snart… bare jeg kommer meg skikkelig fra denne forkjølelsen.

Vel fremme i Bergen, blir Lise møtt av en venninne, som blir med oss mens vi pakker ut og slapper av noen minutter på hotellrommet. De går videre på en ølfestival, mens jeg bestemmer meg for å gå en liten tur rundt i byen. Været var tross alt pent…

… to minutter senere, regnet det sidelengs. Fikk tatt noen bilder her og der, som skal brukes i et nytt tegneserieprosjekt. Merket at klokken nærmer seg spise, og akkurat da jeg ser etter et brukbart sted, ringer Arne Bye og lurer på om jeg har fått meg noe mat. Vi går og spiser på en italiensk bule jeg fant. Ikke verdens beste pizza, og som Hellstrøm ville sagt: “ingenting av denne maten er laget på dette kjøkkenet!”. Ble i det minste mett, og maten var billig, selv om pizzaen var noe svidd. Har noen timer å slå ihjel, så vi går oss en tur rundt i byen, forbi brygga og bort til en festning, og derfra tilbake til hotellrommet, hvor vi koser oss litt med Cola på boks og sjokolade. Lise kommer tilbake litt senere, og vi tar kvelden tidlig.

Den natten sov jeg dårlig, noe jeg som regel gjør første natt på et hotellrom.

Lørdag 8. september
Starter dagen med en skikkelig hotellfrokost sammen med Arne. Sammen går vi mot Raptus-lokalene, hvor redaktør Kristian Hellesund tuter på oss fra bilen sin, og får oss til å bære albumene selv de siste meterne. Standen settes opp og her blir vi stående hele dagen:

Ville du kjøpt tegneseriealbum fra disse?

På standen ved siden av oss sitter Neil Gibson, den hyggelige engelskmannen bak serien Twisted Dark. Lise snakket en del med ham, og kjøpte seriene hans. Har endelig fått lest litt selv, og må si de er virkelig gode historier, alltid med en overaskende twist. Anbefales.

Får dessverre ikke gått stort fra standen, da salget er veldig jevnt. Det var lite på programmet som interesserte meg i år. Fikk noen få ord med noen gjester da jeg gikk rundt. Det var for meg veldig kult å se Michael Golden sitte der og tegne, spesielt da jeg oppdaget at han er en av mennene bak barndomsfavoritten Bucky_O’Hare(fikk dessverre aldri med meg selve tegneserien, men en venn hadde VHS med pilotepisodene av TV-serien, og en annen venn hadde NES-spillet, som vi spilte i filler).

Ellers var det stadig et karneval i bakgrunnen, komplett med en haug folk i funny animal-drakter og til og med en Rorschach. Får meg til å savne Raptus-paraden fra de tidligere festivalene.

Etter festivalen blir det pizza med Arne, Lise og Fredrik Jullum, forfatteren av Fantastisk-Mann, som jeg tegnet. Tidlig i seng igjen, vi var trøtte, og ville jo holde oss friske til programposten dagen etter…

Søndag 9. september
Våknet med vondt i halsen og null stemme, noe Lise også gjorde. Tydeligvis noe som gikk, men veldig surt for programposten, der jeg knapt kunne snakke.

Lise filmet iallefall hele programposten vår.

Salget resten av dagen var horribelt dårlig. Dårligste jeg har opplevd noensinne. Frem til rundt 15-tiden, solgte jeg null og niks og ingenting. Det hjalp heller ikke at jeg satt med vondt i halsen og tømte i meg Fisherman’s Friend, mens jeg ble mer og mer sliten. Fikk solgt noen på slutten. Arne dro 16, og etter det ble jeg dratt ned på avslutningsshowet, der jeg måtte tegne Konstantin Komardin, mens han tegnet meg. Følte jeg så vidt hadde tegnet munnen hans, før han plutselig var ferdig med tegningen av meg, der han virkelig fanget likheten. Utrolig imponerende. Jeg gjorde ferdig tegningen, og satte meg for å slappe av resten av showet.

Deretter bar det ut på pizzajakt, da jeg, Lise og Fredrik, hadde tenkt å slappe av litt på hotellrommet. Merket jeg helt hadde mistet matlysten, samtidig som magen min murret merkelig. Etter pizzaen, dro jeg og Fredrik ut på den tradisjonelle festen for Raptus-gjester, noe jeg aldri har vært på før(de skulle invitere meg i fjor, men de fant meg ikke i kjelleren der jeg satt da). Det viste seg å være svært koselig, med potetgull, brus og pizza, selv om jeg dessverre fikk mer og mer vondt i magen, og nærmest bare måtte sitte der. Rakk likevel å få noen ord med Komardin, som virket utrolig hyggelig. Ellers følte jeg meg litt bortgjemt og usosial, men hang så mye med folk som magen min orket, jeg velger å skylde på den.

Fredrik måtte rekke toget klokka halv 11, og det virket som folk begynte å stikke da, så jeg begynte å bevege meg tilbake til hotellet selv. Selvsagt begynte magen å bli bedre da…antakeligvis knip forårsaket av overdose med Fisherman’s fra tidligere. Dessverre begynte jeg å fryse mer og mer utover kvelden, og la meg med feber. Sov heller ikke særlig godt, og var passe utslitt da vi skulle dra hjem dagen etter.

Mandag 10. september
Post-Raptus-blues. Alltid trist å dra. Synes dessverre festivalen i år var blant de svakere. Uten fredagen føltes den veldig amputert, og selv om gjestene var hyggelige nok, var det for første gang på lenge det ikke var navn på gjestelista som betyr noe for meg personlig. Klart, jeg kan gå på programposter og bli kjent med nye tegnere ellers, noe jeg også gjorde, men det er noe spesielt å se navn på serieskapere jeg har sett opp til lenge. Sykdommen hjalp ikke på humøret, og det elendige salget på søndagen var virkelig bittert. Jeg vet salg og sånn ikke er alt, og hadde det vært ting på programmet for meg, ville jeg nok tatt meg en tur og kikket,
Når man har en salgsstand og ikke selger noe annet enn et par album helt på slutten, er det noe galt. Snakket med de andre standene i området, og salget virket elendig der også, så jeg antar gjestene bare holdt seg unna, eller hjemme den dagen. Jeg vet ikke. Selv i fjor, bortgjemt i kjelleren, og med kun ett album, solgte jeg ting på søndagen.

Men Raptus betyr mye for meg. Selv om det var tider som ikke var så positive, hadde jeg det også veldig hyggelig. Dermed kommer jeg tilbake neste år, uansett om trenden med amputerte fredager fortsetter, uansett hvilke navn som står på gjestelista. Raptus er en tradisjon for meg, som jeg ikke vil være forruten. Fra 1999 har det nærmest har vært som jul og nyttår på en gang.

Selv med kraftig forkjølelse. Heldigvis klarte jeg å kjøre i meg en pølse og en iskald smoothie før toget hjem, noe som gjorde at jeg følte meg mye bedre.
Har igrunn vært hjemme og bodd på sofaen siden, annet enn en kjapp bytur for å forsyne Outland med Dadaph-album. Løp og kjøp!

Nå skal jeg bo på sofaen til jeg er helt frisk, håper jeg.