Da var Dark Knight Rises ute, som punktum for Christopher Nolans Batman-trilogi. Men hvorfor ser det ut som alle bortsett fra meg lovpriser disse filmene? Jeg vet ikke, men jeg skal prøve å dele mitt syn på Batman og den siste filmen, som jeg fikk somlet meg til å se i dag.
Jeg leste masse tegneserier som liten, men superhelter var aldri greia. Hadde en pocketbok med Supermann, men selv som liten syntes jeg konseptet med en flygende fyr i kondomdrakt og truse virket litt teit, og serien så altfor blodseriøs ut. Jeg fikk det samme inntrykket da jeg snublet over et Fantomet-blad. Hvorfor dasser fyren rundt i en jungel, i blå kondomdrakt-kamuflasje, og igjen med trusa utenpå klærne? Jeg antok dette var slikt som bare gav mening for voksne mennesker, og fortsatte å lese Viggo og Donald.
Så dukket det opp en film på TV, en tøff kappekledd fyr med rustning. Jeg var akkurat i alderen for å nyte mine første actionfilmer, og dette virket faktisk ganske troverdig, til tross for at skurken var en gal klovn. Dette var selvsagt Tim Burtons Batman. Joda, jeg kjente til Batman fra før, i barnehagealder gikk Adam West-serien på TV, og jeg husker spesielt hvordan vi sang den klassiske åpningssangen ved matbordet i barnehagen. Dessuten var en av halvbroren min sine gamle leker en batmobil fra denne serien. Batman var tøff, og denne Tim Burton gjorde ting enda tøffere.
Min første Batman/Joker….som jeg kan huske…
Purister vil sikkert riste på hodet nå, og fnyse over alle feilene Tim Burton gjorde med Batman-universet. Jeg sier ikke at Batman fra 1989 var perfekt, men det var en særdeles viktig film. Det var filmen som beviste at tegneserier kunne bli konvertert til det store lerretet, stå på egne ben som film, og samtidig håve inn gryn. For meg ble Michael Keaton Batman og Jack Nicholson Jokeren. Jeg ble nysgjerrig på mer Batman etterhvert som filmene kom på 90-tallet. Jeg fikk ikke lest stort av serien, men jeg havnet midt i målgruppen for den herlige animerte serien som kom. Denne serien beviste at lørdagsunderholdning for barn kan nytes av alle, og flere av episodene er både mørkere og mer voksne enn spillefilmene! Det er godt gjort for en serie hovedsakelig markedsført mot barn.
Spoler frem noen år. Batman-filmene gikk til helvete etter den notoriske Batman & Robin-filmen, som var så campy at den ville fått Adam West til å rødme. Jeg hadde fått lest opp på noen Batman-serier og kjente universet litt bedre. Det ble annonsert en ny film, Batman Begins.
Er jeg den eneste som synes han her ligner litt på den nye Batman?
Da jeg først så den filmen, må jeg innrømme jeg fikk litt bakoversveis. Det campy var blåst vekk, og alt var grim, gritty, realtistisk og veldig mørkt. Dette var ikke en film for barn. Og der lå kanskje noe av problemet for meg. Den glade lekenheten alle tidligere versjoner av Batman hadde var forsvunnet. Det som var igjen var et seiglivet actiondrama, som tok det å være en maskert flaggermusninja med kappe veldig, veldig alvorlig. Det var en ny vri på Batman, og jeg godtok det for hva det var, selv om jeg savnet en god og fargerik skurk. Ra’s al Ghul er ingen Joker, og Scarecrow var knapt med. Det var Bruce Wayne, ninjatrening og littegrannde Batman-action på slutten, dratt over to timer. Jeg godtok filmen som en origin-story, og jeg fikk den til og med til å passe inn i rekkefølgen rett før Batman fra 1989. Jeg orket bare ikke se den ofte, da den ble mer og mer sovemedisin hver gang. Og Batmobilen er dritstygg!
Så kom The Dark Knight. Mine ønsker var oppfyllt, for her kom endelig den største Batman-skurken av dem alle: Joker. Jeg mislikte hvordan han så ut i traileren, fillete, mer en uteligger enn en gal klovn. Jeg kjente ikke særlig til Heath Ledger fra før, men jeg bestemte meg for å se filmen uten å forhåndsdømme.
…og jeg ble blåst vekk…vel, delvis. Jeg så den ikke som det perfekte mesterverket alle andre på den tiden gjorde, og fortsatt gjør. Jeg likte filmen da jeg så den på kino. Jeg syntes plottet var veldig fascinerende, hele ideen om hva som skiller helter fra skurker, var nydelig utført, og filmen hadde flere fantastiske enkeltscener, som sykehuset, og hele greia med de to båtene på slutten.
Likevel kjøpte jeg den ikke helt. Jokeren for meg, var ikke Joker. Han var en psykopat fra en eksplodert malingfabrikk, men ingen klovn. Han var rimelig creepy, han var kaotisk ond, men han manglet smilet og lekenheten. Christian Bale tok jeg aldri helt som Batman i den første filmen, men i denne føltes det som han gjorde til stemmen enda mer og enda oftere. Michael Keatons Batman virket naturlig truende, uten at han måtte gjøre til stemmen som en full valross hver eneste gang han snakket. Bale som Bruce Wayne var enda verre. Dette skal være en sky multimilliardær, som holder seg i bakgrunnen. Dette skal være personen ingen kan gjette er Batman. Det gjør man ikke ved å booke cruiseskip fulle av supermodeller og hive rundt seg med penger, som Bruce Bale gjør i denne filmen. I Burtons Batman tar det lang tid før vi i det hele tatt ser Wayne, og hans karakter holder seg hele tiden i bakgrunnen, og observerer ting, stille. Bale er oppmerksomhetssyk som en femåring.
Aaron Eckhart syntes jeg derimot gjorde en utmerket Harvey Dent, og senere Two-Face. Rollen som advokat/lobbyist/mann i dress er naturlig for ham, bare se på Thank You for Smoking. Dessverre litt lite Two-Face, men når han endelig dukket opp, stjal han nesten showet fra Joker. Veldig godt gjort.
Her har vi fire Batmobiler og en Bat-tank!
Men det som nesten ødela filmen for meg var to ting nær slutten. For det første, måten Batman finner Jokeren på, er å aktivere noe superspiongreier på alle byens mobiler, masse teknobabbel, men det ender med at Mr. Fox sier opp, da han ikke vil være med på så urealistiske stunts. Til å være en film som tar seg selv så alvorlig, synes jeg denne teknologien virker ekstremt far fetched….kanskje det fungerte for andre, men min suspension of disbelief ble alvorlig penetrert her.
Det andre problemet er hvordan Batman tar på seg skylden for Dents handlinger, selv om han var uskyldig. De fanget jo Jokern, psykoen som terroriserte byen, som alle visste om. Politiet, og spesielt Gordon visste jo sannheten. Hvor vanskelig var det å legge skylden der den hørte hjemme, på Joker? Det kan være det er en naturlig forklaring jeg har gått glipp av, men iløpet av de tre gangene jeg har sett filmen, har det vært veldig lite synlig.
Å se The Dark Knight igjen har vært veldig bittert, da det er en film jeg så gjerne vil like, men jeg føler den har fundamentale problemer. I tillegg til å igjen være godt over 2 timer lang, og mye preget av kjedelig drama.
Så mine forventninger til The Dark Knight Rises var dessverre ikke særlig høye. Jeg visste en del om filmen før jeg så den, men at jeg ville mislike den så mye som jeg gjorde, ante jeg ikke:
Herfra blir det spoilere om Dark Knight Rises. Jeg vil snakke om hva jeg husker, i detalj, gjennom hele filmen, så gå bare videre om du har sett den eller ikke bryr deg. Du er advart. Jeg likte ikke filmen, men jeg vil ikke ødelegge noe for de som har til gode å se den.
Det har gått 8 år siden Dark Knight, og Bruce Wayne er krøpling med stokk…..når skjedde det? Han virket sliten på slutten av Dark Knight, men aldri så skadet? Han har puttet alle sparepengene i en atomreaktor som alle, inkludert ham selv, har mistet troen på, fordi reaktoren blir en atombombe med sprengkraft 4 megatonn(Hiroshima-bomben var på ynkelige 16 kilotonn), dersom man gjør noe så enkelt som å klusse til litt *teknobabbel*. Han er redd reaktoren skal falle i gale hender, og låser den inne i et velv midt under elven som renner gjennom Gotham City.
Gotham har blitt et fredelig sted, da alle tror på Dent-løgnen som er blitt servert dem siden forrige film. Alle er venner, og bare småkriminelle lommetyver løper rundt i gatene, så behovet for Batman er ikke stort. Helt til ca 10 minutter inn i filmen, hvor Catwoman selger informasjon om Bruce Wayne til mafiaen….som plutselig dukker opp, ledet av hva som ville vært Dr. Evil om han ble spilt av Sean Connery: Bane.
Bane er ingen skurk jeg har særlig erfaring med. I de to tilfellene jeg har sett ham før, i Batman & Robin(fydda), og Arkham Asylum/City, virker han som en ganske hjernedød kjempe, pumpet full av nok grønn suppe(Venom) til å ta livet av en ninjaskilpadde. Jeg har derimot hørt at den originale versjonen skal være både stor og sterk, og i tillegg rimelig glup. Så tro det eller ei, jeg kjøper faktisk Bane i denne filmen. Han er stor og stygg og morsom.
Og Bane stemme leveres av….uh, ishn’t that right, Trebek?
Vi har også Catwoman rennende rundt, som vinningskriminell. Helt ok. Hun er faktisk ikke helt ulik Catwoman fra Adam West-filmen, selv om det virker som skuespilleren gjør sitt beste for å immitere Michelle Pfeiffer fra Batman Returns. Hun og Batman blir et slags team etterhvert, da Batman ikke vil drepe, men det tydeligvis er helt ok at Catwoman gjør det.
I tillegg har vi en overivrig poltitimann løpende rundt. Han gjør noen Sherlock Holmes-greier, og dukker opp på døra til Wayne og krever å få snakke med Batman. Smart gutt, denne Grayson, eller hva han nå het? Helt alvorlig har vi her noe som kunne vært starten på en filmversjon av Robin som faktisk fungerer.
Filmens første time er problematisk. Det er forklaring av alt som har skjedd, og veldig mange, og lange kjedelige peptalks fra Alfred, som nå ikke vil at Bruce Wayne skal komme tilbake som Batman. Wayne kommer endelig ut av mørket etter ca 50 minutter film(ja, jeg kikket på klokka), og gjør comeback med brask og bram. Batman kommer ca fem minutter senere, eller samme natt. Tenk, 8 år, uten Wayne eller Batman, så kommer plutselig begge tilbake samtidig! Tilfeldigheter!
Men moroa varer ikke lenge. Batman blir lurt i en felle av Catwoman, og havner i kamp mot Bane, som rett og slett knekker ryggen på ham. Denne scenen er tøff, folkens! Jeg har NOE positivt å si om filmen. Synd det tok nesten en og en halv time å komme til dette punktet.
Nå starter filmen, Wayne er bannlyst til et superfengsel i midtøsten en plass. Bane drar en Dr. Evil og ønsker Wayne skal overleve lenge nok til å se de onde superplanene komme til live, gjennom en 200 tommers superflatskjerm montert utenfor cella. Hvor mye skal vi vedde på at Bane senere i filmen drar en “No, it can’t be….!”? Uansett hvor realistisk Nolan-universet er, er det visse klisjeer som ikke dør. Bare synd det her er spilt ut i fullt alvor. Den eneste som har flyktet fra dette fengselet(hvor Bane tidligere har sittet) har vært avkommet til Rhas al Ghul. Noen som klarer å legge sammen 2 pluss 2? Og noen som vedder imot på at Wayne vil klare å få rettet ut ryggen sin(ved hjelp av en voldelig kiropraktor), og klatret ut av hullet etter litt spirituell peptalk fra en medfange som snakket kaudervelsk? Dette er ikke akkurat Chateau d’if, og det virker som fangevokterne gladelig gir fangene en sjanse til å prøve å flykte. Det er bare et spørsmål om tid, Bane, ikke helt den nobelprisvinneren vi tidligere antok.
Nå følger filmens beste scener: Bane tar og sprenger en haug bomber rundt om i Gotham, vekk med alle broene, for å isolere befolkningen. Trailershot! Han har aktivert tidligere nevnte atomreaktor(pokker, det var visst en tabbe å la den ligge der, Bruce!), slik at den blir ustabil og sprenger “innen 5 måneder”….eller når en pinlig nøyaktig sekundteller når null etter tre måneder. Hvordan kan man være så sikker på akkurat NÅR denne reaktoren når et kritisk punkt? Det hjelper heller ikke at den er lastet ombord på en lastebil som kjører rundt i Gotham, for å gjøre det vanskeligere for folk å desarmere den? Jeg mener…trodde brå bevegelser og lignende ikke var helt heldig for denne typen ting, men hva vet jeg? Jeg er serietegner, ikke rakettforsker.
I tillegg gjør Bane det klart at han vil detonere bomba, dersom noen prøver å flykte fra byen. Han holder dermed 12 millioner innbyggere som gissel med en bombe som tikker mot 0. Hvem skal stoppe ham? Politiet? Vel, det var et enormt sjakktrekk å sende ALLE de 3000 politimennene samtidig ned i Banes leir i kloakken! Bane sprenger tunnelene, og 3000 politifolk er begravet. Alle bortsett fra Gordon og Dick Grayson, selvsagt.
Of course, the whole point of a Doomsday Machine is lost, if you *keep* it a *secret*! Why didn’t you tell the world, EH?
3 måneder passerer, og det er dagen da bomba skal sprenge.
Batman rekker AKKURAT å komme tilbake til byen, ikke spør meg hvordan han kom seg inn, det blir aldri forklart, ei heller hvordan han klarer å tenne på et enormt Bat-symbol på toppen av den strengt bevoktede eneste broen inn og ut av byen.
Batman og Catwoman slår seg sammen og befrir de innesperrede politimennene, som etter 3 måneder, isolert i kloakken, virker veldig våkne og kampklare på sekundet. De stormer Bane, som fortvilet ytrer sitt “No, it can’t be…!”, før han blir skutt av Catwoman. Det viser seg at Banes høyre hånd, Talia, er den EGENTLIGE datteren til Rhas al Ghul, som klarte å flykte far fengselet. Bane ble befridd senere. Dette kom som et sjokk, på alle som ikke kjenner Batman-universet fra før, men jeg skal ikke klage, en twist er velkommen.
I actionscenene som følger, blir det klart at de ikke kan desarmere bomba. Batman drar da en scene som hentet ut fra Adam West-filmen fra 1966, og løfter opp bomba med Bat-flyet(det ser ut som en flygende Batmobil, skitstygg), og kaster den på havet. “Some days, you just can’t get rid of a bomb!” Batflyet blir med i eksplosjonen, og alle sørger over Bruce Wayne(virker som flere enn Dick Grayson forstod hvem han var, lurer på hvordan det har seg). Dick Grayson tar navnet Robin og arver Wayne-huset(som virker PERFEKT gjenoppbygget etter første filmen, det ser til og med gammelt og slitt ut). Vi ser til slutt Bruce Wayne og Selina Kyle(altså Catwoman) på en kafe i italia en plass. Vet ikke hvordan han overlevde en 4 megatonns atomeksplosjon på kloss hold, men vi bør kanskje være glad vi ikke så det blyinnlagte batkjøleskapet fra Wayne Enterprises fly forbi…
Klimakset er pretty much en grim and gritty gjenfortelling av dette!
Denne filmen varte i nærmere 3 timer. Den første timen var nærmest rent drama/snakking/forklaring. Etterfulgt av 20 minutter med action og slåssing, før vi får elementer fra en katastrofefilm/postapokalypse. Postapokalyptisk byscenario er gjort mer interessant i andre filmer, som for eksempel Escape from New York, men det var en velkommen endring i tempo. Dessverre er det lite som gjenstår.
Historien er enkel å skjønne, men forvirrende å gjenfortelle, da jeg føler veldig lite gir mening. Alt er spilt dønn alvorlig, selv om jeg ikke klarer å ta mye som skjer seriøst. Den har sine øyeblikk og gode enkeltscener, men alt som ikke fungerte med Batman Begins eller Dark Knight, er 10 ganger verre her.
Nå håper jeg bare neste filminkarnasjon av Batman tar tilbake litt av det campy, og balanserer det. Dette er ikke et universt ment for å bli tatt dønn alvorlig. En titt på tegneseriene, Burton-filmene, tegnefilmserien eller selv de nye Arkham-spillene beviser at det fungerer å blande voksen og dramatisk historiefortelling i et egentlig ganske fargerikt persongalleri. Jeg har heller ingenting imot Nolan eller Bale. Nolan har laget The Prestige og Inception, to filmer jeg synes er veldig gode, smarte og dype. Men disse tåler begge å bli sett igjen flere ganger, noe jeg ikke har klart med Nolans Batman-filmer.
Kommenter gjerne. Leser gjerne forsvarstaler av filmene, jeg har tross alt slaktet filmer flere holder nær nå, så jeg venter ikke en utelukkende positiv tilbakemelding, men jeg håper på synspunkter fra alle mulige kanter.
Let the flamewars begin!
