Dadaphs definitive spilløyeblikk

Dadaphs definitive spilløyeblikk

Spill er, og har siden slutten av 80-tallet vært en stor del av meg. Her prøver jeg å tenke litt tilbake. Hva er egentlig de beste spillopplevelsene jeg har hatt? Hvilke øyeblikk står igjen som har formet mitt syn på ting? Hva er det spill kan gi som ikke noe annet medie klarer?
Dette er ingen topp 10-liste eller noe av den duren, jeg går bare gjennom de spilløyeblikkene jeg klarer å tenke på, i kronologisk rekkefølge, som har betydd noe for meg.

Det første jeg spilte.
Jeg vet ærlig talt ikke hva som egentlig var det første spillet jeg spilte. Jeg mener å huske å ha spilt et bilspill, antakeligvis Outrun, i en arkadehall. Der likte jeg å kræsje bilene(som er meningen man ikke skulle gjøre), så antar det ikke var så stor vilje å gi meg så mange tiere å spille med.
Jeg husker også jeg testet Alley Cat på PCen til fetteren min, og dette var et spill som virkelig var moro å se på. Hvor gammel jeg var, aner jeg ikke.

Alley Cat! Her styrer man bakgårdskatter gjennom masse rom, unngå hunder og andre farer. Kjempemorsom klassiker!

Our princess is in another castle…
Det første spillet som noensinne hektet meg, som jeg virkelig virkelig falt for, var Super Mario Bros, som jeg først prøvde på NESen til en venn. Faktisk prøvde jeg SMB2 først, men det var litt for avansert kontrollmessig, så jeg syntes da eneren var best. Det tok tid før jeg ble god og klarte å komme meg gjennom de første to banene. Og enda mer trening kom jeg endelig til Koopas slott, beseiret dragen og fikk en enorm overaskelse, prinsessen var i et annet slott, og spillet hadde så vidt startet!
Jeg er ikke den eneste som likte dette øyelikket, Screwattack har det på toppen av sin egen liste over WTF-øyeblikk i spill.

Rekk opp hånda alle som IKKE kjenner dette spillet!

Det er en verden der inne!
Var stadig på jakt etter spill venner av meg ikke hadde, slik at vi kunne ha samlinger som utfylte hverandre, slik at vi kunne byttelåne spill og på den måten få dekket mest mulig av NESens spillbibliotek. Av en eller annen grunn jeg er veldig takknemlig for, hadde ingen jeg kjente på det tidspunktet Zelda. Hadde hørt dette mystiske navnet, lest noen av tegneseriene i Nintendo Magasinet, men jeg visste ikke hva slags spill dette var. Så fikk jeg gleden av å kunne plukke ut et nytt spill. Jeg prøvde mange i en spillbutikk, men Zelda vant meg fullstendig over. Det var første gang jeg opplevde gleden av å utforske en enorm og åpen verden. Finne hemligheter, kartlegge hva som befant seg på neste skjerm. Et enormt eventyr som på det punktet ikke var noe jeg hadde sett tidligere.

Ingen Zelda, ingen GTA eller WoW. Skal vi være takknemlig eller forbannet?

Det er…en verden til der inne?
Så kom SNES…den var som en NES, bare kraftigere på alle mulige måter. Ettersom jeg hadde så altfor snille foreldre, fikk jeg en allerede første året den var ute. På 10-årsdagen min fikk jeg SNES-versjonen av Zelda, gjett om jeg var glad! Spillet imponerte meg på alle tenkelige måter. Grafikken og musikken var herlig, og spillverdenen var enorm. Manualen hintet om at jeg måtte besøke Dark World, for å beseire Ganon, men da jeg omsider hadde kommet meg gjennom den første verdenen, hadde jeg aldri trodd hva som ventet var en MINST like stor verden å utforske, som også fungerte som en ond speilvending av den opprinnelige verdenen. Begge verdnene kunne manipuleres ved å reise frem og tilbake. En funksjon brukt mye siden, men da den dukket opp ble jeg nærmest slått i bakken. Mye samme sjokket som i SMB, men sterkere.

“Endelig! Banket trollmannen Agahnim og bragt frihet til…åja…jeg er knapt halvveis?”

…the galaxy is at peace!
Da har vi kommet til spillet som jeg etter nøye ettertanke, kan si er mitt absolutte favorittspill noensinne. Super Metroid. Da jeg først spilte dette, hadde jeg null kjennskap til de to tidligere spillene. Førsteinntrykket mitt var heller ikke noe spesielt. Jeg likte spillet, men visste rett og slett ikke hva jeg hadde i vente.

Holy Shit! De som har spilt dette vet hva jeg snakker om. Dere andre lurer på hvem den koselige krabaten på bildet er.
Jeg vil ikke spoile opplevelsen for noen(ærlig talt, for dere interessert i spill, ville det nesten vært som å spoile at Vader er faren til Luke), men jeg ble virkelig tatt på senga av avslutningen, eller hva som foregår under spillets avsluttende kamp mot Mother Brain. Før dette hadde ingen spill klart å gjøre inntrykk på meg med tanke på plott. Det var stort sett “redd jenta, samle macguffinene!”, men her ble jeg nærmest rørt til tårer. Jeg fikk frysninger av et plott som foregår mens man selv aktivt spiller. Få, eller ingen spill har klart å gjøre det samme siden, men Super Metroid klarte virkelig å treffe.
Dette spillet gjør fortsatt at jeg sitter igjen med en helt ubeskrivelig følelse…
…i tillegg til at det er et fantastisk bra spill mange har prøvd, men få har klart å kopiere.

De….SYNGER?
Det er noe sært med plott i spill. De er sjeldent/aldri gode(FF7-fanboys, føkk off, Cloud og Sephiroth er to emodalter som kriger om å ha det største sverdet for å kompensere for andre ting og Aeris fortjente det!), og blir ekstremt raskt overpretensiøse, spesielt de japanske. En god historie er ikke definert som det samme plottet gjenfortalt en million ganger. Et plott er ikke dypt bare fordi man kanskje har en eller to karakterer man liker.
Final Fantasy bør virkelig føle seg truffet her. De tidligere spillene er gode, men scorer høyere på gameplay enn plott. De senere får meg til å gråte, for all the wrong reasons.
Men hva FF-serien alltid har klart, er å levere god atmosfære, gjerne i form av en godt designet verden og noe av den beste spillmusikken skapt på dette punktet i spillhistorien.
FF6 på SNES har egenskapen å klare å røre spilleren av et ekstremt klisjefylt plott, inni plottet, i form av en operasekvens, KUN fordi musikken er så fantastisk god. Jeg ble rett og slett paff da figurene på skjermen startet å synge. Dette var SNES(selv om jeg først fikk spilt spillet gjennom å emulere noen år etter)…

Klisjeer nok til å få frysninger av, men blir uansett satt ut når de små karakterene begynner å synge.

Alene i mørket?
Jeg har aldri vært fan av horror-spill. I Resident Evil føler jeg mer at jeg krangler med dårlig kontroll enn zombier. Ingenting har egentlig skremt meg annet enn en og annen BØ-effekt her og der.
Men så har vi Alone in the Dark, og da snakker jeg om originalen. Ikke det forferdelig dårlige tredje spillet eller de grusomme oppfølgerne.
Dette er det eneste spillet noensinne som virkelig har fått meg til å føle meg redd. Hvorfor?
Etter ca ett minutt, dør du! Mer presis: om spilleren ikke rasker seg å dytte et skap foran et vindu, vil et monster komme hoppende inn og spise deg. Mørke vinduer ut i tomheten er noe av det skumleste jeg kan tenke meg, og dette spillet hjalp ikke akkurat. Men akkurat når man har dyttet skapet foran vinduet og tror man er trygg, kommer et annet monster opp av en luke i gulvet og spiser deg. I dette spillet er man aldri trygg!
Matt Chat beskriver ting bedre enn jeg.
Dette har æren av å være eneste spillet på lista jeg faktisk ikke liker, eller ønsker å spille igjen. Hvor sært er ikke det?

Spillet er like skummel som grafikken!

Kubein og hodekrabber!
Jeg ble først introdusert til skytespill da jeg testet Doom som 11-åring, på en PC på jobben til moren min. Spillet var utrolig gøyalt, men jeg vil ikke beskrive det som en av de virkelig store øyeblikkene.
Half-Life on the other hand…dette er trolig den eneste gangen et førstepersons skytespill har satt en støkk i meg. For det første føltes det som om jeg var på plass i en actionfilm. Plottet utspant seg rundt meg, og det føltes som min tilstedeværelse betydde noe. Mye den samme mekanikken som i Super Metroid, med at plottet blir fortalt gjennom opplevelser, ikke cutscenes. Dette gjør at man føler seg mye mer innvolvert, passer bedre for spill som interaktivt medium, og det er altfor lite brukt.
Plottet i Half-Life er ikke noe spesielt, slemme aliens kommer. Regjeringssoldater kommer for å dekke over alt. Spilleren løper rundt som Gordon Freeman, en vitenskapsmann med kubein, som prøver å overleve og komme til bunns i sakene. Spillet er egentlig ganske lineært, men gav meg virkelig følelsen av at jeg krabbet rundt i en enorm underjordisk base. Prikken over I-en er spillets avsluttende områder, som virkelig tar spilleren til en ny dimensjon, en velfortjent endring i pacing etter å ha løpt rundt i en bunker i 10-15 timer.

Kubeinet er byttet ut med en revolver, men Gordon Freeman er fortsatt i farta!

Chrono Gears
Rundt årtusenskiftet var jeg kraftig inn i emulering. Var en massiv mengde SNES-spill som aldri hadde kommet til Europa, som jeg nå endelig fikk sjansen til å prøve, og det var en del konsollspill jeg gjerne ville prøve, selv om jeg ikke hadde konsollene til å spille dem. Fokuset mitt var mest rettet mot japanske rollespill. Spesielt to spill klarte å engasjere meg kraftig, disse to sitter igjen som to av mine beste spillopplevelser, like, men likevel på en forskjellig måte. Disse spillene heter Chrono Trigger og Xenogears.
Chrono Trigger kom opprinnelig ut på SNES, og man reiser i tid, for å prøve å finne ut hva som ødela verden, og stoppe dette.
Xenogears kom ut på PS1. Det foregår i en fjern fremtid, med en MASSIV bakgrunnshistorie, ett av svært få spill jeg vil påstå faktisk har et godt og gjennomtenkt plott.
Begge spillene er lange, passe utfordrende, originale og morsomme kampsystemer, og god atmosfære og musikk. Begge fulle av gode karakterer, twists og overaskelser. Er umulig å plukke ut ett øyeblikk fra disse to. Alle som liker japanske rollespill(jeg er ikke fullt så glad i denne sjangeren mer), skylder seg selv å spille begge disse grensesprengende klassikerne.

Xenogears, er du en JRPG-fan og har en PS1, men ikke dette spillet, bør du VIRKELIG skamme deg!

Spill lærer deg historie!
Rundt årtusenskiftet spilte jeg mest på PC, og strategispill var en sjanger jeg likte ganske godt. Spill som Heroes of Might and Magic og Warcraft ble spilt en del, men spillserien som fikk meg til å se lyset var Civilization.
Jeg spilte først Civ2, og deretter 3, 4 og 5 i tur og orden. Min favoritt? Heller litt mellom 4 og 5, begge har elementer det andre ikke har, men begge er utvilsomt svært gode spill. Men Civilization var første gang jeg faktisk så man kunne lære historie i spill. Nemlig ting som at Abraham Lincoln oppdaget hjulet i 3000 før kristus, banket opp mongolske jødenazier da de angrep Frankrike rundt år 0, og egenhendig bygger et romskip og flyttet til Alpha Centauri i nær fremtid.
Neida, det man lærer er å lese litt mellom linjene, og faktisk se litt hvordan verden fungerer, kombinert med faktisk historie, kan man kanskje lære ett og annet. Kanskje. Iallefall, godespill, og de er mettet med faktaopplysninger, kanskje noe for skoler å bruke istedenfor tørre faktabøker? Gi ungene et morsomt spill som inneholder de samme tørre faktaene!
Kanskje la Brentalfloss synge mer om saken

Jeg savner virkelig denne gjengen fra Civ2. Spesielt Elvis!

Kake!
Da befinner vi oss plutselig i nåtiden! Etter et kvantesprang fra årtusenskiftet! Hva har skjedd?
Joda. jeg har spilt veldig mye og fulgt aktivt med på nye spill. Likevel er det ingenting som virkelig har blåst meg overende de siste årene, selv om spill som Okami, Bioshock, Zeldaer og Metroider fra Nintendo og diverse andre spill har gjort hederlige forsøk.
Jeg er en av de som føler spill lenge har stått stille. Selv om mye bra har blitt produsert, har det virket som det for mange spillprodusenter handler om å overgå hverandre å lage det skytespillet som har flest variasjoner av “fargene” brunt og grått.
Og jeg elsker Nintendo. Jeg elsker Valve. Jeg elsker Capcom, jeg elsker mange andre spillselskaper som gang på gang har gitt oss gode spill, også de siste 10 årene. Men jeg har ikke følt så mange har kommet nær ved å blåse meg overende.

Men så kom det et lite spill fra Valve, kalt Portal. I teaserene så det ut som et artig lite puzzle-spill, men det som ventet var en spillopplevelse av de sjeldne. Et nær perfekt spill fra start til slutt, med overaskelser og følelser rundt hver sving. Spillet er lett å spille, raskt å fullføre, om man vet hva man gjør, og har faktisk flere løsninger enn man først skulle tro. I tillegg er det fortalt på en så genial måte jeg knapt trodde var mulig. Igjen et spill man bare må spille for å oppleve.

Kaken er…du vet…

Mamma?
Jeg må bare dytte inn Mother-spillene raskt. Spesielt Earthbound(Mother 2) og Mother 3.
Earthbound spilte jeg riktignok på emulator rundt 1998. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg, uten at jeg klarte å si hvorfor. Det brukte veldig tid på å modne. Det er et merkelig lite spill, og man sitter igjen med en veldig rar følelse av glemt barndom. Det siste spillet i serien spilte jeg først i 2009, rett og slett fordi det ikke er tilgjengelig på engelsk før en gruppe fan-oversatte det. Igjen fikk jeg akkurat den samme følelsen. Det er spill umulig å definere med øyeblikk. Man må rett og slett spille gjennom dem. Tror likevel jeg nå setter siste akt av Mother 3 som noe virkelig følelsesladet.

Spillet kom på GBA, og ivaretar den herlige stilen fra SNES-perioden, bare mer detaljert og bedre animert.

Spillenes fremtid
De aller fleste spillene her er spill fra før årtusenskiftet. Som nevnt betyr det ikke at jeg synes spill i dag suger. Tvert om, vi flommer over av kvalitet. Det føles derimot som det er lite som stikker seg ut. Lite som tør ta sjanser. Lite revolusjonerende å spore. Jeg vil prøve å sette øynene mine på indiemarkedet. Selv om flere av “blockbusterne” er verdt å prøve, føles de langt mer “spill og kast” enn tidligere.
Jeg har her utelatt mange av spillene jeg virkelig elsker. Super Mario Bros 3, Mega Man 2, Final Fantasy V, Dragon Quest VIII, Bioshock, Zelda: Twilight Princess, Mario Galaxy…for å nevne noen, alle spill verdt å være på enhver toppliste, men poenget her var igjen å bare få med de aller mest definitive øyeblikkene eller spillopplevelsene jeg har hatt foran skjermen. De som har betydd mest for meg.
Noen andre som vil dele sine?

Jeg er som noen kanskje har skjønt en retrogamer. En gang vil jeg kanskje dele mine synspunkter på spill før VS spill i dag. Men det blir en annen historie, som vil fortelles en annen gang.

4 Comments on "Dadaphs definitive spilløyeblikk"

    Ganske fin liste. Tenkte inni meg "Jeg har ikke hørt om det" for å trolle, men alle ville forstått at det hadde vært en total løgn.

    Ikke nevnt I wanna be the guy …
    Kommer den på "Jeg hater dette spillet"-listen?

    IWBTG er definitivt et utrolig kult spill. Men det har ikke preget meg. Annet enn å få meg til å si noen ord jeg aldri lærte hjemme.

    Mitt aller første møte med spill var på barneskolen. Gamle, gamle og allerede da utdaterete, Apple Mac og spillet Space Invaders. Så kom NES og Mario Bros som var så mye bedre. Men det som virkelig har fenget meg har alltid vært FF VI først og fremst, så IV og V senere, Zelda for SNES og Chrono Trigger.
    Tror jeg kan skylde på deg for at jeg ble hekta på de SNES-spillene 😀
    Bra liste.

    Begynte jo å skravle midt i den emulering/JRPG-fasen min, så er nok medskyldig der ja 🙂

    I det minste gode spill å bli hekta på.

Leave a Reply

Your email address will not be published.


*