Dadaph håndverk og hærverk

På med hetten og de skjulte knivene igjen. Jeg har akkurat spilt gjennom det siste kapittelet i Assassin’s Creed-serien.

Det første AC-spillet fikk forståelig nok en ganske blandet mottakelse. Spillet var en herlig tech-demo som gjenga middelalderens Midtøsten, byer som Jerusalem og Damascus, med troverdig detaljnivå. Det var en fryd å løpe rundt på hustakene og kverke intetanende embedsmenn. Det var litt mindre fryd å løpe rundt på hustakene og lure på hvor det siste idiotiske flagget men trengte var. Jeg er svak for slike spill personlig, og hadde det ganske moro, men ja, det var ensformig.

AC2 forbedret det aller meste, mindre flaggjakter og mer faktiske oppdrag. Her tok spillet handlingen fra renessansens Italia, nærmere bestemt Firenze og Venezia. Historien, som bygger rundt konspirasjoner over et millenia og etterhvert ender opp med 2012 og små grønne menn, går mer i detalj, og spinner mye rundt Borgia-slekten og figurer som faktisk har levd. Blant annet er Leonardo da Vinci en nær alliert av hovedpersonen, Ezio. Spillet avsluttet med en cliffhanger da Ezio snublet over noe skummel alien-teknologi i Roma.

Og her starter Assassin’s Creed Brotherhood. Spillet er som de foregående, et sandkassespill, et eventyrspill hvor man fritt løper rundt, utforsker og utfører oppdrag som det faller seg naturlig. Handlingen er lagt til renessansens Roma, som stort sett ligger i ruiner, men det er fortsatt en enorm by, og mange historiske minnesmerker som står igjen, intakt. Det endelige målet er å ta hevn på Cesare Borgia, igjen en historisk personlighet, som står bak et angrep på godset til Ezio.

Har man spilt tidligere AC-spill, spesielt AC2, vet man akkurat hva man kan forvente. Hele spillet har veldig lite nytt, og føles mest som akt 3 av AC2, som allerede var et godt spill. Roma er den klart største byen til nå, og det er litt mer variasjon i hvordan man utforsker byen. Blant annet er man nødt til å ta ned flere av Borgias tårn for å øke sin egen innflytelse. En vri jeg liker ganske godt. Den absolutt kuleste nyheten er muligheten til å rekrutere egne leiemordere. Disse må trenes opp, og kan sendes på oppdrag og tjene inn penger og verdifulle gjenstander. Om de derimot er tilgjengelig, kan man når som helst tilkalle dem ved å knipse, noe som er en fantastisk morsom og nyttig strategi i mange kamper.

Ellers: lite nytt. Spillet føles som det burde vært en del av AC2, men som ikke kom med. Heldigvis har det lengden til et selvstendig spill, og er absolutt veldig moro å spille.
Er også en online-modus, som jeg ikke har prøvd, da jeg ikke liker å bli ranet av Microsoft for en mulighet som er standard på samtlige andre spillplattformer.

Terningkast 5
Positivt: Enorm by, mye frihet, gøy å spille, veldig avslappende. Nevnte jeg at jeg er veldig svak for sandkassespill?
Negativt: fortsatt en del repetiv samledel, som heldigvis ikke er obligatorisk, føles heller ikke særlig som et eget spill